Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Kilde: Gecodia

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

[...] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter [...] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Det hele er ganske enkelt. Orkla selger Elkem til et stort kinesisk industrikonsern, og kineserne har to valgmuligheter.

Enten kan de se på Elkem som konkurransedyktig, beholde selskapet som det er i dag eller tilnærmet likt, gjerne med stordriftsfordeler fra deres produksjon andre steder. Da vil man muligens se en spesialisering, men man vil uansett få en bekreftelse på at Elkem er konkurransedyktige utover vår billige kraft. Vi har, som nordmenn, noe å tilby verden som ikke er mer effektivt i Kina.

Eller, så vil de ta med seg det se kan, det være seg navn, teknologi, kapital og kanskje tilogmed noe teknisk personnell, og flytte hele produksjonen. Enten til Kina, eller til et av de mange andre landene konsernet holder hus. Det vil selvfølgelig være synd for de som mister jobben, men det vil være et endelig bevis på at vi ikke kan subsidiere oss til effektivitet.

Kineserne vil altså lære oss mye om vårt eget ståsted i verdensøkonomien, og uansett utfall er det veldig viktig.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Nordbø ønsker Landbruksdepartementet velkommen etter, da næringslivet sa dette for 15 år siden. Det helper ikke å si noe i 15 år om antakelsene ikke holder. Man antar at om det er mindre enheter i dagligvaremarkedet, vil priskonkurransen føre til billigere utvalg, og kvalitetskonkurransen til et bedre utvalg. Dette stemmer i og for seg, men bare om produsenten faktisk får igjen for å tilby det.

Det er i hovedsak to grunner til at vi egentlig ikke trenger å gjøre noe med dagligvareleddet. For det første er det ikke der problemet ligger. Sålenge importrestriksjonene og tollbarrierene er så høye som de er, vil det ikke lønne seg å gå rundt de store importørene og distributørene. Det vil ikke lønne seg å sette opp alternative markeder for melk, frukt, kjøtt og korn, sålenge vi beskytter innenlandsindustrien som vi gjør. Hvis man ønsker å importere kylling fra Frankrike, geit fra India eller storfekjøtt fra Afrika kommer det enorme tollsatser, opp til 430 prosent, på toppen av prisen. Dette i tillegg til subsidiene til norske kjøttprodusenter. Ikke bare kjip forbrukerpolitikk, men dårlig utviklingspolitikk. Problemet er altså at konkurransevilkårene til distribusjonsleddet er utformet, sannsynligvis i samarbeid med de store aktørene, sånn at konkurranse og markedsinngang vanskeliggjøres.

For det andre, er maten ikke er så forferdelig dyr i Norge. Det er klart at når man kjører til Sverige eller henger i Spania, så er maten billigere, men så er lønningene lavere også. Det er en grunn til at svenskene kommer hit og arbeider, lønningene er på helt andre nivåer. Det er altså ikke behov for å senke prisen for de store aktørene. Folk har stort sett råd til den maten de trenger, og det er ingen folkekrav om prisreduksjon. Man handler sin Grandiosa på Ica til 40 kroner, selv om den koster 30 på Kiwi og hadde kostet 20 å lage selv, sunnere og med bedre smak. Konkurransen som Nordbø og etterhvert Landbruksdepartementet ser ut til å tro at skal komme er ikke viktig for konsumentene. Vi handler i den nærmeste butikken, i butikken med størst parkeringplass eller butikken som hadde tilbud på den ene tingen vi planla å kjøpe, før vi også tok med en myriade av varer vi kunne fått billigere annensteds.

De som snakker om den økte konkurransen i matvarebransjen burde heller se på hvor problemene egentlig ligger, og heller åpne for økt import av billigere og bedre råvarer utenfra. Når Nordbø ler på veien til innvandrerbutikken, mens han fordømmer deres ærekultur, får han tenke på hvor fint det hadde vært om han kunne kjøpt ordentlig importert kjøtt- og melkeprodukter der.

