Market failure og måledilla – Høyresidens skitne hemmelighet

Det foregår en debatt i skole, helsevesen og barnehage om hvorfor alt skal måles. Osloskolen, styrt opp til veldig nylig av et høyredominert byråd, har i årevis brukt uendelig mye tid på å skulle måle alle slags læringseffekter. Alt skal måles, og helst publiseres. Dette skyldes tre ting, to man sier høyt og en de prøver å holde hemmelig. Nå er Høyre i regjering og skal måle sykehus, barnehager og skoler i hele landet. Fagforeninger reiser seg i uenighet, men siden ingen helt har fått med seg hva som faktisk skjer, så slås det ikke tilbake med de riktige virkemidlene. Høyre kan dermed slåss på sin hjemmebane, og vinner sakte men sikkert.

Først sier man det handler om valg. Foreldre, elever og pasienter vil være bedre rustet til å velge hvilken skole som er best, hvilket sykehus man vil til eller hvilken barnehage man vil sette barna sine i om man har informasjonen tilgjengelig. Det er selvfølgelig sant, om det man måler er relevant. Problemet er at det er forferdelig vanskelig å måle de riktige tingene. Og måler man feil ting, som man ofte gjør, så vil man ikke bare få feil resultater, men ofte feil insentiver. I Osloskolen har man allerede sett oppslag om elever som øver til kartleggingsprøvene, de som skal kartlegge hvordan resten av undervisningen står til. Dersom man øver spesifikt til disse prøvene vil resten av undervisningen lide og man vil ikke lære det man skal, bare det som er lett å måle.

Det andre man sier er at ved å måle så kan man styre bedre. Dette er igjen selvfølgelig sant, om man kan måle noe man kan endre gjennom bedre styring. Dersom en klasse gjør det dårlig i matematikk kan man ansette en ny mattelærer, og dersom for mange pasienter får infeksjon kan nekte leger å gå med slips, men vil det alltid hjelpe? Målingene gjør det lettere å flytte avgjørelser høyere opp i hierarkiet. Politikerne kan bestemme at Akersnes skole trenger bedre mattelærere fordi elevene gjør det så dårlig i matte, eller at Bjørnehiet barnehage må ha flere førskolelærere fordi barna ikke prater nok norsk, uten noen gang å ha vært på skolen eller i barnehagen, bare fordi bedre tall i målingene ser fint ut i valgkampen. Man tenker ikke over at å desentralisere avgjørelser, å la overleger, rektorer og barnehagebestyrere ta avgjørelsene selv ofte fungerer mye bedre.

Det er likevel noe fristende over disse to argumentene. Både på høyre- og venstresiden ønsker man at både foreldre og politikere skal ha verktøy til å gi barna den beste skolen og barnehagen, og pasientene den beste helsetjenesten. “Hvor galt kan det være?”

Problemet er at de lyver til deg. Ingen av de to over er hovedgrunnen til all målingen. Hovedgrunnen er privatisering med statlig støtte. Det er forferdelig vanskelig å drive tradisjonelt offentlige tjenester i det private markedet. Det er nettopp derfor de er offentlige tjenester. På engelsk snakker man om “Market Failure”, markedet feiler fordi å ha reell konkurranse krever informasjon på begge sider av transaksjonen. Og det er her målingene kommer inn. Ved å utvikle et målingssystem som fungerer for skole, helse og barnehage kan politikerne veldig enkelt ta inn private aktører som ønsker å tjene penger.

Hvis jeg skal kjøpe en sjokolade jeg ikke har prøvd før kan jeg lese på pakken hva den inneholder, og jeg har jo spist Freia Melkesjokolade før, så jeg har noe å sammenligne med. Dersom det er en Stratos er den ganske lik annen sjokolade jeg har spist før og jeg vet jeg vil sannsynligvis like den, men dersom det er en Troika, så er den veldig forskjellig fra de jeg har hatt før. Jeg vet ikke på forhånd hvor god den er. Den eneste måten å finne det ut på er å kjøpe den og prøve den. Den koste 25 kroner og det er en liten investering for å finne ut om jeg liker den. Men hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen jeg skal spise i resten av mitt liv, eller enda mer, hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen mitt barn skal spise i resten av sitt liv på en gang? Barnet har aldri spist sjokolade før og vet ikke hvilken det vil like. Og det bør iallfall ikke være noen statlig støtte som går til mitt sjokoladeforbruk, selv om det sannsynligvis er gjennom landbrukssubsidier.

