Winning the long war

av Ilan Berman
forord av Newt Gingrich

Som forfatter og medforfatter av bøker som ”Teheran Rising”, ”Taking on Teheran” and ”Dismantling Tyranny” er Berman i år ute med et nytt verk – ”Winning the long war”. Berman skal ha kreditt for å ikke snu kappen med vinden. Når ord som regimeskifte gir folk en vond smak i munnen så heller bare Berman mer bensin på bålet. Målet denne gangen er et strategisk rammeverk for den lange striden mot radikal islam – The Long War.

Boken er i seks deler som hver del behandler et område hvor USA burde gjøre noe annerledes i striden mot radikal islam. Først tar Berman opp hvem USA nå egentlig slåss mot: siste mutasjon av Al-Qaeda og den iranske presteskapet. Iran sponser ifølge forfatteren masse terror. Den tredje fienden er de massene i islamske land som helt eller delvis støtter terror som et virkemiddel i kampen mot Vesten.
Berman etterspør så en ideologisk mobilisering mot disse kreftene. Han er ærlig nok til åpent å innrømme at det handler overhodet ikke om å overtale noen, det handler om antall hundrevis av milioner dollar brukt på propaganda, antall TV-kanaler under amerikansk kontroll og behovet for å finne mottiltak mot islamsk utnyttelse av Internet.
Berman peker så på de svakheter som Al-Queda har, han har i denne analysen funnet en serie alvorlige svakheter ved Al-Queda som ideologisk organisasjon. Svakhetene Berman har funnet er imidlertid kun svakheter hvis Al-Queda noensinne har noe mål om å etterhvert bli mainstream. Hvis Al-Quedas mål bare er å bo i huler og sprenge ting i luften så klarer de seg helt utmerket.
Berman legger seg så ut med Iran og kommer med endel interesante paralleller mellom den islamske republikk og Sovjetunionen. Berman foreslår å alliere seg med den oppvoksende delen av irans befolkning og tillate atomkraft til fredelige formål – et sprekt forslag. Berman foreslår også å bruke Irans årtusengamle sivilisasjon mot islam, et meget interesant prosjekt. Dessverre like sannsynlig som at Norges befolkning skulle forkaste kristendommen og ta i bruk Tor og Odin igjen.
Belam påpeker også at en serie av land i sentral Asia har klart å sivilisere islam gjennom bevist og konsekvent utdannelse av alt fra barn til imaner i en fortolkning av islam som er stikk i strid med den saudiarabiske wahabismen.
Forfatteren peker videre mot behovet for å finne et budskap til de muslimske masser, og trekker paralleller til det som ble gjordt under den kalde krigen. Berman er oppegående nok til å ha fått med seg at den frigjøring muslimer flest ønsker seg er frigjøring fra undertrykkere som styrer med USAs antatte støtte, ikke demokrati eller kvinnefrigjøring.
At den politiske utviklingen ”skal gå av seg selv” i land som Libanon og Pakistan stiller forfatteren seg helt uforstående til. Her er det bare å sponse politiske partier med multi-millionbeløp for å prøve å utkonkurrere Hizbollah og lignede utskudd. En oppdatert utgave av Marshall planen kan ifølge forfatteren også brukes, et grenseløst naivt forslag tatt Midt-Østens kulturelle nivå tatt i betraktning.

I tillegg må det utvikles standard definisjoner for terrorisme,slik at vi unngår dagens situasjon hvor det vi kaller terrorisme er en frihetskjemper sett fra noen andres synspunkt. Hvordan Berman planlegger å få til dette når vestlige universiterer er fyllt til randen av marxister og postmodernister vil for de fleste være uforståelig.
Til sist sier Berman at vi skal være forsiktige med å innføre demokrati. Demokrati er vel og bra hvis det innfører seg selv, men å bevisst velte regimer og erstatte dem med demokratiske implantater kan føre til sterkt ustabile situasjoner – det nylig avholdte valget i Afghanistan er et greit eksempel på det siste.

