Går jeg på en restaurant og spør om en bestemt rett, vil jeg sjelden oppleve at de sier “nei, da må du gå til restauranten lenger ned i gaten”. De skryter heller av det de faktisk har på menyen.

Solstad svarer med:

Interessant sammenligning med restauranter. Fra mitt ståsted så er det imidlertid slik at det her ikke er snakk om konkurrerende retter. Tvertimot at det er som du spør kokken hvilken gård som leverer kjøttet, og da vil en god restaurant kunne gi deg svar på det og si at det er her råvarene kommer fra.

Jeg mener altså ikke at VG skal lenke til NRKs artikler om OL. Det ville være helt hull i hodet. Men til videoene, som er råvarene.

Det er her mitt opprinnelige poeng kommer inn. Embedding er løsningen. For å dra Smedstads metafor videre kan man se på Oslo Mekaniske Verksted som VG eller Dagbladet. De fokuserer på sin spesialitet, bra øl og koselige lokaler, og tilbyr muligheten for embedding av egen favorittmat. De har menyer fra lokale take-awaysteder, eller du kan ta med din favorittmat.

Sammenligningen til Solstad blir ikke feil, men den er ikke god. NRK er ikke kilden til nyhetene, OL er kilden, NRK er den medbrakte maten du burde kunne nyte inne i Dagbladets koselige lokaler med godt øl. Dersom NRK åpner for å legge videoer rett inn på andres websider, vil alle kunne nyte disse fantastiske programmene og tjenestene. Man vil kunne anbefale og spre innholdet på en helt annen måte enn man kan i dag. Man vil nyte OL-stafettens høydepunkter i saker om smøring, doping og medaljer.

Mer av det samme:

1. OL fra alle kanter – NRK og nye medier OL er overalt. Vi ser det på tv, leser om...
2. Skal en yrkesgruppe stå sammen eller konkurrere – om fangens dilemma og fotografer i Stavanger I spillteori kjenner man godt til konseptet fangens dilemma. Skal...
3. Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no....

Å måle disse effektene er vanskelig, men man kan enkelt finne analogier fra andre land, for eksempel fra kirkene i USA. Når man samles i til dels lukkede etniske grupperinger vil fellesnevnerne kunne bli dyrket og beskyttet fra endring i mye større grad enn i opphavslandet.

I USA ble de tyske, norske og svenske innvandrere i Minnesota og Nord-Dakota avskjermet og dyrket lutheranismen, og beholdt den vesentlig mer konservativ enn hvordan troen utviklet seg i opphavslandene.

Spørsmålet man da kommer til er todelt, er denne utviklingen noe man bør hindre, og er måten å hindre det å ikke støtte etnisk baserte foreninger?

For å ta det siste først, det kan være uheldig å støtte, som er Shahzad Rana sier, foreninger som separerer deler av befolkningen fra hverandre. På den andre siden er det dumt å ha et for strengt reglement, som kan føre til systematisk utestengelse av innvandrere fra sivilsamfunnet.

Man kan støtte foreninger som tradisjonelt har hatt ord på seg for å være integreringsfremmende, idrettslag og korps. Foreninger som disse setter deltakerne på samme nivå, med fokus på lag og samspill. Problemet er de som ikke føler seg hjemme eller har foreldre som ikke verdsetter de integrerende tiltak. Da vil man fort kunne havne utenfor.

Det andre spørsmålet, om man i det hele tatt bør prøve å stoppe denne utviklingen beskrevet av Rana, er jeg mindre sikker på. Bør man ikke støtte alle foreninger på lik linje? Kristne foreninger som speideren settes det sjelden krav til. Skal denne regelen bare gjelde foreninger som får støtte fra IMDI? Det virker rotete.

Den beste løsningen er å formalisere forholdet mellom sivilsamfunn og stat. Sette opp ett sett med regler som gjelder for absolutt alle foreninger, da vil ikke bare regelverket være lett å forholde seg til, man vil kunne sette anti-eksklusjonsegler, som igjen vil virke positivt på integreringen.