Å skulle velge skole eller barnehage er enda vanskeligere. Man vet ikke den relle effekten før mange år senere og selv med alle slags målinger så vet man ikke om resultatene har noen effekt før man ser på elevene som voksne. Markedet for skole og barnehage blir altså veldig mye mer komplisert enn det for sjokolade. I tillegg, dersom sjokoladeprodusenten tjener masse penger på at jeg kjøpte sjokoladen, så er det greit. Sjokoladen har en pris, og om den er for høy kjøpe jeg ikke sjokolen. Verdien sjokoladen gir meg er enkel å stadfeste. Verdien av undervisning er umulig å stadfeste. Hvordan skal jeg vite om mitt barn får undervisning verdt en viss sum i en barnehage over enn annen? Det eneste jeg vet er at barnehagen drives med et mål om at barna skal ha det best mulig innenfor de statlige rammebetingelsene.

Dette gjelder derimot ikke om det er privat barnehage. Da skal også eierne tjene penger. De skal ha noe igjen for investeringen sin. Hvis jeg setter mine ti millioner i banken får jeg en god rente, kjøper jeg bolig får jeg solid verdistigning, så skal jeg investere i en skole, et sykehus eller en barnehage må jeg i det minste få igjen like mye som banken eller bolig. Westerdalselevene så ut til å bli tatt helt på senga da investorene der hentet ut utbytte, men det er nok mest fordi de underviser i kreative fag og ikke økonomi. Dette er ikke bare naturlig, men en gitt følge av privat business i skolesystemet. Det vil altså være helt naturlig, som vist gang på gang, at man reduserer summen brukt på undervisning og pasienter for å hente ut profitt fra disse institusjonene. Om disse får statlig støtte eller ikke som inntekt er likegyldig for meg som investor.

Men Høyre viser da til stadighet til gode eksempler i utlandet, sier du. Ja, dette er fordi mange private aktører i barnehage-, skole- og helsesektoren i utlandet ofte ikke er private aktører i den tradisjonelle meningen. Mange skoler, som BI, er private i meningen “ikke-statlig” men er non-profit-institusjoner, ofte organisert som stiftelser. De eier altså seg selv, og har ikke noen eiere som skal ha masse profitt. Disse vil altså unngå profittmålet og dermed ikke lide under den samme markedsproblematikken som det rene private markedet. Dette er igjen noe som høyresiden ikke sier så høyt, fordi målet er private investeringer og privat inntjening, som stiftelsene da per definisjon ikke gjør.

Det er altså viktig å forstå at målingene handler om mer enn å få gode lærere og leger, det handler om mer enn norsktalende barn i barnehagene. Det handler om å lage et system som er grunnleggende privatøkonomisk, men det høres ikke så bra ut, så det snakker de ikke om. De sniker inn et system som vil gjøre bred innføring av profittskoler og profittsykehuser innenfor statlige rammer og med statlig støtte enkelt.

Les mer:
VG: Høyre-topp vil ha profittskoler

Manifest: Privatskoleprofitørene http://www.manifesttidsskrift.no/privatskoleprofitorene-3/

Jan Arild Snoen: Nei til profitt i skolen er nei til mange profesjonelle aktører

Kristin Clemet, Civita: Profitt, prinsipper og pragmatikk

Nye Meninger: Vi lytter til fagfolk

Hernes må vernes – Reform 94 og #yrkesfag

Det foregår en debatt rundt utdanning som er både misforstått og farlig. FrP har aldri blitt beskyldt for å vise for mye innsikt i sakene de fronter, og Sylvi Listhaug følger partilinja tett når hun ønsker å kvitte seg med grunnpillarene i Reform 94. ”

“Bedrifter og næringsliv må få mulighet til å ta over opplæringen, og erstatte teorifag med yrkesfag og ha et yrkesrettet løp som rettes inn mot fag- eller svennebrevet. De som ikke skal studere videre, trenger ikke all teorien. Det viktigste for dem er fagbrev og at de behersker yrket sitt.”

