Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere

Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de som deler ut disse. Kvotene eksisterer ikke som unnskyldninger for å la industrien fortsette å spy ut klimagasser, ei heller for at fattige land skal kunne selge sine for profitt. Grunnen til deres eksistens er simpelthen at man skal kunne sette en maksgrense for utslipp og deretter la en markedsløsning avgjøre hvem det er mest effektivt for å forurense og hvem som kan gjøre andre tiltak.

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.