Hva jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar

Det har vært endel skriverier i avisene om Mannegruppa Ottar, en facebook-gruppe med ca 55 000 medlemmer. I hovedsak er medlemmene norske menn. De har vært i avisene fordi de vitser om mange emner som ganske enkelt kan kalles kontroversielle, nå sist om emner og personer knyttet til angrepet som skjedde 22. juli 2011. Og det er helt sant, de har definitivt vitset med dette. Det er samtidig stemmer innad i gruppa som viser sin motstand til denne vitsingen.

Jeg leste for noen år siden en veldig god artikkel om utfordringene med likestilling. Argumentet til artikkelforfatteren var at likestillingkampen ikke handler om at menn, spesielt hvite menn, alltid gjør det så fantastisk bra i livet. Det er vanskelig å komme seg opp og frem uansett hvem man er. Likestillingskampen handler mer om at andre grupper, kvinner, ikke-hvite, LGBTQ og andre må kjempe mot både institusjonell og personlig diskriminering i tillegg til den samme kampen som hvite menn må kjempe. Sammenlignet med et dataspill spiller hvite menn på “easy” mot en farget transperson som spiller på “expert mode”. Man kan fremdeles dø i spillet på “Easy”.

Og det finnes en stor gruppe hvite menn som sliter med spillet på “Easy” og disse føler seg oversett i et samfunn som setter stor fokus på å få frem alle de andre gruppene. Feminister, LGBTQ-forkjempere, interesseorganisasjoner mot diskriminering av innvandrere og flere jobber alle for spesifikke grupper, og disse hvite mennene føler at ingen kjemper for dem. Dette reflekterer godt valgkampen i USA i fjor. Trump vant ved å henvende seg spesifikt til hvite menn. Han melket denne følelsen av utelatthet godt, og vant. FrP har vist seg flinke til å spille på de samme poengene i Norge, noe som forklarer deres oppslutning i Norge.

Det finnes nemlig veldig mange flere av disse mennene i Norge enn jeg hadde trodd. En uke på Mannegruppa Ottar viser definitivt dette. Ikke alle på denne gruppa er sånn, men et klart flertall av gruppas aktive medlemmer er. Det er unge menn fra utkantnorge som taler tung innvandringsmotstand uten noen gang å ha møtt en innvandrer; det er middelaldrene menn som ønsker våpenpolitikk tettere lagt opp til en amerikansk republikaners forståelse av deres andre grunnlovstillegg; det er menn som mener feminister ikke ønsker likestilling, men faktisk å fjerne menn fra samfunnet. Dette virker selvsagt rart for mange av oss, men det er etterhvert en ganske stor andel av befolkningen som på den ene siden klager på hvor vanskelig det er å få rettmessige penger fra NAV og samtidig klager på hvorfor det er så høy skatt. Det er folk som mener at 25% at skatten går til kulturpolitikk, og at det betyr at de som har minst subsidierer kulturtilbudet til de rike. Det er folk mener at fordi de er hvite er de overstående enhver person med annen hudfarge.

Det jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar er at det finnes utrolig mye kreativitet i de mørke hjørner av utkantnorge (og forsåvidt mer sentrale strøk). Til tross for at det er mye klaging i denne gruppa, mye ufint, så er det også mye morsomt. Mennene som føler samfunnet jobber mot dem har funnet en lukket gruppe hvor de kan få utspill for sine frustrasjoner. Alle studier viser at dess mer man repeterer en handling, dess mer ønsker man å gjøre det enda mer. De som bokser “for å få ut aggresjonen” blir mer aggresive, og de som sitter og vitser rasistisk på Mannegruppa Ottar blir nok mer rasistiske. Men det er tross alt det de gjør, de sitter på internett og vitser til et publikum som består både av likesinnede og av meningsmotstandere. De får passet sitt påskrevet når de går for langt, men de får også hjelp når de lurer på hvordan de skal løse noe med “kjerringa”.

Mannegruppa Ottar er ikke en maktfaktor i Norge. Det er en i hovedsak humorbasert gruppe bestående av menn fra i hovedsak de lavere samfunnslag. De som føler seg oversett, de som føler seg utelatt fra de sosiale fremskritt som gjøres. Da blir det kanskje litt urettferdig å i tillegg bli angrepet i media fordi journalister har litt lite å gjøre den dagen.