Archive for the ‘Samfunnsdebatt’ Category

« Older Entries

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

Wednesday, February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

Wednesday, October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Tags: , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Apple etter Jobs – døende kjempe eller sulten ungdom? av

Thursday, October 6th, 2011

Etter at nyheten om Steve Jobs’ død ble sluppet har bloggere og journalister skrevet mange fine ord om ham, hans liv og selskapet han stiftet og for 30 år siden gikk på børs med. Anekdoter som da han bare ville ha én dollar i årslønn for å komme tilbake som CEO etter at Apple hadde hatt noen år på dunken, og gjenskapte gløden i selskapet som for andre gang revolusjonerte IT-industrien. Man refererer til hvordan Apple gjenskapte forbrukermaskinen med iMac, lagde en laptop for folket med iBook, revolusjonerte trådløstilgang med Airport, skapte en ny sjanger musikkspillere med iPod, viste at man kan bekjempe piratnedlasting med en bedre løsning i iTunes Music Store, revolusjonerte smarttelefonen med iPhone og sist har definert nettbrettkategorien med iPad, alt under Jobs’ ledelse.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Bistand – kuttes eller omfordeles? av

Thursday, October 6th, 2011

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 3 Comments »

Strategikonsulent gift med sushikokk ønskes – om bygdenorges framtid av

Wednesday, September 7th, 2011

Skribent Jakob Arvola har blogget om bygdenorge, og har kommet med noen forslag på hvordan bygda kan unngå å dø. Han har noen gode forslag, men skraper bare overflaten. Essensen er likevel at bygdenorge lukker øynene for problemstillingen som står foran dem. Hvis de ikke utvikler seg, vil bygda dø.

Spørsmålet de må stille seg selv er tredelt. Hva er vi bra på? Hva kan vi bli bra på? Hva må vi bli bra på? Ikke bare i et norsk perspektiv, men internasjonalt. Vi må se på hvor vi er, og hvor vi vil, se på portermodeller og tenke konkurransefordeler, men først og fremst må vi definere hvem vi henvender oss til.

Vi kan henvende oss til tre grupper. Nordmenn fra landet som bor i byen og kan komme tilbake, nordmenn fra byen som kan flytte til landet og utlendinger som kan flytte hit for å bo på landet. Den første gruppen er ikke så interessant. Ikke fordi man ikke ønsker at tilbakeflytting skal skje, men fordi man kan anta at de har et rimelig bevisst forhold til hvorfor de bor der de bor, og at ved endrede forutsetninger, vil de vurdere disse. Den andre gruppen er noe mer interessant. Nordmenn fra byen ønsker noen ganger å flytte, og gitt gode insentiver vil nok endel kunne overtales. Den siste gruppen er alikevel den mest interessante. Utlendinger, kanskje spesielt fra steder med lite plass og mye folk, Nederland, Danmark, Japan, deler av Tyskland, deler av Kina, deler av USA etc. vil være attraktive innflyttere til f.eks. Finnmark og Sogn og Fjordane.

Men hva kan vi lokke disse gruppene med? Hva er vi gode på? Vel, det er en ting vi er veldig gode på, og det er plass. Småsteder deler ut tomter i massevis mot at folk kommer for å bo der. Vi er også gode på natur og naturlige råvarer. Vi har villfisk langs hele kysten, bær i fjellet, frukt i store områder og viltkjøtt spredd over det ganske land. Vi er veldig gode på sau, og oppdrettsfisken er blant verdens beste. Om noe sesongbetont, har vi et fantastisk spiskammers. Dette er noe vi er stolte av og gjerne viser fram, men det er langt fra alt vi kan tilby. Vi er overraskende bra på teknologispredning. Vi har digitalt fjernsynsnett som dekker nesten hele landet. Mobilt bredbånd, fast brebånd, høy veistandard om enn litt smal, gode språkkunnskaper og generøse støtteordninger for distriktsbedrifter. Kommer man til bygdenorge vil man kunne dra godt nytte av gode sentraliserte tilbud og god lokal geografi.

Den åpenbare fortsettelsen er å spørre neste spørsmål, hva kan vi bli bedre på? Vi kan bli ganske mye bedre på å se mulighetene som ligger i små og mellomstore lokalsamfunn. Dersom en sushikokk og en siviløkonom flytter til en liten kystby, kan man se for seg å sette opp som strategikonsulent for å hjelpe lokale bedrifter konkurrere, samt inngå avtaler med lokale fiskere for spesialisert eksport til restauranter over hele verden som ønsker høykvalitetsfisk, og er villige til å betale godt for den.

