Hva er det Hanssen egentlig har gjort, og hva har han egentlig gjort galt? Det spørsmålet stiller jeg meg nesten hver eneste gang jeg leser et nytt innlegg eller artikkel om eks-statsråden. Det jeg har problemer med å forstå er hvorfor en opparbeidet kunnskap skal sees på som et onde og skal reguleres bort (et forslag som er blitt fremmet i form av lengre karantenetid). Fra barnsben av søker man kontinuerlig etter kunnskap. Man er nysgjerrig og oppdager sannheter og usannheter i livet som gjør én bedre rustet å håndtere hverdagene som ligger fremfor én. I barnehagen søker man kunnskap gjennom samtaler og lek med andre. Man skjønner at å stikke tungen på et isbelagt gjerde i 20 minus får tungen til å sitte fast. Man skjønner videre at ved å ta vann i en bøtte med sand får sanden i bøtten til å stivne, slik at man kan lage et sandslott. På barneskolen opparbeider man seg kunnskap om tall og språk, og omfavner den læren med stor giv slik at andre personer rundt én skjønner hva man ønsker å formidle. Ungdomsskolen og videregående likeledes.

Jeg tør å påstå at videre utdanning er i dagens samfunn et nødvendig skritt å ta, noe som igjen omfavnes som en positiv tid i livet for de fleste. Her legges et nytt fundament for å forme en person til å bli den personen man ønsker å bli. Man sikter høyt som student og ønsker å realisere sine drømmer om jobb innenfor gitt næring. Etter årelang utdannelse fra barnehage til universitet er kunnskap noe som alltid blir sett på som en positiv geskjeft – både for potensielle arbeidsgivere og én selv. Kunnskap former oss, det gjør oss til de individene vi er, og ikke minst, det er kunnskap som får oss fremover i livet.

Hanssen har nettopp gjort dette. Han har lært seg at tungen fryser fast i gjerdet, han skjønner at språk og tall er viktige elementer, han har opparbeidet seg enorm kunnskap om hvordan livet i Regjeringslokalene er, han forstår meget vel de politiske prosessene og ikke minst, han vet hvem han kan snakke med for å gjøre en god jobb for sitt nye selskap. Er dette galt? Er det feil av Hanssen å gjøre en god jobb som han er betalt for å gjøre? I en hver jobb man får vil erfaring være etterspurt. Hanssen har nettopp dette. Årelang erfaring om akkurat det han nå jobber som. Dette vil gjøre han til en bedre rådgiver i First House enn hva eksempelvis andre utenforstående hadde vært… Skulle eksempelvis Rimi-Hagen ansatt en ubrukelig økonom til å forvalte formuen? Ville Petter Stordalen ansette personer som ikke kan hotelldrift til å lede ett av hotellene hans? Tvilsomt. På lik linje som at First House ikke ville ansette Hanssen hvis ikke han kunne det han faktisk besitter av kunnskap om Regjering og Storting.

Dette er en meningsløs diskusjon som er i vinden nå. Jeg husker jeg leste at Hanssen var “til salgs” i forhold til hans kunnskap. Men, er vi ikke alle til salgs? Vil man få “drømmejobben” ved å ikke “selge” seg selv inn til bedriften? Jeg tror nok Hanssen tvilsomt kommer tilbake til politikken, men det er da heller ikke hans intensjon heller. Han jobber nå for et selskap som selger sine tjenester innenfor rådgivning. Skal han da gjøre en dårligere jobb fordi han har erfaring og meget god kunnskap? Nei, politikerne vet godt om lobbyisme og det er ikke noe annerledes om Hanssen (og da First House) bedriver lobbyisme enn om oljebransjen driver lobbyisme.

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter,...
2. Gratis kollektivtrafikk, nei takk! MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no Jeg fikk...
3. Real Education Charles Murray, også kjent som medforfatteren av The Bell Curve,...

Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Mer av det samme:

1. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
2. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
3. Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de...

Det er altså teorien, men i Finnmark ser vi dette i praksis. Ikke at skattene er så høye, det er gjerne omvendt, men i virkeligheten er det så mye mer man stemmer om med føttene.  Det er nemlig en grunn til at folk flytter, trass skattefordelene.

Elin Ørjaseter viser til det typiske eksemplet at når fylkeskommunen skal kjøpe tjenester, går de ut av fylket, men de krever at staten skal sette krav til sysselsetting i kommunene. For noen år siden ble det satt fokus på at når finnmarkskommunene skulle møtes, skjedde det i Tromsø, fordi det var så mye billigere og bedre å dra dit enn å møtes i eget fylke.

Det er vel og bra at man drar til Oslo for reklamebyrå og til Tromsø for hotell, men da kan man heller ikke klage på at de produktive finnmarkingene flytter, og de inproduktive blir igjen. Da kan man ikke klage på at turistnæringen sliter, når ikke engang ens egne politikere vil bruke penger i fylket. Da kan man ikke klage på at det er representanter for nettopp disse minst produktive som er politikerne som ikke hadde gjenkjent god næringspolitikk om den hoppa opp og satte seg i fanget deres.

Neste gang Hasvik skal gå ut av næringsforhandlinger fordi de er misfornøyde med sin andel av arbeidsplassene som skapes, bli iallfall til lunch, sånn at et lokalt cateringfirma kan få betalt iallfall.

Selvfølgelig, næringspolitikken som føres passer fint inn i et rational choice-perspektiv, for hvis man klarer å holde på de produktive finnmarkingene, vil de tilsynelatende inkompetente politikerne kanskje bli byttet ut med noen som vet hva de holder på med.

