Archive for the ‘Samfunnsøkonomi’ Category

Market failure og måledilla – Høyresidens skitne hemmelighet av

Tuesday, November 17th, 2015

Det foregår en debatt i skole, helsevesen og barnehage om hvorfor alt skal måles. Osloskolen, styrt opp til veldig nylig av et høyredominert byråd, har i årevis brukt uendelig mye tid på å skulle måle alle slags læringseffekter. Alt skal måles, og helst publiseres. Dette skyldes tre ting, to man sier høyt og en de prøver å holde hemmelig. Nå er Høyre i regjering og skal måle sykehus, barnehager og skoler i hele landet. Fagforeninger reiser seg i uenighet, men siden ingen helt har fått med seg hva som faktisk skjer, så slås det ikke tilbake med de riktige virkemidlene. Høyre kan dermed slåss på sin hjemmebane, og vinner sakte men sikkert.

Først sier man det handler om valg. Foreldre, elever og pasienter vil være bedre rustet til å velge hvilken skole som er best, hvilket sykehus man vil til eller hvilken barnehage man vil sette barna sine i om man har informasjonen tilgjengelig. Det er selvfølgelig sant, om det man måler er relevant. Problemet er at det er forferdelig vanskelig å måle de riktige tingene. Og måler man feil ting, som man ofte gjør, så vil man ikke bare få feil resultater, men ofte feil insentiver. I Osloskolen har man allerede sett oppslag om elever som øver til kartleggingsprøvene, de som skal kartlegge hvordan resten av undervisningen står til. Dersom man øver spesifikt til disse prøvene vil resten av undervisningen lide og man vil ikke lære det man skal, bare det som er lett å måle.

Det andre man sier er at ved å måle så kan man styre bedre. Dette er igjen selvfølgelig sant, om man kan måle noe man kan endre gjennom bedre styring. Dersom en klasse gjør det dårlig i matematikk kan man ansette en ny mattelærer, og dersom for mange pasienter får infeksjon kan nekte leger å gå med slips, men vil det alltid hjelpe? Målingene gjør det lettere å flytte avgjørelser høyere opp i hierarkiet. Politikerne kan bestemme at Akersnes skole trenger bedre mattelærere fordi elevene gjør det så dårlig i matte, eller at Bjørnehiet barnehage må ha flere førskolelærere fordi barna ikke prater nok norsk, uten noen gang å ha vært på skolen eller i barnehagen, bare fordi bedre tall i målingene ser fint ut i valgkampen. Man tenker ikke over at å desentralisere avgjørelser, å la overleger, rektorer og barnehagebestyrere ta avgjørelsene selv ofte fungerer mye bedre.

Det er likevel noe fristende over disse to argumentene. Både på høyre- og venstresiden ønsker man at både foreldre og politikere skal ha verktøy til å gi barna den beste skolen og barnehagen, og pasientene den beste helsetjenesten. “Hvor galt kan det være?”

Problemet er at de lyver til deg. Ingen av de to over er hovedgrunnen til all målingen. Hovedgrunnen er privatisering med statlig støtte. Det er forferdelig vanskelig å drive tradisjonelt offentlige tjenester i det private markedet. Det er nettopp derfor de er offentlige tjenester. På engelsk snakker man om “Market Failure”, markedet feiler fordi å ha reell konkurranse krever informasjon på begge sider av transaksjonen. Og det er her målingene kommer inn. Ved å utvikle et målingssystem som fungerer for skole, helse og barnehage kan politikerne veldig enkelt ta inn private aktører som ønsker å tjene penger.

Hvis jeg skal kjøpe en sjokolade jeg ikke har prøvd før kan jeg lese på pakken hva den inneholder, og jeg har jo spist Freia Melkesjokolade før, så jeg har noe å sammenligne med. Dersom det er en Stratos er den ganske lik annen sjokolade jeg har spist før og jeg vet jeg vil sannsynligvis like den, men dersom det er en Troika, så er den veldig forskjellig fra de jeg har hatt før. Jeg vet ikke på forhånd hvor god den er. Den eneste måten å finne det ut på er å kjøpe den og prøve den. Den koste 25 kroner og det er en liten investering for å finne ut om jeg liker den. Men hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen jeg skal spise i resten av mitt liv, eller enda mer, hva om jeg skal kjøpe all sjokoladen mitt barn skal spise i resten av sitt liv på en gang? Barnet har aldri spist sjokolade før og vet ikke hvilken det vil like. Og det bør iallfall ikke være noen statlig støtte som går til mitt sjokoladeforbruk, selv om det sannsynligvis er gjennom landbrukssubsidier.

