Musikkens forbannelse – om iTunes, Wimp og tit-for-tat

Etter å ha eid iPod nesten like lenge som siden jeg begynte å studere, så har jeg endelig øynet håp om at en musikktjeneste skal bli like bra som iTunes, nemlig Wimp. Ut fra deres side ser det ut til å være en tjeneste som er akkurat det Spotify ikke helt ble for meg.

Som registrert bruker kan du laste ned vår applikasjon for Windows, Mac eller Linux og denne vil gi deg tilgang til å spille av all musikken i vårt bibliotek. Musikken blir ikke lagret på din PC, men så lenge du er bruker av tjenesten har du fri tilgang til all musikken. I løpet av beta-fasen vil det også bli mulig å kjøpe musikk i tjenesten på en enkel måte. Du vil da kunne laste ned filene du har kjøpt til din PC og har dem da til odel og eie. Du kan da også fritt overføre dem til din mobil eller MP3-spiller (Om Wimp).

For min egen del høres dette ut som en tjeneste som kan utfordre min kjære iTunes music store, så får vi bare håpe den funker fint i samarbeid med iPod ev. lett deler musikkbibliotek med itunes for enkel synking.

Nå kunne jeg selvsagt lagt ut om hvorfor dette er bra fra et teknisk eller musikkfaglig standpunkt, men det skal jeg ikke. Siden dette er en politisk økonomiblogg, skal jeg prøve å si noe om hvorfor dette kan være et steg fremover i et spillteoretisk rammeverk.

I spillstrategien tit-for-tat oppnår man et felles mål ved å gi fra seg noe mot å få noe annet. Man kan foreksempel se hvordan SV var villig til å senke kravet om Norge ut av Afghanistan mot å få finansministerposten. Man gir noe fra seg for å få noe igjen. Problemet med en tit-for-tatstrategi er at man lett kan komme inn i en negativ sirkel. Hvis den ene siden gjør noe kjipt kan den andre siden svare med noe verre. Dette har musikkbransjen og musikkfans holdt på med i lange tider, i tidlige tider har fans villet ta opp konserter med båndopptager, villet ta opp radiohits med kasettspiller og villet lage mixtapes. Som svar ga platebransjen klar beskjed om at ingen opptagere var tillatt på konserter og kasetter skulle i enkelte markeder få en kopiavgift som skulle veie opp for tapte inntekter. Som svar ble konsertopptakene vanskeligere å få gjort av en vanlig fan, og man øynet en mulighet til å tjene penger på å selge bootlegs, gjennom å få dem bra nok ved at crew gjerne smuglet inn avansert utstyr til å gjøre opptakene, som ble slått hardere ned på.

Da PCer ble allemannseie begynte spillet på nytt. Man hadde muligheten til å dele musikk med seg gjennom å kode til diverse komprimerte format og dele gjennom nettverk på jobb,skole eller privat, kjapt erstattet av internett og mp3 ble filformatet “alle” brukte. Platebransjen merket en nedgang i salget og skyldte umiddelbart på de nye Peer-2-Peer-tjenestene Napster, Kazaa og senere diverse BitTorrent-tjenester. Fansen slo tilbake gang på gang med nye teknologier etter de gamle ble slått ned og man klarte å bygge skikkelig dårlig stemning mellom de to gruppene. Noen prøvde seg med lovlige alternativer som ble bundet av DRM og geografiske restriksjoner, til de reaksjoner at man laget løsninger rundt restriksjonene.

Nå har spillet begynt igjen og denne gang tror jeg vi er på rett vei, hvis bare begge gruppene klarer å holde seg i skinnet. iTunes har blitt DRM-fri, Spotify har en streamingtjeneste og nå kommer det overnevnte wimp. Musikkbransjen holder ut tit, nå er det fansens tur å svare med tat. La oss iallfall gi disse tjenestene en sjanse, så kan de kanskje bli den lovlige løsningen som vi har ventet på, men skal godviljen mot platebransjen holde seg, må de holde seg fra å gå så hardt til sak mot enhver som ønsker å gjøre noe mer med tjenesten enn det som er intensjonen, da begynner vi på spiralen igjen og det vil ingen.

Les mer om dette:

Ny norsk musikktjeneste lanseres snart – VG Nett om Data og nett.

stensruds.com » Wimp.

ITavisen | Nettmusikk fra Platekompaniet.

Lanserer norsk iTunes-konkurrent – DinSide Data.

tu.no – Norge er Skandinavias piratversting – Teknisk Ukeblad.