Mer av det samme:

1. Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia...
2. Gratis kollektivtrafikk, nei takk! MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no Jeg fikk...
3. “Nei, man skal jo ikke klage” Nok en gang går jeg til kjøleskapet.. Sporene i stuen...

Men, og det er jo alltid et men, jeg klarer ikke helt styre meg når han skriver om fornybar energi. Han påstår i sitt innlegg om fornybar energi at

I Norge har vi vannkraft som en verdifull og fornybar energikilde. Mange tror at mesteparten av den strømmen som brukes i Norge kommer fra vannkraft. Slik er det dessverre ikke. Mindre enn 50% av energien som brukes i Norge, produseres av fornybare energikilder.

Dette er jeg veldig usikker på hvor han får fra, men jeg tror det ligger i en grunnleggende misforståelse. Den totale energibruken i Norge deles opp i to kategorier, stasjonær og mobil. Den totale energibruken var i 2005 225 terawattimer (TWh), av denne var den stasjonære energibruken 154 TWh, og av dette var 112 TWh elektrisitet. I tillegg var det kullkoks, olje, bioenergi, gass og fjernvarme. I 2005 var elektrisitetsproduksjonen totalt 138 TWh, altså vesentlig mer enn det som ble brukt. Dette var et ekstremår, og et normalår skulle i 2005 ligge på 121 TWh. 99% av dette ble produsert med vannkraft.*

Dette vil si at selv om vi har økt produksjonen av andre kilder til strøm vil det være ekstremt usannsynlig at mindre enn 50% av elektrisiteten kommer fra vannkraft. Men, om han mener totalforbruket av energi, som altså i 2005 var 154 TWh, så var fremdeles 72 prosent av totalt energibruk fra vannkraft, en av de reneste kraftkilder på planeten.

Jeg kan selvfølgelig ta feil, så legg gjerne kildene inn i kommentarfeltet.

*Kilde: Faktaheftet EV 2006 – regjeringen.no.

Mer av det samme:

1. Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all...
2. Jernbane og veier – om depolitisering og byråkrati Den store ideologiske debatten mellom høyreside og venstreside, ikke bare...
3. Fienden på innsiden Det persiske riket falt for grekerne, de greske bystatene falt...

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Mer av det samme:

1. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
2. Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt...
3. Dårlige løsninger er udemokratiske – om altinn og skatt Etter å ha sittet med selvangivelsen i altinn.no, har jeg...

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Mer av det samme:

1. Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter...
2. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
3. Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi...

Både Doksheim og undertegnede har tidligere skrevet om hvorfor man bør åpne grensene for fri innvandring, og jeg synes vi begge har gode argumenter for dette, fra begge sider av den norske politikken. Det vi ikke er helt enige om er velferdsstatens rolle i en slik situasjon.

Doksheim argumenterer for å tillate de for lavt produktive inn i arbeidsstokken ved å tillate lavere lønninger. Tajik og Trettebergstuen stempler dette forslaget umiddelbart som sosial dumping og sier at det vil skape en underklasse. Jeg er egentlig ikke enig med noen av dem.

I tråd med den sosialdemokratiske tradisjonen er det viktig at man ikke fjerner fagforeningenes makt, men heller viser tålmodighet. Når Doksheim hele tiden snakker om arbeidsinnvandring direkte, vil jeg si at vi må dele det i to. Første gruppe er de jobbene hvor norsk og utenlandsk arbeidskraft lett lar seg skifte ut. Her vil man forvente en høy grad av konkurranse mellom nordmenn og innvandrere (nordmenn definerer jeg som alle som er født i Norge og har foreldre som er født i Norge). Håndverkere, industriarbeidere og landbruksarbeidere er typiske eksempler på såkalt utsatte jobber.

I tillegg vil denne gruppen starte en mengde støttefunksjoner, for å bruke et nesten militært uttrykk. Det er alt fra butikker og restauranter med mat fra hjemlandet, til oversetting og fagforeningsarbeid. Det har forøvrig overrasket meg at det f.eks. ikke er mer profilerte polske fagforeninger i Norge, men det er en annen sak. Disse støttefunksjonene er essensielle og vil skape nye arbeidsplasser bare fra innvandringen. Oppå dette har du jobber hvor man lett kan ansette innvandrere som har utdannelse fra hjemlandet, spesielt i helse- og omsorgssektoren.

Gruppe nummer to er resten av jobbene, de jobbene hvor førstegenerasjonsinnvandrere ikke stiller så sterkt, både på grunn av språk og på grunn av manglende tillit til bakgrunn. Doksheim foreslårå løse dette problemet med å belønne risikotagning med “lov” til å gi lavere lønn som en risikopremium. Dette er en markedsøkonomisk effektiv løsning, men det spørs om ikke løsningen heller ligger på litt lengre sikt.

Det har de siste årene vært mye snakk om ALI-yrkene hvor innvandrere har en sterk tilstedeværelse. ALI-yrkene er advokat, lege og ingeniør. Dette er jobber som tradisjonelt står høyt i samfunnet, spesielt i land med høy grad av primær- og sekundærnæring, og som mange innvandrere tenderer å sikte mot. I disse yrkene har det i hovedsak vært andregenerasjonsinnvandrere som utdanner seg, fremfor førstegenerasjon. I tillegg er det høy grad av liberalisering og grundervirksomhet hos andregenerasjon. I tillegg er annen høyere utdanning også klart tilstede, spesielt hos innvandrerjenter, en gruppe som om man skal tro norske medier stort sett sitter hjemme og blir tvangsgiftet. Utviklingen er altså at innvandrerungdom ikke bare nærmer seg norsk ungdom i utdanningsmønster, men i visse deler tar forbi.

