Archive for the ‘Internett’ Category

Hvem har høyest hest? – om plagiat i media av

Tuesday, July 28th, 2015

Det jukses stadig i media. Noen ganger er det bilder man korrigerer litt på, andre ganger ble man ikke skutt på så mye som man sa. Det siste nå er at to skribenter, Bloggeren Mammadamen og journalisten Daniel Butenschøn, har plagiert to engelskspråklige stykker. Er det så galt da?

Ja, det virker veldig galt. Butenschøn har fått betalt for å skrive et journalistisk stykke, men hadde han sitert artikkelen fra New Yorker så ville han kommet seg greit unna problemene. Han kunne altså skrevet det samme, men bare si at det ikke var han men noen andre som hadde intervjuet folkene. Jeg kjenner ikke detaljene i hans avtale med DN, men fra et rent moralsk og journalistisk ståsted ville det vært greit. Få ville uansett ha lest originalen, og ville likt artikkelen like mye. Da han ble “tatt” innrømmet han hva han hadde gjort umiddelbart.

Mammadamen er litt annerledes. Hun sier hun var inspirert av flere innlegg med samme form, som alle hadde opphav i en amerikansk pappablogg. Hun skrev etter sigende et stykke etter å ha lest disse, som i form lignet veldig, men med en personlig vri. Hun publiserte på egen blogg og på Dagbladet, som hun muligens fikk betalt for (Dette kunne jeg sjekket, men det spiller liten rolle for poenget) og da flere påpekte likhetene gikk hun i forsvar og sa at hun hadde skrevet det selv men hadde lest flere innlegg i samme retning. Jeg velger å tro på henne.

Hva er da egentlig problemet? Butenschøn har brutt god journalistisk skikk, og dermed også sin kontrakt med DN. Mammadamen sannsynligvis også sin med Dagbladet. Men, verre enn dette så har de plagiert. I et samfunn der stadig flere, spesielt i tradisjonelle og sosiale medier, har akademisk utdannelse er plagiat den største synd. Når en akademiker skal publisere noe er det dødssynd å plagiere en annen akademiker. Man kan bli fratatt jobb og grad om man gjør det. Jeg har på nært hold sett hva som skjer med noen som blir beskyldt for å plagiere i ens doktorgradsarbeide noen år etter dette er avsluttet. Det er ikke et vakkert syn.

Det mest interessante i denne debatten er likevel at selv om det er mange strenge akademiske stemmer, er det like mange som ikke har den tankegangen. Mange som støtter og sier at det ikke betyr noe, at ordet er fritt og må regne med å bli kopiert litt. Og selv om det stritter mot hvert eneste akademiske molekyl i kroppen min, så har de litt rett i det. Det spiller ikke så stor rolle at en mammablogger ikke alltid er hundre prosent original, at man kopierer litt her og der. Jeg har ment og mener fremdeles at man bør absolutt alltid kildehenvise, men den ivrige leser av denne bloggen vet at jeg ikke akkurat følger Harvard-standarden selv. Det må være greit.

Jeg vil gjerne bøye meg litt ned fra min høye akademiske hest og gi Butenschøn og Mammadamen en klem og spandere en øl. Det kan det virke som de trenger akkurat nå.

Den destruktive bloggeren – om rosabloggere og kritikere av

Wednesday, November 13th, 2013

Vi kan dele de fleste kommentatorer generelt og bloggere spesielt i to hovedgrupper. De konstruktive og de destruktive. Veldig ofte er man ikke rendyrket den ene eller andre, men man heller til den ene eller andre siden.

Den konstruktive bloggeren har et positivt utsyn i sin tekst. Ved å skape noe nytt, ved å fremheve tanker satt sammen på nye måter forbedres materien, forbedres verden. Fremfor å kommentere på det eksisterende, spesielt kritisere det eksisterende, skaper den konstruktive bloggeren noe. Om ikke alltid skaper noe nytt, så i det minste skaper noe. Den destruktive bloggeren ser hva som er galt i det som allerede finnes, hvordan det er galt og kritiserer dette, gjerne ved å beskrive hvordan det kan forbedres eller endres. Målet for den destruktive bloggeren er ikke så mye å endre det eksisterende, ikke å skape.