Ja, Listhaug, fordi det er ikke så viktig for skolen å gjøre elevene til hele, tenkende mennesker. Det Listhaug og hennes meningsfeller ser ut til å fokusere mye på er at det er høyt frafall på VGS, når det de burde fokusere på er hvordan vi skaper den mest effektive arbeidsstyrken. Vi må, som Avdelingsleder Ellen Møller ved Teknikk og industriell produksjon ved Etterstad vgs sier, sørge for at de med fagbrev har god forståelse av norsk, engelsk og matematikk. Vi må sørge for at de forstår samfunnet rundt seg, forstår når politikerne lover i bøtter og spann uten å kunne holde det og ikke minst kan delta i samfunnet ved å ha forståelse for litteratur, vitenskap og hva som gjør at det er fint å beholde regnskogen.

Morten Hansen er journalist og skriver i FriFagbevegelse om sin far som er dyslektiker og som da han vokste opp på 30- og 40-tallet hoppet av utdannelse etter folkeskolen. Hansens far har gjort det bra likevel. Det er en historie vi hører så mye. Men det kan da vitterlig ikke være riktig å la de hopper av sette standarden. Vi kan ikke basere arbeidsstokken i et av verdens mest høyteknologiske samfunn på at en 16-åring ikke vil lese Hamsuns Sult eller fordi han synes matteleksa er vanskelig. Skal vi fortsette å være det samfunnet som vi er i dag er vi helt avhengige av snekkere som er bedre utdannede enn snekkerne i Spania og Hellas, vi må ha mekanikere som faktisk forstår hva en eksplosjonsmotor er fordi det er ikke lenger bare en motor. Jeg tror ikke Hansen har sett under panseret på en bil de siste 20 år.

Vi trenger murere som forstår kjemien i sementen, fordi da unngår vi å ha to personer til å gjøre jobben én person kunne gjort. Det er nemlig det som er effektivitet. Når én murer kan ta 500 kroner i timen, i stedet for to som 300 kroner hver, så er det effektivitetsøkning som gagner alle parter. At fagbevegelsen ikke har det som fremste flaggsak er for meg helt uforståelig. Og skulle man ønske å ta høyere utdanning etterhvert legger Reform 94 godt opp til å kunne gjøre det med svært enkle grep.

Det er frafall, det er ingen tvil om det, og det skal det også være. Det er mange jobber i samfunnet som ikke dekkes av fagbrevene. Men skal vi være et samfunn som setter velferd for alle høyest, så kan vi ikke ha som mål å gjøre fagutdannelsene mindre helhetlige, mindre teoretiske, mindre dekkende for god samfunnsforståelse. Det vil bare tjene de som ønsker en stor kunnskapsløs masse de kan love gull og grønne skoger uten noen gang å levere.

Gudmund Hernes mente at alle skulle ha mulighet til videre utdanning, men Reform 94 er så mye mer enn det. Reform 94 er selve grunnlaget til et effektivt samfunn. Den er grunnlaget for et samfunn som ikke bare spytter ut arbeidere, men som utdanner selve spydspissen av fagarbeidere i verden.

Dumbshaming – hvor lavt kan man synke?

I USA har man de siste dagene tatt et oppgjør med slutshaming. I Norge derimot har vi tydeligvis begynt med dumbshaming. Vi skal altså nå henge ut de som har andre motiver med sin utdannelse enn rene akademiske. Vi skal altså nekte de som ønsker, med en ganske høy egenandel, å ta norsk utdannelse i utlandet, bare fordi vi tror de bruker for mye tid på stranda og ikke nok i lesesalen.