For gruppe to er det altså ikke et problem, men hva gjør vi med gruppe en? Dersom vi ikke kan, som Tajik og Trettebergstuen argumenterer, gi dem lavere lønn, kan vi øke insentivene til å ansette førstegenerasjonsinnvandrere på andre måter? Vi kan selvfølgelig gi lavere arbeidsgiveravgift eller på andre måter redusere kostnaden til arbeidsgiver uten at det går ut over lønn direkte; man kan i en gitt periode betale deler av lønnen over statsbudsjettet, noe tilsvarende den likelønnspotten som kreves i visse sektorer i disse dager, bare tidsbegrenset; eller man kan kvotere inn innvandrere i enkeltyrker. Ingen av disse måtene promoterer effektivitet på kort sikt, men noen ganger er det ikke kortsiktig effektivitet man er ute etter, men løsninger som skaper lang sikts effektivitet. Dette er tross alt tanken bak likestilling og 40 prosent kvinner i styrene. Forskjellen på en likelønnspott til kvinner og til førstegenerasjonsinnvandrere er ganske enkel. Når kvinners døtre blir kvinner, blir førstegenerasjonsinnvandreres barn andregenerasjonsinnvandrere, og risikofaktoren er i stor grad fjernet.

Dette er selvfølgelig i tillegg til den vesentlig endrede innvandringsprofilen vi kan forvente å se. Som Doksheim tar opp i sitt notat har vi to eksempler med fri innvandring å sammenligne med “innvandringsstoppet” vi har hatt siden søttitallet i Norge. Hver gang det åpnes opp kommer høyproduktivitetsarbeiderne, nettopp fordi de kan komme frem og tilbake som de vil. Når det stenges derimot, drar ikke bare folk frem og tilbake, men i tillegg er det bare flyktninger som kommer inn, grupper som per definisjon trenger oppfølging og støtte fra staten. Ved å åpne opp vil altså endel problemer fikse seg selv.

Vi er ikke ute etter å skape en underklasse på noen sider, den ene siden vil bare ha arbeidskraftskonkurranse som gagner oss alle økonomisk, mens den andre vil sikre menneskeverdet og hindre et klasseskille. Jeg tror vi kan få til begge om vi er villig til å dele av velferdsstaten med alle som vil komme inn i landet og heller se etter løsninger som skaper sysselsetting på alle nivåer enn å stenge oss inne og alle andre ute.

PS. Jeg har her sett helt bort fra asylpolitikk ettersom i et regime med fri innvandring er ikke asylsøknader lenger nødvendige.

Mer av det samme:

1. Integrering i sivilsamfunnet – om etniske foreninger Sandnes’ store sønn Shahzad Rana er ute og snakker om...
2. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...
3. Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet,...

1. Israel og Egypt har blokkert grensene til Gaza og sivilbefolkningen sliter.

2. En haug med land bestemmer seg for å sende en båt til Gaza. De ønsker ikke, av sikkert et utall grunner, både gode og dårlige, å gå gjennom israelske kanaler. De vet at båten vil møte motstand.

3. Den israelske marinen sitter og venter på at konvoien skal komme, og har gitt klar beskjed om at den får ikke komme gjennom sånn uten videre.

Da har vi setupen klar. Som det klassiske spillet med biler vil begge sider tape stort på en konflikt. Aktivistene ønsker ikke å bli angrepet, og den israelske marinen ønsker ikke å angripe.  Det verst tenkelige utfallet for begge sider er altså at ingen viker. Løsningen er selvfølgelig at den ene viker, og velger dermed det nest verste utfallet. Dette minner veldig om det kubanske missilspillet. Den amerikanske marinen kan senke et sovjetisk skip om det ikke snur. Da vil det sannsynligvis bli atomkrig, og det vil jo ingen.

Den ene siden spiller spillet på den klassiske måten, og de binder seg til sin strategi ved å gå høyt ut og si at de ikke kommer til å snu uansett. Selv om man kan ha provokatører ombord, er konflikt dyrere enn ikke konflikt for dem også.

Problemet i vårt tilfelle er at noen kommer inn og endrer spillereglene for den andre siden. For israelerne som spiller blir det altså dyrere å snu enn å krasje, og for den andre siden blir det gjort mer lukrativt å bli angrepet enn at motstanderne snur. Altså er eneste løsning at det angripes, og det gjerne før konvoien får snudd. Uansett hva den andre gjør, er det altså best å angripe.

Da er det dømt til å gå galt.

Ved å sentralisere avgjørelsene legger man spillet i hender på folk utenfor spillets konsekvenser. Israelerne tar altså avgjørelsen uten å måtte tenke konsekvensene som spillet er designet for.

Israelerne border minst ett skip, de er tydelig dårlig forberedt på hva som venter dem og behandler ikke motstanderne som stridende før de ser ut til å måtte. Denne mangel på profesjonalitet fra israelernes side koster altså liv. Dersom jeg hadde ansvar for den israelske siden ville jeg gått for en lett ladet torpedo mot hekken for å ta ut motoren på den ankommende båten, etter først et skudd for baugen for å vise at jeg var seriøs. Bording er faktisk siste utvei, og da ville jeg iallfall sørget for å stille med nok mannskaper til å holde folkemengden i sjakk før angrepene tar helt av. Da og bare da ville man kunne spare menneskeliv.

