Subsidier er dårlig omfordeling

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Har endelig revolusjonen kommet?

Rett etter enhver ordentlige kommunistiske revolusjon er det to viktige trinn man må gjennom. Først må man nasjonalisere bankene. Det har åpenbart nærmet seg de siste dagene. Trinn nummer to er landbruksreform, så dere kan tro min overraskelse da denne poppet opp på regjeringens twitter-føljetong i dag: “Jordbruk: Åpner for salg av landbruksjord”.

Finnmarkseiendommens styre har vedtatt at det likevel skal være mulig for bønder å kjøpe jorda de dyrker. Både Fylkesmannen i Finnmark og Landbruks- og matdepartementet har støttet landbruksnæringas krav om å kunne kjøpe jorda de dyrker.

Bøndene skal altså ta over jorda fra den store landeieren. Det neste blir vel at man kaster opposisjonspolitikere i fengsel (1,2,3,4), og at opposisjonsledere må flykte utenlands.

Spredd intelligens

Mange økonomer og psykologer har argumentert for desentraliserte avgjørelser. Noen, som Hayek og andre i den østerriske skolen har argumentert for at færrest mulige avgjørelser skal sentraliseres. I Chicago har man argumentert for at markedet vil ta bedre valg enn en sentral autoritet. Desentralisert orden er kanskje vanskelig å forstå, men Buchanan sier det ganske fint:

I want to argue that the “order” of the market emerges only from the process of voluntary exchange among the participating individuals. The “order” is, itself, defined as the outcome of the process that generates it. The “it,” the allocation-distribution result, does not, and cannot, exist independently of the trading process. Absent this process, there is and can be no “order.” (James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”)

Dette finner vi også i naturen. Når enkelte sier at naturen er for kompleks til å være tilfeldig, det må være en sentral styring, så kan det være lurt å tenke i disse banene. En maur er en enkel skapning, men en maurtue er uhyre avansert. En hjernecelle er relativt enkel, en hjerne fantastisk uforståelig. Poenget mitt er at når mange enkle biter kombineres, vil det skape et avansert univers.

I dette avanserte universet er det umulig å forutsi noe særlig. Derfor er det en dårlig idé å prøve å støtte enkeltaktører i økonomien, det er mye bedre å bygge opp et system som gjør de desentraliserte avgjørelsene enklere, å bygge opp et system som i enda større grad enn i dag lar bedrifter gå under og gjenoppstå. Den eneste måten å gjøre det på er å bygge opp en sterk velferdsstat og en stor offentlig sektor som beskytter økonomien mot de verste internasjonale svingninger, og å bygge opp kunnskapen som finnes i landet gjennom økte investeringer i utdanning og forskning.

For videre lesing:

James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”* via Readers Forum, Comments on The Tradition of Spontaneous Order by Norman Barry | Library of Economics and Liberty.

Group intelligence – Wikipedia, the free encyclopedia.

Decentralized decision making – Wikipedia, the free encyclopedia.