Det er en enkel kritikk å komme med fordi det er det man gjerne kaller, også jeg mange ganger, tøysestudier. Det er PT-studier, Ex-phil og studier som handler mer om fysisk utfoldelse enn de høye akademiske standarder som vi finner på Universetet i Oslo. Denne enkle kritikken har interessante tilhengere også. Først er det altså McKinsey-sjef og Ap-mann Svein Harald Øygard som fyrer av en tirade mot badestudiene. Så er det utdanningsministeren fra Høyre, Torbjørn Røe Isaksen som er frampå og skal difrensiere mellom offentlige og private leverandører. Og jeg kan forstå dem begge, den ene scorer godt ved å snakke om tullestudier på NHH, og den andre scorer billige politiske poenger ved å være enig i noe finansministeren hans allerede har vært enig i.

Det som overrasker meg noe mer er all støtten den får i media, på facebook og på twitter. Er vi virkelig så elitistiske at vi ikke unner noen å gjøre noe vi selv synes er sløsing med tid? For la oss være ærlige, det handler ikke om at de ikke lærer, for det har vi ingen grunnlag for å si, det finnes ingen tall. Det handler om at de tar et studium vi ikke synes er verdt det.

Den verste kritikken jeg har sett til nå kommer likevel fra kommentator i BT og masterstudent i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Maria Dyrhol Sandvik. For å ta noe fra andre avsnitt i artikkelen hennes,

Desse studieprogramma, der norske høgskular flyttar eit studietilbod til utlandet i samarbeid med kommersielle aktørar, bidreg ikkje til å gjere studentar verken smartare eller meir internasjonale.

Hun er ikke mild, og selvfølgelig helt uten noen form for dokumentasjon eller kilde. Videre sier hun,

Samfunnet taper på at studentar vel feil og så skiftar studium seinare.

Og så viser hun til en studie om at mange skifter studium. Uten på noe tidspunkt faktisk å dokumentere at denne utdanningen ikke øker produktiviteten som Øygard er så opptatt av. Og helt uten videre å godta at vi her har en diskusjon som ikke bare ikke er målt, men som helt åpenbart er nesten umulig å måle.

Men da vil jeg gjerne få si til deg Maria. Jeg synes det er forferdelig at du kan gå på Universitet i Bergen og studere samfunnsfag. For la oss være ærlige, om du kaller det statsvitenskap eller sammenlignende politikk, så er det statsvitenskap. Og så i Bergen da, jeg kan ikke stå inne for at noen lærer noe der som øker produktiviteten. Måler man i Nobelpriser er det f.eks. mye bedre å ikke ha noen høyere utdannelse enn å ha gått på UiB. Nei, og dette betales gjennom skatten? Du burde skamme deg, Maria, for å studere på et hvilestudium som du gjør. Du kunne tilogmed gått bort i gata til NHH, de har nå iallfall nesten én. NTH, for la oss være ærlige, det er ikke akkuratt Dragvoll som har bidratt her, har iallfall to vinnere. Som ikke er så verst mot Universitetet i Oslos seks.

Ser du hvor teit det blir å sette disse opp mot hverandre? Man må ha enkle, forutsigbare regler i et samfunn om man skal ha økonomisk vekst. Da å ha regler som at man kan studere norske studier hvor som helst, og man får dekket det samme som alle andre, er helt greit. Ikke heng ut de som går på skole i utlandet som badestudenter bare fordi du synes din bakgrunn er bedre. Skam dere!

TL;DR: Hvis studiet oppfyller NOKUT-kravene er det ingen grunn til å nekte dem tilsvarende utbetaling som andre steder.

Valg 2013 – den evige veksten

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Hjernefluktparadokset – hvordan brain drain kan redde Afrika

Man hører til stadighet at noe av det som truer utviklingsland, spesielt i Afrika, er hjerneflukt, eller såkalt “brain drain”. Det at folk tar utdannelse, deler eller hele, og drar til vesten for å ta videre utdannelse eller jobbe og aldri komme tilbake. Dette høres helt forferdelig ut, men det er ikke fullt så enkelt. Denne hjerneflukten kan være den viktigste faktoren i å redde Afrikas utvikling om vi klarer å få riktige insentiver.