Militæret er ikke politiet, de skal ikke arrestere. De skal uskadeliggjøre en fiende, og de skal gjøre det på en måte som krever minst mulig egne liv, da må de ta avgjørelser designet på å gjøre nettopp det, ikke tøyse rundt med noe som ligner en aksjon fra Politiskolen 3.

Jeg legger skylden for denne hendelsen på Israelerne, ikke fordi de har en blokkade, eller fordi de bordet, men fordi de ikke spilte spillet som det er designet for å bli spilt, for å endre reglene underveis og for ikke å forberede seg ordentlig på regelendringen. Spørsmålet nå er om dette vil resultere i et nytt spill, med enda større konsekvenser.

Mer av det samme:

1. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
2. Streik før og nå – en spillteoretisk forklaring Den etterhvert årlige streikesesongen er i gang. Unio streiker for...
3. Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon...

Lønnsforhandlinger kan forklares som et spill, spesifikt spillet “chicken“. Dette velkjente filmfenomenet er ganske enkelt. I sin reneste form er det to biler som kjører i høy hastighet mot hverandre. Den som viker først har tapt, og mister da bilen, dama eller bare retten til å henge i den delen av byen. Dersom ingen viker dør begge, altså et utfall verre enn å tape.

I lønnsforhandlinger er det ikke så ulikt, bare på lavere nivå. Man fremsetter krav og tilbud, dersom man er nær hverandre, kan man bli enige om splitten av premien før man setter seg i bilen. Men noen ganger er man lenger fra hverandre og da begynner de interessante handlingene.

For å vise at man er seriøs i kyllingspillet kan man gjøre spillet farligere. Man kan sette opp farten, fjerne kontroll fra seg selv eller øke innsatsen. Å gå ut i streik er et sånt tiltak. Ved å ta ut noen tusen i streik øker forhandlingslederen innsatsen. Hvis man går til streik forenter man en høyere payoff enn om man ikke gjør.

På samme måte, ved å la en streik gå i gang, viser forhandlingslederen på andre siden at de er villige til å la en streik gå i gang fremfor å gi etter. I ekstremtilfeller vil arbeidsgivere svare med en lockout. De vil altså heller stenge produksjonen enn å gi etter for kravene til de streikende.

I offentlig sektor er det nå blitt sånn at hvis man ikke tar ut streik, er man ikke seriøs. Man har altså ingen grunn til å gi etter for krav før streik, mye grunnet mangelen på risiko som Slettan snakker om.

Neste steg i lønnsforhandlinger vil kanskje være å øke innsatsen, dersom en streikeleder sier at han vil ta sitt eget liv om han ikke får gjennom kravet sitt, vet motparten at hans krav er seriøse. La oss håpe at det ikke går så langt.

Mer av det samme:

1. Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke...
2. Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon...

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.

Mer av det samme:

1. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
2. Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi...
3. George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets George Soros er et navn som for de fleste vekker...

Filmer som Switch 2, Unge Fleksnes, og en rekke andre forventede kassasuksesser burde ganske enkelt kunne hente investorer i det private markedet. Deres produsenter kunne klare å gjennomføre prosjektene uten offentlige midler. Men, selv om det finnes noe private midler, er det de statlige midlene det ser ut til å være mest kamp om. Insentivene driver filmene mot Norsk filminstitutt, i hovedsak gjennom tre dominerende krefter. Tre hovedinsentiver som trekker filmmarkedet bort fra private investorer.

For det første er det ikke gitt at manusforfatter/regissør ønsker å endre eierskapsstrukturen. Ved å la investorer kjøpe seg inn i produksjonen stiller man seg åpen for innblanding i den kunstneriske prosessen. Man vil tross alt sjeldnere investere i noe man ikke har noen form for kontroll om. Selv med ståltro på manus, vil man sikre seg mot dårlige avgjørelser underveis. Dette vil trekke de involverte mot offentlige penger som ofte kommer uten de velkjente “strings attached”. Helt tilsvarende eksempler kan man se i all gründervirksomhet, som IT og restaurantdrift.

For det andre er filmbransjen high risk, low gain. Det er altså svært sannsynlig at investorene ikke får igjen pengene sine, og selv om de får dem igjen er gevinsten gjerne liten. Det norske publikum er for lite, og selv om filmen får kjempeoppslutning, vil altså forventet inntjening være mindre enn svært mange andre investeringsmuligheter. Selvfølgelig finnes de som vil investere i film fordi det er film, men det oppleves ikke som en trygg investering for det generelle markedet.

For det tredje er det veldig vanskelig å få tak i seriøse investorer med tilgjengelige penger. I disse dager holdes det ekstra hardt om pengene. Da er det vesentlig enklere å spørre det offentlige om penger enn å gå på gulljakt i det private investeringsmarkedet. Det finnes nesten ingen kultur for å investere i norsk film, så selv om man finner ledig kapital, må man bruke mye tid og penger på å overbevise investorene at prosjektet er levedyktig og kan tjene penger.

Det finnes en naturlig løsning på disse utfordringene. Eller, kanskje ikke så mye løsning som naturlig konsekvens av forholdene som beskrevet i Aftenposten. Norsk storfilm må bli kommersielt mer attraktiv. Det betyr ikke nødvendigvis at den må bli bedre, men den må trekke mer publikum, selge flere DVDer og aller helst slå gjennom internasjonalt. De må kjempe gjennom problemer med piratvirksomhet og finne nye inntjeningsformer, alt for å tiltrekke seg investorer i forkant.