Jeg er en destruktiv blogger. Jeg ser hva som er galt og kritiserer det. Noen ganger kommer jeg med noen forslag om hvordan det kan endres, men det er oftest dårlig skjulte klager på hvordan det eksisterende er galt. Det handler om å fjerne dagens løsning, noen ganger om å gjøre den bedre. En av årsakene til at jeg er en destruktiv blogger er at det er mye enklere enn å være konstruktiv. Forskjellen ligger nemlig i kreativitet, i innovasjon.

Rosabloggerne, matbloggerne og mammabloggerne får ofte høre at de ikke er seriøse bloggere, at de ikke bringer noe ordentlig til bordet. Jeg har nok selv gjort narr av dem noen ganger, gjerne mer i å oppnå en latter hos mitt publikum enn i en agenda om å undergrave deres bidrag til bloggosfæren, men likevel noe ufortjent. Rosabloggerne er nettopp konstruktive bloggere. Ja, det er superenkelt å gå inn på en hvilken som helst rosablogg og ta fra hverandre alt de mener om politikk, økonomi, og hva det skulle være. Det er enkelt å kritisere en jente i tenårene og begynnelsen av tjueårene for å fokusere for mye på utseende og for lite i kritisk tenkning. Som sagt, det er enkelt å være destruktiv. Det som derimot ikke er så lett er å kle seg fint, ta gode bilder og skape en interessant atmosfære rundt seg. Det er ikke så lett å ta hverdagslige ting som ens barn gjør og beskrive det på en måte som fenger lesere, selv om det ikke alltid er helt grammatisk korrekt. Det er ikke lett å eksponere seg selv foran tusenvis av lesere på en positiv måte.

Jeg sier ikke at de konstruktive bloggerne alltid skaper noe som har stor verdi, ikke engang alltid positiv verdi. Det viktige er at de skaper noe. De gjør mer enn systematisk å gjennomgå feilene i et politisk system eller i et selskap. De gjør mer enn å kritisere hva som er galt i verden. De bidrar til vekst.

Jeg skulle av og til ønske jeg var en konstruktiv blogger, og jeg prøvde meg litt med en #dagensantrekk-runde på instagram. Det førte bare til at det ble en parodi, og dermed en kritikk av rosabloggere og deres bidrag til en vakrere verden.

Jeg har nok fanget meg selv i den destruktive kategorien, og det er helt greit. Vi trenger noen til å dekonstruere og forbedre det eksisterende. Hvis ikke kommer vi ikke dit vi ønsker, men det kanskje en smule trist at selv i mitt forsøk på å skape ble det bare kritikk. Det sier vel noe om hvor jeg hører hjemme.

Innovasjon Norge feiler oss – men kan fikses av

Wednesday, August 21st, 2013

Jeg leser med mild skuffelse at Bipper-Gründer Silje Vallestad mottar penger fra Innovasjon Norge. Hun sier at det ville lønnet seg å betale Nofas i Drammen til å skrive søknaden for henne, og hun har nok rett i det. Jeg skal innrømme at jeg ikke synes Bipper er et spesielt fornuftig produkt, men om man skal tro oppslagene i avisene er jeg ganske alene der. Det er derfor interessant at Vallestad kvalifiserer til midler fra Innovasjon Norge. Et selskap som det er stor grad av privat interesse for trenger vel ikke penger fra staten? Men hvis staten ikke skal gi penger til de bra produktene, skal de da gi til de dårlige? Dette virker rart.

Problemet bunner i to problemer. Først er det en misforståelse om hva man faktisk trenger som gründer. Man trenger penger, men man trenger ikke gratispenger. Man har som gründer selvsagt lyst på gratispenger, det er det vel ingen tvil om, men gir ikke det skjeve insentiver? Hvis noen kommer til deg og sier at «vi vil gi deg masse penger hvis du klarer å overbevise oss om at du er flink», så vil du legge mye krefter i å overbevise om at du er flink. Når du da har fått pengene er det ikke lenger noe som holder noe over deg for faktisk å levere. Det er ikke så bra.