Å skulle velge skole eller barnehage er enda vanskeligere. Man vet ikke den relle effekten før mange år senere og selv med alle slags målinger så vet man ikke om resultatene har noen effekt før man ser på elevene som voksne. Markedet for skole og barnehage blir altså veldig mye mer komplisert enn det for sjokolade. I tillegg, dersom sjokoladeprodusenten tjener masse penger på at jeg kjøpte sjokoladen, så er det greit. Sjokoladen har en pris, og om den er for høy kjøpe jeg ikke sjokolen. Verdien sjokoladen gir meg er enkel å stadfeste. Verdien av undervisning er umulig å stadfeste. Hvordan skal jeg vite om mitt barn får undervisning verdt en viss sum i en barnehage over enn annen? Det eneste jeg vet er at barnehagen drives med et mål om at barna skal ha det best mulig innenfor de statlige rammebetingelsene.

Dette gjelder derimot ikke om det er privat barnehage. Da skal også eierne tjene penger. De skal ha noe igjen for investeringen sin. Hvis jeg setter mine ti millioner i banken får jeg en god rente, kjøper jeg bolig får jeg solid verdistigning, så skal jeg investere i en skole, et sykehus eller en barnehage må jeg i det minste få igjen like mye som banken eller bolig. Westerdalselevene så ut til å bli tatt helt på senga da investorene der hentet ut utbytte, men det er nok mest fordi de underviser i kreative fag og ikke økonomi. Dette er ikke bare naturlig, men en gitt følge av privat business i skolesystemet. Det vil altså være helt naturlig, som vist gang på gang, at man reduserer summen brukt på undervisning og pasienter for å hente ut profitt fra disse institusjonene. Om disse får statlig støtte eller ikke som inntekt er likegyldig for meg som investor.

Men Høyre viser da til stadighet til gode eksempler i utlandet, sier du. Ja, dette er fordi mange private aktører i barnehage-, skole- og helsesektoren i utlandet ofte ikke er private aktører i den tradisjonelle meningen. Mange skoler, som BI, er private i meningen “ikke-statlig” men er non-profit-institusjoner, ofte organisert som stiftelser. De eier altså seg selv, og har ikke noen eiere som skal ha masse profitt. Disse vil altså unngå profittmålet og dermed ikke lide under den samme markedsproblematikken som det rene private markedet. Dette er igjen noe som høyresiden ikke sier så høyt, fordi målet er private investeringer og privat inntjening, som stiftelsene da per definisjon ikke gjør.

Det er altså viktig å forstå at målingene handler om mer enn å få gode lærere og leger, det handler om mer enn norsktalende barn i barnehagene. Det handler om å lage et system som er grunnleggende privatøkonomisk, men det høres ikke så bra ut, så det snakker de ikke om. De sniker inn et system som vil gjøre bred innføring av profittskoler og profittsykehuser innenfor statlige rammer og med statlig støtte enkelt.

Les mer:
VG: Høyre-topp vil ha profittskoler

Manifest: Privatskoleprofitørene http://www.manifesttidsskrift.no/privatskoleprofitorene-3/

Jan Arild Snoen: Nei til profitt i skolen er nei til mange profesjonelle aktører

Kristin Clemet, Civita: Profitt, prinsipper og pragmatikk

Nye Meninger: Vi lytter til fagfolk

En økonom står i kø – Øya 2013 av

Friday, August 9th, 2013

Ølkø. #øya2013

A post shared by Jon Lien (@jonlien) on

Festivallivet fortsetter, og denne økonomen har oppdaget at en essensiell del av dette er å stå i kø. Om man skal kjøpe billett, hente festivalbånd eller komme inn, køen møter deg fra første sekund og henger med deg inn til øl- og matkjøp og å flytte seg mellom scenene.

