Lofoten og Vesterålen er sårbare områder, og det er klart at man kan stille uendelig mye høyere krav til sikkerhet enn før. En avgjørelse om å slippe oljeselskapene til kan ikke bety at det ikke skal stilles krav eller at det skal gjøres lønnsomt gitt en hvilken som helst oljepris.

På kort sikt er det synd at man ikke velger å satse på ordentlige alternativer, men på lang sikt vil man måtte bruke opp oljen før man er villig til virkelig å satse på alternativer. Et alternativ vi har hørt mye om er biodiesel. Biodiesel er en kunstig måte å holde liv i oljebransjen ut over funn i bakken. Med en ordentlig satsing på biodiesel vil alle reelle alternativer bli enda mer nedprioritert og skyvd foran seg uendelig mye lengre.

Jeg tror de som ønsker et nytt Stavanger-på-70-tallet i nord blir bitterlig skuffet, og de som mener det vil skaffe Nord-Norge mange arbeidsplasser likeså. Det er på sikt alikevel ikke så farlig. Det viktigste er at vi får blitt ferdige med oljen, og får mange arbeidsledige ingeniører. For hvis det er en ting vi har lært av nyere histore, så er det at ingenting gjør så mye for utvikling som arbeidsledige ingeniører.

Mer av det samme:

1. Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan...
2. Beste oppfinnelse i 2009 – tunfisk på land For en tid siden kom jeg over en liste med...
3. Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens...

Det høres kanskje litt flåsete ut å late som at oljen er borte, men hva er det som skjer med olje når den blir borte? Den blir dyrere, mye mye dyrere. Det er veldig enkelt å fikse. Om man skattlegger utslipp, ordentlig skattlegger utslipp, vil man kunne skape gode insentiver for alternativ teknologi.

Det naturlige spørsmålet er vel, hvorfor gjør vi ikke det da? Vel, det er i hovedsak tre grunner til det.

1. Venstresiden i norsk politikk vil ikke sette opp avgiftene kraftig i frykt for at det skal ramme de fattigste verst, noe det absolutt vil gjennom dyrere bensin og oppvarming.
2. Høyresiden i norsk politikk, sammen med både NHO og LO, vil ikke sette opp avgiftene kraftig fordi det vil få fatale konsekvenser for både olje- og annen industri og skade økonomisk vekst.
3. Sentrum i norsk politikk er ikke villige til å skade landbruket med økte utslippsavgifter.

Sålenge de tre grunnene er viktigere enn miljøet, og man ikke er tom for olje, har miljøbevegelsen  et kjempeproblem. Frem til miljøbevegelsen forstår at det ikke er Statoil, men Stortinget, som er fienden deres, har muligens planeten også et kjempeproblem.

Mer av det samme:

1. Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke...
2. Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan...
3. Drill baby drill – for miljøets skyld Av rene miljøhensyn bør vi bore i Lofoten og Vesterålen,...

Statkraft blir fornærmet når Senterpartiet vil ha statvind, og FrP avviser ideen om eget vindkraftselskap. Fakta er alikevel at Statkraft ikke har en særegen interesse i vindkraft, de er et kraftselskap som skal produsere strøm av de beste tilgjengelige ressurser, fra økonomisk ståsted. Selv om det er langsiktig satsing, vil deres handlingsplan sette gasskraft som mer lønnsom enn vind, og dermed satse på dette.

Senterpartiet har helt rett i at hvis det skal være et overordnet mål å satse ordentlig på vindkraft i Norge, så må man ha et selskap som er dedikert til dette, ikke et som setter opp gasskraftverk når gassprisen synker. Det trenger selvfølgelig ikke være statlig, men at det må konkurrere på miljøgevinst og andre ikke-økonomiske fordeler er nok ufravikelig, og det betyr avgiftsbelegging av forurensende produksjon. Men det er bare hvis det er et mål med vindkraft i Norge. Foreløpig har det ikke vært politisk vilje til å overstyre kommuner som takker nei til vindparker,  og det har ikke vært politisk vilje til å avgiftsbelegge etter utslipp. Da kan man anta at et fraværende Statvind betyr manglende politisk vilje til å gjøre noe med vår hovedinntektskilde, vår elskede olje.

Les mer:

Vil ha tusenvis av nye grøne arbeidsplassar – Stavanger Aftenblad.

- Sp – ein tragedie for fornybar energi – Stavanger Aftenblad.