Dette er metaforen jeg sitter igjen med etter å ha lest Mathilde Fastings innlegg i Aftenposten, “Fagskillene må bygges ned“. Hun etterspør mer samarbeid mellom fagretninger som har hatt samarbeid i årtier. For å gå tilbake til bilmetaforen, produsentene har kanskje ikke reklamert for automatgir direkte, men så har jeg jammen ikke spurt noen heller.

Jeg sier ikke at det godt ikke kan være mye mer samarbeid enn det er, men å legge det frem som en revolusjonær ide er å dra det litt langt.

Fasting, fra Civita, viser alikevel at hun forstår potensialet til økonomi, om enn så lite opplyst om fagets felt. Det er en god forbedring fra Ali Esbati fra Manifest analyse som i bilmetaforen setter seg inn i passasjersetet og klager på manglende ratt og pedaler.

Det er flott med økonomisk engasjement, men det hadde vært fint med litt kunnskap også.

Om momsen er nødvendig i det hele tatt er en egen diskusjon, men ettersom det er en forbruksavgift regnes den ofte som en mer rettferdig skattlegging enn inntektsskatt. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det argumentet, men det er fin måte for staten å få inntekter. Problemet kommer når man kutter inntjeningen til ingen nytte.

Momskuttet på mat er et godt eksempel på tiltak som kommer når folk som bare kan litt økonomi slipper til med sine dårlige ideer. Nå er ideene om å kutte hele matmomsen fremme, helt sikkert støttet av de norske kjøpmennene, som er de som tjener på momskuttet.

For at momskutt skal ha de ønskede effekter, må det enten være tilnærmet fri konkurranse i matbransjen, eller kjøpmennene må ikke vite at prisene plutselig har sunket, begge helt absurde forutsetninger. Ettersom folks etterspørselspreferanser etter mat ikke endres, er det ikke behov for kjøpmennene å senke prisene noe særlig. De trenger bare å oppjustere sin inntjening. På leverandørsiden gjør momsen ingenting med konkurransen, og vil iallfall ikke påvirke bondens inntjening, flere ledd tidligere. Matmomsen hogger bare inn i kjøpmennenes profitt, og vil derfor, som alle andre avgifter være et omfordelingsverktøy.

For å ta den teoretiske forklaringen, ettersom konkurransen blant kjøpmenn i Norge er monopolistisk konkurranse, vil ikke moms påvirke den optimale mengden solgt, og dermed ikke prissettingen.

Det eneste halv matmoms har gjort er å komplisere systemet og å skape mer profitt for kjøpmenn. Hvis man faktisk ønsker billigere mat, kan et godt forslag være å fjerne de absurd høye tollgrensene på mat, over 400 prosent på kjøtt, og droppe fastprisregimene på landbruksprodukter i Norge. De reduksjonene vil også havne i lommene på kjøpmennene, men kan i det minste føre til økt konkurranse i sektoren.

Prinsippet er ganske enkelt. Jeg er baker og baker brød, og jeg trenger fisk. Ved å bake flere brød enn jeg kan spise kan jeg få tak i fisk. Hvis jeg er egoistisk og baker brød for å bytte mot akkurat det jeg trenger av fisk, kan fiskeren også være egoistisk og fisker bare nok til seg og til å bytte til seg brød, tjener begge parter på dette. Begge får et bedre liv enn vi hadde da vi bare hadde hver vår matvare. Dilemmaet blir altså,

kun ved å være egoistisk vil man hjelpe samfunnet.

Dette har selvfølgelig i tiden etter blitt modifisert og ekspandert, men den grunnleggende tanken forblir stående i ethvert kapitalistisk system. Ved å spille på egoismen kan man få et velfungerende marked.

Håper alle som har lurt på dette så lenge nå har fått svar og kan skrive det på sin eksamen eller hjemmeoppgave eller hva det er man leter etter Adam Smiths dilemma for.

Frisk satsing med andre ord.

