Gratis kollektivtrafikk, nei takk!

MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

The Regulatory Difficulties in Implementing the ‘EU ETS’

Denne oppgaven er satt i sammenheng med faget jeg hadde 3. semester på ‘Political Economy’-mastergraden – Political Economy and Regulation.

Som oppgavetittelen tilsier omhandler oppgaven de regulatoriske implikasjonene som inntreffer under implementeringen av kvotehandelsystemet. I oppgaven tar jeg for meg veien frem til implementeringen av systemet i EU samt til en viss grad de underliggende årsakene til systemet. Videre følger en “analyse” av første del av kvotesystemet (2005-2007) for deretter å se på de foreløpelige resultatene som fremkommer av del 2 (2008-2012), samt noen tanker om videre drift og forventede resultater. Store deler av oppgaven er videre dedikert til en spesiell teori innenfor fagfeltet regulering, nemlig ‘positive theory of economics’.

Håper oppgaven vil være til nytte for de som leser oppgaven, selv om jeg erkjenner at det er kanskje kun for “spesielt interesserte” personer :o)

the-regulatory-difficulties-inimplementing-the-eu-ets

Political Economy of Regulation

Her er en oppgave jeg skrev for Political Economy of Regulation, som noen overbeviste meg om å poste på en fest. Den er ikke spesielt bra, særlig siden jeg skulle skrive den i et neofunksjonalistisk perspektiv, og ikke er helt sikker på hva det innebærer.

Last ned.