Archive for the ‘Skole & Utdanning’ Category

De flinke er ikke smarte – og de smarte trenger hjelp av

Friday, July 31st, 2009

I det siste har vi lest mye om de flinke barna som ikke får god nok oppfølging på skolen, de som lider under en enhetsskole. I Aftenposten i dag stod en av disse frem og fortalte om hennes oppvekst med lesing under dyna og seksere i karakterboka. Nå må man sette noen grenser. Det er nemlig en vesentlig detalj noen har glemt å ta med i denne debatten.

Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.

De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”

Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.

Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.

Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte.  Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.

Politiet – om spesialisering og utdannelse av

Wednesday, July 22nd, 2009

Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På den ene siden har man politibetjenter med politihøyskolens toårige utdannelse, delt opp med ett års praksis, og på den andre siden politijuristene med sin femårige juridisk embedseksamen. Fordelingen blir dermed ganske klar, fotarbeidet gjøres av betjentene, mens avgjørelsene tas av juristene.

Jeg foreslår herved en tredeling. Juristene trenger man fremdeles, men betjentene kan bli mer spesialiserte. Gatebetjentene kan fortsette som før, toårig, ja gjerne kortere, utdannelse, med ett års praksis, men gjerne mer rettet mot gatekrim, nærkamp og annen lavkriminalitet. Det nye jeg foreslår er et femårig løp med mer etterforskningsteknikk, litt juss, og spesialiserte valgfag i økokrim, datakrim, organisert krim etc.

Denne todelingen mellom betjent og den nye etterforsker, vil kunne følges opp med differensiert lønningssystem. Gatebetjentene går noe ned, men med større muligheter for overtid, mens etterforskerne lønnes på nivå med masterutdannede ellers.

Inntaket på PHS er nå svært avhengig av fysisk styrke, det vil det fremdeles være på gatebetjentene, mens det for etterforskerne bare vil være snakk om et minstekrav som ikke er urimelig i den gitte jobb. Personlig har jeg alltid vært tilhenger av lave inntakskrav og høy strykprosent, så det foreslår jeg her også. Da får man de beste til jobben, ikke de beste på VGS. Man kan også kombinere dette med økt rekruttering til gatebetjenter fra forsvarets yrkessoldater.

I forhold til den gamle todelingen, vil denne tredelingen ikke bare øke effektiviteten til politiet, men også bekjempe et av de største problemene innad, dårlig informasjonsdeling. Det vil også potensielt øke tilliten til politiet i befolkningen, siden man nå vil kunne vise til mer spesialisert struktur og siden man kan få de som kjenner gata på gateplan og resten på et høyere plan.

Studiestøtten er høy nok! av

Saturday, July 11th, 2009

Arbeiderpartiet er i gang med sin kampanje “Hva er viktig for deg?” og tydeligvis er det viktig for mange at studenter får mer støtte og får høyere inntjeningsgrense for fortsatt å få beholde studiestøtten, altså studielån og -stipend.

Dette er bare vås. Først og fremst vil jeg si at jeg ser poenget til de som mener at studiestøtten og inntjeningsgrensen i større grad burde vært indeksregulert, men samtidig har mat og klær blitt billigere de siste årene. Skal man indeksregulere så må man indeksere på det som er faktiske utgifter for studenter. Så vil jeg si at hvis du tjener mer enn 120 000 i året, altså 50 prosent mer enn de samlede studielån og -stipendsutbetalinger, så trenger du ikke studiestøtte. Da kan du fint studere uten offentlig støtte.

Det flest klager på, spesielt i de urbane studiestrøk, er boligutgifter. Man klarer ikke finne noe som er billig nok. Alikevel er det mange ledige studentboliger i mange byer, og man kan ofte leie leiligheter sammen for godt innenfor den andelen av studiestøtten man har til bolig.

Man kan ikke alltid gå på byen og drikke champis, eller bo i en 60kvm leilighet når man tar en bachelor, men det trenger man heller ikke. Det finnes gode studenttilbud og studentrabatter nettopp fordi man ikke har spesielt god råd som student.

Det eneste jeg kan strekke meg til av økning, er å strekke utbetalingene til juni, istedet for å ha siste betalingen i mai. Det er mange studier som ikke er ferdig før godt inni juni, og hvis man studerer til 15. juni, så er det vanskelig å ha sommerjobb med lønnsutbetaling den samme datoen. dvs. istedet for 80 000, som det var for noen år siden, en ekstra månedsutbetaling på 6000 som gir 86 000, da er man i boks.

