Stortingslønna er ikke for lav – hvorfor Elin Ørjasæter tar feil

Det foregår for tiden en debatt om lønninger i Stortinget. En debatt satt i gang av Elin Ørjasæters innlegg om at de flinkeste av oss velger ikke å bli stortingsrepresentanter på grunn av lønnsnivået. Dagens lønn ligger etter på 777 tusen kroner. Teorien er grei. Man velger ikke å bli stortingsrepresentant, eller man slutter for tidlig fordi man kan få høyere lønn i privat sektor. Det finnes mange eksempler på folk som har gått fra Stortinget til lukrative stillinger i privat sektor, og det finnes eksempler på det samme i offentlig sektor. Spørsmålet er om en økning i lønna virkelig hadde hatt noen effekt. Om stortingsarbeide virkelig er så priselastisk som Ørjasæter ser ut til å mene at det er.

For å studere dette fenomenet, at man velger ikke å bli stortingspolitiker, eller velger å slutte å være det for lønna, kan man lage en modell. Min påstand er, “politikere på stortinget er på stortinget fordi de lever og ånder politikk, og lønna er sekundær.” Nullhypotesen til det blir nærmere Ørjasæters argument, og blir mer som, “politikere på stortinget velger å være politikere basert på lønna.” Okei, det er kanskje litt urettferdig å si at hun mener de blir det på grunn av lønna, men hun mener åpenbart at lønna er viktig, og at mange velger en annen karriere basert på lønna. Dette er nok et litt forenklet bilde av verden, det er nemlig to klare effekter som viser at det ikke er sånn, politikeres arbeidsmønstre og deres engasjement.

Gitt at min hypotese stemmer, vil man se at lønnsmaksimering ikke vil være et hyppig forekommende fenomen. Mens stemmer Ørjasæters hypotese, eller iallfall min formulering av den, vil lønnsmaksimerende atferd i større grad forekomme. Man vil forvente at lojaliteten til jobben er sekundær opp mot det å bruke tid til å finne seg neste jobb, om man vet man ikke vil bli gjenvalgt, eller man trekker seg. I min masteroppgave “A politician who’s quitting has already quit” studerer jeg forholdet mellom lønn/kostnader og arbeid opp mot skulking, eller shirking og viser at for politikerne på Stortinget har det ikke noen effekt om de er på vei til gjenvalg eller ikke. Selv om de vet på forhånd at de ikke blir gjenvalgt, enten på grunn av at de selv har trukket seg, eller på grunn av dårlig utfall av nominasjonsprosessen, endrer de ikke arbeidsmønster. De holder på til siste slutt. Det er et klart tegn på at våre politikere generelt er folk som lever og ånder for jobben. En jobb som, om man skal være ærlig, ikke er en spesielt fristende jobb for de fleste av oss. Det er alt for mange timer arbeide, ofte møter langt ut over natten, og for de folkevalgte er arbeidsmiljøloven noe som debatteres på vegne av andre.

Den andre faktoren er at politikere ikke kommer på stortinget over natten. Mange har også tidligere klaget på at Stortinget ikke består av de flinkeste av oss, og selv om det er sant, ønsker vi virkelig at de flinkeste økonomene, ingeniørene, samfunnsviterne, filologene, matematikerne, legene, prestene og juristene skal være på stortinget? Bør ikke de flinkeste gjøre det de er flinkest til, og dermed drive landet og økonomien fremover? Ønsker vi ikke at de komparativt flinkeste politikerne, ikke nødvendigvis de absolutt flinkeste politikerne, skal være på Stortinget? I filmen “Til ungdommen”, som jeg vil anbefale alle å se, følger man fire ungdommer som ønsker å representere sine partier i skoledebattene i Oslo og Akershus. De er ikke nødvendigvis de flinkeste eller smarteste av oss, selv om det gleder meg å se en av dem gå veien inn i samfunnsøkonomien. De er ungdommer med erfaringer som kan gjøre at de gjør det bra eller dårlig på en rekke arenaer. De er et godt bilde på ungdomspolitikerne i Norge, på hvem våre politikere var for ikke så mange år siden. De kan bli gode politikere fordi de tror på politikken, fordi de er villige til å jobbe for at samfunnet skal bli bedre, selv om de ikke er helt enige med hverandre om hva et bedre samfunn inneholder. Det er det vi ønsker av våre politikere. Vi må passe på å ha konkurransedyktige lønninger i byråkratiet, for det er der man løser de vanskelige problemene. Det er der man trenger de virkelig flinke, i politikken trenger man de som ofrer. De som ikke begynner å se etter en ny jobb ni måneder før man må gå fra den man har. De som jobber like hardt hele veien inn mot et valg man vet man ikke kan komme ut av med en jobb i lommen, uansett hvor hardt man jobber.