Problem nummer to er relatert til hvilke bransjer Innovasjon Norge støtter. I veldig stor grad støtter de landbruket. Det er et problem. Landbruket i Norge er nemlig lagt opp til ikke å operere med aksjeselskap som eieform. Det går an, og flere har prøvd, men det er ikke en foretrukken form da odelslov og andre mer eller mindre formelle institusjoner regner en gård og en bonde som én enhet.

Måten Innovasjon Norge burde fungere på er nemlig veldig enkel. De burde bli en blåkopi av Statens Pensjonsfond Utland, eller Oljefondet, men med innenlandsinvesteringer. Et fond som investerer i høyrisikoprosjekter, men hvor investeringen gir en eierandel. Hvor investeringen forplikter fra begge sider. Det blir altså Innovasjon Norges mål å tjene penger på investeringene. På samme måte som lånekassen skal bruke rentene på å tilby lån til flere studenter, kan Innovasjon Norge tjene penger som de skal investere i flere bedrifter.

«Men vil ikke det bare øke ineffektivt statlig eierskap i det private markedet?» Jo, det vil det. Men det kan vel umulig være verre enn dagens system hvor man bare gir ut penger gratis? Det vil skape bedre insentiver, samt at det vil gi Innovasjon Norge en faktisk mulighet til å pushe innovasjon. Om noe kan Innovasjon Norge legge seg på en høyere risikoterskel enn andre, da de i prinsippet kan få tildelt den samme mengden penger de får i dag, men samtidig har en forventet fortjeneste. Man kan til og med sette som krav at Innovasjon Norge ikke skal eie mer enn en viss andel, samt må selge seg ut etter et visst antall år, selv om det ikke nødvendigvis er god business. Man kan lønne disse Innovasjon Norge-medarbeiderne som man lønner alle andre investeringsfolk, etter provisjon på hvordan investeringene deres går.

På sikt vil man da, som med oljefondet, hente ut evt avkastning og sette inn i statsbudsjettet. Da vil sirkelen være komplett. Sånn skulle jeg ønske Innovasjon Norge fungerte.

Mobbing på nett – en tiårings skjebne av

Thursday, November 18th, 2010

Det har i det siste vært mange moteblogger som har fått mye oppmerksomhet. Spesielt populære er videoblogger med dagens outfit, dagens innkjøp og sminketips. Jenter mellom 17 og 25 tjener penger og er så glamorøse at det er ikke måte på.

Dette går ikke de enda yngre hus forbi, og man får yngre som emulerer de eldre. Her entrer ei ung jente på ti år bildet. Hun, med eller uten foreldrenes viten, blogger og videoblogger om mote og sminke. Som tiåring har hun hverken budsjettet eller erfaringen til de eldre jentene og gjør noen småfeil. Videoene er søte og det er en høydare når hun har spart penger for å kjøpe seg noen pene solbriller til et par hundre kroner. Hun har en sjarmerende dialekt og er varm og positiv.

Problemet er bare at hun får endel stygge kommentarer. Folk beskriver henne som baby, som feit og stygg. Klærne hennes er ikke dyre nok og det er ikke måte på. Hadde hun her vært erfaren blogger eller vært tilknyttet et av de store bloggermiljøene hadde hun visst å ikke begå generaltabben. Don’t feed the trolls.

Jenta går i en video ut mot de stygge kommentarene og sier at hun er ikke baby, da hun tross alt er ti år, snart “ølløv”. Da åpner demningen seg. Hun blir rasert. Det blir så galt at bloggen og videoene fjernes fra nettet. Dessverre er disse allerede lastet ned fra YouTube og lastes opp med åpne kommentarfelter og hun spottes for åpent nett. Det finnes mange grupper på Facebook som gjør narr av henne, og hun kan umulig ha det spesielt lett akkurat nå. Foreldrene ser heldigvis problemet og gjør det de kan, men mot den anonyme massen er det ikke mye å gjøre.

Jeg håper jenta har det greit og at hun kan være en advarsel for andre som ønsker å blottlegge sitt liv på nett. Ta gjerne kontakt med erfarne bloggere og hør hva de gjør for å unngå hatstormen. Og til dere som ødelegger livet til den stakkars jenta, hva skal man liksom si til dere? Tenk dere om…

Bipper – et totalt tillitsbrudd av

Thursday, September 30th, 2010

Det nyeste innen barneovervåkning er tjenesten Bipper. Den lar deg overvåke ditt barns mobilbruk og gir deg full kontroll over ditt barns nettverk, sånn i teorien.

