ette er en gammel artikkel som er frisket litt opp av en tråd om Modern Monetary Theory, eller MMT.
Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.
Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.
Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.
- Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
- Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.
Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.
I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.
Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.
Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.
Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.
Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.
Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.
- Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
- Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.
Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.
I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.
Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.
Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.
Denne posten ble opprinnelig publisert i 2016, men i vinter skrev jeg tråden under. Å se disse to i sammenheng kan kanskje være løsningen på disse nye virkemidlene som etterlyses over. Jeg skriver i første tweet at det ikke er superrelevant for Norge, men det er ikke helt sant. Det er relevant, men ikke sånn som MMT-entusiastene kanskje tror. Uansett er det kanskje på tide å tenke litt i nye baner, kanskje en ny sentralbanksjef kan bidra til det?
Først og fremst, dette er ikke superrelevant for Norge, eller egentlig det meste av verden utenfor den anglosaksiske sfæren. Men la oss gjøre et forsøk
Tråd
1/14
Tradisjonell pengeteori sier at inflasjon handler om pengemengde. Ettersom penger er paretooptimalt fordelt (se annen tråd under) så vil en økning i pengemengden redusere verdien av pengene. Og inflasjon er bare at en krone blir mindre verdt.
2/14
Tradisjonell keynesiansk finanspolitikk handler om å skattlegge økonomisk aktivitet for å betale for offentlige goder.
I gode tider bruker man litt mindre for å roe ned økonomien og i dårlige tider bruker man litt mer, for å stimulere økonomien.
3/14
Og i følge keynesiansk teori er det arbeidsledigheten som styrer inflasjonen. Lav arbeidsledighet gjør at arbeidskraft blir dyrere og sånn øker inflasjonen.
I moderne økonomier kombinerer man pengeteori og Keynes.
4/14
Gjennom styringsrenta prøver Norges bank å kombinere de to teoriene. Ved å sette opp renta blir penger dyrere, så det reduserer pengemengden og reduserer investeringer og forbruk som øker arbeidsledigheten og reduserer presset på økonomien.
5/14
Men det er et hull i teorien. Når Keynes snakker om gode og dårlige tider så trenger man å låne penger i dårlige tider for så å betale dem tilbake med skatteinntekter i dårlige tider. Hvem låner vi pengene fra? Og hva skjer om vi ikke betaler? Kan vi gå konk?
6/14
I følge Alan Greenspan kan en stat ikke gå konk så lenge gjelda er i landets valuta, fordi de kan alltid trykke penger til å betale gjelda.
Og så lenge folk har tillit til økonomien og staten vil man ikke får for store negative effekter av dette.
7/14
Moderne pengeteori, eller #MMT tar dette et steg lenger. Staten kan bruke penger på hva de vil, fordi de kan i prinsippet bare trykke penger i stedet for å prioritere eller engang øke skattene.
8/14
Men som sagt, #MMT er ikke så relevant for Norge, fordi her er det egentlig ganske ukontroversielt. Jørgen Randers har foreslått å gjøre dette for å bygge en grønn sektor (jeg har tidligere problematisert noen sider av det).
https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2020/04/21/penger-kan-trykkes/
9/14
Kalle Moene har også snakket om det og Civita er sjokkerende nok motstandere av #MMT.
10/14
I USA snakker man mye om det fordi det er en så enorm frykt for å øke skatter i politikken der. Her er ikke det like stort problem. Men den store forskjellen på vårt system i dag og #MMT er at vi må innrømme at finanspolitikk er pengepolitikk. De to er ikke adskilte.
11/14
Til slutt er det viktig å påpeke at penger er ikke gratis selv om du kan trykke dem. Det har en kostnad på økonomien. Inflasjon skaper noen utfordringer i seg selv.
12/14
Som Civita sikkert påpekte (leste ikke artikkelen) dersom du skaper høy inflasjon ved å trykke penger kan du risikere å få 70-tallet på nytt med høy inflasjon og høy ledighet samtidig som kan føre til mer offentlig forbruk og en ond sirkel. Selv om #MMT sier det ikke skjer
13/14
Fordi nå har #MMT noen gode mekanismer for sånt, bl.a. beskrevet på wikipediasiden, men det tar vi en annen gang.
Håper det ga deg en kjapp intro til #MMT.
TLDR: blanding av pengeteori og keynes, impliserer at finanspolitikk er pengepolitikk.
14/14
Originally tweeted by Jon_Lien (@Mr_Jon_Lien) on 21/12/2021.
Andreas Lien liked this on Facebook.
I dagens økonomi ser den lave renta ut til ikke å bety noe, har inflasjonsmålet utspilt sin rolle?: https://t.co/rcmnb30Yid
@Jon_Lien_ Stater bør gjøre seg vant med at de ikke kan redusere folks verdier slik som de klarte med fiat.
Og mens vi alle tenker på flyktninger og FrP,husk at økonomien vanstyres også. Inflasjonsmålet har utspilt sin rolle https://t.co/EV5F3PNBED