Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt

Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den et glimrende eksempel på et oligopol som konkurrerte under det man kaller en Nash-Cournot-likevekt. Teorien sier at dersom det er flere enn en, men mindre enn uendelig mange aktører i et marked, vil de tilpasse sin reaksjon til de andre aktørene i markedet, og kunne høste en monopolprofitt, gitt at de ikke bare konkurrerer på pris. En monopolprofitt er en profitt de ikke ville fått under fri konkurranse. Fatisk sier konkurransen at gitt alle ting likt, så vil færre aktører kunne tilsammen hente en større del av monopolprofitten.

De fleste markeder opererer sånn. Man har gjerne faste utgifter, og da fungerer det ikke at pris er lik kostnaden av den neste enheten produsert eller marginalkostnaden. For musikkbransjen fungerte dette systemet bra, og etterhvert kjøpte plateselskaper hverandre opp. Da kunne de få mer av monopolprofitten hver.  Dette systemet fungerte veldig bra, som det gjør i de fleste bransjer, fordi alle aktørene var tilnærmet like. Alle hadde de samme kostnader og samme mål.

Det som skiller musikkbransjen fra resten av verden er at plutselig dukker det opp en ny aktør. En aktør som ikke har kostnader, som ikke forventer profitt og som er villig til å selge musikk til sin marginalkostnad, null. Han trenger ikke bekymre seg for studiokostnader eller lønninger. Distribusjon skjer på ikke-fysisk media og er dermed gratis. Han trenger ikke betale artistene siden han ikke opererer lovlig uansett. Og viktigst av alt, han har uendelig utvalg. Det gamle markedet svikter, hva nå?

Musikkbransjen prøver først å fjerne den nye aktøren, la oss kalle ham Piraten. Men Piraten er desentralisert og veldig vanskelig å få has på, så det funker ikke. De har ikke sjangs å utkonkurrere på pris, for gratis er vanskelig å slå. Men de har noen mulige konkurransefortrinn.

For det første driver Piraten ulovlig, så ved å tilby den samme tjenesten, kan musikkbransjen ta en liten premium for å tilby den med god samvittighet. For det andre har Piraten ikke helt standariserte kanaler, musikkbransen kan tilby å selge sin musikk gjennom flere kanaler og tilby ekstramateriale som Piraten bare ikke har tilgang til. Sist men ikke minst, musikkbransjen har mye penger fra den tidligere oligopolsituasjonen de kan bruke på å utvikle gode løsninger som gir et bedre tilbud til kundene enn Piraten kan.

Dette har vist seg at de ikke gjør. De bruker penger på å gå etter Piratens enkeltkunder, for å skremme resten. De kjemper mot alle alternative distribusjonsmetoder. Når det kommer løsninger som gjør at de får betalt, så er det ikke musikkbransjen, men IT-bransjen som leverer disse, f.eks. iTunes Music Store, for deretter å bli beskyldt for å være dårlig tilpasset musikkbransjen.  Musikkbransjen har i det siste begynt å investere noe i alternative løsninger, men bruker mye av pengene de burde ha brukt på løsningsinvesteringer på å skremme Piratens kunder. Når de da får kritikk for ineffektive investeringer ser de ikke poenget og svarer helt irrelevant.

Det er lys i enden av tunnelen, for å ta betalt per sang er ikke eneste måten å ta betalt på. Man kan også innføre en toprissystem. Man betaler en pris pr sang som er lik marginalkostnaden, i dette tilfellet null. Men så tar man også konsumentoverskuddet som en “billett”. Altså kan man få inn den summen de ville ha betalt tilsammen om de hadde betalt pr sang. Dette er tanken bak abb. i Spotify og Wimp, samt alle fornøyelsesparker og utesteder med covercharge. Solid modell som er testet gjennom mange år.

Jeg håper personlig at musikkbransjen tar innover seg at Piratens virksomhet ikke er et tegn på at samfunnet er mer kriminelt, men at den gamle markedsmodellen har utspilt sin rolle.

Musikkens forbannelse – om iTunes, Wimp og tit-for-tat

Etter å ha eid iPod nesten like lenge som siden jeg begynte å studere, så har jeg endelig øynet håp om at en musikktjeneste skal bli like bra som iTunes, nemlig Wimp. Ut fra deres side ser det ut til å være en tjeneste som er akkurat det Spotify ikke helt ble for meg.