Konklusjon: en grundig researchet bok med endel spenstige forslag. Dessverre bærer boken preg av at forfatteren mener krigen mot radikal islam kan vinnes på samme måten som krigen mot kommunismen. Forfatteren later ikke til å ha skjønt de reelle forskjellene mellom en ideologisk konflikt som den kalde krigen og en sivilisasjonkonflikt som mellom Vesten og Islam. Russland og assosierte stater var nominellt en del av den vestlige sivilisasjon, så da kommunismen kollapset kunne folkene leve videre, det som forandret seg var det politiske og økonomiske styresettet. For den islamske verden er dette annerledes, et nederlag som i den kalde krigen ville innebære et sammenbrudd av Islam selv, en sivilisatorisk kollaps.

At dette blir en lang krig har Berman nok helt rett i – en del vil nok si den har pågått i 1400 år allerede. Boken anbefales kun for spesielt intereserte.

P.W. Singer har skrevet en bok om roboter og den revolusjonerende effekten disse systemene vil ha på krigføringen i fremtiden. Allerede i dag så har et helt batteri av fjernstyrte prober i sterk grad hjulpet USA i krigføringen både i Afghanistan og Irak. Dette er ifølge Singer bare en sped begynnelse.
Av og til dukker det opp bøker som ganske presist klarer å beskrive fremtidens krigføring. Charles de Gaulles Army of the Future beskrev i 1934 hvordan fremtidens hær ville utgjøres av professionell soldater  istedenfor de store armeene med vernepliktige soldater. Heinz Guderians  Achtung Panzer fra 1937 tok for seg de poengløse slakteriene ved vestfronten og beskrev hvordan slagene isteden kunne vinnes  med drastisk lavere tap hvis tilstrekkelig mange og konsentrerte pansrede styrker var tilgjengelige. Wired for War gjør et forsøk på det samme for den kommende revolusjonen innen krigføring – storskala bruk av roboter.
Roboter har ingen familie eller venner, trenger aldri perm, har ingen formening om krigens gang, kampmoralen er perfekt. Roboter blir skadd og ødelagt,men aldri invalide. Roboter føler ingen smerte, redsel eller utmattelse. Roboter lystrer ordre – alltid. Sammenlignet med mennesker er de i tillegg langt rimeligere og kan oppdateres og trenes kontinuerlig.

Dette er bare en kort og innledende beskrivelse av fordelene med bruk av roboter i krig. Allerede i dag er robotenes tilbakestående slektning – de fjernstyrte probene i utstrakt og sterkt økende bruk i USA’s hær og flyvåpen.
Blandt de mørkere sidene ved bruk av roboter er at terskelen for krig synker drastisk når den politiske riskikoen ved tap av egne styrker blir sterkt forminsket. Et eksempel er Norges engasjement i Afghanistan som er under kontinuerlig press for å hindre tap av egne styrker og alle de tre norske tapene har forårsaket et enormt oppstuss. I tillegg gjør den utstrakte bruken av sensorer og skjermer at avstanden mellom de stridende parter øker drastisk. Dette medfører igjen at soldatene i sterkere grad mister følelsen av at deres fiender er mennesker, med derpå sterkt stigende tap av liv. Boken beskriver hvordan operatørene av fjernstyrte prober sitter hele dagen på kontor og sprenger folk i luften med et klikk på musa og deretter kjører hjem til middag med familien.
Boken tar også overfladisk for seg de mer operasjonelle sidene ved bruk av roboter i strid og hvordan disse best kan organiseres, kanskje bokens mest interesante del ved siden av de politiske aspektene ved robotisert krigføring. For lenestolstrateger i alle aldre er beskrivelsene av Mothership og Svarming strategiene herlig lesning. Kan bli mye bra dataspill av slikt.
Wired for War er imidlertid for lang (500 sider). Med en bedre redigering hadde det vært mulig å kutte antall sider ned til halvparten da boken nok kunne trengt en langt strengere forlegger. Mange av bokens utallige eksempler og sitater virker så tilfeldig lappet sammen at det kunne vært rippet av en blogg. Kapittelene har tilfeldige overskrifter og selv om de utallige referansene til populærkultur er underholdende så kunne de med fordel vært fjernet. På den positive siden øker de lesbarheten slik at selv en bok om krigføring med roboter omdannes til strandlektyr. Anbefales likevel kun for spesielt intereserte.