Ideen går i korte trekk ut på å oppgi den nåværende strategien for nasjonsbygging, preget av militær okkupasjon og kostbare infrastrukturelle programmer – eksempler er Irak og Afghanistan. Istedenfor bør det komme en ny strategi som går ut på å bygge beskyttede leirer for kvinner og barn. Menn holdes bevisst utenfor. Med god kontroll på befolkningen i leirene så kan omfattende utdannelsesprogrammer ihvertsettes. I og med at leirene er relativt tett befolket er det lett å utvikle infrastrukturen til et akseptabelt nivå til en svært lav pris. WCPC strategien er inneforstått med at jobben med å stable ikke funksjonerende stater på bena er en oppgave som tar årtier.
Strategidokumentet er kort og konsist – kun 11 sider og er såpass avikende i formen fra eksisterende former for hjelp til fattige land at det burde sørge for god mental underholdning.
På den negative siden må sies at det har muligens blitt tatt noe lett på å dokumentere de problematiske sidene ved de nåværende virkemiddlene for nasjonsbygging. Dette forutsetter at leseren er klar over problemene og allerede innehar et minimum av kunnskaper om temaet. Videre er det ikke kastet bort unødvendig tid på politisk korrekthet, lesere på den ømme venstreside kan lett føle seg støtt over at noen kaller en spade for en spade.

Gratis og fullt lovlig nedlastbart.

Av Hernando de Soto

Av og til oppdager man en hittil ukjent gullklump – The Mystery of Capital er en slik en. Utgitt i 2000, har boken blitt greit forbigått i Norge, mens den i utlandet har gitt de Soto stjernestatus som økonom.
Bokens eksempler er stort sett hentet fra Sør-Amerika, hvor de Soto opprinnelig kommer fra. De Soto bruker nesten utelukkende fast eiendom som tema, troligvis fordi dette er et begrep som er holdvis lett å kvantifisere. Forfatteren viser med enkle grep hvordan mangelen på funsjonalitet i tilsynelatende enkle saker sørger for hele økonomier strander.
De Soto statuerer gjennom forsøk elevene hans gjennomførte hvor vanskelig det var å operere i den lovlige delen av økonomien i land som Peru og Phillipinene. Diagrammene med hvor mange offentlige kontorer, godkjenninger og prosesser en søknad om oppstart av bedrift eller et kjøp av eiendom må igjennom for den som ikke har råd til å la et advokatkontor ’smøre prosessen’ – vil ta pusten fra de fleste. Det er som om vi i Norge faktisk burde eksportere byråkrater istendenfor uhjelp.
De Soto viser til at selv de fattigste land egentlig har alt som trengs for økonomisk vekst, problemet er at de ikke klarer å synliggjøre verdiene ved hjelp av dokumentasjon. Bedriftene forblir ørsmå og utenfor den lovlige økonomien. Hus forbedres ikke fordi de ligger på land som ingen vet hvem som eier.
De Soto viser til utallige eksempler hvordan styresmaktene totalt overseer behovet for reformer av lover or regler til fordel for eksisterende særinteresser med forbindelser til makten. Eksemplene går helt tilbake fra 1700-tallet. Under den franske revolusjonen fikk Colbert 16,000 entrepenører henrettet kun fordi de produserte varer uten å følge Frankrikes industrilover. George Washington kalte i 1783 småbønder som bosatte seg fritt rundt i USA for banditter. Det som etterhvert løste tvistene var at det i begge tilfeller ble så mange ”forbrytere” at lovene måtte gjøres om for å bevare noen som helst illusjon om at loven var til for folket.
Et av de mest øyneåpnende kapittlene handler om USAs trøblete forhold til eiendomsrett. Landet kom skjevt ut i kolonitiden under England, og etter frigjøringen tok det nærmere 200 år med kontinuerlige konflikter før eiendomretten i USA gikk seg til. Et fantastisk studie som nesten kunne vært en bok i seg selv – det gir ihvertfall et helt nytt syn på nybyggertiden og ’det ville vesten’.
Boken er en bøtte kaldt vann i hodet på alle som vil forbedre forholdene i fattige land gjennom donasjoner og infrastrukturell utbygging. Uten en tilsvarende økningen i regjeringenes kompetanse, styringsevne, reduksjon av korrupsjonen og nedjekking av særinteresser, er uhjelp eller andre former for assistanse nærmest verdiløst.
På den andre siden utgjør fortellingen om USAs forhold til eiendomsretten et stort håp. Hvis verdens ledende stormakt har klart det så kan andre land også klare det. Riktignok tok det lang tid å få ting på sin plass, men det handler kanskje mer om prosessen enn om hurtige resultater.
The Mystery of Capital – en gullklump av en bok. Anbefales til alle som noensinne har interesert seg for økonomi eller uhjelp.