Jeg er delvis enig med Rana, disse foreningene kan på kort sikt hindre integrering, men ved å strukturere sivilsamfunnet bedre, kan vi rydde opp i problemene bedre enn om vi bare nekter enkeltgrupper støtte.

EDIT:

Forskningen kommer som vanlig med et entydig svar, det kommer an på.

Mer av det samme:

1. Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat...
2. Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet...
3. Debattbesøk – Ekstremistan Hvem: Aslak Nore – forfatter av Ekstremistan Marte Michelet –...

Kjør spørsmål!

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter,...
2. George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets George Soros er et navn som for de fleste vekker...
3. Du er dum! Hilsen Dagsavisen Er du student og under 30 år så bør du...

I den anledning spurte i dag NRKs techguru Øyvind Solstad om det var forståelig at VG og Dagbladet ikke linker til NRKs OL-videoer når de omtaler sakene. Jeg vil si at det er det absolutt, og det er bare en grunn til det, de får ingenting igjen. Hvis de leder en leser inn på nrkol.no, så er det ingen grunn til at leseren skal komme tilbake. Det er ingen linker tilbake. Det NRK ikke at tenkt på er det første og viktigste punktet i enhver forhandling: Hvordan kan vi gjøre kaka større?

Løsningen er enkel, embedding. For de som ikke kjenner konseptet, så er det f.eks. når du ser en YouTube-video på en blogg. Det er tydelig at det er YouTube, og du kan enkelt klikke deg inn på YouTube ved å trykke på videoen. Mange medieselskaper opererer med denne type teknologi, så det er ikke det tekniske som er problemet.

Det som ser ut til å være problemet, og da kan man godt se bort fra de midlertidige problemstillinger som rettigheter til OL-arrangement, er at mediebedriftene har et old-mediasyn på mediekonsumet til folk. Konsumerer de media hos noen andre, gjør de det ikke hos meg. Med embedding av video vil man kunne konsumerer media fra NRK og Dagbladet samtidig. Det vil skape en merverdi for alle involverte og ikke minst sette fokus på det vanvittig bra nett-tvtilbudet NRK faktisk har.

EDIT: NRKbeta har skrevet et innlegg om dette

Mer av det samme:

1. Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama...
2. Nina Karin Monsen vs David Irving På twitter tidligere i kveld sa jeg at jeg synes...
3. Hijab i politiet Da jeg var liten lærte jeg at fagbevegelsen var arbeidernes...

Dette er metaforen jeg sitter igjen med etter å ha lest Mathilde Fastings innlegg i Aftenposten, “Fagskillene må bygges ned“. Hun etterspør mer samarbeid mellom fagretninger som har hatt samarbeid i årtier. For å gå tilbake til bilmetaforen, produsentene har kanskje ikke reklamert for automatgir direkte, men så har jeg jammen ikke spurt noen heller.

Jeg sier ikke at det godt ikke kan være mye mer samarbeid enn det er, men å legge det frem som en revolusjonær ide er å dra det litt langt.

Fasting, fra Civita, viser alikevel at hun forstår potensialet til økonomi, om enn så lite opplyst om fagets felt. Det er en god forbedring fra Ali Esbati fra Manifest analyse som i bilmetaforen setter seg inn i passasjersetet og klager på manglende ratt og pedaler.

Det er flott med økonomisk engasjement, men det hadde vært fint med litt kunnskap også.

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil Nå er det lenge siden det har vært noe særlig...
2. Adam Smiths dilemma – den som spør får svar Ganske lenge nå har det mest linkede søkeuttrykket til denne...
3. Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens...

Her er problemet: NSB har i Norge jernbanenonopol. Den eneste strekningen de selv ikke er eneste aktør er Asker-Oslo-Gardermoen, der går også flytoget. Til forskjell fra NSB, får ikke flytoget driftssubsidier fra staten. Billettinntektene til og fra Gardermoen er ikke nok, sier flytoget, til å dekke deres kostnader. De ønsker derfor å ta med passasjerer mellom de andre stasjonene.