La oss se på sykepleierflukten fra Philipinene.  I Storbritannia var det mye kritikk av et program som hentet sykepleiere fra Philipinene for å jobbe i NHS. Man beskrev hjerneflukten som å tømme et land i utvikling for kvalifisert helsepersonell, en uholdbar situasjon. Det som imidlertid viste seg, var at denne trenden skapte en enorm etterspørsel etter sykepleierutdannelse.  Selv om utreise var en sterk motivator, var det langt fra alle som reiste ut for å jobbe. Mange ble igjen og dette har gjort at man har et mer velutdannet helsevesen i Philipinene enn i størstedelen av Asia.

I Mexico er erfaringene litt annerledes, men de peker mot det samme poenget. Mexikanske arbeidere som har emigrert til USA for å jobbe har begynt å komme tilbake, og den kunnskapen de tok med seg har blitt vesentlig forsterket og gjør at den Mexikanske økonomien vokser raskt sammenlignet med omkringliggende land.

Den store motstanden mot denne trenden ser ikke ut til å være i utviklingslandene selv, men her i vesten. Det er vi som motarbeider hjerneflukten mest. James Johnson mener Storbritannia må utdanne nok leger og sykepleiere til selv å dekke sitt behov, da det at legene drar fra Afrika til vesten for å jobbe er at vi trenger dem i vesten. Det Johnson ikke forstår er at man burde gjøre nesten omvendt. Som i eksemplet fra Philipinene burde man skrike ut at folk ved å ta utdannelse som lege, sykepleier, ingeniør og økonom vil kunne tjene gode penger i vesten. Man vil kunne få stipend for å gå på noen av verdens beste universiteter.  Dette vil skape gode insentiver til å ta utdannelse på alle nivåer, og dermed skape flere høyt utdannede som blir igjen i landene også.

Å ha en strategi som baserer seg på å lokke med hjerneflukt krever at man utdanner nok folk til å overkomme flukten. I Johnsons artikkel skriver han at av 500 utdannede leger i Zambia siden de ble uavhengige har bare 60 blitt igjen i landet. Det han ikke skriver er at de ble uavhengige i 1964 og har altså bare utdannet 500 leger de til da siste 40 år. Det er klart at for et land med 14 millioner innbyggere er det ikke nok å basere seg på å utdanne 12,5 leger i året. Vi i vesten, som faktisk tjener godt på afrikanske leger, burde kanskje heller ta en større del av regningen på utdanningen av afrikanske leger og sørge for et ordentlig tilbud enn å prøve å stoppe dem fra å komme hit.

Det er selvsagt heller ikke nok å lokke med gode jobber utenlands for å få den ønskede effekten av utdanningen. Som i Philipinene må man også benytte sjansen til å skape arbeidsplasser i landene selv, og den beste måten å gjøre det på er å sikre forutsigbare regler for både privatpersoner og næringslivet. Det er dessverre i mange utviklingsland alt for mye korrupsjon, men dette er heldigvis en sirkel. Dess flere man utdanner og sender ut, dess flere vil også bli igjen og dess flere vil komme tilbake. Man vil også skape grobunn for bedre fungerende samfunn. Det er mange som akkurat nå jobber for å tiltrekke seg disse flinke til jobber i Afrika, og gjør det ved å tilby gode jobber med gode lønninger. Man kan dermed bygge kontinentet med både de som har studert i Afrika og ikke dratt ut, og de som har dratt ut og kommet tilbake.

Faktisk vil mennesker som har studert ute, som så kommer tilbake til landet, skape mer utenlandsinvesteringer i landet (foreign direkt investments) enn om de ikke har studert ute. Dermed kan landet dra svært god nytte av å sende folk ut enda mer enn at de bare kommer tibake med egen økt kompetanse.