Elin Ørjasæter tar feil når hun mener stortingslønna er for lav. Hun tar feil om hvem vi ønsker i jobben, og hun underestimerer hva som driver politikerne.

Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon

Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om noe høyreorientert innlegg, om offentlig ansatte. Han refererer Murray Rothbard, som mener at det er et grunnleggende problem med offentlig sektor. De får ikke betalt av kundene sine, så insentivene for å gjøre en god jobb er svake. I tillegg er kunden, som i dette tilfellet er en borger, sett på som et forstyrrende element, ikke den livsviktige kilden til inntekt som i privat business. Ikke får den enkelte ansatte betalt basert på resultater. Det er altså helt naturlig av et rasjonelt menneske å ikke bry seg om kunden i offentlig sektor.

Jeg har tidligere skrevet om kommersielle modeller hvor bruker ikke er betaler, så den delen er ikke så interessant, det som er mer interessant er Kaplans observasjon at det slett ikke er sånn at alle offentlig ansatte er slabbedasker som ikke gjør en god jobb. Noen er faktisk veldig flinke og jobber hardt for at kunden skal bli fornøyd.

Denne observasjonen forvirrer liberalisten og han prøver gjennom fire hypoteser å forklare hvorfor det er sånn at noen av de som jobber i staten ikke er så dårlige som man skulle forvente.

  1. Government employees’ financial rewards for performance are better than Rothbard described.
  2. Elected politicians at the top of the pyramid send good incentives all the way down to the base because they’re worried about re-election.
  3. Government employees self-select for dedication and/or caring.
  4. Government employees want to look good in front of their co-workers.

1 utelukkes kjapt, for selv om noen jobber krever en nøyaktig mengde produksjon, så er de fleste jobbene ikke slik, sier han. 2 er ute like kjapt, for det er ikke byråkratiets arbeid som avgjør gjenvalg, det er heller andre ting som avgjør gjenvalg.

Selv om nr 4 kan stemme til en viss grad, så er ikke det den viktige løsningen. Han ler også litt av nr 3, men peker på at det er vanlig i omsorgsyrker. Det er hypotesen han ønsker å studere videre.

Kaplan er flink, men som alle mennesker ser han problemene i lys av sin bakgrunn. Det gjør selvfølgelig jeg også, og jeg ser helt andre svar på hypotesene. Først og fremst er det klart at han snakker om amerikansk, mens jeg snakker om norsk byråkrati, men det skaper ingen sammenligningsproblemer.

Han undervurderer det første punktet. Han ser på lønn i forhold til å få sparken, men det er flere ting som spiller inn. For det første ser han ikke på faktorer som bekvem arbeidstid, lavere risiko, forutsigbar arbeidsdag og gode pensjonsordninger. I USA, hvor man må sørge for mye mer selv er også helsedekning et viktig trekkplaster. Det offentlige har tradisjonelt vært flinkere å tilfredsstille behovene til småbarnsforeldre og bedre tilrettelagt for kronisk syke og handikappede.

Trusselen om privat sektor kan være en god motivator når man har sånne goder å miste. Videre beskrives ofte byråkrater som budsjettmaksimerende og med et iboende ønske om å bli mellomleder. Gjør man en god jobb kan man altså få personalansvar. Pisk og gulrot i boks.

Legrands riddere og knekter illustrerer et viktig poeng. Han mener at ivrige og late mennesker finnes overalt, stokastisk fordelt. Hvis dette er sant, er det da sånn at mange selvselekteres? Riddere søker seg inn i offentlige yrker for å gjøre allmennheten godt. Det er ikke vanskelig å ser for seg.

I noen yrker, peker Kaplan på, er det svært vanlig å mennesker motivert av annet enn lønn, lærer- og omsorgsyrker spesielt. Er det sånn at riddere søker seg inn i byråkratiet fordi de ønsker det? Kaplan mener at det iallfall er verdt å studere videre.

For å oppsummere, så er jeg enig med Kaplan at det kan være en selvseleksjon. Visse folk søker seg nok mer til visse yrker. Men, man skal ikke undervurdere pisk og gulrot, som både han og Murray Rothbard gjør.