Kina strammer grepet – takk og pris

Kina ønsker ikke lenger å selge sjeldne jordarter, jordarter som inneholder visse metaller, for en slikk og ingenting på det internasjonale markedet. Aftenposten får dette til å høre kritisk ut, men det er det altså ikke. Det er bra.

Det kineserne gjør, er å verdsette noe nærmere en markedspris. Det er svært positivt. Ikke bare fordi noen kinesiske gruveeiere tjener mer penger på det, men fordi det skaper verdifulle arbeidsplasser for lavt utdannede i både Australia og California. I tillegg skaper det insentiver til innovasjon for å komme bort fra disse metallene, sånn at man får en bedre balanse i markedet for sjelden jord.

Dette er nok et eksempel på hvordan kunstig lave priser ikke er til det beste for de involverte. I Norge har vi f.eks. kunstig lave kraftpriser, spesielt for tungindustrien. Da dette på kort sikt er bra, har det vist at det på lang sikt ikke gjør oss mer konkurransdyktige, ikke hjelper sysselsettingen og begrenser krafteksporten til mer konkurransedyktige økonomier med mer forurensende kraftproduksjon.

I en tid hvor argumentet mot monstermaster er at de skal støtte økt eksport, ser man hvor sneversynt befolkningen blir når de store viktige saker er på dagsorden. Da er det viktig at politikerne tar ikke bare det lokale ansvaret, men det internasjonale, makroøkonomiske ansvaret.

Bokanmeldelse – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years

[openbook booknumber=”0262195860″]Det er kanskje snevet av overlegenhet over boken som gjør den mest interesant. Forfatteren dekker både økonomi, historie og naturvitenskap i sin analyse av de forskjellige truslene menneskeheten står ovenfor de neste 50 årene. Smil skriver i innledningen om fordelen av å kunne lese orginal tekster på italiensk og russisk, samt han forteller om sine studier av kinesisk, japansk og arabisk – noe som skaper et visst forventningspress.

Boken handler ikke om scenarioer da forfatteren ikke vil fabulere om oppdiktede verdener 50 år frem i tiden og boken driver heller ikke med forutsigelser, dvs. ikke noe forsøk blir gjordt noe forsøk på å tidfeste enkelte hendelser. Smil virker grundig skolert i sjanseberegning og det er dette redskapet som brukes til å illustrere utfordringene vi står ovenfor. Som tittelen tilsier er boken delt inn i katastrofer og trender, og tar for seg katastrofene først. I tur og orden blir alt fra kjempevulkaner og global oppvarming til kriger og terrorisme omhandlet, analysert og kvantifisert. Det er mulig å få et inntrykk av at boken tar litt lett på enkelte temaer, for eksempel blir trusler som ’peak oil’ nærmest avfeid, for denne boken handler ikke om reelt eller oppfattet ubehag, den handler om katastrofer og selv om ’peak oil’ skulle inntreffe så blir det ingen katastrofe av den grunn, olje blir bare veldig dyrt. Med en slik vinkling er boken konsekvent skrevet og dette gir større tyngde til de teamer som kvantifiseres som en større trussel mot liv og helse – epidimier og større kriger.

Delen om trender er annerledes og omhandler de største økonomiske og kulturelle blokkene i dag og den utviklingen disse står ovenfor de neste 50 årene. I tur og orden blir Europa, Japan, USA, Russland, Kina og den islamske verden analysert med henblikk på demografi, miljø og andre problemer av strukturell art. Kina vil vokse seg langt sterkere enn i dag, men står ovenfor store interne spenninger og miljørelaterte problemer. USA vil fortsette å svekkes relativt sett, men har sammenlignet med de andre aktørene så få interne problemer at landet trolig vil beholde sin posisjon som verdens ledende nasjon. Boken er skrevet før finanskrisen traff med full tyngde og det er en fornøyelse å lese om forfatterens kritikk av landets eksessive konsumerisme finansiert med lånte midler. Smil er ikke nådig om Europas fremtid, EU’s vekst må til syvende og sist stoppe hvis ikke hele prosjektet skal velte. Når Europa allerede har millioner av tyrkiske innvandrere som bor i gettoer som hittil har motsatt seg samtlige forsøk på integrering så er sjansen for en vellykket integrering av Tyrkia inn i det europeiske felleskap lik null. Om den muslimske verden fremtid er Smil veldig lite optimistisk, det som fremstår som farligst er de sammenfallende men omvendte demografiske utviklingene i Europa og i den muslimske verden. Europa har en befolkning som aldres raskt og det er ingen utsikter til noen økning i antall barnefødsler, den muslimske verden har en eksplosiv befolkningsvekst uten noen mulighet for skape noen fremtid for nye generasjoner. Resultatet er stor muslimsk utvandring til Europa med påfølgende potensial for politisk ustabilitet.