Problemet er at det er så forferdelig enkelt å gå rundt om man vil. Man kan opprette hemmelige profiler på diverse nettsamfunn, opprette koder eller bare bruke en fasttelefon. Og det er det som er skummelt, fordi om du har en åpen dialog med barnet ditt vil det kunne skjule ting for deg, bevisst eller ubevisst, men idet du begynner å overvåke, vil barnet bare kunne skjule ting bevisst. Bipper blir da bare et bevis på at du ikke stoler på barna dine, uten å ha den virkningskraften du ønsker.

Det du altså sitter igjen med er et barn som vet at foreldrene ikke stoler på det, og som samtidig vet hvordan det skal komme seg utenom overvåkningen. Hva er da neste steg? Skal du begynne å overvåke de mulige sikkerhetshullene? Hvorfor skal at barn stole på foreldrene som helt tydelig viser at de ikke stoler på barnet. Kan du tenke noe så forferdelig som å vokse opp uten tillot til eller fra ens foreldre? Jeg kan ikke.

Gründeren bak Bipper klager på at datatilsynet finner tjenesten betenkelig. Jeg er mer opprørt over at man i et liberalt demokrati ikke har kommet lenger enn at man ønsker å overvåke sine barn, i tilfelle det skulle skje noe, uten å se at det kan direkte føre til verre situasjoner.

Mer om dette
Bipper ser deg – Aftenposten.no.

Nyheter eller mat – embedding er løsningen av

Thursday, February 25th, 2010

Jeg har tidligere skrevet om Øyvind Solstads undring over manglende linker fra vg.no og db.no til nrkol.no på ol-stoff. Da dette ble skrevet om på NRKbetas blogg, fikk de mange reaksjoner. Den mest interessante var Bjørn Smedstads sammenligning med restauranter.

Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Slakktivismens forbannelse – de hører jo på oss av

Wednesday, January 13th, 2010

Slakktivisme, eller slacktivism som det gjerne kalles, er aktivisme fra sofakroken. Når man gjennom nye mediekanaler, spesielt på Internett prøver å påvirke politikere og andre. Den store hiten er selvfølgelig facebookgrupper for alt mulig. Om det er urge på halvannenlitersflaske eller drømmehagen tilbake på skjermen, er dette lobbyisme på lavt nivå.

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Insentivene endres – om Huffington og Nyssmag av

Monday, November 2nd, 2009

Med gjevne mellomrom dukker debatten om nettjournalistikken opp. Er journalistikken bra nok på nett, er nettets hurtighet bra for nyhetsdekningen eller ligger ikke insentivene på nettet til rette for dyp gravende journalistikk? Jeg har tidligere sagt meg enig i påstander at dyp journalistikk er utsatt i nettmedienes tid, men har nå sett et lys i enden av tunnelen.

Det er ikke sånn at man nødvendigvis må være stort mediehus for å drive med journalistikk, ei heller at man er avhengig av å hele tiden være mest mulig tabloid for å få flest klikk. Det er en ny trend på nett, kvasiblogger med frivillige bidragsytere som driver under en begrenset redaksjon. I USA har Huffington Post holdt på lenge og har gått fra å være en liten uavhengig blogg til å være et massivt mediekonsern, selv om de fremdeles omtaler seg selv som blogg. Til min store glede er nå en gjeng unge lovende skribenter i gang med et tilsvarende prosjekt i Norge.

Nyssmag er en blogg med begrenset desking av sakene og skribenter som skriver på frivillig basis. De har ikke så mange i stallen sin ennå, men har potensiale til å bli en storaktør i norsk media. Noen har sammenlignet dem med abcnyheter, men det blir urettferdig ettersom abc har den mer klassiske nettavisformen med høy grad av tabloiditet over seg.