Som registrert bruker kan du laste ned vår applikasjon for Windows, Mac eller Linux og denne vil gi deg tilgang til å spille av all musikken i vårt bibliotek. Musikken blir ikke lagret på din PC, men så lenge du er bruker av tjenesten har du fri tilgang til all musikken. I løpet av beta-fasen vil det også bli mulig å kjøpe musikk i tjenesten på en enkel måte. Du vil da kunne laste ned filene du har kjøpt til din PC og har dem da til odel og eie. Du kan da også fritt overføre dem til din mobil eller MP3-spiller (Om Wimp).

For min egen del høres dette ut som en tjeneste som kan utfordre min kjære iTunes music store, så får vi bare håpe den funker fint i samarbeid med iPod ev. lett deler musikkbibliotek med itunes for enkel synking.

Nå kunne jeg selvsagt lagt ut om hvorfor dette er bra fra et teknisk eller musikkfaglig standpunkt, men det skal jeg ikke. Siden dette er en politisk økonomiblogg, skal jeg prøve å si noe om hvorfor dette kan være et steg fremover i et spillteoretisk rammeverk.

I spillstrategien tit-for-tat oppnår man et felles mål ved å gi fra seg noe mot å få noe annet. Man kan foreksempel se hvordan SV var villig til å senke kravet om Norge ut av Afghanistan mot å få finansministerposten. Man gir noe fra seg for å få noe igjen. Problemet med en tit-for-tatstrategi er at man lett kan komme inn i en negativ sirkel. Hvis den ene siden gjør noe kjipt kan den andre siden svare med noe verre. Dette har musikkbransjen og musikkfans holdt på med i lange tider, i tidlige tider har fans villet ta opp konserter med båndopptager, villet ta opp radiohits med kasettspiller og villet lage mixtapes. Som svar ga platebransjen klar beskjed om at ingen opptagere var tillatt på konserter og kasetter skulle i enkelte markeder få en kopiavgift som skulle veie opp for tapte inntekter. Som svar ble konsertopptakene vanskeligere å få gjort av en vanlig fan, og man øynet en mulighet til å tjene penger på å selge bootlegs, gjennom å få dem bra nok ved at crew gjerne smuglet inn avansert utstyr til å gjøre opptakene, som ble slått hardere ned på.

Da PCer ble allemannseie begynte spillet på nytt. Man hadde muligheten til å dele musikk med seg gjennom å kode til diverse komprimerte format og dele gjennom nettverk på jobb,skole eller privat, kjapt erstattet av internett og mp3 ble filformatet “alle” brukte. Platebransjen merket en nedgang i salget og skyldte umiddelbart på de nye Peer-2-Peer-tjenestene Napster, Kazaa og senere diverse BitTorrent-tjenester. Fansen slo tilbake gang på gang med nye teknologier etter de gamle ble slått ned og man klarte å bygge skikkelig dårlig stemning mellom de to gruppene. Noen prøvde seg med lovlige alternativer som ble bundet av DRM og geografiske restriksjoner, til de reaksjoner at man laget løsninger rundt restriksjonene.

Nå har spillet begynt igjen og denne gang tror jeg vi er på rett vei, hvis bare begge gruppene klarer å holde seg i skinnet. iTunes har blitt DRM-fri, Spotify har en streamingtjeneste og nå kommer det overnevnte wimp. Musikkbransjen holder ut tit, nå er det fansens tur å svare med tat. La oss iallfall gi disse tjenestene en sjanse, så kan de kanskje bli den lovlige løsningen som vi har ventet på, men skal godviljen mot platebransjen holde seg, må de holde seg fra å gå så hardt til sak mot enhver som ønsker å gjøre noe mer med tjenesten enn det som er intensjonen, da begynner vi på spiralen igjen og det vil ingen.

Les mer om dette:

Ny norsk musikktjeneste lanseres snart – VG Nett om Data og nett.

stensruds.com » Wimp.

ITavisen | Nettmusikk fra Platekompaniet.

Lanserer norsk iTunes-konkurrent – DinSide Data.

tu.no – Norge er Skandinavias piratversting – Teknisk Ukeblad.