NSB har hatt mye problemer de siste årene med kansellerte avganger og mange forsinkelser og ønsker ikke økt konkurranse inn og ut av Oslo.

Nå har det begynt en kjøpslåing som skal hjelpe begge firmaene å bli fornøyde. Det er da viktig at regulatorene ikke lar seg lure. Politikerne må her ikke begynne å peke å tilpasse reguleringen som NSB og flytoget vil, de må regulere til det beste for forbrukerne.

I Aftenposten foreslår NSB å sette på en avgift på å gå av og på på Gardermoen, for å kompensere for subsidiene. Dette vil bare gi dyrere billetter. Flytoget foreslår at NSB ikke får stoppe på Gardermoen i det hele tatt, det vil være helt forferdelig for alle passasjerene som bor steder flytoget ikke stopper, f.eks. nordover.

Alle avtaler begge partene er enige om vil svekke forbrukernes rolle og gjøre tilbudet dyrere og dårligere.

Det jeg foreslår er at NSB fremdeles er subsidiert, men at flytoget får slippe av og på passasjerer som det vil på hele ruta si. Det vil være positivt for passasjerene og gi gode insentiver til NSB.

Mer av det samme:

1. Miljøbevegelsens forbannelse Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser...
2. Hvordan måle velstand – om kjøtt og BNP Det er ikke lett å måle velstand på tvers av...
3. Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt...

Oppgaven til politikerne blir gjerne å sortere de viktige sakene fra de mindre viktige. Med en stadig mer tabloidisert presse er hjelpen derfra liten. det vanligste trikset med klassisk lobbyisme er å øke prisen på politikerkontakt. Ikke nødvendigvis ved å ta betalt, men ved å være vanskelig å få tak i. Da vil i hovedsak bare de som mener sin sak er virkelig viktig være villig til å stå på.

Så langt er alt greit, men så er det en gang slik at ikke alle politikere er ute etter det som er viktigst. Noen ønsker bare å score noen billige poenger. Det er da slakktivismen kan gjøre ordentlig skade.

La oss ta to eksempler. Først er det denne drømmehagensaken. Ved å starte en gruppe som ønsker drømmehagen tilbake har noen slakktivister fått med seg en haug med andre slakktivister. Dette har nå FrP hengt seg på og skal nå ta denne problematikken til stortinget. Sånn rent bortsett fra at detaljstyring av NRK fra politisk hold kan være problematisk, er ikke dette et kjempeproblem.

Det andre eksemplet er vesentlig verre. La oss si at det er en gruppe som ønsker strengere straffer for endel dommer, det være seg narkotika, fyllekjøring, vold eller pedofili. Følger politikerne slakktivistene da, så blir det fort straffer som ikke er fornuftig fra et fagperspektiv. Det er direkte farlig.

Slakktivismen er nok bra, men bare om den ikke dreper aktivismen, og iallfall bare om politikerne ikke legger all kritisk sans til side.

Mer av det samme:

1. Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all...
2. Byråkratansvar i effektivitetens tid – om oppsigelser i offentlig sektor Vi hører til stadighet om ansvarsforholdet i byråkratiet. På den...
3. Frihet og sikkerhet – vi fortjener ingen av delene Politikere er svake. Ikke svakere enn andre mennesker, men de...

Et sånnet marked er begravelser. Når noen man bryr seg om dør, står man ofte med endel ting som skal ordnes kjapt. Det er viktig at det gjøres verdig og fint, ikke at man skal ha det til en lav pris. Man ønsker å vise at man brydde seg og få en flott kiste med alle tilhørende detaljer. Da kan begravelsesbyråene, med god samvittighet, tilby dyre pakker med høyt påslag.

Er dette markedssvikt? Nei, det er bare definert et annet konkurransegrunnlag. Når man snakker om begravelsesbyråer, vil man ikke anbefale for lav pris, men på kvalitet.

