Som mennesker kan økonomier og markeder bli syke. Ikke influensa eller høysnue, men psykisk syke. Økonomifaget har sågar valgt å bruke begrepet ”depresjon” om en økonomi som fungerer dårlig. Og vi økonomer ser ut til å være like dårlig til å behandle vår ”pasient” som psykiatrien har lyktes med sine.

En venninne som er sosionom og jobber med psykisk syke tipset, meg om en bok[1]. Denne handler om en jente som i ung alder led av seriøs schizofreni, men som voksen ble helt frisk og nå er utdannet psykolog med behandlingsansvar. Beretningen presenterer psykiatrien fra synsvinkelen til både pasient og behandler. Boken skremmer meg med sin skildring av et moderne psykiatrisk helsevern. Visst vet vi at mildest talt brutale behandlingsmetoder som lobotomi og elektrosjokk har preget psykiatriens historie opp til moderne tid, men har ikke hundre år med utvikling brakt oss lenger? Riktignok gjør psykofarma (medikamenter), elektrosjokk og lobotomi at pasienter blir roligere og kanskje utviser mindre symptomer, men tilbakefall er vanlig og mange blir kanskje aldri friske. Det blir veldig fristende å kritisere en vitenskap som tilsynelatende ligger så i bakevja. Men som økonom ville det vært som å kaste den berømte steinen i glasshuset.

For hvor godt har økonomifaget vært i stand til å håndtere sin til tider veldig syke pasient, økonomien? Markeder kan bli både paranoide og schizofrene over natta og selv om sentralbanker bruker psykofarma (kvantitativ lettelse, nødlån eller lignende) som beroliger på kort sikt, kommer symptomene like brått tilbake rundt neste sving. Vi sier at markedene er irrasjonelle og at ”det er mye psykologi i markedet”. Og på samme måte som psykiatrien ofte mislykkes i å finne én årsak, har økonomer veldig forskjellige forklaringer på hva disse symptomene kommer av. Du vil ofte finne mange skråsikre diagnoser på samme symptom.

Tvang er også mye brukt i økonomien. Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken knytter ofte sterke restriksjoner til sine ”medisiner” mot økonomier i dårlig forfatning, og ofte forsvinner symptomene på kort sikt for å dukke opp igjen senere[2].

Den klareste analogien mellom psykiatri og økonomi kommer likevel fra behandlingsmetoden som ble benyttet i Sør-Amerika på 70 tallet. Overregulerte markeder ble sluppet fritt over natten i det som populært ble kalt ”sjokkterapi”. Konsekvensene er man sterkt uenig om, men mest markant har kritikken vært mot Chile hvor et demokrati ble byttet ut med et strengt diktatur som nettopp kunne gjennomføre denne terapien. Demokratier tenderer nemlig til å ikke like ”sjokkterapi”. Og på samme åte som lobotomi sikret seg en Nobel-pris fikk sjokk-terapeut Milton Friedman også sin medalje i Stockholms rådhus i 1976[3]. Også pop-økonomen Jeffery Sachs har brukt begreper som klinisk-økonomi (og foreslått en metode for det han kaller differensiell diagnose).

Mennesker og økonomier blir syke. Psykiatri og økonomi som fagfelt ser ikke ut til å ha lyktes nevneverdig med å forhindre dette eller kurere sykdommene. Det er sjokkerende å lese om den unge kvinnens skjebne, men samtidig veldig nyttig. Jeg håper det kommer en bok der økonomien forteller sin historie som syk, og som økonom.  

[2] Et meget interessant innlegg i denne debatten finner du i Joseph E Stiglitz banebrytende bok ”Globalisation and it’s discontents”.

[3] To avvikende beretninger om ”sjokkterapi” kan du finne i Naom Kleins ”Sjokkdoktrinen” og Jeffery Sachs ”The End of Poverty”.

Terrorism is a very difficult and delicate issue to handle. Both in terms of their motivation to do so and in terms of the effect a terrorist act has on both individuals and the country at large. As I will elaborate in greater detail later on, we might see that the motivation to carry out a terroristic act is both divided in terms of personal and religious reasons. To have a better understanding concerning terrorism I find it important to emphasize four different types of terrorist groups outlined by Audrey Kurth Cronin (Baylis and Smith 2005).

Fighting terrorism within EU