La oss ta utgangspunkt i en student med bachelorgrad fra økonomisk institutt på Blindern. Han har lært at konkurranse kan presse prisene nedover. Der ender de opp på marginalkostnad om det er full frikonkurranse. Han lærer likevektsmodeller og hvordan regne seg fram til disse. Han lærer forskjellen på rike og fattige land, og at kortsiktig vekst er avhengig av kapitalinvesteringer men langsiktig vekst er avhengig av innovasjon. Og der stopper det. Det er i en bachelorgrad ikke tid til mer, for ikke å snakke om hvis man går industriell økonomi og tar mikroøkonomi som del av en ingeniørgrad.

Ideelt skal man da tenke at man har meget igjen å lære, men det gjør man ikke. Man går ut i verden, blåøyd og glad og skal innføre fri konkurranse på alle plan. Man skal forme verden i Adam Smiths bilde, eller iallfall ens inntrykk av hva det bildet er.

Når Arne Thodok Eriksen klager på at likevektsteoriene gir feil inntrykk av økonomien er det ikke så rart. For om man bare får se likevekten, men ikke får se den naturlige utviklingen derfra til dynamiske modeller med frafallende forutsetninger, har man ikke et reellt inntrykk av hvordan modellene passer inn i virkeligheten.

Når det tidligere nevnte vekstkurs får gjennomgå på Indregards blogg fordi han ikke klarer dra innsikten man får fra modellen til å forklare hvorfor det finnes rike og fattige land, da er det noe galt. Det er ikke modellenes skyld, og det er kanskje ikke stakkarene som faller fra før innsikten kommer sin skyld. Da er det vel vi som har forstått poenget som ikke har forklart det godt nok.

Bent Sofus Tranøy har skrevet mye om dette, og om han vil eller ikke, så synes jeg han forsvarer samfunnsøkonomien godt. Når han snakker om en høyrevridning i faget, vil jeg diffrensiere mellom faget og fagets anbefalinger. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Han peker på at man gjennom å bruke økonomisk terminologi og sette økonomiske mål får en politisk vridning som ingen snakker om. Det etableres sannheter som ingen stiller spørsmål ved. Dette er helt sant. Som fagperson sier man, “om man ønsker økonomisk effektivitet, så må man XYZ” eller, “for å få økonomisk effektivitet må man XYZ.” Politikerne hører bare anbefalingen, de glemmer å spørre de fundamentale spørsmålene. Ønsker vi økonomisk effektivitet, og i tilfelle hvorfor? Man har nemlig lært i sitt ene mikroøkonomifag at det er mindre dødvekt om man er effektiv, uten at man har lært hva konsekvensene kan være.

Som økonomer er det svært viktig at vi ikke bare står for anbefalingene vi gir, men at vi også passer på at den som får råd også får høre om konsekvensene. At de som ikke har forstått hvordan modellene relaterer til virkeligheten, heller ikke er de som skal implementere dem. Vi skal ikke bygge veier, og tar derfor ikke et kurs et semester i transportingeniørteknikk. Ikke prøv å gi en oppsummering av våre modeller og tro at man sitter igjen med reell forståelse.

Modellene og virkeligheten

Jon Lien

MSc i politisk økonomi og skribent på www.polecon.no

Samfunnsøkonom Ali Esbati (spalte i Dagsavisen 30.10) legger fram samfunnsøkonomifaget på en interessant og lettlest måte, bare synd at det han skriver er like irrelevant som han beskylder de samfunnsøkonomiske modellene å være. Han misforstår ikke bare poenget med modeller, han misforstår så grunnleggende hvordan man bruker modeller og forutsetninger, og hva som gjør samfunnsøkonomi til et interessant fag.