Hva da om man ønsker lav pris? Det kan være mange grunner til å ønske lavere pris. Det beste tipset, som gjelder i alle bransjer, er å kjenne markedet. Det er vanskelig å vite hvor man kan spare om man ikke vet hva som finnes. Dersom man har tid, kan man ringe til flere og settedem mot hverandre, be om billigere kiste og å spare på detaljer. Faktisk vil man for en gitt pris kunne få til ganske mye, ettersom insentivene for begravelsesbyråene helt klart er til stede for å hjelpe selv de med dårlig råd. De ønsker virkelig ikke dårlig presse som kan få dem til å se indiskrete ut.

Problemet er alikevel at når en kjær dør, så har man ikke gjort dette. Man ønsker ikke å snakke om døden før den plutselig er her, og da er ikke prisen så viktig lenger. Da ringer du de du fikk anbefalt fordi de “var så flinke”. Gitt disse insentivene funker konkurransen bra, men den senker ikke prisen.

Mer av det samme:

1. Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan...
2. Slakktivismens forbannelse – de hører jo på oss Slakktivisme, eller slacktivism som det gjerne kalles, er aktivisme fra...
3. Musikkbransjen og Piraten – om oligopol og markedssvikt Musikkbransjen er et godt økonomisk eksempel. Veldig lenge var den...

1. Tunfiskkjøtt vil kunne bli mye billigere på sikt og være en fornuftig og sunn næringskilde for en stadig voksende befolkning i land som Kina og India.

2. Den til tider nesten utryddede makrellstørjen vil kunne få komme tilbake til naturlige nivåer i havet og de samfunn som er avhengige av den vil kunne fange uten det enorme overfisket som må til i dag.

3. Delfiner dør ofte i nettene til dette fisket, og vil dermed kunne bli reddet og tatt vare på.

Tunfiskoppdrett i seg selv er ikke noe nytt, det som er nytt fra 2009 er muligheten for å drive denne oppdretten på land. Land med mye plass og stort matbehov vil kunne drive oppdrett uten tanke for smitte, flukt eller forurensing, et økende problem i oppdrett i havet.

Dette kan for mange virke ubetydelig, men det er nok et steg mot en mer effektiv matproduksjon i en evig voksende verden.

Mer av det samme:

1. Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de...
2. Den nye sosialismen – om marked, menneskeverd og middelklassen Den nye sosialismen er på vei inn i samfunnet vårt...
3. Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og...

De kjente forfatterne har monopol på sine ideer. Hvis jeg liker Jo Nesbø, så hjelper det ikke at Anne Holts bok er billigere. Forfatterne har dermed markedsmakt, det har også forlagene som har disse forfatterne i stallen sin.  

Hvis vi virkelig ønsker billigere bøker må vi større grad være villige til å bytte fra nye bøker til pocketbøker, fra bokkjøp til bibliotek. Markedet for varer som bare selges i Norge er for lite til å forvente ordentlig konkurranse, men noe kan vi da klare.

Utover det vil jeg ønske alle som er involvert i leseåret masse lykke til. Jeg håper flere oppdager den gleden det er å sette seg ned med en bok, om det er Jonathan Franzens Korrigeringer eller Franklin W. Dixons Hardyguttene, om det er Harry Potter eller Freakonomics. Ingen spenning er så god som den i en god bok. 

Husk også at så lenge man leser, spiller det liten rolle om det er tegneserier, magasiner, aviser eller bøker. Alt funker og alt er moro.  

Mer av det samme:

1. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
2. Beste oppfinnelse i 2009 – tunfisk på land For en tid siden kom jeg over en liste med...
3. Matmomsen – nødvendig avgift på nødvendige goder For noen år siden ble matmomsen (merverdiavgiften på mat) halvert....

Dette har vært det beste tiåret på alle målbare variable. Folk har aldri levd lenger, vi har aldri vært friskere, vi har aldri vært rikere, det har aldri vært tryggere enn det har vært de siste ti år. Det har aldri vært mindre korrupsjon, mer vekst og mer handel. Krig har aldri tatt så få liv som i de forrige ti år, selv om norske soldater er involvert.