Selv om utdannelsen på mange skoler er gratis, kan det ikke være sånn at det er helt konsekvensfritt å velge å studere fremfor å jobbe. Da forsvinner insentivet til ikke å studere, som blir helt feil.

Noen andre om studiestøtte:

It’s All About Ingrid: Hva er viktig for meg?.

Studentene trenger 11 måneders studiestøtte | Grønn i Bergen: Sondre Båtstrand.

Vil ha 11 måneders studiestøtte – Universitas.

Stadig nærmere 11 måneders studiestøtte – NSU.

Forside – Lånekassen.

VG Nett| Dine Penger : Dette må du vite om studielån.

Studielån – Nettavisen økonomi.

Raser over forslaget til studiestøtte – VG Nett

Skriveteknikk for ferskinger av

Wednesday, July 8th, 2009

Når man på ungdomsskole og videregående sitter på en norsktentamen eller ned en hjemmeoppgave i samfunnsfag er den velkjente artikkelsjangeren en sikker vinner. Hvis man følger noen enkle triks kan oppgaven bli stor suksess.

1. Ha et ordentlig oppsett. Introduksjon, hoveddel og avslutning. Begynn gjerne introdulsjonen med en liten anekdote, og følg deretter på med hva du skal si. “I denne oppgaven skal jeg…” I hoveddelen skriver du argumentene dine. Ett argument og to bevis for argumentet i hvert avsnitt. Gjerne ett teoretisk og ett reelt bevis. For en oppgave på mindre enn ti sider, maks tre argumenter. I avslutningen skriver du at du har vist det du i innledningen sa at du skulle vise. Ikke ta med noen tanker utenfor det du har sagt allerede.

2. Aldri bruk uttrykk som “jeg tror” eller “jeg mener.” enten så er det sant og da skriver du at det er sånn, eller så er det ikke sant og da skriver du det ikke i det hele tatt. Alt annet svekker artikkelen og gjør den mindre interessant.

3. Bruk referanser. Ved å bruke referanser til andres arbeide, som f.eks. ”andre verdenskrig, som i følge Anders Larsens ’Historie for Ungdomsskulen’ begynte da Tyskland invaderte Polen…” Da slipper du å argumentere for hvorfor andre verdenskrig begynte da, det har Anders Larsen allerede gjort for deg. Etterhvert vil referansene få formelle krav til form og innhold, så gryende studenter må holde øynene åpne.

Hvis du følger disse små triksene vil dine oppgaver bli ganske bra. Bra språk og generelle skriveferdigheter må ikke undervurderes, men dette er et bra utgangspunkt.

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap av

Sunday, May 24th, 2009

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

Min drømmeskole – om privatskoler i Norge av

Wednesday, May 6th, 2009

Av og til tenker jeg at det hadde vært kult å starte skole. Her er noen tanker om hvordan min drømmeskole hadde sett ut, og hvorfor den ikke går an i forhold til Lov om private skolar med rett til statstilskot.