Vi kan bli bedre på å se gjensidig nyttige avtaler som en måte å styrke lokalt næringsliv. En tom fjellhall i Sogn og Fjordane er ubrukelig på egenhånd, men som serverpark for regionale it-tjenester kan slike lokaler være svært nyttig.

Vi kan til slutt bli bedre på markedsføring. Hvis vi ønsker at byfolket og utlendingene skal komme til bygda, må vi fortelle dem at det er mulig, og hva som venter dem. “We have space, you have a job, let’s get together.” Eller “if you can work from home, you can work from the fjords.” Eller “if you thought farming was hard, imagine having this view to distract you.” Ja, jeg er ingen markedsfører, men dere tar poenget.

Hva må vi bli bedre på da? Jo, vi må i større grad, som de sier på engelsk, level the playingfield. Altså, vi må tillate at innflyttere ikke diskrimineres mot bare fordi noens familie ikke har bodd et sted i all tid. Vi må fjerne odelsloven. Vi må insetivere at gårder blir lagt på markedet og kjøpt av de som har vilje og nytte av å kjøpe en gård. Samtidig må man droppe å insentivere ineffektivt landbruk gjennom sterkt vridende subsidier som ikke belønner effektivitet og kvalitet. Vi må tillate at landbruket organiseres i foretak, ikke “gårder” med de plikter og rettigheter det innebærer. Til slutt må vi strømlinjeforme byråkratiet, sånn at det ikke tar flere år å få opphold, mange måneder å få byggetillatelser og tilpasse byråkratiet til flere språk enn norsk og litt engelsk.

Dersom vi stiller oss disse spørsmålene og gir dem tilfredsstillende svar vil vi være langt på vei mot å hindre en avfolking av den norske landsbygda.

Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Det delte FrP – liberalister vs verdikonservative av

Thursday, August 18th, 2011

De fleste norske partiene har et solid idealistisk grunnideal. Høyre er konservative, ønsker mindre offentlig inngripen og mindre stat; Venstre er liberale, ønsker mer handlefrihet; Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og så videre. Det eneste partiet som ikke har en klart definert ideologi er Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt urettferdig, da FrP lenge har prøvd å markedsføre seg som liberalister, og i ganske stor grad er faktisk Fremskrittspartiets ungdom nettopp det. FpU er ganske tydelige på mindre stat og mer handlefrihet, iallfall mye mer enn morpartiet. Men der også finner man de ødeleggende motsetninger man ser over hele linja i FrP.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Opprørene i London – om sosial mobilitet av

Tuesday, August 9th, 2011

Opprørene i London i det siste har vært voldsomme og ødeleggende. Noen er overrasket, mens andre er forskrekket. Parlamentet skal samles for å diskutere hva man skal gjøre med disse demonstrantene, man skal sette inn mer politi mot dem, men det er nok en gang kur mot symptomene, ikke mot årsakene. Forstå meg rett, man må selvfølgelig stoppe demonstrantene, og politiet er det rette verktøyet til å gjøre det, men man må ikke se det så smalt. Samtidig som man setter inn politi må man tørre å se på hva som står bak disse opprørene. Man må se på hva som gjør at det i England er en stadig økende forskjell på fattig og rik. Politiet kan ikke føre en krig med køller og skjold, når det er sosiale ordninger som er den eneste løsningen på sikt. Det er en krig politiet aldri kan vinne, det kan bare politikken løse.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

USAs nedgradering – et spørsmål om valgsystem av

Tuesday, August 9th, 2011

Standard & Poors nedgradering av USAs statsgjeld i helgen har skapt stor usikkerhet på verdens børser og i mange av verdens banker. Har USA nå så mye gjeld at de ikke lenger kan betjene den? Står den amerikanske staten på et bristepunkt? Nei, svaret er mye enklere enn det. Synderen er det amerikanske valgsystemet.

I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

EU kan ikke vinne i Hellas – om insentiver og eierskap av

Friday, July 1st, 2011

Av alle etterdønningene etter finanskrisen, så har man merket det best i Hellas. Da kreditten forsvant og etterspørselen gikk ned ble grekernes fundamentale systemsvakheter blottlagt. De hadde for mange pensjonerte, for få i arbeid, for mye skattesvindel og for lite effektivitet i økonomien. Grekerne må kutte, og de må kutte mye. De må øke skatter, redusere svindel, kutte velferdstilbud, pensjon og andre trygdeytelser. Det sosiale sikkerhetsnettet reduseres drastisk og grekerne er forbanna. Dette er nemlig EUs krav om de skal få støtte til å komme seg ut av hullet de har havna i. 