Det som er spennende med Nyssmag er at de er ikke påvirket av de samme insentiver som de man i USA gjerne kaller “mainstream media.” De er ikke avhengig av å ha klikk for å skrive, de kan ta sjanser og de kan ta seg tid til ordentlig research for å nå en kvalitet den kommersielle pressen ikke vil klare. Man vil i større grad kunne bruke skribenter med fagkunnskap innenfor enkeltemaer og man kan være kontroversiell uten å bli flåsete.

Det viktigste er at man kan operere ut fra en målsetning om å skrive bra, interessante artikler om spennende emner uten å bli styrt av insentiver basert på klikk og reklamekroner. Man vil kunne bruke lang tid på å bygge en solid kommersiell modell som man har gjort med Huffington Post, som nå er en like selvfølgelig del av amerikansk media som Fox News og MSNBC.

Vil disse nye mediekanalene føre til endrede insentiver for de kommersielle media. Jeg er ikke så sikker på det. Det jeg tror kan bli veldig viktig er det tillegg man får ved å ha skribenter som skriver saker de kan og som gjør det fordi man ønsker å formidle kunnskap, ikke fordi en redaktør har beordret en til å skrive om noe man ikke kan noe om.

PS. For ordens skyld har jeg skrevet en teateranmeldelse av Peer Gynt på nyssmag.

Den gravende journalistikkens død – om insentiver på internett av

Saturday, August 29th, 2009

Overalt ser man at nyhetsorganisasjoner kutter i utgifter. De klarer ikke å tjene nok penger til å drive som de gjorde før. Papirsalget tas over av nettaviser og inntektene svikter. På TV2 har de nå bestemt å legge ned Dokument 2, dokumentarserien som tok opp endel vanskelige og interessante problemstillinger. I likhet med så mange andre, synes jeg at dette er synd. Generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund har gått ut og sagt om gravende journalistikk at

Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk. Dets fortrinn er de raske nyhetene, hvor man kan være bedre enn papiravisene.

Dette har selvsagt skapt furore blant nettjournalister på twitter, spesielt Øyvind Solstad i NRKBeta, som var kjapt ute med

Kokkvold om gravende journalistikk: “Internett er ikke en plattform som passer denne typen journalistikk.” http://bit.ly/zGQNt Hjelpe meg!

og

Hvordan kan Norsk Presseforbund ha en leder som er så FULLSTENDIG akterutseilt? Kjære Kokkvold: Har du internett? Jeg tviler.

Her tror jeg det må litt oppklaring til. Kokkvold og Solstad deltar ikke i den samme samtalen. De snakker om to helt forskjellige ting. For det første, internett og dets nettaviser i dag er ikke en platform som gir gode insentiver til gravende journalistikk. Gravende journalistikk er dyrt, veldig dyrt. Man må jobbe med saker over lengre tid for å få inngående kjennskap og for å “avsløre” de store tingene. I en papiravis, om man er først, har man storyen i et døgn. Det er ganske lang eksklusivitet. Det gjør at folk kjøper avisa di i butikken og kiosken. På internett er eksklusiviteten borte, ettersom man få minutter etter å ha publisert en nyhet, vil kunne finne den sitert godt nok på alle andre relevante nettaviser. Se for eksempel på striden som pågår mellom dn.no og e24.no. Storyen er bare ens egen til den er publisert, da er den alles. Altså lønner det seg å publisere mange nyheter raskt, ikke gode stories sjeldent. Det er Kokkvolds poeng.

Det betyr selvfølgelig ikke at gravende journalistikk på nettet ikke er mulig. Man kan, på tross av insentivene, selvfølgelig bruke penger på gravende journalistikk, og til og med tjene penger på det om man oppnår et renomé som en god nyhetskilde. De to beste eksemplene på dette er de relativt spesialiserte nettstedene tu.no og digi.no. tu.no eller Teknisk Ukeblad som det gjerne er bedre kjent som, publiserer til og med sin papirutgave gratis på nett. De har mye god gravende journalistikk som de leverer på nett og på papir. De er en spesialisert nyhetskilde og vil selvsagt ikke dekke alle nyheter, men det er heller ikke et problem. De har funnet inntektskilder som ikke har de samme insentivene som de store nettavisene og som dermed gir rom for mer gravende journalistikk. Det samme gjelder digi.no som publiserer it-nyheter mot et profesjonelt publikum.