Vi har sett samfunn utvikle seg, de fattigste bli rikere, medisin bli billigere og lettere tilgjengelig. Aldri har flere tatt utdannelse på alle nivåer, aldri har færre gått sultne.

Med den stadige utvikling i alle deler av verden bør vi ikke bare prise det forrige tiår, men vi har all grunn til å være optimistiske for de neste ti.

Globalisering, frihandel og nord-sørinvestering kommer til å stå sterkt de neste ti år. Landbruk og basisproduksjon vil spres i den tredje verden for å tilfredsstille økende etterspørsel i den første og andre.

Miljø vil naturligvis stå sterkt, og man vil etterhvert som oljereservene tømmes få arbeidsledige ingeniører i bøtter og spann som vil gjøre det arbeidsledige ingeniører gjør, finne opp nye vidunderlige løsninger. Det trenger ikke være alternative drivstoff, det kan være noe så enkelt som en mer effektiv motor.

Flere mennesker vil flytte på seg i de neste ti år enn de forrige ti, noen helt frivillig, mens andre vil bli drevet fra sine hjem. Vi vil ta imot flere med åpne armer ikke fordi de trenger det, men fordi vi trenger det. Det vil selvsagt være spenninger mellom muslimer og kristne, men det vil bli flere sekulære på begge sider som vil bygge bruer som aldri før.

Med all oppgang og nedgang vil de neste ti år være de beste ti noensinne, akkurat som de forrige ti.

Mer av det samme:

1. Bort med det gamle – hva skjer i 2010? Polecon.no har hatt et fint 2009, men nå nærmer 2010...
2. Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...

Det vi ser i dag er at systemet ikke virker, både fordi myndigheter velger å dele ut for mange kvoter, og fordi de samme myndighetene subsidierer kvotene. Man svømmer i kvoter og utslippene er ennå ikke dithen at kvotene har blitt nådd. De rike blir rikere, mens de fattige ikke har noe utbytte av systemet.

Mitt forslag til ordentlig kvotesystem er enkelt. Man deler ikke ut flere kvoter enn det som allerede er gitt ut, slutter å subsidiere i form av refusjon av CO2-avgift og krymper kvotene år for år. Har man kjøpt kvoter et år, så vil det representere 10 prosent mindre året etterpå.

Dette har en fordel og en ulempe. Ulempen er i hovedsak at etter en kort stund vil mye industri ikke kunne fortsette, det vil bli for dyrt å produsere. Fordelen er derimot at det vil bli en enorm etterspørsel for miljøtiltak og man vil få redusert utslipp drastisk.

Dette kommer nok ikke til å skje, miljø er ikke viktigere enn arbeidsplasser i Norge. Det kan alikevel være en god pekepinn mot å forbedre et litt dårlig system.

Mer av det samme:

1. Miljøbevegelsens forbannelse Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser...
2. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...
3. Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget...

Jeg håper på å skrive litt gjesteinnlegg på andre blogger og håper på å delta litt mer aktivt i politikken. Håper på å ha over hundre lesere i gjennomsnitt pr dag. Gjennomsnittet for 2009 var 55, men med en klar stigende trend, med over 100 pr dag i september og november.

… og så skal jeg gifte meg med min Anita :)

Godt nytt år alle sammen,

hilsen Jon, skribent og redaktør, polecon.no

Mer av det samme:

1. Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses...
2. Metodekurs for journalister del 3 – journalistblogging Det er blitt vanligere og vanligere at journalister blogger. Dette...
3. Holmenkollstafetten – nye og gamle politiske økonomer Noen ganger i livet vet man at det man gjør...

Om momsen er nødvendig i det hele tatt er en egen diskusjon, men ettersom det er en forbruksavgift regnes den ofte som en mer rettferdig skattlegging enn inntektsskatt. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det argumentet, men det er fin måte for staten å få inntekter. Problemet kommer når man kutter inntjeningen til ingen nytte.