Vi må ikke være redde for hjerneflukten i seg selv, men heller være flinke til å bruke den som den insentivskaperen den er. Da vil vi sitte igjen med et høyere utdannet kontinent som selv kanskje klarer å skape utviklingen de så sårt trenger.

NHO våser om utdanning – difrensiert studiestøtte er tull

NHO er sinte. Eller Baard Meidell Johannesen er sinna iallfall. Han skriver i NHO-bloggen at studentene koster penger, ikke er flinke nok og studerer feil fag. Han skriver videre at man må insentivere, eller han bruker litt flere ord, men altså insentivere de fagene vi trenger: Realfagene.

Han mener at humaniora må koste mer å ta enn fysikk, gjerne i en kombinasjon av skolepenger og lavere stipendandel av studiestøtten. Skal du ta et fag jeg ikke liker, skal du iallfall betale for det. Da vil folk velge de riktige fagene, og innovasjonen vil gå til himmels.

Dette er selvsagt bare vås. Eller, selvsagt er det kanskje ikke, men vås er det definitivt. For det første, myten om de for mange språkviterne er en seiglivet en, men den stemmer ikke. Det er ikke som om man tar en språkviterjobb eller går på sosialen. Man tar en annen jobb, hvor man er mer effektiv enn om man ikke hadde utdannelse. Det er nemlig tingen her i Norge. Folk er for høyt utdannet for sine jobber. Da Bryan Caplan var i Sverige og Danmark la han merke til at alle var overkvalifisert til jobbene sine. I motsetning til hva Caplan ser ut til å tro, fører det til en generelt mer effektiv økonomi. Det fører til en økonomi hvor de minst kvalifiserte kanskje blir presset ut av markedet, men de kan til gjengjeld få betalt for det. Dette er et direkte resultat av det Johannesen klager på. Vi tar for mye utdannelse, men vi bruker den også.

For det andre, så bruker Johannesen et godt gammelt triks. De borgerlige snakker ofte om for stor stat. Man må redusere statens inngripen i markedet. Grunnen til dette er at for å få effektiv inngripen i markedet må man kjenne mange, om ikke alle, faktorene som påvirkes og i hvor stor grad de påvirkes. Dette er selvsagt umulig, og derfor lar man en kombinasjon av privat sektor i et markedssystem og offentlig sektor operere sammen. Man bør la den offentlige inngripen være på høyt, forutsigbart nivå, ikke la dem henge seg opp i detaljene. Dessverre skjer dette alt for ofte. Og nå ønsker altså NHO, eller iallfall Johannesen, at staten skal detaljstyre hvor og hva folk skal studere i enda større grad enn før. Det holder ikke. Om noe, burde man bli mindre spesifikke, og la universitetene selv velge hvor de skal bruke penger, og hvilke studier de ønsker å tilby til hvilke studenter. Staten vil ikke 5-10 år i forveien kunne si hvilke grupper vi tilfeldigvis trenger mer av. Dersom det stemte ville vi ikke hatt erfarne IT-folk da IT-revolusjonen kom, vi ville ikke hatt tolker da kina ble en stormakt plutselig, for ikke å snakke om språkvitere til å bidra da vi plutselig skulle inn i Afghanistan, et land som var helt av radaren i nesten 20 år.

For det tredje, la oss si at alt Johannesen sier stemmer, og at måten å løse det på er å difrensiere skolepenger og studiestøtte. Da vil ikke løsningen være at det koster mer å utdanne seg til historiker enn til matematiker eller fysiker. Det må i tilfelle være omvendt. Det må koste mer å bli matematiker og fysiker. Prisen må i det minste reflektere verdien man tilfører markedet. Da vil man i mye større grad kunne rettferdiggjøre enda bedre studier for de man trenger mest. Man vil i mye større grad se at de flinkeste går inn i avtaler med NHOs medlemsbedrifter om betalte studier, slik som man har i dag på revisjonsstudier med stipend fra de store revisjonsfirmaene. Da vil skolene ha mer insentiv til å bygge sterke, gode studier innenfor realfagene. Aller helst fremfor de i dag “tverrfaglige” gradene hvor man prøver å blande økonomi og realfag i en jack of all trades-retning som bare gir MSc of none.