Denne løsningen er ikke enkel, og sannsynligvis er den dyr, men det kan ikke være statens rolle å støtte de store etablerte navn til å lage garanterte suksesser. Det må være statens rolle å støtte de små uavhengige filmskaperne som er villige til å ta en risiko. De modige regissørene med fascinerende manuskript. De som satser hus og hjem for å få verket sitt på skjermen, det er de som må vurderes for støtten.

Under et sånt regime vil vi kanskje få et større skille mellom kassasuksess og smalfilm, men skillet kan fremheve den modige filmen som ble etterlyst av skuespiller Viktoria Winge og regissør Jakob Rørvik i Aftenposten 21. november i fjor. Filmer som har potensial og som er men som har enda høyere risiko enn de store filmene. Norsk filminstitutt er flinke å prioritere de unge og lovende, men nå må kolossene stå på egne ben og ikke lenger henge i statens skjørtekant.

Mer av det samme:

1. Fotball er også økonomi – og politikk Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av...
2. Den gravende journalistikkens død – om insentiver på internett Overalt ser man at nyhetsorganisasjoner kutter i utgifter. De klarer...
3. Bokanmeldelse: The man in the gray flannel suit Tom Rath er en ganske vanlig mann med en ganske...

Noen har prøvd å forklare dette med at man blir overgriper av å leve i sølibat, som katolske prester skal.  Jeg tror forklaringen må ligge annensteds. Om vi tar det for gitt at andelen pedofile som er overgripere er konstant, altså at man nettopp ikke blir overgriper av sølibatet, vil det tyde på at det er en vesentlig høyere andel pedofile i den katolske kirke enn i samfunnet forøvrig.

Her vil det foregå en selvseleksjon. Pedofile vil søke seg til presteyrket oftere enn til andre yrker. Her kunne man sagt mye om at overgripere søker seg til maktposisjoner med tilgang på barn, men det blir litt for enkelt. Sterkt troende katolikker, som ser på sin seksualitet som syndig, og det er ganske mange, vil sannsynligvis søke seg bort fra seksualiteten. Den enkleste utvei er da sølibatet.

Om denne hypotesen stemmer vil to ting være ganske tydelige. Det skal være en høyere andel med det kirken ser på som syndig seksualitet i prestestillinger enn i det katolske samfunn forøvrig, og det virker det som det kan være, basert på den siste tids overskrifter. Og, det skal stort sett være eldre prester som begår disse overgrepene, ettersom man vil tro man klarer å undertrykke trangen på egenhånd en stund.

En annen faktor, som skyver litt i den andre retningen, er det enkle faktum at i mange strengt katolske samfunn er prestestillingen den eneste måten å slippe unna presset om å gifte seg med en kvinne og stifte familie. Man kan ikke være singel hele livet, men man kan være sølibat. Da handler det ikke om å undertrykke sin seksualitet, men slippe å dyrke en falsk seksualitet.

Man skal ikke undervurdere insentivene som spiller på mennesket og dets seksualitet. Sterke lyster gir sterke reaksjoner.

Mer av det samme:

1. Den norske filmkrisens insentiver og investorer Norsk film er i en krise, pengene som distribueres gjennom...
2. Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om...
3. Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver I dagens Dagsavisen, leser man at iflg OECD-målinger er verdien...

Nordbø ønsker Landbruksdepartementet velkommen etter, da næringslivet sa dette for 15 år siden. Det helper ikke å si noe i 15 år om antakelsene ikke holder. Man antar at om det er mindre enheter i dagligvaremarkedet, vil priskonkurransen føre til billigere utvalg, og kvalitetskonkurransen til et bedre utvalg. Dette stemmer i og for seg, men bare om produsenten faktisk får igjen for å tilby det.

Det er i hovedsak to grunner til at vi egentlig ikke trenger å gjøre noe med dagligvareleddet. For det første er det ikke der problemet ligger. Sålenge importrestriksjonene og tollbarrierene er så høye som de er, vil det ikke lønne seg å gå rundt de store importørene og distributørene. Det vil ikke lønne seg å sette opp alternative markeder for melk, frukt, kjøtt og korn, sålenge vi beskytter innenlandsindustrien som vi gjør. Hvis man ønsker å importere kylling fra Frankrike, geit fra India eller storfekjøtt fra Afrika kommer det enorme tollsatser, opp til 430 prosent, på toppen av prisen. Dette i tillegg til subsidiene til norske kjøttprodusenter. Ikke bare kjip forbrukerpolitikk, men dårlig utviklingspolitikk. Problemet er altså at konkurransevilkårene til distribusjonsleddet er utformet, sannsynligvis i samarbeid med de store aktørene, sånn at konkurranse og markedsinngang vanskeliggjøres.

For det andre, er maten ikke er så forferdelig dyr i Norge. Det er klart at når man kjører til Sverige eller henger i Spania, så er maten billigere, men så er lønningene lavere også. Det er en grunn til at svenskene kommer hit og arbeider, lønningene er på helt andre nivåer. Det er altså ikke behov for å senke prisen for de store aktørene. Folk har stort sett råd til den maten de trenger, og det er ingen folkekrav om prisreduksjon. Man handler sin Grandiosa på Ica til 40 kroner, selv om den koster 30 på Kiwi og hadde kostet 20 å lage selv, sunnere og med bedre smak. Konkurransen som Nordbø og etterhvert Landbruksdepartementet ser ut til å tro at skal komme er ikke viktig for konsumentene. Vi handler i den nærmeste butikken, i butikken med størst parkeringplass eller butikken som hadde tilbud på den ene tingen vi planla å kjøpe, før vi også tok med en myriade av varer vi kunne fått billigere annensteds.