Modeller er morsomme, ikke med en gang, og ikke hvis man bare har den begrensede innsikten i modellene som kreves for å fullføre en bachelorgrad fra Økonomisk institutt på Blindern. Modellene man får banket inn i grunnkursene er ikke viktige fordi de er sannheten, men fordi de er et viktig steg på vei mot et større bilde. I det første mikroøkonomikurset er ikke frikonkurransemodellen morsom før man begynner å snakke om maksprisregimer.

Senere, når man kommer til mer avanserte modeller er det ikke marginalbytteraten som er interessant. Det er nemlig ikke variablene som er morsomme å endre. Det interessante å endre på i modellen er forutsetningene. De antakelsene som Esbati mener fjerner verdien fra modellene er nettopp det elementet som gir modellene verdi i det hele tatt. Samfunnsøkonomi er en studie av endring i forutsetninger mer enn noe annet.

Esbati refererer til Krugmans etter hvert så brukte utskjelling av Chicagoskolen som bevis på at samfunnsøkonomi ikke forutså finanskrisen. Det er feil på så mange plan. Flere mente, med solid teoretisk støtte, at aksjemarkedets vekst i for mange år hadde overgått veksten i den generelle økonomien, selv kontrollert for offentlig sektor og andre eksterne faktorer. Et fall måtte komme. At fallet ville bli utløst av en lånekrise og være så kraftig var det noen få som advarte mot, men de ble stort sett ignorert.

Problemet med denne og alle bobler før den er ikke, som Esbati og økonomen Tony Lawson mener, at faget «er dårlig utrustet for å belyse mye av det som skjer i økonomien på et hvilket som helst tidspunkt». Parametrene er, som i så mye annen vitenskap, ikke tilgjengelige. Man kan ikke se om verdien på aksjemarkedet vokser fortere enn verdien av selskapene aksjene representerer, fordi ikke all verdi lar seg måle på en fornuftig måte, og fordi store deler av et selskaps verdi endres ut fra eksterne ikke-målbare forutsetninger.

I tillegg kritiserer ikke Krugman faget, men enkeltskoler innenfor faget. Som man ser i biologi, astrofysikk og statsvitenskap, har de forskjellige skoler i samfunnsøkonomien forskjellige teorier innenfor det samme faget. Så når Ali Esbati angriper samfunnsøkonomi som fag, så hadde det hjulpet om han gjorde det basert på reelle problemstillinger, og ikke på at den økonomien han lærte ikke har gitt ham innsikten til å se den virkelige verdien i vårt kjære fag.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers

På det første nivået, i mikroskala,  har man holdt på lenge. Alt fra å dekke hustak med solceller til den ene lille vindmøllen som produserer strøm på hytta. Man har allerede funnet kreative løsninger for å produsere strøm til eget forbruk, og man kan tilogmed finne løsninger som pumper strøm tilbake i strømnettet når det produseres mer enn det brukes. Dette er genialt til en hytte, en enebolig eller et småbruk, og det kan lette statens oppgave å levere strøm mange ufremkommelige steder spredd rundt i verden. Man kan ha mikrosystemer som produserer strøm til vannrenseanlegg, pumpestasjoner og kjøling i strøk hvor dette kan bety forskjellen på liv og død. Det som mangler er ikke løsninger, ei heller vilje, her må man bare gi teknologien tid til å effektiviseres.

Makronivået er det mest omtalte om dagen. Man setter opp vindfarmer over en lav sko i hele Nordsjøen, spesielt utenfor Danmark, Tyskland og Storbritania. Statoil og Statkraft fikk nettopp en kjempeavtale om Sheringham Shoal-parken, det som kommer til å bli en av verdens største vindparker. Den baseres på allerede eksisterende teknologi, med relativt små turbiner. Tyske vindparker opererer allerede med turbiner på 5-6 megawatt (MW), og flere selskaper jobber med turbiner på 7-10 MW til å produsere kraftige tilførsler av strøm til havs. Ulempen er at den ugjevne tilførselen av strøm krever massive investeringer i kraftnettet fra sentralt hold, til ofte tynt befolkede områder.