I innledningen av boken legger Smil listen ganske høyt for seg selv og det er med glede leseren legger merke til at boken innfrir. Smils kjølige og langsiktige analyser av trusler og trender er en behagelig avveksling fra tabloid krisemaksimalisering, kortsiktighet og politisk korrekthet. Boken anbefales sterkt.

Vaclav Smil – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years

Autokrati bedre enn demokrati i finanskrisen?

Som en fortsettelse på Nils’ innlegg fra noen dager siden, hvem vil klare seg best gjennom finanskrisen? Demokratiske eller ikke-demokratiske stater? Det er et vanskeligere spørsmål enn det kan høres ut. Noen vil kunne si, i likhet med mange av lederne i Kina, Turkmenistan, Myanmar, Zimbabwe etc. at man har bedre kontroll på et land når man slipper ubeleilige ting som fri presse, valg og flere partier. Man vil kunne sette inn kapital der det trengs. Det er ikke som om de statskontrollerte bankene vil holde tilbake lån fordi de er redde for volatiliteten i systemet.

På den andre siden sies det at frimarkedsløsninger er til syvende og sist mer effektive siden man aldri kan vite alle detaljer fra sentralt hold, og at de beste avgjørelser er desentraliserte uansett. Den usynlige hånd vil føre til effektivitet, iallfall over tid.

Dette er ikke en debatt mellom keynesianere og monetarister, men om ønsket om gjenvalg disiplinerer eller ødelegger. En “god” autokrat, en som vil folket vel, vil ønske å føre en langtidspolitikk som fører til økonomisk vekst, kanskje på tross av kortidseffekter. Han vil ha tid til å implentere politikk som tar lang tid å fullføre, men som kan gjøre gode ting for landet som helhet. Ved å føre en aktiv penge- og valutapolitikk kan han sørge for at hans eksportvarer er konkurransedyktige og at han kan kjøpe masse moro på verdensmarkedet for inntjeningen på import. Hvis noen stemmer blir for høylytte mot hans tiltak, kan disse stilnes, for folkets beste over lang tid. Direkte investeringer i prosjekter som holder økonomien i gang og smidighet i systemet, siden alle avgjørelser uansett bare skal gjennom én instans er bare to av mange ting som gjør autokratiet glimrende i nedgangstider.

Selvfølgelig har demokrati og frimarked sine fordeler også flere avgjørelser tas på desentralisert nivå, som gjør avgjørelsesprosessen i seg selv mer effektiv, men som kan føre til mindre helhetstenking i avgjørelsene. Hvilke prosjekt som er effektive vil agjøres av en større gruppe og ha større overlevelsesevne, men ta lengre tid. Omkalfatring vil være vanskeligere, og mange av de som blir arbeidsledige på kort sikt skal stemme i et nært forestående valg. Et demokrati vil derfor måtte ta hensyn til kort sikt i større grad og er mer volatil i forhold til konjukturer.

Det som avgjør om hvilken løsning som er best er måten vi måler “best” på. Er det høyeste nominelle nytte etter krisen er over, eller er det størst økning/minst nedgang i økonomien fra før til etter krisen som er best. Går man for det siste, så er demokrati problematisk, men går man for det første målet, vil jeg påstå at selv i den verste krise, vil amerikanere ha høyere velferd enn kineserne, engelskmennene vil være langt over Burmeserne og skandinavene vil være totalt overlegne Turkmenerne. Dette er ikke på grunn av volatiliteten i økonomien, men på grunn av de mange år med investeringer frem til krisen. De investeringe som gjør at vi har det så godt, som har gjort at de liberale demokratier er klar for et aldri så stort innhogg i finanssystemet.