  1. Non-profit stiftelse, gjerne etter BI-modellen.
  2. Den er 50-50 statsfinansiert og privatfinansiert, staten støtter med inntil 85 prosent av kostnaden til en elev i den offentlige skolen, så må det være privat finansiering av resten. Foreldrebetaling vil selvfølgelig være en viktig inntektskilde, men også avtaler med næringslivet. Den vil også i samarbeid med næringslivet tilby stipender til lavinntektsbarn med potensiale. Dette går ikke fordi hvis skolen skal ha statstilskudd kan elevene ikke koste mer enn i den offentlige skolen, da vil staten dekke 85 prosent, mens foreldre kan dekke 15 prosent [LINK].
  3. Den har  lærere som får bedre betalt enn i offentlig skole, og med færre undervisningstimer og mer forberedelsestid i arbeidstiden. De har ferie på lik linje med andre arbeidstakere, men vil kunne stå friere til å velge når den ferien tas, uavhengig av elevferier, kommer tilbake til det punktet.
  4. Hyppig bruk av lektor II og andre lærekrefter fra utenfor tradisjonell lærerstand.
  5. Den er ikke basert på noen spesiell pedagogisk retning, den kan prinsipielt tilogmed bruke samme pensum som offentlig skole, men den er vanskeligere og mer arbeid. Man vil altså i løpet av skolegangen komme gjennom mye mer enn andre skoler. Ikke alle vil klare dette, men hjelp vil bli tilrettelagt for de som ikke klarer det. Inntak vil kreve opptaksprøve og intervju. Dette er vanskelig gjennomførbart i forhold til loven som kun åpner for spesielle skoler, og eliteskoler ikke er inn om dagen [LINK].
  6. Skolen går fra 8 til 16 hver dag, med mulighet for korps/sport/idrett etter skolen, ikke ulikt amerkansk modell. Man har oppdelt året i trimester, tre perioder hvor målet i et trimester i hovedsak er å dekke like mye som en offentlig skole dekker på et semester. I tillegg tilbys det sommerskole hvor man har mulighet for en mer praktisk fordypning i enkeltfag, gjerne med en kreativ tvist, ev. ekstraundervisning i enkelte fag. Lærerne vil derfor kunne jobbe om sommeren om ønskelig, så vil man fordele noen vikarer når det er behov for det ved læreres ferier i løpet av året. Man vil ta bedriftsmåten til å løse praktiske utfordringer.
  7. Rektor har en sterk stilling, med stor frihet i personalspørsmål. Fagledere skal ta vare på de faglige spørsmål i anledning personalet. Lærerne vil møte ekstra sterke krav i hverdagen, men vil samtidig få mye autonomi. Være fri til å sette opp en fagplan i henhold til anerkjent pensum.
  8. Skolen har, iallfall på videregående nivå nær kontakt med høyskoler og universitet. Tilbyr gjerne universitetskurs til elevene, med mulighet for å ta dem på universitetet/BI/høyskole.
  9. Den er godkjent i et system der det er vanskelig å komme gjennom hvis man ikke har et godt utarbeidet læringsopplegg. Et system tømt for politisk ambisjon, men med god faglig innsikt.

Dette er selvfølgelig bare en skisse av min drømmeskole, og ikke sånn den faktisk vil se ut. Men som man ser, det er ikke gitt at min drømmeskole vil komme til liv under den gjeldende privatskoleloven, men en skole som oppfyller disse kravene er ikke dum og burde kanskje ikke være forbudt.

Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter av

Sunday, April 12th, 2009

I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av ungdom som er ute og går på ski, trener og driver sport. Det har alikevel i det siste kommet mange artikler i nyhetene om at ungdommen lærer viktige egenskaper i World of Warcraft og at man bygger viktige nettverk i facebook. Men betyr egentlig dette noe?

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgte ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

Statsviterne på BI av

Sunday, March 29th, 2009

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i Universitas i fjor. Da hadde regjeringen brukt to år på å slakte høyere utdanning og alle mine venner på universitetet merket det på kroppen. Jeg sendte det aldri inn, men siden jeg er arrogant og pretensiøs så kan jeg legge mine skriftlige verk her:

I disse dager kuttes studietilbud med hagesaks på Blindern. Revidert statsbudsjett gjør ikke situasjonen bedre. Alle våre tidligere studiekamerater merker på kroppen at undervisning kuttes og forelesere overbelastes. Studenter nedprioriteres i jaget på å få kronene til å strekke til.

Men, blant surfesveiser og gullsneakers lever det en gjeng statsvitere i lykkelig uvitenhet hva disse kuttene angår. Masterstudentene i politikk og økonomi på BI får et bedre undervisnings- og oppfølgingstilbud enn man fikk på SV-fakultetet selv før kuttene. Ikke bare har man en tett oppfølging med veileder for masteroppgaven, men døren er alltid åpen hos noen av landets beste forskere innen offentlig administrasjon og internasjonal politikk.

Å betale for utdannelsen er ikke så verst, når man slipper samlebåndsmentaliteten som dessverre er i ferd med å bygge seg opp i det offentlige utdanningssystemet. Med små klasser og fokus på praktiske oppgaver kan BI skilte med en helt annen individuelt tilpasset hverdag enn de større instituttene i det offentlige.

De fleste av masterstudentene på politikk og økonomi kommer fra offentlige høyskoler og universiteter, mange fra UiO, og det er ingen tvil om at BIs tilbud har vært en positiv overraskelse for de fleste av oss.

Som navnet tilsier er politikk og økonomi, eller political economy som retningen er mer kjent som, et smalere og mer spesialisert studium enn man får på SV-fakultetet. Dette er et masterstudium som passer vel så bra for samfunnsøkonomer og sosiologer som for rene statsvitere. Kom dere ut av den anonyme hverdagen og velg et masterstudium uten påvirkning fra offentlige kutt.