Det mest interessante nivået er alikevel mesonivået. Kan man gjennom økt desentralisering av kraftproduksjon få til i særlig skala det man har fått til på Utsira, i StatoilHydros forsøksprosjekt. Ved å ha to 600-kilowattsturbiner i sammenheng med et hydrogenbrenselcelleanlegg, har man fått til en løsning hvor man tilfører gjevn strøm til en gruppe husstander gjennom et veldig enkelt prinsipp. Når vinden produserer mer strøm enn nødvendig, går resten til å produsere hydrogengass gjennom elektrolyse, som senere brukes i brenselceller til å tilføre strøm når man ikke produserer nok. Dette prinsippet bør man kunne bruke flere steder. Noen har gjort forsøk med å bruke ekstra kraft til å punpe vann til kamre som lagrer det til vannturbiner som kan gå når vinden skaper for lite strøm selv.

Andre løsninger man kan se for seg er å ha en kombinasjon av mikro- og mesonivå, å ha tak dekket med solceller som går mens man venter på bedre vindforhold. Man kan se for seg at store bedrifter, ja kanskje hele bygder blir egenforsynt med strøm fra sine små vindturbiner, bølgekraftverk og hydrogenbrenselceller.

Det som er viktig i en sånn kampanje, er at man kan ikke gi industrien konkurransefordeler foran noen annen kraftkunde. Man må avgiftsbelegge skitten kraft og drive fri forskning som kan plukkes opp av de forskjellige aktørene for å skape effektive produksjon av fornybare energikilder.

Man kan ikke forvente at oljefondet skal fikse disse problemene, kunnskapen må spres hos innovatørene, og den beste måten å gjøre det på, er å gjøre som man har gjort i et bredt nasjonal samabeid, etablere forskningssentre som Censes, IFE og lignende, som forsker på morgendagens teknologi. Innovasjonen ligger gjemt i hodene til dagens sjuendeklassinger, de som blir morgendagens gründere.

Hvis staten er villig til å være med på å skaffe løsningene gjennom forskning og utdanning, må vi som kraftforbrukere være villige til å ta i bruk de nye teknologier for å spare de kronene som ellers ville gått til skattlegging av skitten kraft, om man så er tung industri eller en hviken som helst hvermansen.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

På den andre siden sies det at frimarkedsløsninger er til syvende og sist mer effektive siden man aldri kan vite alle detaljer fra sentralt hold, og at de beste avgjørelser er desentraliserte uansett. Den usynlige hånd vil føre til effektivitet, iallfall over tid.

Dette er ikke en debatt mellom keynesianere og monetarister, men om ønsket om gjenvalg disiplinerer eller ødelegger. En “god” autokrat, en som vil folket vel, vil ønske å føre en langtidspolitikk som fører til økonomisk vekst, kanskje på tross av kortidseffekter. Han vil ha tid til å implentere politikk som tar lang tid å fullføre, men som kan gjøre gode ting for landet som helhet. Ved å føre en aktiv penge- og valutapolitikk kan han sørge for at hans eksportvarer er konkurransedyktige og at han kan kjøpe masse moro på verdensmarkedet for inntjeningen på import. Hvis noen stemmer blir for høylytte mot hans tiltak, kan disse stilnes, for folkets beste over lang tid. Direkte investeringer i prosjekter som holder økonomien i gang og smidighet i systemet, siden alle avgjørelser uansett bare skal gjennom én instans er bare to av mange ting som gjør autokratiet glimrende i nedgangstider.

Selvfølgelig har demokrati og frimarked sine fordeler også flere avgjørelser tas på desentralisert nivå, som gjør avgjørelsesprosessen i seg selv mer effektiv, men som kan føre til mindre helhetstenking i avgjørelsene. Hvilke prosjekt som er effektive vil agjøres av en større gruppe og ha større overlevelsesevne, men ta lengre tid. Omkalfatring vil være vanskeligere, og mange av de som blir arbeidsledige på kort sikt skal stemme i et nært forestående valg. Et demokrati vil derfor måtte ta hensyn til kort sikt i større grad og er mer volatil i forhold til konjukturer.