I økonomien lærer man at kø er et resultat av for lavt tilbud eller for lav pris. Ved å stå i kø får man en tidskostnad som tilbyderen ikke får dra nytte av, iallfall ikke direkte. Står du i ølkø kunne du vært villig til å betale mer for ølen for å slippe å stå i kø.

Hvorfor koster da en halvliter øl på Øya 75kroner, og ikke f.eks. 150? Ringnes ville solgt noe færre, køene ville vært kortere, men inntjeningen ville vært større. Det har med tidshorisont å gjøre. Her og nå er jeg mer enn villig til å betale 150 kroner for en halv liter øl, men når jeg skal planlegge sommeren planlegger jeg ikke med å dra på en festival hvor ølen koster 150 kroner, uansett hvor korte køene er.

Dette burde forklare kø i et økonomisk perspektiv, men nå er det endelig min tur å kjøpe øl, så det er bare å spørre om det skulle være noe som ikke er klart.

Edit: på “ølpalasset koster fancyøl 90 kroner for 0,4l og det er ingen kø. Dermed kan betalingsvillige få mindre kø og køvillige betale mindre.

Egelands åpenbaring – del 1: Svaret av

Sunday, February 10th, 2013

Kjære Tom Egeland. Jeg har lest ditt innlegg i Aftenposten, og jeg tror vi markedsliberalister må klare opp noen poenger for deg. Jeg forstår at du er skeptisk til å endre et system hvor du har tjent mye penger, men det er ikke så galt som du tror. Vi markedsliberalister tror ikke dere forfattere sitter rundt et bord og konspirerer sammen med forleggere og politikere. Vi tror at dere, som alle andre, følger insentivene dit de leder dere. Dessverre lager insentivene deres en sti bort fra leserens og litteraturens interesse, og jeg vil også si bort fra forfatternes langsiktige interesse.

Du håper en boklov ikke bare vil regulere forholdet mellom forlag og butikk, men også denne såkalte rabatten. Kan vi forresten slutte å kalle det en rabatt, det er fastsatt avanse, rabatt er da virkelig noe helt annet, men det er en digresjon. Denne rabatten som gjør at man på forhånd har avgjort hva man skal tjene på salg av den spesifikke boken. Dette trenger vi da ingen boklov for å regulere, dette er glimrende regulert i den generelle konkurranselovgivningen. Det er da virkelig ingen grunn til å se på bøker som ulikt noen annen vare i så måte. Det mener du tydeligvs selv også når du ønsker nettopp denne reguleringen.

Du kommer opp med noen fine punkter, noen myter du mener vi tror på, men igjen så er du nok ikke helt inneforstått med mekanismene vi markedsliberalister tenker på i vår motstand mot boklov, så la oss gå gjennom dem.

“Myte 1: Fastpris er lik dyre bøker.” Nei, det er klart fastpris ikke er lik dyre bøker og fripris er lik billige. Men, det viktige poenget har ingenting med dyrt og billig å gjøre. Fripris gir det tilbudsleddet som er nærmest leseren, nemlig bokselgeren, mulgihet til å tilpasse prisen til hans opplevde marked. Det gir rom for Tronsmo å selge bøkene bittelitt billigere for å veie opp for at de er litt vanskeligere å finne. Forlaget står fremdeles fritt til å selge boken til bokselgeren med den prisen de ønsker, på samme måte som Norgesgruppen selger sine poteter til Kiwi-butikken. Utprisen er dermed satt av innpris og ønsket avanse, ikke pålagt avanse. I tillegg så vil dynamisk prising gjøre at man kan ha storselgerne litt billigere for å øke volumet, mens de som selger litt mindre kanskje har litt høyere avanse, og dermed rettferdiggjør plassen de tar i hylla til forhandleren.

“Myte 2: Med fastpris må papirbok og ebok koste det samme.” Igjen, selvsagt en myte. Men med fastpris er det ikke mulig for en mer effektiv ebokselger å redusere sin avanse for å øke volum. Det er ikke sånn at den beste nettbutikken er den som overlever. Men her kommer du inn på et viktig poeng. Det er merverdiavgift, eller moms om du vil, på ebøker. Dette bestrides veldig i bransjen. Jeg mener, uten at jeg har utrolig mye støtte noe sted, at alle bøker burde være momsbelagte. Bøker bør ikke behandles annerledes enn andre varer. Samme lovverk, samme moms. Men det er kanskje bare meg.

