Nok en gang går jeg til kjøleskapet.. Sporene i stuen var markante nå etter all vandringen fra balkongen til forfriskningene på kjøkkenet. Nok en gang returnerer jeg til min nyervervede ‘utebadstu’ med både frykt og påtvunget glede. Jeg har jo fått beskjed om at dette er helt fantastisk – ja, helt fantastisk skulle det være at kvikksølvet kryper opp til 52 grader.. “Ja, dette er jo deilig”, tvinger jeg meg selv til å tenke, mens svetteperlene penetrerer porene i huden og det centimeter-tykke solkremlaget jeg har smurt på for anledningen.  Jeg beveger hodet frem og tilbake for å unngå direkte sollys på ansiktet, men føler jeg er fanget i en evigstor solstråle som har som formål å brenne de få cellene som har overlevd i ansiktet. I et desperat forsøk på litt avkjølende luft henter jeg viften jeg hadde anskaffet meg før sommeren på soverommet. Med tungen stikkende ut av munnviken prøver jeg å plassere viftens helbredende luft strategisk mot hals og hodet. Jeg synker ned i stolen igjen og kjenner en avkjølende bris komme mot meg. “Endelig litt luft”, tenker jeg, før jeg kjenner at slappheten tar overhånd etter flere timer i solen og øynene blir for tunge til å holde oppe bak ett par store solbriller.

Med et hopp våkner jeg. “Herregud!!!”, stolen er gjennomvåt og kjenner at munnen er helt tørr. Jeg sklir ut av stolen før jeg karrer meg på bena. Svimmel og med et syn fult av stjerner støtter jeg meg inn fra balkongen og inn mot badet. Med et slørete blikk lokaliserer jeg dusjbatteriet og prøver desperat å skru det lengre mot venstre enn hva det selv vil.. “Er det ikke mulig å få det kaldere a?!”, kommer det høyt ut fra meg selv om jeg er den eneste i rommet. Det kunne jo kanskje være at dusjen akkurat denne gangen kunne høre mitt desperate rop om hjelp. Merkelig nok – eller kanskje ikke – responderte den ikke, verken verbalt eller med kaldere vann. Jeg kjenner at mitt fobiske gen begynner å mobilisere sine tropper langt der inne. Jeg blir stående med hodet godt under dusjhodet, mens jeg kjenner dråpene sile nedover kroppen. Med et rykk stivner kroppen. “Når skal denne trykkende varmen gi seg?!?”, tenker jeg mens en slags fobi blir mer og mer påtrengende.  Med forsiktige skritt beveger jeg meg mot håndkle. Det faste “tørkeritualet” blir gjennomført, dog i litt tregere tempo enn tidligere. Da håndkle når tørkestativet, kjenner jeg en dråpe treffe munnviken. Av ren automatikk tar tungen tak i dråpen. Den salte smaken kjenner jeg godt igjen. “Faen, begynner jeg å svette igjen allerede nå!!?”. Jeg sveiper pekefingeren over ett av de store svarte øyebrynene. Pekefingeren synker noe inn i det store brynet og som en svamp siler det ned svette. “Neimen, i all dager. Er det mulig” repliserer jeg høyt og tydelig, idet telefonen ringer. “Hallo?”, svarer jeg noe nebbete. “Er det ikke nydelig vær?!”, hører jeg fra den andre linjen. “Joa, det er sikkert deilig dette. Jeg synes det er altfor varmt, men … “. Jeg blir avbrutt. Høyt og noe hånlig svarer stemmen; “jammen, det synes jeg også, men vi skal jo ikke klage!”. Jeg blir stående paralysert, mens svetten begynner å danne en dam på parketten der jeg står. “I alle dager! Hvis du også synes det varmt, hvorfor i svarte kan man ikke klage da?!” svarer jeg ganske skarpt. “Nja, vi bor jo i et land der en slik varme kun er å oppdrive i syden. Man må jo nyte det så lenge som mulig”, responderer stemmen. “Mulig det. Jeg er også glad i varmen, men når gradestokken begynner å nå sitt makspunkt, må det jo være lov til å ‘klage’ litt over varmen? ‘Alle’ klager jo når vi bikker 10 minusgrader. Det er jo egentlig ikke så kaldt.. Det værste som kan skje er jo kanskje en frostskade eller to. I varmen får man jo mer frekvent hodepine, heteslag og søvnproblemer!” svarer jeg. “Ja, det er kanskje sånn, men hvis du føler så sterkt for det får du skrive litt om det da!” sier stemmen. “Hvor da?” svarer jeg spørrende. “Polecon.no” er jo et godt alternativ. “Det skal jeg jammen gjøre” responderer jeg og legger på..

Med et skritt passerer livet mitt i revy. Jeg kjenner mine 110 kg får luft ifra alle kanter. Det kribler litt i magen idet tyngdekraften tar tak i kroppen og med et brak kjenner jeg parkettens harde ytre. Hodet smeller i parketten ett mikrosekund etter kroppens ublide møte. Fler og fler stjerner gjør sitt inntog i synet og ørheten blir kraftigere. Etter ett par minutter med omtåkede revy-øyeblikk snur jeg meg og tar den mest kørrete push-ups’n man kan tenke seg. Jeg trekker knærne inn under meg og blir stående på knærne og ser synderen til fallet. “Helvete, vanndammen av svette..” Med hodepine og hele Melkeveien i synet tar jeg den lange veien opp på bena. Jeg snur 180 grader og retter snuten mot balkongen igjen. Jeg snubler over balkongterskelen og faller ned i stolen der jeg opprinnelig satt før høneblunden. Setetrekket var fortsatt vått og klamt, men dette var vel prisen å betale hvis man skulle nyte solen og få det helvetes skille alle snakker om. Viften durer foran meg og brisen gjør opplevelsen av å bli stekt levende noe mer behagelig. Jeg strekker ut en arm og henter PC’n. Med fortsatt hodepine etter mitt uønskede møte med parketten logger jeg meg på og taster inn polecon.no. Hodet føles ut som om det skal eksplodere av smerte både fra fallet, men i aller høyeste grad fra solen. Svetten drypper ned mot tastaturet og kroppen verker etter kaldere temperaturer, men “jeg skal jo ikke klage” tenker jeg idet jeg starter på min historie. “Nok en gang går jeg til kjøleskapet..”