Mer av det samme:

1. Stormberg er ute på tur – om fornybar energi Jeg har tidligere skrevet om Stormbergs nettsatsing ledet an av...
2. Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all...
3. Drill baby drill – for miljøets skyld Av rene miljøhensyn bør vi bore i Lofoten og Vesterålen,...

På det første nivået, i mikroskala,  har man holdt på lenge. Alt fra å dekke hustak med solceller til den ene lille vindmøllen som produserer strøm på hytta. Man har allerede funnet kreative løsninger for å produsere strøm til eget forbruk, og man kan tilogmed finne løsninger som pumper strøm tilbake i strømnettet når det produseres mer enn det brukes. Dette er genialt til en hytte, en enebolig eller et småbruk, og det kan lette statens oppgave å levere strøm mange ufremkommelige steder spredd rundt i verden. Man kan ha mikrosystemer som produserer strøm til vannrenseanlegg, pumpestasjoner og kjøling i strøk hvor dette kan bety forskjellen på liv og død. Det som mangler er ikke løsninger, ei heller vilje, her må man bare gi teknologien tid til å effektiviseres.

Makronivået er det mest omtalte om dagen. Man setter opp vindfarmer over en lav sko i hele Nordsjøen, spesielt utenfor Danmark, Tyskland og Storbritania. Statoil og Statkraft fikk nettopp en kjempeavtale om Sheringham Shoal-parken, det som kommer til å bli en av verdens største vindparker. Den baseres på allerede eksisterende teknologi, med relativt små turbiner. Tyske vindparker opererer allerede med turbiner på 5-6 megawatt (MW), og flere selskaper jobber med turbiner på 7-10 MW til å produsere kraftige tilførsler av strøm til havs. Ulempen er at den ugjevne tilførselen av strøm krever massive investeringer i kraftnettet fra sentralt hold, til ofte tynt befolkede områder.

Det mest interessante nivået er alikevel mesonivået. Kan man gjennom økt desentralisering av kraftproduksjon få til i særlig skala det man har fått til på Utsira, i StatoilHydros forsøksprosjekt. Ved å ha to 600-kilowattsturbiner i sammenheng med et hydrogenbrenselcelleanlegg, har man fått til en løsning hvor man tilfører gjevn strøm til en gruppe husstander gjennom et veldig enkelt prinsipp. Når vinden produserer mer strøm enn nødvendig, går resten til å produsere hydrogengass gjennom elektrolyse, som senere brukes i brenselceller til å tilføre strøm når man ikke produserer nok. Dette prinsippet bør man kunne bruke flere steder. Noen har gjort forsøk med å bruke ekstra kraft til å punpe vann til kamre som lagrer det til vannturbiner som kan gå når vinden skaper for lite strøm selv.

Andre løsninger man kan se for seg er å ha en kombinasjon av mikro- og mesonivå, å ha tak dekket med solceller som går mens man venter på bedre vindforhold. Man kan se for seg at store bedrifter, ja kanskje hele bygder blir egenforsynt med strøm fra sine små vindturbiner, bølgekraftverk og hydrogenbrenselceller.

Det som er viktig i en sånn kampanje, er at man kan ikke gi industrien konkurransefordeler foran noen annen kraftkunde. Man må avgiftsbelegge skitten kraft og drive fri forskning som kan plukkes opp av de forskjellige aktørene for å skape effektive produksjon av fornybare energikilder.

Man kan ikke forvente at oljefondet skal fikse disse problemene, kunnskapen må spres hos innovatørene, og den beste måten å gjøre det på, er å gjøre som man har gjort i et bredt nasjonal samabeid, etablere forskningssentre som Censes, IFE og lignende, som forsker på morgendagens teknologi. Innovasjonen ligger gjemt i hodene til dagens sjuendeklassinger, de som blir morgendagens gründere.

Hvis staten er villig til å være med på å skaffe løsningene gjennom forskning og utdanning, må vi som kraftforbrukere være villige til å ta i bruk de nye teknologier for å spare de kronene som ellers ville gått til skattlegging av skitten kraft, om man så er tung industri eller en hviken som helst hvermansen.

Mer av det samme:

1. Handlefeber i staten – om REC og flexicurity Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar...
2. Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den...
3. Problematiske kommersielle modeller – om LMS og HMS Man argumenterer ofte for at effektivitet krever konkuranse, og det...