Det som avgjør om hvilken løsning som er best er måten vi måler “best” på. Er det høyeste nominelle nytte etter krisen er over, eller er det størst økning/minst nedgang i økonomien fra før til etter krisen som er best. Går man for det siste, så er demokrati problematisk, men går man for det første målet, vil jeg påstå at selv i den verste krise, vil amerikanere ha høyere velferd enn kineserne, engelskmennene vil være langt over Burmeserne og skandinavene vil være totalt overlegne Turkmenerne. Dette er ikke på grunn av volatiliteten i økonomien, men på grunn av de mange år med investeringer frem til krisen. De investeringe som gjør at vi har det så godt, som har gjort at de liberale demokratier er klar for et aldri så stort innhogg i finanssystemet.

The question should also be nuanced to include different levels of democracy. Everyone who has attended school in a democratic country has been told what democracies are. Capitalizing on this notion we can choose three notions as reference points. One, free elections of a national assembly with at least two opposing parties, with term limits; two, fundamental rights, such as freedom of speech, property rights, political freedom, equality, human rights; and three, an independent judiciary should be mandatory.

An autocracy is a form of governance in which political power is concentrated around one self appointed ruler or party. an autocracy is generally thought of as a ruler who is self interested, but what about a true benevolent autocrat?

How does each form of governement fare in the light of a economic crisis? Is one type of government better at providing rapid economic growth? The relationship between  growth and type of governement is the source of much debate.

It could  be plausible that an autocracy can have the same economic growth and prosperity despite its lack of civil and political liberties. If so, is an autocracy more predesposed to help a nation out of a financial crisis? Or are democracies better off because of the positiv long term effects?

This discussion has no clear answers despite much empirical evidence exhibiting positive and negative cases, theories and prior research for both sides. Therefore, one can not come to a concrete conclusion about what is best.

Consequently, it can be argued that democracy is not necessarily more predisposed than an autocracy to develop economic growth, if there exits a benevolent autocrat.

I want to argue that the “order” of the market emerges only from the process of voluntary exchange among the participating individuals. The “order” is, itself, defined as the outcome of the process that generates it. The “it,” the allocation-distribution result, does not, and cannot, exist independently of the trading process. Absent this process, there is and can be no “order.” (James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”)

Dette finner vi også i naturen. Når enkelte sier at naturen er for kompleks til å være tilfeldig, det må være en sentral styring, så kan det være lurt å tenke i disse banene. En maur er en enkel skapning, men en maurtue er uhyre avansert. En hjernecelle er relativt enkel, en hjerne fantastisk uforståelig. Poenget mitt er at når mange enkle biter kombineres, vil det skape et avansert univers.

I dette avanserte universet er det umulig å forutsi noe særlig. Derfor er det en dårlig idé å prøve å støtte enkeltaktører i økonomien, det er mye bedre å bygge opp et system som gjør de desentraliserte avgjørelsene enklere, å bygge opp et system som i enda større grad enn i dag lar bedrifter gå under og gjenoppstå. Den eneste måten å gjøre det på er å bygge opp en sterk velferdsstat og en stor offentlig sektor som beskytter økonomien mot de verste internasjonale svingninger, og å bygge opp kunnskapen som finnes i landet gjennom økte investeringer i utdanning og forskning.

For videre lesing:

James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”* via Readers Forum, Comments on The Tradition of Spontaneous Order by Norman Barry | Library of Economics and Liberty.

Group intelligence – Wikipedia, the free encyclopedia.

Decentralized decision making – Wikipedia, the free encyclopedia.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

Intute: Social Sciences Blog » Blog Archive » 55 Essential Economics Websites.

Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise, men jeg håper ikke dette er starten på en periode preget av lite forutsigbarhet, nå når nettopp dette er gull verdt.