Archive for the ‘Forbrukertest’ Category

En økonom drikker te – på Coffee Berry av

Tuesday, March 26th, 2013

Hva er det som gjør en kaffebar suksessfull? Det er en veldig enkel formel, som kan illustreres med et ganske enkelt venndiagram. Det er nemlig to typer kunder som tiltrekkes kafeer og kaffebarer, de som kjøper noe å drikke og de som kjøper et sted å sitte. Alle som noen gang har observert en kaffebar, om det er Starbucks, Dunkin Donuts eller Coffee Berry i Sandnes ser at det er de som kjøper drikke som står for den viktige omsetningen til en kaffebar. De som kjøper en kopp kaffe og setter seg ned i timevis koster husleie, men gir ikke tilbake de kostnadene de selv påfører stedet, uten at det nødvendigvis betyr at de ikke er verdt det.

20130326-092154.jpg

I dag sitter jeg på nettopp Coffee Berry i Sandnes og nyter en kopp te, mens folk faller innom og kjøper sin morgenkaffe på vei til jobb. Disse er høyverdikunder for baristaen som jobber her. Han smiler mens han gir dem sin dose koffein for den lange arbeidsdagen som ligger foran dem. Han vet at for hvert stempel han gir på lojalitetskortet er det en kunde som kommer igjen. Dess flere stempler, dess større er sannsynligheten for å se kunden igjen i morgen. Han trives åpenbart i jobben sin der han står og lager alle slags typer kaffe mens ønsker kunder velkommen når de kommer og sier “ha det bra” når de går.

Hva med oss som bare sitter her? Meg som har betalt noen og tretti kroner for en kopp fantastisk god hvit te, men som opptar plass kunder som kunne kjøpt mer kunne hatt, hva med meg? Hva er insentivene for å tilby et bord og en liten benk til meg? Hvorfor er det ingen store skilt om at barnevogner ikke er lov, hvorfor får en gjeng skoleungdommer sitte her i lang tid, som da jeg var innom i går? Svaret er todelt, geografi og psykologi.

Coffee Berry ligger på rutebilstasjonen i Sandnes, et knutepunkt for folk som er på vei til og fra jobb. Det gjør at tilbudet av høyverdikunder er uutømmelig, om man bare klarer å lokke dem innom. Ved å betale husleie nok til å ha plass til 10-12 bord vil de kunne gi illusjonen av å tilby en sitteplass til de som har dårlig tid, samtidig som de faktisk gir plass til de som har god tid. Høyverdikundene vet at de kommer til et sted som gir dem kjapp kaffe, men får også bekreftet at det er god kaffe gjennom at mange setter seg ned og blir.

Ved å tekkes begge kundegruppene vil man dermed bedre utnytte betalingsvilligheten til høyverdikundene. Man vil, mer eller mindre bevisst, tiltrekke seg den travle forbipasserende gjennom gruppen med trillende mødre, kaffedrikkende skoleelever og en bloggende økonom. Jeg er veldig imponert av Coffee Berry, de har klart å bygge en god og sterk merkevare gjennom god kaffe og te, hyggelig stemning og en veldig fin bruk av et tidligere forferdelig vanskjøtt lokale. I Sandnes vil de nok klare seg bra, men den virkelige testen blir om de utvider konseptet. På kvalitet overgår de etter sigende kaffebarkjedene i Norge, og klarer de å gjøre andre steder det de har klart i Sandnes har de virkelig bidratt til et bedre samfunn.

Disclaimer: Jeg drikker ikke selv kaffe, men flere venner er veldig fornøyd. I tillegg har de fått varme ord både fra Eyvind Hellstrøm og i NRK-programmet Brenner. Teen er til gjengjeld supergod.

Det ærlige forsøket – en økonom anmelder Gunsmoke av

Saturday, March 2nd, 2013

Jeg sitter i skrivende stund på en av løkkas nyere bar- og restaurantkomboer, Gunsmoke. Jeg har til nå bestilt en Lynchburg Lemonade, stor porsjon Buffalo wings og en IPA fra Nøgne Ø. Dette er et koselig sted, med lyst og fint lokale og stilig interiør. Alt er gjort riktig. De har en stor meny med mange fristende retter og mange ølsorter, cocktails og brennevin tilgjengelig. Igjen, alt er gjort riktig.

Men, det er noe som skurrer her. Problemet her kan sammenlignes med veldig mange foretaks problemer. De har laget en konseptskisse som skal kopiere en amerikansk diner, men jeg tror hverken restaurantsjef eller kjøkkensjef noengang har vært i en ekte amerikansk diner. De har neppe vært i USA. De har vært på de suksessfulle dinerkonseptene i Oslo og tenkt “dette kan vi gjøre like bra.”

Feilen de gjør er den samme som tømrerlærlingen lærer å unngå første dag på jobben. Når man sager en lengde, pass på alltid å bruke orignalen til å måle med. Kopien blir ikke helt riktig, men feilmarginen blir i det minste den samme. Dersom du bruker forrige avkapp som mal vil differansen til originalen bare øke og øke.

