Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter

I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av ungdom som er ute og går på ski, trener og driver sport. Det har alikevel i det siste kommet mange artikler i nyhetene om at ungdommen lærer viktige egenskaper i World of Warcraft og at man bygger viktige nettverk i facebook. Men betyr egentlig dette noe?

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgte ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

MSc i Political Economy ved Handelshøyskolen BI

Dette er et innlegg jeg skrev i mars i fjor, hentet fra min gamle blogg:

Nå er det snart tid for å søke på masterprogram for de som er ferdige med bacheloren sin. Hvis noen statsvitere eller samfunnsøkonomer, eller for den saks skyld alle andre, leser dette nå, så vil jeg anbefale å søke på politikk og økonomi master’n på BI. Det er et velutviklet program med veldig mange spennende fag.

Å være samfunnsfaglig student på BI er ganske morsomt, kanskje mest fordi man har et ganske annerledes forhold til akademia enn det businessstudentene har. Det er lett å merke når man tar fag sammen med studenter fra andre program, kanskje spesielt siv.øk.programmene. I enkelte fag, som Torger Reves strategifag, brukes dette som en styrke. Man klarer å kombinere businessfagenes og samfunnsfagenes styrker, og plukke ut det beste fra begge.

Det som derimot er ulempen med MSc på BI er de fagene som er felles for alle masterstudentene. Det blir ofte kompromisser som går på bekostning av faglig utbytte. Som hovedeksempler vil jeg dra frem metode- og statistikkfagene. Dette er to fag som burde være viktige for ledelsen, og som burde være tilrettelagt på en bedre måte.

Metodefaget er visstnok under utbedring. Etter tre år med prøving og feiling, ser det ut til at det faget desentraliseres og tilpasses den enkelte fagretning. Det er helt klart en fordel fra tidligere år, når finansstudenter, organisasjonspsykologer og samfunnsvitere skulle prøve å forholde seg til samme pensum og samme undervisning.

Statistikkfaget er mye av det samme. Det er oppdelt i to deler, en med økonometri og en uten. Jeg ahr ikke personlig erfaring med den med økonometri, men jeg blir fortalt at den er svært bra. Den uten økonometri har bare én stor mangel. Den dekker for stor bredde. Det gjør at man ikke i stor nok grad får en lært hva statistikken egentlig går ut på. Det har klart potensiale, men kommer man til det faget uten å kunne noe særlig statistikk, går man derfra nesten likedan.

Nå ble det visst endel negativt, men denne mastern er svært bra. Den gir en god innsikt i de politiske prosessene som foregår i verden, både på et teoretisk og et praktisk nivå. Teorier som medianvelgerteoremet og nash-likevekter, rent-seeking og nash-likevekter, liberalisme og realisme er både interessante og spennende, og bygger opp en faglig styrke hos studentene. Noen av Norges ledende forskere underviser disse, med stor vekt på ny og grensesprengende forskning.

På et mer praktisk plan får man god innsikt i de politiske prosessene i EU, og man utforsker forholdet mellom regionale, nasjonale og overnasjonale interesser.

Jeg vil anbefale alle som ønsker en master i statsvitenskap eller samfunnsøkonomi, men som vil gjøre noe litt annerledes enn det som tilbys på de tradisjonelle skolene, å søke på Master i Politikk og Økonomi på BI.

Tillegg: Dette studiet er ikke enkelt, det krever endel arbeide og vil gi deg frustrasjoner, men som en som er ferdig kan jeg si at det er absolutt verdt det. Det gir en innsikt og erfaring som er gull verdt når man kommer ut i arbeidslivet.

Les mer:

BI-studenten bedre enn sitt rykte- Meninger – Debatt – Aftenposten.no.

Konkurransemyndighetenes forbannelse

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.