Rekruttere lærere – om rektors rolle av

Friday, March 6th, 2009

Rektor har en ambivalent rolle i det norske skoleverket. På den ene siden er rektor ansvarlig for skolens drift og elevenes velvære og læringsmiljø. På den andre siden er læreplaner, lønninger og personalpolitikk bundet av sentrale retningslinjer som hemmer rektors muligheter til å være pragmatisk og løsningsorientert.

Mitt forslag, og det er sikkert andre som har ment dette før meg, er at man setter opp en mer autonom skole. Rektor er ansvarlig for skolens kvalitet og rapporterer til gjeldene myndighet. For grunnskolen er dette kommunen og for VGS er dette fylkeskommunen. Da er det opp til kommunen å avgjøre om rektor gjør en god eller dårlig jobb, og om den må fjernes eller kan beholdes. Ut over dette bør rektor stå fritt til utforme sin skole innenfor gitte budsjett- og læringsrammer. Læringsrammene bør også være ganske åpne. Selv om jeg ikke er for nasjonale tester, fordi de vridende effekter de har på undervisningen kan være uheldig, kan det forsåvidt være en grei evalueringsform for oppnådde læringskrav hvis det er gjort ordentlig.

I tillegg må insentivene tilrettelegges for både lærer og rektor. Først og fremst må lærerne lønnes riktig. Som nevnt i et tidligere innlegg, så tror jeg ikke høyere lønn er løsningen, spesielt ikke i grunnskolen. Men, for at man skal få et velfungerende arbeidsmarked for lærere, så må man betale riktg, altså holde seg til vanlige offentlige overtids- og avspaseringsordninger. Det kan selvfølgelig være nødvendig med enkelte restriksjoner på avspaseringsordninger, men det kan avgjøres og tilrettelegges lokalt. Fordelen med en sånn ordning er at rektor vil da stå med valget å betale overtid eller ansette en ny lærer om det er behov. I tillegg vil man kunne bruke større deler av skoleferie til planlegging på dagtid, samt det vil være insentiv mot å la lærerne holde på for lenge på kvelden.

En  ulempe for rektor med et sånt system er ansvarsfordelingen. Dersom kommunen er misfornøyd, er det rektor som må ta de vanskelige avgjørelsene om advarsler og oppsigelser. Samtidig vil budsjettoverskridelser lettere kunne “straffes”, ettersom man kan sies opp som rektor om man ikke klarer å holde seg innenfor gitte budsjettrammer.

En ulempe for systemet og dermed for politkerne som skal vedta et sånnet system i Stortinget er at det vil potensielt kunne ramme enkeltskoler og man vil få større forskjell mellom skoler med flink og dårlig rektor.  Jeg tror alikevel at de dårlige ikke er verre enn i dag, og de gode er vesentlig bedre enn dagens system. Da blir det jo en paretoforbedring.

I et land med gratis og sterk høyere utdannelse tror jeg ikke at forskjeller skoler imellom er et stort problem sålenge de som er nært problemene er de som tar avgjørelsene. Man er dermed også i stand til bedre å kunne behandle alle unntakstilfellene som dukker opp i en elevhverdag bedre fra lærerhold, om den eneste man trenger å forholde seg til er rektor og foreldre, ikke departement og enkeltpolitikere.

En bedre ordning for enkeltskoler vil gi rekrutteringsmuligheter for småbygdeskoler utkantnorge. Den kan gi lærerutdanningene det boostet de trenger.

Under en mer autonom skole tror jeg at vi kan oppnå praktiske kompromisser som ellers vile vært umulige under sentrale styringer. Den eneste som kan og bør styre en skole og dens innhold er noen nær skolen, hvem er vel nærmere enn rektor?

Rekruttere lærere – om lønn av

Saturday, February 28th, 2009

Samfunnsøkonomisk teori sier at dersom man øker lønnen i et yrke eller i et firma vil man få flere søkere, både flinke og dårlige. Da kan man velge ut flere av de flinke, og få en generelt høyere kvalitet på arbeidsstaben. Man vil også unngå å miste flinke arbeidstakere til andre yrker eller firma.

Det er to svakheter med denne teorien, hvis man skal prøve å forbedre lærerstaben i norske skoler. For det første forutsetter den mobilitet. Man må enkelt og uten særlige kostnader kunne flytte fra et yrke til et annet. For det andre forutsetter den full informasjon. Den som ansetter må lett kunne bestemme hvem som er gode og hvem som er dårlige lærere, ikke bare i ansettelsesøyeblikket, men på sikt.