Vi har ikke i dag et egnet nettsted for generell gravende journalistikk, men lever på at papiravisene fremdeles har noen journalister av den gamle klassen i staben, men som man prøver å få til gjennom A-magasinet og lignende magasiner, vil mer spesialiserte medier også i den generelle journalistikken kunne hjelpe med å endre insentivene også her.

Fremover tror jeg nok Kokkvolds prediksjoner om mindre gravende journalistikk i de store avisene vil holde, men den vil bli tatt over av mer spesialiserte platformer, både på nett, i magasiner og på TV. Poenget er iallfall at både Kokkvold og Solstad kan ha rett, samtidig.

Edit: Mer om denne saken:

Kokkvold roter om gravejournalistikk på nettet | Nedrelid.com.

Nettavisene skjønner ikke merkevarebygging « Anders Brenna.

Musikkens forbannelse – om iTunes, Wimp og tit-for-tat av

Tuesday, May 12th, 2009

Etter å ha eid iPod nesten like lenge som siden jeg begynte å studere, så har jeg endelig øynet håp om at en musikktjeneste skal bli like bra som iTunes, nemlig Wimp. Ut fra deres side ser det ut til å være en tjeneste som er akkurat det Spotify ikke helt ble for meg.

Som registrert bruker kan du laste ned vår applikasjon for Windows, Mac eller Linux og denne vil gi deg tilgang til å spille av all musikken i vårt bibliotek. Musikken blir ikke lagret på din PC, men så lenge du er bruker av tjenesten har du fri tilgang til all musikken. I løpet av beta-fasen vil det også bli mulig å kjøpe musikk i tjenesten på en enkel måte. Du vil da kunne laste ned filene du har kjøpt til din PC og har dem da til odel og eie. Du kan da også fritt overføre dem til din mobil eller MP3-spiller (Om Wimp).

For min egen del høres dette ut som en tjeneste som kan utfordre min kjære iTunes music store, så får vi bare håpe den funker fint i samarbeid med iPod ev. lett deler musikkbibliotek med itunes for enkel synking.

Nå kunne jeg selvsagt lagt ut om hvorfor dette er bra fra et teknisk eller musikkfaglig standpunkt, men det skal jeg ikke. Siden dette er en politisk økonomiblogg, skal jeg prøve å si noe om hvorfor dette kan være et steg fremover i et spillteoretisk rammeverk.

I spillstrategien tit-for-tat oppnår man et felles mål ved å gi fra seg noe mot å få noe annet. Man kan foreksempel se hvordan SV var villig til å senke kravet om Norge ut av Afghanistan mot å få finansministerposten. Man gir noe fra seg for å få noe igjen. Problemet med en tit-for-tatstrategi er at man lett kan komme inn i en negativ sirkel. Hvis den ene siden gjør noe kjipt kan den andre siden svare med noe verre. Dette har musikkbransjen og musikkfans holdt på med i lange tider, i tidlige tider har fans villet ta opp konserter med båndopptager, villet ta opp radiohits med kasettspiller og villet lage mixtapes. Som svar ga platebransjen klar beskjed om at ingen opptagere var tillatt på konserter og kasetter skulle i enkelte markeder få en kopiavgift som skulle veie opp for tapte inntekter. Som svar ble konsertopptakene vanskeligere å få gjort av en vanlig fan, og man øynet en mulighet til å tjene penger på å selge bootlegs, gjennom å få dem bra nok ved at crew gjerne smuglet inn avansert utstyr til å gjøre opptakene, som ble slått hardere ned på.

Da PCer ble allemannseie begynte spillet på nytt. Man hadde muligheten til å dele musikk med seg gjennom å kode til diverse komprimerte format og dele gjennom nettverk på jobb,skole eller privat, kjapt erstattet av internett og mp3 ble filformatet “alle” brukte. Platebransjen merket en nedgang i salget og skyldte umiddelbart på de nye Peer-2-Peer-tjenestene Napster, Kazaa og senere diverse BitTorrent-tjenester. Fansen slo tilbake gang på gang med nye teknologier etter de gamle ble slått ned og man klarte å bygge skikkelig dårlig stemning mellom de to gruppene. Noen prøvde seg med lovlige alternativer som ble bundet av DRM og geografiske restriksjoner, til de reaksjoner at man laget løsninger rundt restriksjonene.