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Togmonopolet må bort – om NSB og Jernbaneverket av

Thursday, June 30th, 2011

NSB er i vinden igjen. Togmonopoloet i Norge viser med NSB i samarbeid med sin søsterorganisasjon Jernbaneverket at man trenger ikke være effektive så lenge løftet om effektivitet en gang i fremtiden foreligger til enhver tid. De politiske reaksjonene lar ikke vente på seg, den ene siden mener at løsningen er konkurranseutsetting og privatisering av både tog og banedrift, mens den andre kritiserer ledelsen i de involverte organisasjoner uten å berøre systemet noe særlig. Det eneste man er enig om, er at den nåværende situasjonen ikke er spesielt heldig.

Jernbane, som et av gulleksemplene på naturlig monopol, har mange iboende insentiver mot privatisering. Konkurranse vil være lite hensiktsmessig, fordi man ikke vil være tjent med å bygge parallelle skinneganger. Dette er bare sant om man ikke har andre valg, om man ikke kan ta buss i stedet.

Mitt forslag er at Jernbaneverket fortsetter som eier av skinnene, men at de leier dem ut til private aktører gjennom auksjon, som så må drive vedlikehold, men som også står fritt til å leie ut bruksrett til de aktører som måtte ønske det. Ikke bare NSB.

Den løsningen vil unngå problemet vi har sett med strømnettet, med kommunale foretak som har tatt ut enorme summer i utbytte uten å reinvestere noe i vedlikehold og oppgradering. Samtidig vil staten beholde samferdselspolitisk kontroll, og auksjonsmekanismen vil sørge for at den aktøren med størst interesse vil få kontrakten. Her kan man selvfølgelig variere auksjonsform etter hvilke insentiver man ønsker å spille på.

Som jeg har skrevet før er jeg ikke nødvendigvis stor fan av monopolbusting, men når det er offentlig regulerte og eide monopoler er saken ofte en annen.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Trekantproblemer i reklame-TV av

Wednesday, June 29th, 2011

Kommersiell, reklamefinansiert tv er rammet av markedssvikt. De vil aldri kunne tilby det folk etterspør. Vel, de vil kunne tilby ganske mye av det folk etterspør, men de vil aldri treffe helt. Ikke fordi de ikke vil, men fordi det ikke er den som etterspør programmer som betaler.

La oss ta som utgangspunkt at den reklamefinansierte fjernsynskanalen ønsker å tilby et bredt spekter av programmer for å tekkes seere i alle aldre, kjønn og samfunnslag. Det er vel og bra, men alle insentiver trekker dem bort fra dette. Kanalens annonsører ønsker å reklamere for spesifikke, gjerne kjøpesterke, lett påvirkelige grupper. De ønsker at kanalen skal ha serier som treffer målrettet et forutsigbart publikum. Serier som Gossip Girl, Torsdag kveld fra Nydalen og tilogmed gamle repriser av Pacific Blue har helt avgrensede publikumsgrupper det er enkelt for en annonsør å forholde seg til. De varer ikke lenger enn at man enkelt kan reklamere mellom programmene, og skulle man være så heldig å kjøre sine sendinger fra andre land kan man enkelt bryte av programmene for reklamepauser i den innebyggede reklamepausedramaturgien.

De vil altså få en overfokusering på de programmene som ikke bare trekker mange, men også lett avgrenselige, og kommersielt interessante seergrupper. Dermed ville f.eks. TV2 få penger til å by på OL, de ville hatt penger til å by på fotball, om de hadde fått sjansen til å by. De ville derimot ikke sendt en sending hvor pitchen ville gått noe som: “Vi har lyst å ta opp hele reisen til Hurtigruten, sende det direkte på en fulldekningskanal over fem dager og legge det ut på nett både under og etterpå.” “Javel? Hvem er målgruppa?” “Nei, si det. Vi håper noen litt her og litt der. Da vi prøvde det samme med jernbanen fikk vi litt blest på nettet. Det trakk endel folk, egentlig i alle aldre. Ja, og endel utlendinger likte det også, de er en målgruppe også.” Sånt fungerer ikke fullt så bra fra et kommerst perspektiv.