La meg gi et eksempel. Kyllingvingene her er kjempegode. Kjøttet er saftig, skinnet crunchy og presentasjonen vidunderlig. Men, det er ikke Buffalo wings, som det står i menyen. I likhet med veldig mange andre steder serverer man gode kyllingvinger med en litt sterk barbeque-saus, en veldig god barbeque-saus om jeg skal være helt ærlig, men ikke Buffalo-saus. Ikke sausen fra Anchor bar i Buffalo, NY, som gjorde denne retten verdenskjent. Jeg kan godt forstå hvorfor, men hadde kokken vært i to-tre diners som faktisk serverer denne retten ville de med en gang vært oppmerksom på forskjellen.

Tilbehøret har samme problem. Vingene serveres med salat og cole slaw. I USA det perfekte tilbehøret til en burger, men “alle” vet at til Buffalo wings serverer man selleri, gjerne kun selleri, og blue cheese dressing. Det mest ironiske er at de har en kjempegod blåost til blue cheese-burgeren sin, så det eneste de trenger er litt rømme, litt majones, en hvitløk, sitron og litt melk så har de den beste dressingen man kan få til buffalo wings. De kan altså lage en enklere rett enn det de har laget. En som er billigere å lage, som krever mindre arbeid, men som gir en mye mer genuin opplevelse. Men, det krever at de oppsøker originalen, ikke kopien av kopien av orignalen. De trenger altså ikke finne opp kruttet, men de må ha sett kanonen skyte.

De har altså kjempegode vinger, kjempegod blåost og et ønske om å være bra, men mangler bare kunnskapen som skal til for å kombinere disse til et glimrende måltid. Jeg tror ikke Gunsmoke kommer til å gå under på grunn av sine kyllingvinger, men dersom resten av menyen er like “almost there” som vingene, så vil de nok ikke nå høyt nok opp på listen til å være en trussel for Jan Vardøen-bastionene på løkka.

Økonomer i julestemning – den store juleøltesten 2009 av

Saturday, November 7th, 2009

Nå er November allerede her, og julen nærmer seg med stormskritt. Et sikkert tegn på nettopp dette er at juleølet har kommet i butikker og vinmonopol. For å teste årets juleøl i god polecon.no-stil, ble det satt sammen et panel bestående av to samfunnsøkonomer, Per og Sjur, og en politisk økonom, Jon. Både privat og offentlig sektor og et bredt politisk spekter var representert. Det ble kjøpt inn juleøl (og en ikke-juleøl) til testen fra både vinmonopol og butikk.

Av de ca 20 innkjøpte ølsortene, ble 15 testet. Grunnen til å utelate noen få var at det begynte å bli sent og panelet hadde smakt ganske mange og var slitne. Det var øl med alkoholprosent fra 4,7-10. Svakest var Aass Juleøl på boks, og N’Ice Chouffe var sterkest. Det var flere som romsterte opp mot ti prosent, deriblant Aass Juleøl Premium og Nøgne Ø God Jul.

Som seg hør og bør på en politisk/økonomisk blogg, måtte panelet dele ut Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel, heretter kalt Nobelprisen i økonomi. Panelet hadde opptil 10 Nobelpriser i økonomi å dele ut til hver øl, basert på gjennomsnittet av den individuelle anbefaling fra hvert medlem. Resultatet rundes av til nærmeste halve Nobelpris i økonomi.

Nobelprisene blir utdelt utelukkende på smak, man kunne selvfølgelig tatt pris og tilgjengelighet inn over seg også, men da ville det blitt mye mer avansert. Vil en billig 5 være et bedre kjøp enn en dyr 7 etc. Smaken er selvfølgelig subjektiv, men panelet ansees å være et tverrsnitt av norske økonomer i slutten av tjueårene, og representativ for denne testens hovedmålgruppe.

Metodikken var enkel, et glass til hver av panelmedlemmene, gjerne med litt påfyll fra merker med store flasker. Ingen spytting eller denslags, her skal ølet smakes nedover hele ganen og ned i magesekken. Det ble bestemt å ikke ha julemat til, ettersom dette var en drikkeseanse og alle øleneskulle dømmes på likt grunnlag.

Testen er lagt opp kronologisk, med dertilhørende kommentarer. Trykk på et bilde for å lese bedømmelsen.

Testens vinnere var Ringes Julebokk og Aass Juleøl Premium. Begge sterkøl fra Vinmonopolet med 9% alkohol, koster henholdsvis Kr 32,20 og Kr 35,80 for 0,3l-flaske og absolutt verdt prisen. Panelet ble spesielt imponerte av samspillet mellom farge, lukt og smak, samt en klar julefølelse som spredte seg i kroppen da ølet gikk ned ganen.Disse fikk henholdsvis 9 og 8,5 Nobelpriser i økonomi. Testvinnerne passer bra til det meste av den tyngre julematen som ribbe, pinnekjøtt og kalkun, og har man først juletorsken på bordet, så skal man ikke se bort fra det går i orden det også.

Når man ser på andre kvaliteter hadde Nørebros Julebryg det beste designet. Sammen med Nøgne Ø God Jul hadde denne de reneste linjene og klareste grafiske uttrykket. Minst profesjonelt utseende var belgieren, N’Ice Chouffe, men som til gjengjeld hadde flere språk på etiketten. Navnene var stort sett veldig klassiske, med et unntak i Berentsens Julefnugg, et artig navn.

Panelet koste seg hele kvelden, men som sagt,  da de til slutt bestemte seg for å kaste inn håndkleet, var det fremdeles noen flasker igjen. Disse får man komme tilbake til ved en senere anledning.