Nå har spillet begynt igjen og denne gang tror jeg vi er på rett vei, hvis bare begge gruppene klarer å holde seg i skinnet. iTunes har blitt DRM-fri, Spotify har en streamingtjeneste og nå kommer det overnevnte wimp. Musikkbransjen holder ut tit, nå er det fansens tur å svare med tat. La oss iallfall gi disse tjenestene en sjanse, så kan de kanskje bli den lovlige løsningen som vi har ventet på, men skal godviljen mot platebransjen holde seg, må de holde seg fra å gå så hardt til sak mot enhver som ønsker å gjøre noe mer med tjenesten enn det som er intensjonen, da begynner vi på spiralen igjen og det vil ingen.

Les mer om dette:

Ny norsk musikktjeneste lanseres snart – VG Nett om Data og nett.

stensruds.com » Wimp.

ITavisen | Nettmusikk fra Platekompaniet.

Lanserer norsk iTunes-konkurrent – DinSide Data.

tu.no – Norge er Skandinavias piratversting – Teknisk Ukeblad.

Noe du lurer på – spør om hva du vil av

Thursday, April 30th, 2009

Når man dingler rundt på nett, om man leser bra halvpolitiske feministblogger eller fjortissblogger om mote, så er det tydelig en trend å kjøre spørsmålsrunde, en runde for ens lesere til å spørre om hva de vil. Jeg tenkte, siden det nærmer seg eksamenstid for mange unge lovende studenter, og siden dette er en glimrende mulighet til å finne ut om noen egentlig leser denne blekka, så skal jeg altså da svare på dine spørsmål. Post spørsmålene dine i kommentarfeltet, så svarer jeg samme sted.

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, jeg må innrømme at mine styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, men kan litt om mye. Jeg vil bare ta bort et spørsmål dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 10. mai 2009. Det er litt over en uke og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter av

Sunday, April 12th, 2009

I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av ungdom som er ute og går på ski, trener og driver sport. Det har alikevel i det siste kommet mange artikler i nyhetene om at ungdommen lærer viktige egenskaper i World of Warcraft og at man bygger viktige nettverk i facebook. Men betyr egentlig dette noe?

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgte ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger av

Friday, April 10th, 2009

I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal man dele goden eller prøve å lure den andre parten? Det er spørsmålet som stilles. Nå viser det seg at dette konseptet har blitt tv-show i England, som vist i bloggen  Etterretninger – Mandag Morgen.

For å ta en kort oppsummering, så bygger dilemmaet på en anekdote om to menn arrestert for å ha gjort et brekk og presentert noen muligheter. Hvis ingen av dem sier noe til politiet, så får begge 1 år i fengsel, hvis begge plaprer så får de 3 år i fengsel. Hvis den ene tyster på den andre, men den andre ikke sier noe, så får den som tystet gå fri, mens den som ikke sa noe får 5 år. Hvis skurk 1 da ikke sier noe, så kan 2 gå helt fri ved å snakke, hvis skurk 1 snakker, så kan skurk 2 få 2 år mindre i fengsel ved å snakke. Altså, vil det lønne seg for den enkelte skurk å fortelle politiet alt, helt uavhengig av hva den andre gjør, selv om det beste til sammen hadde vært om ingen sa noe. Hvis en da skal få begge til å holde smella må det altså være en belønning for å ikke si noe som overgår belønningen ved å snakke, eller en straff ved å snakke som er større enn belønningen ved å snakke. Det er en såkalt Nash-likevekt i å tyste.

I yrkeslivet blir man ofte presentert det samme dilemmaet. Et eksempel kan være at man jobber på en fabrikk som lager bøtter. Ti mann jobber på linja og jobber saktere enn de kunne ha gjort. Den dagen det begynner en ny mann som er like flink å lage bøtter som de andre, så står han mellom å vise sjefen at han kan lage bøtter raskere enn de andre gjør, da vil han bli belønnet men de andre vil bli straffet. Men, han kan også gå inn i linja og bare lage bøttene i den samme fart som de andre, noe de alle vil tjene på, men han nye vil tjene mindre.

