Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet

Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de siste ti år har vært et fryktens tiår. De tar så grundig feil.

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Helsereform i USA

Helsedebatten rager i USA. Hvordan kan USA som det eneste industrialiserte landet i verden uten full helsedekning akseptere og inneha de høyeste kostnadene for helsetjenester i verden? Siden President Roosevelt introduserte ’The New Deal’ på 1930-tallet, har Demokratiske presidenter i USA forsøkt å gjennomføre omfattende helsereformer, men har måttet ta til takke med inkrementelle forandringer hver eneste gang. I mellomtiden har helsetjenesten vokst seg til et komplekst hybridsystem basert på helseforsikring som etter alt å dømme betjener de sterkeste interessegruppene (les: forsikringsbransjen, legemiddelindustrien og legeforeninger). Med andre ord, systemet betjener alle som er tjent med kostbare løsninger.

I dag står 50 millioner amerikanere fullstendig uten helseforsikring og som en direkte følge av dette dør det et sted mellom 18 000 og 100 000 mennesker årlig av sykdommer som ville vært forhindret om man hadde hatt et offentlig helsetilbud. President Clinton var nærmest ved å gjøre noe med dette, men gikk på en stygg smell i den politiske prosessen som endte med at Demokratene mistet begge kamrene av kongressen i det påfølgende midterm-valget. Helsepolitikk er et svært hett tema da det berører kjernen til den ideologiske konflikten som underbygger amerikanske politikk, nemlig rollen til staten i det offentlige rom.

Barack Obama anser helsereform som høyprioritet, og tilbøyeligheten fra befolkningen for helsereform med en offentlig komponent er sterke enn noensinne.  Kostnadene øker fortløpende, og vil i fremtiden fungere som et hinder for en økonomi avhengig av å kvitte seg med formidable budsjettunderskudd påløpt i Bush-årene og under finanskrisen. President Obama har historisk høy oppslutning, og faktum at noe må gjøres virker klarere enn noensinne. Hva er så sjansene for endelig å fullføre hva Roosevelt startet med ’The New Deal’?

I denne anledningen vil jeg henvise videre til Hans Eirik Melandsø og undertegnedes vedlagte termpaper i ’Political Economy of Redistribution’ for en nærmere titt på problematikken.

US_HEALTH_CARE_REFORM

Har styringsrenta utspilt sin rolle?

I dag kutter USA renta til nær null, for å stimulere økonomien, og Japan har hatt rente veldig nær null i mange år. Årsaken er ganske enkel, når renta er lav vil folk investere mer fordi sannsynligheten øker for å tjene mer enn rentekostnadene, i teorien. Men når den sannsynligheten påvirkes utenfra, og det er mer sannsynlig å tape pengene enn ikke å gjøre det, eller iallfall får folk til å tro det, da hjelper det ikke om renta er null. Hvis du helt sikkert kan tjene 1000 kroner på en investering som tar deg 20 timer å gjøre, er det ikke vits i, om det å se film er verdt mer enn 50 kroner i timen for deg. Hvis du i tillegg har 70 prosent sjanse for å mislykkes, da synker forventningsgevinsten til 15 kroner i timen. Det er en film verdt for meg.

For større selskaper er situasjonen helt lik, greit nok man låner for å betale gjeld som forfaller, men man starter ikke opp noe når forventningsverdien er lavere enn rentakostnadene, og spesielt ikke i dårlige tider, når styret står over en for å sjekke at selskapet skal overleve.

Nei, usikkerheten i økonomien har tatt vekk sentralbankens evne til å være effektiv. Det kan være på tide med litt god gammeldags keynesianisme, kjøre på med litt høye skatter og trykke på med offentlig forbruk, inflasjonen tåler iallfall USA og man vil kanskje kunne forbedre noen veier, skoler og redde kapitalismen som idé.

USA kutter renta til nær null – nyheter – Dagbladet.no.

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no.

Islendingene sliter om dagen. Etter kollapsen i finansindustrien kan de risikere et “brain drain” som vesten ikke har sett før. Hvis dette skjer er det et av to scenarier som er interessante, enten vil de resterende islendingene klare å bygge opp annen næring basert på de gjenlevende kreftene, eller så vil man se en total uttømming av den lille steinen i sjøen, bare fiskerne blir igjen. I tillegg vil et eventuelt EU-medlemskap kunne være katastrofalt for fiskerinæringen, spesielt om de spanske fiskerne utkonkurrerer de islandske på samme måte som de utkonkurrerte de britiske.

Jeg tror på mennesklig oppfinnsomhet, så jeg tror islendingene klarer seg helt fint. Det er alikevel spennende å se om man klarer omveltingen fort nok til å bygge opp et land knust av finanskollapsen.