Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten

I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat er mest effektivt og statlig er tryggest sies fra hver sin kant. Problemet er selvsagt at begge systemer har sine svakheter. Privat profittjag kan i mange tilfeller føre til innsparinger på bekostning av kvalitet, spesielt om kvalitet er vanskelig å måle, som i barnehage, sykehus og skole. Staten og deres byråkrater fører gjerne til budsjettmaksimering og unødig organisasjonsvekst.

Det finnes alikevel en måte man kan forhindre endel av disse problemene, og det er ingen ny løsning. Gjennom sivilsamfunnet, det vi i Norge er vant til å kalle frivillige organisasjoner, men som også dekker andre non-profitorganisasjoner, har man en glimrende løsning. Man fjerner altså de to største insentivene som ødelegger for hver av de andre formene.

Man antar ofte at folk ønsker å gjøre en god jobb, og både psykologiske og sosiologiske studier underbygger dette. Gitt ønsket om å gjøre en god jobb, samt en normal konkurransesituasjon, vil non-profitformen å drive et selskap på gi mulighet til å unnslippe både sparejaget og budsjettmaksimeringen.

La oss taen barnehage som eksempel. En privat barnehage vil ha eiere som vil ha insentiver til å minimere utgiftene for å sitte igjen med profitt. En kommunal barnehage vil ha insentiv til å bruke minst hele det tildelte budsjett for å sikre neste års budsjett. En privat non-profitbarnehage vil ha ansatte som for å beholde egne jobber, vil være insentivert til å levere tjenester av høy kvalitet og ikke har eiere som skal sitte igjen med profitt og derfor må senke kvaliteten. Det sammegjelder både skoler, sykehus, barnevernsinstitusjoner og asylmottak.

Regjeringens kamp mot private aktører for å hindre profittjaget og opposisjonens kamp for effektivitet gjennom konkurranseutsetting kan altså enkelt kombineres gjennom stiftelser og andre non-profitorganisasjoner.

Ideelle organisasjoner er selvfølgelig ikke problemfrie, og et hovedproblem er mangel på investeringsinsentiv. Gitt en stiftelses natur, vil det ikke være mulig å hente ut profitt som aksjeutbytte. Man vil være avhengige av donasjoner for å kommei gang, i tillegg til donasjoner eller brukerbetaling underveis. Undereisvetaling går ofte bra, sålenge staten kjøper tjenester og private velger institusjonen. Det er å sette opp stiftelsen eller foreta den opprinnelige kapitalinvesteringen som er vanskelig. Løsningen er å få økt donasjonskulturen, noe som allerede er i gang i store deler av befolkningen.

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

Min drømmeskole – om privatskoler i Norge

Av og til tenker jeg at det hadde vært kult å starte skole. Her er noen tanker om hvordan min drømmeskole hadde sett ut, og hvorfor den ikke går an i forhold til Lov om private skolar med rett til statstilskot.

  1. Non-profit stiftelse, gjerne etter BI-modellen.
  2. Den er 50-50 statsfinansiert og privatfinansiert, staten støtter med inntil 85 prosent av kostnaden til en elev i den offentlige skolen, så må det være privat finansiering av resten. Foreldrebetaling vil selvfølgelig være en viktig inntektskilde, men også avtaler med næringslivet. Den vil også i samarbeid med næringslivet tilby stipender til lavinntektsbarn med potensiale. Dette går ikke fordi hvis skolen skal ha statstilskudd kan elevene ikke koste mer enn i den offentlige skolen, da vil staten dekke 85 prosent, mens foreldre kan dekke 15 prosent [LINK].
  3. Den har  lærere som får bedre betalt enn i offentlig skole, og med færre undervisningstimer og mer forberedelsestid i arbeidstiden. De har ferie på lik linje med andre arbeidstakere, men vil kunne stå friere til å velge når den ferien tas, uavhengig av elevferier, kommer tilbake til det punktet.
  4. Hyppig bruk av lektor II og andre lærekrefter fra utenfor tradisjonell lærerstand.
  5. Den er ikke basert på noen spesiell pedagogisk retning, den kan prinsipielt tilogmed bruke samme pensum som offentlig skole, men den er vanskeligere og mer arbeid. Man vil altså i løpet av skolegangen komme gjennom mye mer enn andre skoler. Ikke alle vil klare dette, men hjelp vil bli tilrettelagt for de som ikke klarer det. Inntak vil kreve opptaksprøve og intervju. Dette er vanskelig gjennomførbart i forhold til loven som kun åpner for spesielle skoler, og eliteskoler ikke er inn om dagen [LINK].
  6. Skolen går fra 8 til 16 hver dag, med mulighet for korps/sport/idrett etter skolen, ikke ulikt amerkansk modell. Man har oppdelt året i trimester, tre perioder hvor målet i et trimester i hovedsak er å dekke like mye som en offentlig skole dekker på et semester. I tillegg tilbys det sommerskole hvor man har mulighet for en mer praktisk fordypning i enkeltfag, gjerne med en kreativ tvist, ev. ekstraundervisning i enkelte fag. Lærerne vil derfor kunne jobbe om sommeren om ønskelig, så vil man fordele noen vikarer når det er behov for det ved læreres ferier i løpet av året. Man vil ta bedriftsmåten til å løse praktiske utfordringer.
  7. Rektor har en sterk stilling, med stor frihet i personalspørsmål. Fagledere skal ta vare på de faglige spørsmål i anledning personalet. Lærerne vil møte ekstra sterke krav i hverdagen, men vil samtidig få mye autonomi. Være fri til å sette opp en fagplan i henhold til anerkjent pensum.
  8. Skolen har, iallfall på videregående nivå nær kontakt med høyskoler og universitet. Tilbyr gjerne universitetskurs til elevene, med mulighet for å ta dem på universitetet/BI/høyskole.
  9. Den er godkjent i et system der det er vanskelig å komme gjennom hvis man ikke har et godt utarbeidet læringsopplegg. Et system tømt for politisk ambisjon, men med god faglig innsikt.

Dette er selvfølgelig bare en skisse av min drømmeskole, og ikke sånn den faktisk vil se ut. Men som man ser, det er ikke gitt at min drømmeskole vil komme til liv under den gjeldende privatskoleloven, men en skole som oppfyller disse kravene er ikke dum og burde kanskje ikke være forbudt.