Er det virkelig slik at god opparbeidet kunnskap ikke kan benyttes i andre bransjer? Det kan virke slik etter de siste dagers og ukers store ståhei rundt Bjarne Håkon Hanssens hjelp til de private barnehagene.
Hva er det Hanssen egentlig har gjort, og hva har han egentlig gjort galt? Det spørsmålet stiller jeg meg nesten hver eneste gang jeg leser et nytt innlegg eller artikkel om eks-statsråden. Det jeg har problemer med å forstå er hvorfor en opparbeidet kunnskap skal sees på som et onde og skal reguleres bort (et forslag som er blitt fremmet i form av lengre karantenetid). Fra barnsben av søker man kontinuerlig etter kunnskap. Man er nysgjerrig og oppdager sannheter og usannheter i livet som gjør én bedre rustet å håndtere hverdagene som ligger fremfor én. I barnehagen søker man kunnskap gjennom samtaler og lek med andre. Man skjønner at å stikke tungen på et isbelagt gjerde i 20 minus får tungen til å sitte fast. Man skjønner videre at ved å ta vann i en bøtte med sand får sanden i bøtten til å stivne, slik at man kan lage et sandslott. På barneskolen opparbeider man seg kunnskap om tall og språk, og omfavner den læren med stor giv slik at andre personer rundt én skjønner hva man ønsker å formidle. Ungdomsskolen og videregående likeledes.
Jeg tør å påstå at videre utdanning er i dagens samfunn et nødvendig skritt å ta, noe som igjen omfavnes som en positiv tid i livet for de fleste. Her legges et nytt fundament for å forme en person til å bli den personen man ønsker å bli. Man sikter høyt som student og ønsker å realisere sine drømmer om jobb innenfor gitt næring. Etter årelang utdannelse fra barnehage til universitet er kunnskap noe som alltid blir sett på som en positiv geskjeft – både for potensielle arbeidsgivere og én selv. Kunnskap former oss, det gjør oss til de individene vi er, og ikke minst, det er kunnskap som får oss fremover i livet.
Hanssen har nettopp gjort dette. Han har lært seg at tungen fryser fast i gjerdet, han skjønner at språk og tall er viktige elementer, han har opparbeidet seg enorm kunnskap om hvordan livet i Regjeringslokalene er, han forstår meget vel de politiske prosessene og ikke minst, han vet hvem han kan snakke med for å gjøre en god jobb for sitt nye selskap. Er dette galt? Er det feil av Hanssen å gjøre en god jobb som han er betalt for å gjøre? I en hver jobb man får vil erfaring være etterspurt. Hanssen har nettopp dette. Årelang erfaring om akkurat det han nå jobber som. Dette vil gjøre han til en bedre rådgiver i First House enn hva eksempelvis andre utenforstående hadde vært… Skulle eksempelvis Rimi-Hagen ansatt en ubrukelig økonom til å forvalte formuen? Ville Petter Stordalen ansette personer som ikke kan hotelldrift til å lede ett av hotellene hans? Tvilsomt. På lik linje som at First House ikke ville ansette Hanssen hvis ikke han kunne det han faktisk besitter av kunnskap om Regjering og Storting.
Dette er en meningsløs diskusjon som er i vinden nå. Jeg husker jeg leste at Hanssen var “til salgs” i forhold til hans kunnskap. Men, er vi ikke alle til salgs? Vil man få “drømmejobben” ved å ikke “selge” seg selv inn til bedriften? Jeg tror nok Hanssen tvilsomt kommer tilbake til politikken, men det er da heller ikke hans intensjon heller. Han jobber nå for et selskap som selger sine tjenester innenfor rådgivning. Skal han da gjøre en dårligere jobb fordi han har erfaring og meget god kunnskap? Nei, politikerne vet godt om lobbyisme og det er ikke noe annerledes om Hanssen (og da First House) bedriver lobbyisme enn om oljebransjen driver lobbyisme.
Om forfatteren: Politisk økonom og rekrutterer med erfaring fra headhuntervirksomhet og sitter i dag i et internasjonalt olje og gass selskap. Related posts:
Selvsagt riktig det du skriver. MEN: Dersom det viktigste motivet for å bli topp-politikere, er en fet jobb i en eller annen lobby-jobb så vil det utvilsomt gjøre noe med vårt syn på og tillit til politikere. Skjeggstubb-Hansen fløt jo nettopp på sin folkelige appell, men så viser det seg at han kanskje bare er en opportunist. Vi forventer jo at politikere skal mene det de sier, at de ikke bare er taktiske karrierieremakere.