De som snakker om den økte konkurransen i matvarebransjen burde heller se på hvor problemene egentlig ligger, og heller åpne for økt import av billigere og bedre råvarer utenfra. Når Nordbø ler på veien til innvandrerbutikken, mens han fordømmer deres ærekultur, får han tenke på hvor fint det hadde vært om han kunne kjøpt ordentlig importert kjøtt- og melkeprodukter der.

Mer av det samme:

1. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
2. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
3. Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses...

Harald Eias program Hjernevask har selvfølgelig ikke tid til å gi et inngående metodekurs til sine seere, og dropper dermed å fokusere på disse problemene. Han dropper også å kritisere metoden til sine utenlandske eksperter. Det gjør at debatten man får i ettertid ikke har noen reell vitenskapelig verdi. Man bare kan ikke kritisere variabelvalg uten å snakke om operasjonalisering og måleproblemer.

Eller, det et tydelig at man kan, iallfall i følge Eia.

Mer av det samme:

1. Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 1 Med sin serie programmer under tittelen Hjernevask har Harald Eia...
2. Stortinget – ikke utdannet, ikke dannet Et valg er over, og sammensetningen på Stortinget er i...
3. Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal...

Det er her problemet oppstår, for det er plutselig en haug med idioter som nå plutselig forstår samfunnsforskning. Det er nå plutselig folk som ikke kjenner svakhetene på begge sider, som uttaler seg om forskningen som om de var eksperter på feltet. Ja, bare med argumenter som de samme idiotene kjøper. Idioter som i følge Eias eksperter, for han passer seg veldig for å si noe selv, ikke vil kunne endre at de er idioter, ettersom dette er genetisk og forhåndsavgjort.

Jeg er veldig glad Eia, med sin store mikrofon, ikke har gått gjennom forskningsfelt nærmere mitt hjerte, man kunne risikere å miste all bevilling fordi man må ta debatten ned til et nivå selv en idiot kan forstå.

Mer av det samme:

1. Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 2 All forskning har svakheter. I fysikken er det manglende testmuligheter,...
2. På trykk i Dagsavisen Mitt svar til Ali Esbati står i dag på trykk...
3. Sitatskikk og referanser – om oversettelser og plagiat Det har i dag plutselig oppstått en voldsom debatt om...

Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Mer av det samme:

1. OL fra alle kanter – NRK og nye medier OL er overalt. Vi ser det på tv, leser om...
2. Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal...
3. Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no....

Å måle disse effektene er vanskelig, men man kan enkelt finne analogier fra andre land, for eksempel fra kirkene i USA. Når man samles i til dels lukkede etniske grupperinger vil fellesnevnerne kunne bli dyrket og beskyttet fra endring i mye større grad enn i opphavslandet.

I USA ble de tyske, norske og svenske innvandrere i Minnesota og Nord-Dakota avskjermet og dyrket lutheranismen, og beholdt den vesentlig mer konservativ enn hvordan troen utviklet seg i opphavslandene.

Spørsmålet man da kommer til er todelt, er denne utviklingen noe man bør hindre, og er måten å hindre det å ikke støtte etnisk baserte foreninger?

For å ta det siste først, det kan være uheldig å støtte, som er Shahzad Rana sier, foreninger som separerer deler av befolkningen fra hverandre. På den andre siden er det dumt å ha et for strengt reglement, som kan føre til systematisk utestengelse av innvandrere fra sivilsamfunnet.

Man kan støtte foreninger som tradisjonelt har hatt ord på seg for å være integreringsfremmende, idrettslag og korps. Foreninger som disse setter deltakerne på samme nivå, med fokus på lag og samspill. Problemet er de som ikke føler seg hjemme eller har foreldre som ikke verdsetter de integrerende tiltak. Da vil man fort kunne havne utenfor.

Det andre spørsmålet, om man i det hele tatt bør prøve å stoppe denne utviklingen beskrevet av Rana, er jeg mindre sikker på. Bør man ikke støtte alle foreninger på lik linje? Kristne foreninger som speideren settes det sjelden krav til. Skal denne regelen bare gjelde foreninger som får støtte fra IMDI? Det virker rotete.

Den beste løsningen er å formalisere forholdet mellom sivilsamfunn og stat. Sette opp ett sett med regler som gjelder for absolutt alle foreninger, da vil ikke bare regelverket være lett å forholde seg til, man vil kunne sette anti-eksklusjonsegler, som igjen vil virke positivt på integreringen.

Jeg er delvis enig med Rana, disse foreningene kan på kort sikt hindre integrering, men ved å strukturere sivilsamfunnet bedre, kan vi rydde opp i problemene bedre enn om vi bare nekter enkeltgrupper støtte.

EDIT:

Forskningen kommer som vanlig med et entydig svar, det kommer an på.

Mer av det samme:

1. Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme Min gode venn og tidligere studiekamerat Marius Doksheim ved tankesmia...
2. Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat...
3. Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet...

Kjør spørsmål!

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter,...
2. George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets George Soros er et navn som for de fleste vekker...
3. Du er dum! Hilsen Dagsavisen Er du student og under 30 år så bør du...