Det skal være sagt at det ikke er bare dårlige ideer som kommer fra NHO-bloggen. Johannesen har ett viktig poeng. Etter studiereformen har de gamle universitetene mistet sin akademiske elitestatus. UiO og UiB er skoler som burde fokusere på akademisk kvalitet gjennom både utdanning og forskning fremfor breddestudenter. Den gamle ordningen med åpne grunnfag men smale stier videre er en overraskende god måte å sile ut de beste studentene. Gamle NTH var en skole som var en rendyrket ingeniørskole, og det burde den fortsatt være. Det samme gjelder den gamle Landbrukshøgskolen. BI har overraskende nok forstått dette, og har kuttet mye av sin ikke-kjernevirksomhet. Hvis vi er inneforstått med at man trenger elitemiljøer, så kan de andre universitetene drive med breddekompetansen. Så kan høgskolene utdanne sykepleiere, lærere og alle andre yrkesgrupper hvor masseproduksjon er viktigere enn akademisk toppnivå.

Jeg liker godt at NHO bryr seg om utdanningssystemet vårt, men jeg håper at man kan ha litt mer tiltro til studentenes evne til selv å velge fagretningen som vil tjene landets effektivitet best.

Stortinget – ikke utdannet, ikke dannet

Et valg er over, og sammensetningen på Stortinget er i endring. Selv om man gang på gang hører at Norge har den lavest utdannede nasjonalforsamling i vesten, er utdanningsnivået på vei oppover. Iflg. Johan P. Olsen har “både utdanningsnivå og kompetanse hos stortingsrepresentantene […] økt merkbart de siste årene.”

Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]

Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil

Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden folkene bak polecon.no er en utømmelig kilde av kunnskap, så skal man altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svares det samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål 🙂

Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver

I dagens Dagsavisen, leser man at iflg OECD-målinger er verdien av høyere utdanning mindre i Norge enn andre steder. Unio, som er fagforeningen for mange av disse høyere utdannede, mener det er et problem og at det er en svikt i likelønnskampen når det ikke lønner seg med høyere utdanning.

Unio, som fagforeninger flest, har et ganske forenklet syn på situasjonen. Det er i hovedsak to grunner til at den minkende avstanden mellom høyt og ikke høyt utdannede ikke er et problem. Først og fremst er det et tegn på et egalitært samfunn, et samfunn der alle er av lik verdi uansett utdannelse og bakgrunn. Det kan da ikke være et problem i seg selv.

Grunn nr to, som er enda viktigere, det begynner å bli en mangel på folk uten høy utdannelse. Yrkesfag og andre jobber hvor høy utdannelse ikke er nødvendig trenger også arbeidskraft. Det er viktig at vi har insentiver som virker mot å ta høyere utdanning. Insentivene for har i en årrekke vært svært sterke, nå kommer
korreksjonen.

Det som vil avgjøre lønnsnivå fremover, utover de sentrale lønnsforhandlinger, er fleksibiliteten for en arbeidstaker til å bytte beite når det går nedover i den ene eller andre sektoren. Da står dessverre mange av Unios medlemmer igjen som lønnstaperne og høyere utdannelse vil for mange ikke virke så fristende, og igjen gi
en god balanse i utdanningsnivået.

De flinke er ikke smarte – og de smarte trenger hjelp

I det siste har vi lest mye om de flinke barna som ikke får god nok oppfølging på skolen, de som lider under en enhetsskole. I Aftenposten i dag stod en av disse frem og fortalte om hennes oppvekst med lesing under dyna og seksere i karakterboka. Nå må man sette noen grenser. Det er nemlig en vesentlig detalj noen har glemt å ta med i denne debatten.

Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.

De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”

Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.

Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.

Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte.  Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.