I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.