Den første forutsetningen er ikke en ubetydelig en. I grunnskolen må man ha gode pedagogiske evner, evner som ofte kommer med en pedagogisk utdannelse. Hvis jeg skulle blitt en bra pedagog i grunnskolen, måtte jeg minst tatt praktisk-pedagogisk utdanning, helst kanskje allmennlærerutdannelse på en høyskole. En slik utdannelse er tidkrevende og vil ofte forutsette kraftig nedgang i lønn for en som allerede jobber.

Den andre forutsetningen er like problematisk som den første. Den som ansetter må ta hensyn til to hovedpunkter, kvalitet og tilpasning. Kvalitet som lærer er vanskelig å bedømme, iallfall i en ex ante evaluering. Skal den som ansetter ha noe å dømme ut fra kan det foreslåtte traineeprogrammet være en god løsning. Lengre prøvetid kan også være bra.

Tilpasning er også viktig, at den nye læreren utfyller den eksisterende staben på en fornuftig måte. I likhet med kvalitet, vil tilpasning ikke bli påvirket av endring i lønn spesifikt. Derfor må en eventuell lønnsreform kombineres med en desentralisering av ansettelsesprosessen som jeg vil komme tilbake til senere.

At en lønnsøkning kan rekruttere lærere fra andre yrker er forsåvidt greit, men vil den også hjelpe til med rekrutteringen av studenter? Jeg tror ikke studenter er veldig opptatt av lønn i fremtidig yrke, og selv om man antar rasjonalitet er det selv med en kraftig økning langt igjen til mange andre yrker med vel så lang arbeidstid.

Selv om en lønnsøkning kan være viktig for å få enkelte yrkesgrupper til å bli lærere tror ikke jeg det er løsningen for å forbedre skolevesenet i Norge i dag.

Rekruttere lærere – om lektor II av

Friday, February 27th, 2009

Under kontakt med Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Twitter, pekte han meg i retning et morsomt punkt i Stortingsmelding nr. 11, Rekruttere flere dyktige lærere til grunnutdanningen. Helt neders på siden der nevnes et forslag som jeg personlig synes er et fantastisk et: Lektor II-stillinger.

Poenget med en lektor II er ca det samme som professor II. En deltidsstilling, ofte 20 prosent, som benyttes til å hente inn folk fra andre steder enn lærestedet selv. Man kan foreksempel se for seg en bygningsingeniør undervise mattematikk, en advokat eller dommer undervise rettslære, en sentralbanksjef undervise samfunnsøkonomi osv.

Det er selvfølgelig ikke for å undergrave lærernes stilling, men for å maksimere elevenes nytte man gjør dette. Det skader selvfølgelig heller ikke at samfunnet som helhet får bedre innblikk i hva lærerne gjør i løpet av et år.

Å hente inn gjestelærere er selvfølgelig mest hensiktsmessig på videregående nivå og i enkelte fag på ungdomsskolen. I grunnskolen generelt er det viktig å huske på at allmennlæreren er det viktigste verktøyet man har og at allmennlærerutdannelsen krever flinke studenter som det settes krav til.

MSc i Political Economy ved Handelshøyskolen BI av

Saturday, February 14th, 2009

Dette er et innlegg jeg skrev i mars i fjor, hentet fra min gamle blogg:

Nå er det snart tid for å søke på masterprogram for de som er ferdige med bacheloren sin. Hvis noen statsvitere eller samfunnsøkonomer, eller for den saks skyld alle andre, leser dette nå, så vil jeg anbefale å søke på politikk og økonomi master’n på BI. Det er et velutviklet program med veldig mange spennende fag.

Å være samfunnsfaglig student på BI er ganske morsomt, kanskje mest fordi man har et ganske annerledes forhold til akademia enn det businessstudentene har. Det er lett å merke når man tar fag sammen med studenter fra andre program, kanskje spesielt siv.øk.programmene. I enkelte fag, som Torger Reves strategifag, brukes dette som en styrke. Man klarer å kombinere businessfagenes og samfunnsfagenes styrker, og plukke ut det beste fra begge.

Det som derimot er ulempen med MSc på BI er de fagene som er felles for alle masterstudentene. Det blir ofte kompromisser som går på bekostning av faglig utbytte. Som hovedeksempler vil jeg dra frem metode- og statistikkfagene. Dette er to fag som burde være viktige for ledelsen, og som burde være tilrettelagt på en bedre måte.