I den anledning spurte i dag NRKs techguru Øyvind Solstad om det var forståelig at VG og Dagbladet ikke linker til NRKs OL-videoer når de omtaler sakene. Jeg vil si at det er det absolutt, og det er bare en grunn til det, de får ingenting igjen. Hvis de leder en leser inn på nrkol.no, så er det ingen grunn til at leseren skal komme tilbake. Det er ingen linker tilbake. Det NRK ikke at tenkt på er det første og viktigste punktet i enhver forhandling: Hvordan kan vi gjøre kaka større?

Løsningen er enkel, embedding. For de som ikke kjenner konseptet, så er det f.eks. når du ser en YouTube-video på en blogg. Det er tydelig at det er YouTube, og du kan enkelt klikke deg inn på YouTube ved å trykke på videoen. Mange medieselskaper opererer med denne type teknologi, så det er ikke det tekniske som er problemet.

Det som ser ut til å være problemet, og da kan man godt se bort fra de midlertidige problemstillinger som rettigheter til OL-arrangement, er at mediebedriftene har et old-mediasyn på mediekonsumet til folk. Konsumerer de media hos noen andre, gjør de det ikke hos meg. Med embedding av video vil man kunne konsumerer media fra NRK og Dagbladet samtidig. Det vil skape en merverdi for alle involverte og ikke minst sette fokus på det vanvittig bra nett-tvtilbudet NRK faktisk har.

EDIT: NRKbeta har skrevet et innlegg om dette

Mer av det samme:

1. Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama...
2. Nina Karin Monsen vs David Irving På twitter tidligere i kveld sa jeg at jeg synes...
3. Hijab i politiet Da jeg var liten lærte jeg at fagbevegelsen var arbeidernes...

Dette er metaforen jeg sitter igjen med etter å ha lest Mathilde Fastings innlegg i Aftenposten, “Fagskillene må bygges ned“. Hun etterspør mer samarbeid mellom fagretninger som har hatt samarbeid i årtier. For å gå tilbake til bilmetaforen, produsentene har kanskje ikke reklamert for automatgir direkte, men så har jeg jammen ikke spurt noen heller.

Jeg sier ikke at det godt ikke kan være mye mer samarbeid enn det er, men å legge det frem som en revolusjonær ide er å dra det litt langt.

Fasting, fra Civita, viser alikevel at hun forstår potensialet til økonomi, om enn så lite opplyst om fagets felt. Det er en god forbedring fra Ali Esbati fra Manifest analyse som i bilmetaforen setter seg inn i passasjersetet og klager på manglende ratt og pedaler.

Det er flott med økonomisk engasjement, men det hadde vært fint med litt kunnskap også.

Mer av det samme:

1. Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi...
2. Adam Smiths dilemma – den som spør får svar Ganske lenge nå har det mest linkede søkeuttrykket til denne...
3. Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens...

Her er problemet: NSB har i Norge jernbanenonopol. Den eneste strekningen de selv ikke er eneste aktør er Asker-Oslo-Gardermoen, der går også flytoget. Til forskjell fra NSB, får ikke flytoget driftssubsidier fra staten. Billettinntektene til og fra Gardermoen er ikke nok, sier flytoget, til å dekke deres kostnader. De ønsker derfor å ta med passasjerer mellom de andre stasjonene.

NSB har hatt mye problemer de siste årene med kansellerte avganger og mange forsinkelser og ønsker ikke økt konkurranse inn og ut av Oslo.

Nå har det begynt en kjøpslåing som skal hjelpe begge firmaene å bli fornøyde. Det er da viktig at regulatorene ikke lar seg lure. Politikerne må her ikke begynne å peke å tilpasse reguleringen som NSB og flytoget vil, de må regulere til det beste for forbrukerne.

I Aftenposten foreslår NSB å sette på en avgift på å gå av og på på Gardermoen, for å kompensere for subsidiene. Dette vil bare gi dyrere billetter. Flytoget foreslår at NSB ikke får stoppe på Gardermoen i det hele tatt, det vil være helt forferdelig for alle passasjerene som bor steder flytoget ikke stopper, f.eks. nordover.

Alle avtaler begge partene er enige om vil svekke forbrukernes rolle og gjøre tilbudet dyrere og dårligere.

Det jeg foreslår er at NSB fremdeles er subsidiert, men at flytoget får slippe av og på passasjerer som det vil på hele ruta si. Det vil være positivt for passasjerene og gi gode insentiver til NSB.

Mer av det samme:

1. Ultimate Chicken – om Israel og #gazaflotilla Jeg skrev tidligere i dag om hvordan man kan bruke...
2. Miljøbevegelsens forbannelse Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser...
3. Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt...

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Mer av det samme:

1. Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan...
2. Byråkratansvar i effektivitetens tid – om oppsigelser i offentlig sektor Vi hører til stadighet om ansvarsforholdet i byråkratiet. På den...
3. Frihet og sikkerhet – vi fortjener ingen av delene Politikere er svake. Ikke svakere enn andre mennesker, men de...

Et sånnet marked er begravelser. Når noen man bryr seg om dør, står man ofte med endel ting som skal ordnes kjapt. Det er viktig at det gjøres verdig og fint, ikke at man skal ha det til en lav pris. Man ønsker å vise at man brydde seg og få en flott kiste med alle tilhørende detaljer. Da kan begravelsesbyråene, med god samvittighet, tilby dyre pakker med høyt påslag.

Er dette markedssvikt? Nei, det er bare definert et annet konkurransegrunnlag. Når man snakker om begravelsesbyråer, vil man ikke anbefale for lav pris, men på kvalitet.