Da vil de to naturlige tingene å gjøre, for hans kolleger, være å true ham med juling om han viser sjefen at bøtter kan lages raskere, eller gi ham en belønning for ikke å vise det. Fagforeninger virker i stor grad på den måten. Selvfølgelig ikke bokstavlig, og det er mange andre nyanser rundt fagforeninger, men en av oppgavene til en fagforening er å hindre at de sterke arbeiderne får fordeler foran de svake arbeiderene ved å hindre det valget fra å tas. Man skal altså ikke belønnes for å være sterk, fordi man ikke skal straffes for å være svak.

I Stavanger har nå, som de sier i de Forenede Stater, the shit hit the fan. Erik Jørgensen, en frilansfotograf har gått til det steg å kritisere fotografkolleger for det arbeid de har gjort, han har også kritisert den enes reaksjon på den opprinnelige kritikk. Han har fått tilsvar, og det har blitt en etterhvert spennende sak å følge med på. Siden dette skal være en delvis faglig blogg er det ikke så interessant hva som sies frem og tilbake, men det interessante er: hva er følgene av en sånn debatt?

Til forskjell fra den vanlige debatten innad i yrkesgrupper har denne plutselig blitt veldig offentlig, og det er i hovedsak to punter jeg vil fremheve som følger av denne debatten.

  1. Debatten gjør potensielle kunder mer klar over hva de forskjellige fotografene mener er godt og dårlig håndtverk. Den viser til forskjellige eksempler og gjør leseren mer bevisst på det fotografene mener er viktige kriterier for å dømme et fotografi.
  2. Debatten skaper mer konkurranse innad i fotografmiljøet i Stavanger. Den kan med dette ha gjort at en eller flere fotografer ikke lenger vil brukes i samme grad, eller at de må forbedre seg for å bli brukt. Noen kan tilogmed bli stemplet som lite flinke av andre fotografer.

Her har Erik helt klart valgt tystestrategien i fangens dillemma, klart kunne fotografene sannsynligvis tjent på at kundene ikke vet hva som er bra eller dårlig håndtverk, de kunne ha snekret sammen noen bilder kjapt og ingen hadde gjort noe med det, det var jo sånn det var. Ved å velge å tyste, tar man et aktivt valg mot dette, fordi man ser at man kan tjene mer på at konkurransen blir hardere og de dårlige forsvinner. Man kan si at fangens dillemma her går direkte mot Adam Smith, ved å gjøre det beste for seg selv, skader man for fellesskapet, helt i strid med Smiths grunnleggende tanker om konkurranse.

At det skjer blant fotografer som stort sett jobber frilans er ingen overraskelse, men se for deg at dette skulle skje i andre yrker. Hva om polititjenestemenn skulle offentlig gått ut å si hva de mener er god og dårlig politiskikk. Hva om de hadde pekt ut politimenn som ikke følger denne. Ville vi da fått et bedre eller dårligere politi. Jeg er ganske sikker på at fagforeningen og deres Arne Johannesen ville si at politiet ville tatt skade av dette, mens tilhengere av frikonkurranse kanskje ville synes det var en god idé for å effektivisere en gammlmodig og inngrodd etat.

Det samme gjelder forsåvidt advokater, leger og lærere. Hva om de hadde gått ut med hva som er god og dårlig praksis. Ville man fått et bedre helsevesen om jeg visste hva andre leger synes om min fastlege? Det er et interessant tema. I akademia er det nettopp det som skjer, man får kritikk av sine egne, av ekspertene på sitt felt. Noen ganger slår det feil, nye teorier får ikke grobunn fordi de som kritiserer er satt i sine vaner, men veldig ofte fører det til effektiv forskning. Veldig ofte kan man gjennom såkalte “peer-reviews” få stilt de rette spørsmålene som gjør teoriene sterkere og forskningen bedre.

Jeg synes Eriks peer-reviews er bra. Jeg synes han skal fortsette med det. Og, ikke minst synes jeg at vi skal bli flinkere til å gjøre det i andre sammenhenger også. Vi må nok i sånne tilfeller oftere følge Smith enn Nash.