“Myte 3: Bøker er så dyrt i Norge.” La oss være ærlige her, alt er dyrt i Norge, inkludert bøker, og la oss se brt fra det faktum at du nettopp mente at boklov ikke gir dyrere bøker enn fripris og dermed undergraver hele poenget ditt her. Jeg kjøper poenget ditt kun om pengene er en reell driver for nye forfattere. Ja, forfattere skal også leve, men det er ingen som sier at forfatter ikke kan fortsette å få sine 60 kroner boka om bokhandleren setter ned prisen 10 prosent. Det som da er viktig er at en forfatter og et forlag ikke kan si at Tronsmo må selge boka for samme pris som libris, og dermed kan man faktisk konkurrere på pris.

Dine myter er definitivt myter, men det er ikke vi som tror på dem. Vi forstår godt markedsmekanismene, og de vil styrke bokmarkedet for både leser og forfatter. Men, de vil sannsynligvis føre til en stor endring for forlagene, og det ønsker de nok ikke.

I neste del skal jeg liste og tilbakevise mytene du ser ut til å tro på. Dét er mytene som virkelig forstyrrer debatten.

Stortingslønna er ikke for lav – hvorfor Elin Ørjasæter tar feil av

Wednesday, September 19th, 2012

Det foregår for tiden en debatt om lønninger i Stortinget. En debatt satt i gang av Elin Ørjasæters innlegg om at de flinkeste av oss velger ikke å bli stortingsrepresentanter på grunn av lønnsnivået. Dagens lønn ligger etter på 777 tusen kroner. Teorien er grei. Man velger ikke å bli stortingsrepresentant, eller man slutter for tidlig fordi man kan få høyere lønn i privat sektor. Det finnes mange eksempler på folk som har gått fra Stortinget til lukrative stillinger i privat sektor, og det finnes eksempler på det samme i offentlig sektor. Spørsmålet er om en økning i lønna virkelig hadde hatt noen effekt. Om stortingsarbeide virkelig er så priselastisk som Ørjasæter ser ut til å mene at det er.

For å studere dette fenomenet, at man velger ikke å bli stortingspolitiker, eller velger å slutte å være det for lønna, kan man lage en modell. Min påstand er, “politikere på stortinget er på stortinget fordi de lever og ånder politikk, og lønna er sekundær.” Nullhypotesen til det blir nærmere Ørjasæters argument, og blir mer som, “politikere på stortinget velger å være politikere basert på lønna.” Okei, det er kanskje litt urettferdig å si at hun mener de blir det på grunn av lønna, men hun mener åpenbart at lønna er viktig, og at mange velger en annen karriere basert på lønna. Dette er nok et litt forenklet bilde av verden, det er nemlig to klare effekter som viser at det ikke er sånn, politikeres arbeidsmønstre og deres engasjement.

Gitt at min hypotese stemmer, vil man se at lønnsmaksimering ikke vil være et hyppig forekommende fenomen. Mens stemmer Ørjasæters hypotese, eller iallfall min formulering av den, vil lønnsmaksimerende atferd i større grad forekomme. Man vil forvente at lojaliteten til jobben er sekundær opp mot det å bruke tid til å finne seg neste jobb, om man vet man ikke vil bli gjenvalgt, eller man trekker seg. I min masteroppgave “A politician who’s quitting has already quit” studerer jeg forholdet mellom lønn/kostnader og arbeid opp mot skulking, eller shirking og viser at for politikerne på Stortinget har det ikke noen effekt om de er på vei til gjenvalg eller ikke. Selv om de vet på forhånd at de ikke blir gjenvalgt, enten på grunn av at de selv har trukket seg, eller på grunn av dårlig utfall av nominasjonsprosessen, endrer de ikke arbeidsmønster. De holder på til siste slutt. Det er et klart tegn på at våre politikere generelt er folk som lever og ånder for jobben. En jobb som, om man skal være ærlig, ikke er en spesielt fristende jobb for de fleste av oss. Det er alt for mange timer arbeide, ofte møter langt ut over natten, og for de folkevalgte er arbeidsmiljøloven noe som debatteres på vegne av andre.