Hva er så alternativet? Vel, et ganske enkelt alternativ er betal-tv. HBO har hatt stor suksess med mange gode tv-serier de site årene. De har enkelt og greit sagt at de er villig til å ikke tilfredsstille alle, fordi de som de sikter mot er villige til å betale for å se på. De kan leve av abonnentene sine. Det er markedsmodellen til Canal plus og TV1000 også, men med mer sport og mindre originale serier. TV2, i sin jakt på betalingsvillighet har også innført betalingskanaler på både sport og film. Problemet er selvsagt at et lite mediemarked som Norge vil ha problemer med å samle nok abonnenter til å betale for ordentlig satsing.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Lisensen er viktigere enn noengang, OL eller ikke av

Monday, June 27th, 2011

Det foregår store omveltinger i norsk fjernsynsbransje. Det digitale bakkenettet har sikret større bredde til de fleste husstander som før bare hadde NRK på antennen sin, TV2 har flere betalkanaler under sin paraply og TV3 og TVNorge tar stadig større markedsandeler. I tillegg har en stadig økende andel av sportssendingene gått bak betalingsmurer. Debatten rundt fjernsynslisensen er blusser igjen opp, nettopp fordi lisensen nå har større betydning for programtilbudet nå enn noen gang før.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 43 Comments »

Sofaen truer Jens – et partimedlems klagesang av

Friday, June 24th, 2011

Dagsavisen melder at Jens frykter hjemmesitterne mer enn han frykter motstanderne i det kommende valget. Det har han all grunn til.

Som velger i Oslo, og medlem i Arbeiderpartiet, må jeg si at det ikke frister spesielt å gå til stemmeurnen denne høsten. La meg først si at så lenge Høyre har noe som helst å gjøre med FrP og KrF å gjøre vil det ikke være et reelt alternativ å stemme på dem. Men nå begynner man å nærme seg en situasjon der å stemme på Ap er uaktuelt det også.

Årsakene er flere, og de er fordelt på både kommunalt og nasjonalt nivå. I regjering og på Stortinget har Ap vist at de setter politiet foran personvernet med Datalagringsdirektivet. De støtter pamper over sliterne gjennom AFP-ordningen. De har en asyl- og innvandringspolitikk som faretruende nærmer seg Per Sandbergs og Christian Tybring-Gjeddes våte drøm. De har ikke fjernet kontantstøtten, ikke hevet momsgrensa på postordre fra utlandet, de har innført momspliktighet på digital tjenesteimport og kjørt halv moms på mat til ingen nytte istedetfor å heve barnetrygden tilsvarende som faktisk ville hjulpet barnefamilier, i stedet for den imaginære støtten halv moms liksom gir.

På kommunalt nivå er det hakket bedre, de ønsker kontantstøtten bort fra Oslo, som er en god start, men det er ekstremt vanskelig å gjennomføre i bare en kommune, så tror ikke det er spesielt aktuelt. Arbeiderpartiet i Oslo har lenge stått for en toromspolitikk i Oslo som gjør at markedsmekanismene som ellers ville utlignet prisene mellom to- tre og fireromsleiligheter ville utjevnet seg ikke får mulighet til dette. De vil i enda større grad regulere boligmarkedet til å tilpasse seg noen vedtatte forståelser om markedet som til envher tid i beste fall vil være forsinket, og i verste fall vil være regelrett feil. De har også mange bra saker, som i all hovedsak motsetter seg regjeringens uttalte politikk, og dermed sannsynligvis aldri vil gå gjennom.

Jeg ender nok opp med å stemme på dem, men når et partimedlem er så i tvil som jeg er, er det ikke rart Jens frykter hjemmesitterne. Det ville jeg også gjort om jeg var ham.

 

Mer om dette:

Vårt Land – Gallup: Oppreist i blå vind

Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Gjennomsiktighet i bokbransjen av

Wednesday, June 22nd, 2011

Dagsavisen melder i dag at man har kommet til enighet om en ny e-bokavtale etter mange måneder forhandlinger mellom forleggere og forfattere. Her vil forfatterne få 26 prosent av inntektene fra boksalg opp til 800 solgte bøker, og 30 prosent på over 800.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Seks grunner til at Bokskya er bra av

Tuesday, June 21st, 2011

Denne saken ble opprinnelig publisert hos Minerva 14. april 2011.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

« Older Entries