Metodefaget er visstnok under utbedring. Etter tre år med prøving og feiling, ser det ut til at det faget desentraliseres og tilpasses den enkelte fagretning. Det er helt klart en fordel fra tidligere år, når finansstudenter, organisasjonspsykologer og samfunnsvitere skulle prøve å forholde seg til samme pensum og samme undervisning.

Statistikkfaget er mye av det samme. Det er oppdelt i to deler, en med økonometri og en uten. Jeg ahr ikke personlig erfaring med den med økonometri, men jeg blir fortalt at den er svært bra. Den uten økonometri har bare én stor mangel. Den dekker for stor bredde. Det gjør at man ikke i stor nok grad får en lært hva statistikken egentlig går ut på. Det har klart potensiale, men kommer man til det faget uten å kunne noe særlig statistikk, går man derfra nesten likedan.

Nå ble det visst endel negativt, men denne mastern er svært bra. Den gir en god innsikt i de politiske prosessene som foregår i verden, både på et teoretisk og et praktisk nivå. Teorier som medianvelgerteoremet og nash-likevekter, rent-seeking og nash-likevekter, liberalisme og realisme er både interessante og spennende, og bygger opp en faglig styrke hos studentene. Noen av Norges ledende forskere underviser disse, med stor vekt på ny og grensesprengende forskning.

På et mer praktisk plan får man god innsikt i de politiske prosessene i EU, og man utforsker forholdet mellom regionale, nasjonale og overnasjonale interesser.

Jeg vil anbefale alle som ønsker en master i statsvitenskap eller samfunnsøkonomi, men som vil gjøre noe litt annerledes enn det som tilbys på de tradisjonelle skolene, å søke på Master i Politikk og Økonomi på BI.

Tillegg: Dette studiet er ikke enkelt, det krever endel arbeide og vil gi deg frustrasjoner, men som en som er ferdig kan jeg si at det er absolutt verdt det. Det gir en innsikt og erfaring som er gull verdt når man kommer ut i arbeidslivet.

Les mer:

BI-studenten bedre enn sitt rykte- Meninger – Debatt – Aftenposten.no.

Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter av

Sunday, January 4th, 2009

Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette minimumskrav til matte og norskkarakterer. Ine Marie Eriksen Søreide sier at “har man såvidt bestått i norsk og matematikk fra videregående, så er sjansene ganske små for at du blir en god norsk- og matematikklærer etter lærerutdanningen.”

Selvfølgelig har hun et poeng i at man ønsker flinkere norsk- og mattelærere, men dette kan da umulig være den beste måten å gjøre dem bedre på. Jeg vil heller foreslå to ting som kanskje kan hjelpe på lærersituasjonen, når det gjelder unge lovende lærere.

1. Gjør studiet vanskeligere. Ved å ha et hardere studium får man to effekter. Først får man sorteringseffekten, de “dårlige” studentene søker ikke de harde studiene, og de som faktisk gjør faller av etterhvert. Etterpå får man effekten av at studentene må jobbe mye hardere for å komme gjennom skolen med ståkarakterer, dermed lærer de mye mer enn de ville ha gjort i dagens system.

2. Endre insentivene til skolene. Dagens studiepoengsinsentiver er bra til å få studenter gjennom, men gjør lite for den faglige kvaliteten. Hvis man klarer å insentivere til høy faglig kvalitet, f.eks. gjennom å belønne positiv tilbakemelding på ekstern evaluering, uten å straffe for nødvendig stryk, nevnt ovenfor, vil man kunne sette fokus på kunnskap hos skoleledelsene også. Dette gjelder selfølgelig lærerskolene.

Det er ikke bare lærerutdanningen som er problemet, man har i dag et system som belønner enkle fag med høy ståprosent. Man belønner ikke faglig kvalitet i høy nok grad. Som student blir man presset gjennom et system mer og mer samlebåndfiksert. Det er selvfølgelig ikke optimalt at alle bruker ti år på en bachelorgrad, men noe større faglig fleksibilitet enn dagens system er muligens nødvendig.

Som halvstudert jurist burde Søreide selv se at dagens system for høyere utdanning har mye større problemer enn at barne- og ungdomsskolelærere ikke kan matematikk eller norsk, problemer som kan løses mer med bruk av markedslogikk enn inntakskrav.

Vil ha tøffere krav til lærerstudenter. (Hoyre.no)

Saken på NRK.no