Den andre faktoren er at politikere ikke kommer på stortinget over natten. Mange har også tidligere klaget på at Stortinget ikke består av de flinkeste av oss, og selv om det er sant, ønsker vi virkelig at de flinkeste økonomene, ingeniørene, samfunnsviterne, filologene, matematikerne, legene, prestene og juristene skal være på stortinget? Bør ikke de flinkeste gjøre det de er flinkest til, og dermed drive landet og økonomien fremover? Ønsker vi ikke at de komparativt flinkeste politikerne, ikke nødvendigvis de absolutt flinkeste politikerne, skal være på Stortinget? I filmen “Til ungdommen”, som jeg vil anbefale alle å se, følger man fire ungdommer som ønsker å representere sine partier i skoledebattene i Oslo og Akershus. De er ikke nødvendigvis de flinkeste eller smarteste av oss, selv om det gleder meg å se en av dem gå veien inn i samfunnsøkonomien. De er ungdommer med erfaringer som kan gjøre at de gjør det bra eller dårlig på en rekke arenaer. De er et godt bilde på ungdomspolitikerne i Norge, på hvem våre politikere var for ikke så mange år siden. De kan bli gode politikere fordi de tror på politikken, fordi de er villige til å jobbe for at samfunnet skal bli bedre, selv om de ikke er helt enige med hverandre om hva et bedre samfunn inneholder. Det er det vi ønsker av våre politikere. Vi må passe på å ha konkurransedyktige lønninger i byråkratiet, for det er der man løser de vanskelige problemene. Det er der man trenger de virkelig flinke, i politikken trenger man de som ofrer. De som ikke begynner å se etter en ny jobb ni måneder før man må gå fra den man har. De som jobber like hardt hele veien inn mot et valg man vet man ikke kan komme ut av med en jobb i lommen, uansett hvor hardt man jobber.

Elin Ørjasæter tar feil når hun mener stortingslønna er for lav. Hun tar feil om hvem vi ønsker i jobben, og hun underestimerer hva som driver politikerne.

Are Slettan roter det til – om streik i offentlig sektor av

Saturday, June 2nd, 2012

Det er for tiden streik i offentlig sektor, og mange føler seg tilsidesatt av begge parter i konflikten. Are Slettan skriver i sin blogg at vi burde få skattepenger tilbake i de områdene hvor det er streik, for å skape insentiver til offentlig sektor. Men han sier også at det er absurd at offentlig ansatte streiker nettopp fordi det ikke er noen som taper penger, bortsett fra oss i den uskyldige tredjepart.

Det er selvsagt helt feil, og det er to grunner til at det er feil. For det første er ikke streik i offentlig sektor egentlig forskjellig fra streik i privat sektor. Det er aksjonærene som taper på streik i privat sektor, i offentlig sektor er det velgerne som er aksjonærene som taper på streiken. For det andre kan aksjonærene legge press på ledelsen gjennom å kunne sparke dem på generalforsamling, sånn som vi kan sparke lederne i offentlig sektor, altså politikerne, når det er valg. Det er her vi kommer til kjernen i streiken.

Denne streiken har blitt kritisert for å være en politisk streik. Selvsagt er det en politisk streik. Dette tross, som Slettan riktig nok påpeker, tulleargumenter fra mellomledere i fagforeningene om nedgang i lønn og økning i forbruk. Dette er en politisk streik i så måte at den 1. er et år før neste valg for å legge press på regjeringen, og 2. ikke ville vært så stor om det var blå regjering. Fagforeningene vet at regjeringens kjernevelgere er medlemmer i eller sympatisører med de streikende organisasjonene. De vet at de har stor politisk gjennomslagskraft, spesielt et år før stortingsvalget i 2013. Hadde det vært blå regjering ville streikeviljen nok vært større neste år, for å direkte ødelegge valget, men de hadde også i langt mindre grad forventet resultater av streik, og ville nok i større grad vært kompromissvillige.