Hva da om man ønsker lav pris? Det kan være mange grunner til å ønske lavere pris. Det beste tipset, som gjelder i alle bransjer, er å kjenne markedet. Det er vanskelig å vite hvor man kan spare om man ikke vet hva som finnes. Dersom man har tid, kan man ringe til flere og settedem mot hverandre, be om billigere kiste og å spare på detaljer. Faktisk vil man for en gitt pris kunne få til ganske mye, ettersom insentivene for begravelsesbyråene helt klart er til stede for å hjelpe selv de med dårlig råd. De ønsker virkelig ikke dårlig presse som kan få dem til å se indiskrete ut.

Problemet er alikevel at når en kjær dør, så har man ikke gjort dette. Man ønsker ikke å snakke om døden før den plutselig er her, og da er ikke prisen så viktig lenger. Da ringer du de du fikk anbefalt fordi de “var så flinke”. Gitt disse insentivene funker konkurransen bra, men den senker ikke prisen.

Mer av det samme:

1. Handlefeber i staten – om REC og flexicurity Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar...
2. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
3. Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den...

1. Tunfiskkjøtt vil kunne bli mye billigere på sikt og være en fornuftig og sunn næringskilde for en stadig voksende befolkning i land som Kina og India.

2. Den til tider nesten utryddede makrellstørjen vil kunne få komme tilbake til naturlige nivåer i havet og de samfunn som er avhengige av den vil kunne fange uten det enorme overfisket som må til i dag.

3. Delfiner dør ofte i nettene til dette fisket, og vil dermed kunne bli reddet og tatt vare på.

Tunfiskoppdrett i seg selv er ikke noe nytt, det som er nytt fra 2009 er muligheten for å drive denne oppdretten på land. Land med mye plass og stort matbehov vil kunne drive oppdrett uten tanke for smitte, flukt eller forurensing, et økende problem i oppdrett i havet.

Dette kan for mange virke ubetydelig, men det er nok et steg mot en mer effektiv matproduksjon i en evig voksende verden.

Mer av det samme:

1. Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de...
2. Den nye sosialismen – om marked, menneskeverd og middelklassen Den nye sosialismen er på vei inn i samfunnet vårt...
3. Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og...

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.  

Mer av det samme:

1. Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi...
2. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
3. Beste oppfinnelse i 2009 – tunfisk på land For en tid siden kom jeg over en liste med...

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Mer av det samme:

1. Handlefeber i staten – om REC og flexicurity Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar...
2. Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

Mer av det samme:

1. Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all...
2. Miljøbevegelsens forbannelse Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...

Jeg håper på å skrive litt gjesteinnlegg på andre blogger og håper på å delta litt mer aktivt i politikken. Håper på å ha over hundre lesere i gjennomsnitt pr dag. Gjennomsnittet for 2009 var 55, men med en klar stigende trend, med over 100 pr dag i september og november.

… og så skal jeg gifte meg med min Anita :)

Godt nytt år alle sammen,

hilsen Jon, skribent og redaktør, polecon.no

Mer av det samme:

1. Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses...
2. Metodekurs for journalister del 3 – journalistblogging Det er blitt vanligere og vanligere at journalister blogger. Dette...
3. Holmenkollstafetten – nye og gamle politiske økonomer Noen ganger i livet vet man at det man gjør...

Om momsen er nødvendig i det hele tatt er en egen diskusjon, men ettersom det er en forbruksavgift regnes den ofte som en mer rettferdig skattlegging enn inntektsskatt. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det argumentet, men det er fin måte for staten å få inntekter. Problemet kommer når man kutter inntjeningen til ingen nytte.

Momskuttet på mat er et godt eksempel på tiltak som kommer når folk som bare kan litt økonomi slipper til med sine dårlige ideer. Nå er ideene om å kutte hele matmomsen fremme, helt sikkert støttet av de norske kjøpmennene, som er de som tjener på momskuttet.

For at momskutt skal ha de ønskede effekter, må det enten være tilnærmet fri konkurranse i matbransjen, eller kjøpmennene må ikke vite at prisene plutselig har sunket, begge helt absurde forutsetninger. Ettersom folks etterspørselspreferanser etter mat ikke endres, er det ikke behov for kjøpmennene å senke prisene noe særlig. De trenger bare å oppjustere sin inntjening. På leverandørsiden gjør momsen ingenting med konkurransen, og vil iallfall ikke påvirke bondens inntjening, flere ledd tidligere. Matmomsen hogger bare inn i kjøpmennenes profitt, og vil derfor, som alle andre avgifter være et omfordelingsverktøy.

For å ta den teoretiske forklaringen, ettersom konkurransen blant kjøpmenn i Norge er monopolistisk konkurranse, vil ikke moms påvirke den optimale mengden solgt, og dermed ikke prissettingen.

Det eneste halv matmoms har gjort er å komplisere systemet og å skape mer profitt for kjøpmenn. Hvis man faktisk ønsker billigere mat, kan et godt forslag være å fjerne de absurd høye tollgrensene på mat, over 400 prosent på kjøtt, og droppe fastprisregimene på landbruksprodukter i Norge. De reduksjonene vil også havne i lommene på kjøpmennene, men kan i det minste føre til økt konkurranse i sektoren.

Mer av det samme:

1. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
2. Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil Nå er det lenge siden det har vært noe særlig...
3. Onarheims skivebom – om komiteledere og vararepresentanter Leif Frode Onarheim kritisereri dagens Dagsavisen regjeringen for å sette...

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.

Mer av det samme:

1. Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 1 Med sin serie programmer under tittelen Hjernevask har Harald Eia...
2. Fotball er også økonomi – og politikk Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...