Hei Konrad
Jeg burde nok la Dag svare for seg selv, men dette kan jeg litt om. Dersom det viktigste motivet for å bli politiker er å få en god jobb etterpå, kan man faktisk forvente en kompetent politiker som gjør en god jobb.
Se for deg en politiker som ikke gjør en god jobb, hvem vil dra nytte av å ansette den personen? For det første vil den personen sannsynligvis ikke komme høyt opp i systemet i utgangspunktet, men for det andre vil ingen ha nytte av å ansette en som åpenbart er inkompetent. I tillegg vil det sikre mot unnasluntring, eller såkalt shirking, i siste periode, ettersom ettermælet er viktigere da.
Folkelig appell er en ting, det får deg valgt, men vil du ha toppjobbene etter endt karriere, så må du faktisk vise at du kan. For mer informasjon se min masteroppgave her: http://www.polecon.no/jon/2008/12/a-politician-whos-quitting-has-already-quit/
Mye riktig og fornuftig her, både fra Dag og Jon, samtidig som argumentasjonen hviler på noen premisser som ikke nødvendigvis er til stede.
BHH selger ikke bare sin kunnskap, han selger også (om enn ikke bevisst og uttalt) sitt kjennskap (til de rette personer og systemer) og sitt vennskap (akkurat som alle oss andre, i en eller annen form). Alle kjenner en eller annen eller er venn med en eller annen som kan skaffe oss, eller hjelpe oss å skaffe det vi behøver i de fleste tilfeller. Det er en vesentlig del av tjenesteytingen i et hvert samfunn.
Når en vi kjenner ringer møter vi vedkommende på en annen måte enn om det er en fremmed. Selv om vi ønsker og prøver å være profesjonelle og fornuftige og la “saken” avgjøre vil vårt forhold til personen være med å tippe en beslutning i en eller annen retning (enten vi liker det eller ikke). Hvem informasjonen eller henvendelsen kommer fra spiller en rolle.
Dette er i de aller fleste tilfeller helt uproblematisk, og helt nødvendig for at hjulene skal gå rundt. I noen tilfeller blir det problematisk når noen råder over store midler som forvaltes på vegne av andre. I verste fall gir det korrupsjon, men i BHH sitt tilfelle kan det så tvil om beslutningene som tas er basert på kunnskap eller vennskap. Det taper både BHH og Espira på.
Vel, her er mange dimensjoner. BHH selger opplagt sin kompetanse, men ikke samme kompetanse som prof Normann selger. Normann har fagkompetanse (i samfunnsøkonomi), BHH har ikke noen relevant fagkompetanse. Han har bare kompetanse om de politiske prosessene (herunder hvem, hva, hvor i departementer, partier og interesseorganisasjoner), samt en personlig relasjon til disse. BHHs relevante sosiale og humane kapital er det (litt forenklet sagt) vi, borgerne, som har investert i ved å sende ham til Storting og Departement. Premissene for å gi ham en fremskutt posisjon var en naiv antakelse om at han er en good guy, men så viste det seg bare at han er en helt alminnelig opportunist. (Selv den talentløse Karita Bekkemellem presterte å få seg en fin direktørjobb.)
Jeg trekker altså ikke i tvil BHHs innsikt i det politiske spillet og hans åpenbare talent for å snakke med folk (det er denne kapitalen han høster av nå), men implikasjonene av BHHismen for tilliten til det politiske systemet.
Tilsvarende ser vi at mange profilerte NRKere “tilfeldigvis” kommer ut med en bok (som de tjener seg grunnrike på) like etter at de har hatt et populært program på TV. Boken er i naturligvis bare manus til TV-programmet. Med andre ord har de brukt statskanalen, allmenkringkasteren og mine lisenspenger til å lage og profilere et produkt som de selger privat. Du skjønner vel at noe skurrer?
I denne diskusjonen kan det være nyttig å peke på en litt morsom artikkel jeg leste en gang, av de politiske økonomene Mattozzi og Merlo (“Medicracy”National Bureau of Economic Research Working Paper 12920, 2007). Argumentet går som følger: Det er tre typer av mennesker – de gode, middelmådige og dårlige. Det private næringsliv har mulighet til å tilby bedre betingelser til de objektivt sett beste personene – de gode – samtidig som at de politiske partiene ikke ønsker å sløse ressurser på å utdanne politikere som deretter får jobb i det private. Derfor går “de gode” utenom politikken og rett i det private. De politiske partiene satser derfor heller på dem som vil bli værende i politikken – de middelmådige – som ikke er attraktive for lederjobber i det private. De “dårlige” kommer ikke inn i poltikken, men går inn i det private. Dog kanskje ikke lederstillinger.
Så gjorde Arbeiderpartiet her en feil i å utdanne en som var “for god” for politikken?