Charles Murray, også kjent som medforfatteren av The Bell Curve, tidenes mest utskjelte verk om sammenhengene mellom intelligens og vellykkethet, er ute med en ny bok – Real Education. Boken er ikke en pedagogisk oppskrift på hvordan en får skikk på skolevesenet, men en debattbok som prøver å stikke hull på en antall myter som tåkelegger våre ideer om utdannelse og hindrer oss i å komme videre i letingen etter en bedre skole. Selv om boken er skrevet for et amerikansk publikum er temaene direkte gjeldende for den hjemlige debatten. Mytene som omspinner utdannelse er ifølge Murray:

Evner varierer.  Noen barn er gode i noen ting mens andre barn er gode i andre ting. Barn er ikke blanke ark som kan stimuleres til vellykket læring, og et individs medfødde intelligens setter klare grenser for hva det mennesket er i stand til å forstå av abstrakt kunnskap. Intelligens har flere aspekter enn bare de logisk-matematiske, men vår skoles ensidige fokus på logisk-matematisk læring gjør at barn med andre ferdigheter tidlig føler de kommer til kort.
Halvparten av alle barn er under gjennomsnittet. I enhver gruppe hvor en regner ut et gjennomsnitt vil halvparten av gruppen falle under gjennomsnittet. Konseptet er så enkelt men likevel knapt mulig å akseptere i en skoledebatt som nesten utelukkende handler om å bringe svake elever opp på gjennomsnittlig nivå. At mange barn rett og slett ikke har evner til å følge enhetsskolens læreplan blir fullstendig ignorert.
For mange unge søker seg til høyre utdannelse. Det ensidige fokuset på teoretisk kunnskap i skolen og det politiske ønsket om at befolkningen skal ta høyere utdannelse gjør at universiteter og høyskoler flyter over av middels intelligente og lite intereserte ungdommer som med fordel kunne valgt en mer praktisk utdannelse. Murray bruker lønnstatestikk for å argumentere for at det er langt bedre for en person med gjennomsnittlig intelligens å bli en god elektriker enn en dårlig mellomleder. Eksemplet er direkte overførbart til Norge hvor håndverkere er lønnsadel målt i forhold til store mengder overflødige humanister. Murray lufter ideen om sertifisering som erstattning for ganske mye av det som i dag passerer for høyere utdannelse.
Fremtiden avhenger av hvordan et land utdanner de akademisk begavede. Murray henter her frem eksempler fra USA der en svært stor andel av den delen av befolkningen som produserer alt som leses, høres og sees kommer fra en veldig selektiv krets av universiteter med veldig høye akademiske opptakskrav. Denne gruppen mennesker vil Murray utdanne bredere enn hva er tilfellet i dag, med som mål og gjøre dem til klokere mennesker. Av bokens deler er denne delen den svakeste da den ikke støtter seg på stort annet enn Murrays visjoner om en moderne utgave av Platons idealstat.
Real Education fungerer etter hensikten der den klarer å punktere de mest illusoriske aspektene ved vårt samfunns romantiske forhold til utdannelse. Barneskolen vil bli betraktlig triveligere sted hvis de sentrale læreplanene ble erstattet med en elevtilpasset utdannelse som faktisk tok hensyn til hva barnet kunne klare av teori. Murray’s ide om sertifisering av utdannelse er svært interesant da sertifisering både kan forkorte høyere utdannelse betraktelig samt gjøre den adskillig mer relevant for yrkeslivet.