Jeg støtter streiken. Jeg støtter ikke de streikende spesielt mye, og kan for lite om deres spesifikke krav til å vite om de er rettferdige eller fonuftige, men streiken viser at det er politiske forventninger til regjeringen. At det ikke holder å få støtte før valget, man må følge opp underveis også. For enhver person interessert i politikk og økonomi er det ingen tid som er så spennende som når det er streik i offentlig sektor.

God streik.

Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter av

Friday, February 24th, 2012

Norge er et land hvor markedsliberalismen står sterk både på høyre- og venstresiden av politikken. Man setter forbrukernes interesser foran kapitalistenes, og har bare unntaksvise avvik fra konkurransetanken. Ett sted setter vi allikevel menigmanns interesser til siden, og det er i bokbransjen. Vi har avtaler mellom produsenter og utsalgsaktører som setter felles priser og som sterkt regulerer tilbudet av bøker. Denne kartellvirksomheten står nå for fall, men det vil politikerne på Stortinget stoppe.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

Wednesday, February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Hellas og Keynes – en oppklaring av

Saturday, January 7th, 2012

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

Wednesday, October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Bistand – kuttes eller omfordeles? av

Thursday, October 6th, 2011

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Popp – når boligbobla sprekker av

Wednesday, August 17th, 2011

Under tittelen Den store boligboblen skrev økonomene Morten Josefsen og Ole Røgeberg i mai i år at vi er inne i en boligboble som på et eller annet tidspunkt er nødt til å sprekke. Det er jeg helt enig i. Jeg er faktisk enig i alt de skriver helt til nest siste setningen. Det eneste jeg er uenig i i hele artikkelen er dette:

[…] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Folket vil ha OL på TV2 av

Saturday, June 25th, 2011

Denne ble først publisert hos Minerva 17. juni 2011

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Matvareprisene er ikke for høye av

Thursday, June 23rd, 2011

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert hos Minerva 19. april 2011.

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter […] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Elkem – Kineserne tester vår konkurransedyktighet av

Wednesday, January 12th, 2011

I Norge, i likhet med så mange andre land, har man prøvd å bekjempe utflagging av industri med subsidiert strøm og forsøk på å holde lønnsoppgjør nede. Det hjalp ikke den arbeidskraftintensive tekstilindustrien som flyttet for lenge siden, og nå vil vi se om det hjelper den kapitalintensive tungindustrien.

Det hele er ganske enkelt. Orkla selger Elkem til et stort kinesisk industrikonsern, og kineserne har to valgmuligheter.

Enten kan de se på Elkem som konkurransedyktig, beholde selskapet som det er i dag eller tilnærmet likt, gjerne med stordriftsfordeler fra deres produksjon andre steder. Da vil man muligens se en spesialisering, men man vil uansett få en bekreftelse på at Elkem er konkurransedyktige utover vår billige kraft. Vi har, som nordmenn, noe å tilby verden som ikke er mer effektivt i Kina.

Eller, så vil de ta med seg det se kan, det være seg navn, teknologi, kapital og kanskje tilogmed noe teknisk personnell, og flytte hele produksjonen. Enten til Kina, eller til et av de mange andre landene konsernet holder hus. Det vil selvfølgelig være synd for de som mister jobben, men det vil være et endelig bevis på at vi ikke kan subsidiere oss til effektivitet.

Kineserne vil altså lære oss mye om vårt eget ståsted i verdensøkonomien, og uansett utfall er det veldig viktig.

Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket av

Tuesday, June 29th, 2010

Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter inn i deler av samfunnet. Dessverre har mange en tendens til å tro at jeg da kjemper for et system som forårsaket aksjekrasjet for et par år siden, og ikke minst et system som torturerer kyr og andre husdyr i USA. Det gjør jeg altså ikke. Jeg har ingen prinsippielle problemer med at bedrifter eller gårder går konkurs, på samme måte som jeg ikke har prinsippielle problemer med at dinosaurene døde eller neandertalerne døde. Noen faller, mens andre overlever. Bare sånn får vi på lang sikt en strømlinjeformet økonomi. De som synes dette høres litt kjent ut kan lese mitt innlegg om Keynes, Schumpeter og kreativ destruksjon.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.