Momskuttet på mat er et godt eksempel på tiltak som kommer når folk som bare kan litt økonomi slipper til med sine dårlige ideer. Nå er ideene om å kutte hele matmomsen fremme, helt sikkert støttet av de norske kjøpmennene, som er de som tjener på momskuttet.

For at momskutt skal ha de ønskede effekter, må det enten være tilnærmet fri konkurranse i matbransjen, eller kjøpmennene må ikke vite at prisene plutselig har sunket, begge helt absurde forutsetninger. Ettersom folks etterspørselspreferanser etter mat ikke endres, er det ikke behov for kjøpmennene å senke prisene noe særlig. De trenger bare å oppjustere sin inntjening. På leverandørsiden gjør momsen ingenting med konkurransen, og vil iallfall ikke påvirke bondens inntjening, flere ledd tidligere. Matmomsen hogger bare inn i kjøpmennenes profitt, og vil derfor, som alle andre avgifter være et omfordelingsverktøy.

For å ta den teoretiske forklaringen, ettersom konkurransen blant kjøpmenn i Norge er monopolistisk konkurranse, vil ikke moms påvirke den optimale mengden solgt, og dermed ikke prissettingen.

Det eneste halv matmoms har gjort er å komplisere systemet og å skape mer profitt for kjøpmenn. Hvis man faktisk ønsker billigere mat, kan et godt forslag være å fjerne de absurd høye tollgrensene på mat, over 400 prosent på kjøtt, og droppe fastprisregimene på landbruksprodukter i Norge. De reduksjonene vil også havne i lommene på kjøpmennene, men kan i det minste føre til økt konkurranse i sektoren.

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil Nå er det lenge siden det har vært noe særlig...
2. Onarheims skivebom – om komiteledere og vararepresentanter Leif Frode Onarheim kritisereri dagens Dagsavisen regjeringen for å sette...
3. Professor kritisk til stortingspakken Professor kritisk til stortingspakken ( Makro og politkk ). Det er...

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.

Mer av det samme:

1. Fotball er også økonomi – og politikk Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av...
2. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...
3. Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av...

Det er et problem alikevel, det er en viss risiko for at overoppheting kan føre til problemer i reaktoren, som potensielt kan ta mange liv. Dette er kjente sannsynligheter, med kjente konsekvenser. Det blir dermed avveiing av forventnigsverdier. 

Dersom det f.eks. er 0,1 promille sannsynlighet i løpet av et år for en ulykke som dreper 10000 personer må vi være villig til å ofre en person i året for at miljøgevinsten skal være verdt å bygge atomkraftverk for. Antagelig vil forventningsverdien være langt lavere, samt at miljøgevinsten vil redde mange liv. 

Politisk er kjernekraft svært betent. For selv om vi er mer enn klare til å ofre liv for biltransport og båtliv, foreligger det mange fordommer mot konsekvensene ved atomkraften. 

Det viktigste er iallfall at vi er klar over konsekvensenes reelle forventningsverdi og at vi tar avveiningene basert på den.  

Mer av det samme:

1. Leseåret 2010 – om konkurranse og leseglede  2010 er leseåret, det skal i fire år fremover satses...
2. Det beste tiåret så langt – but you ain’t seen nothing yet Aftenposten, og mange medier med dem har erklært at de...
3. Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan...

Eksemplene er mange, flexus, Holmenkollen og NAV. I alle tilfeller kan man skylde på folk nedover i systemet, men den evinnelige budsjettmaksimeringen man ser i offentlig sektors høyere lag, gir ikke insentiver til effektivitet. Politikerne må stilles ansvarlige, men de må få lov til å skrelle bort udugeligheten.

Mitt forslag er at tjenestemannsloven endres til å inkludere et uavhengig utvalg som behandler oppsigelser. Politikere, gjerne i samarbeid med høyerestående byråkrater nominerer oppsigelseskandidater, som så vurderes av utvalget. Disse kan godt være valgt av byråkratene selv, men da vil vi få en ryddig måte å kvitte seg med folk som ikke gjør jobben sin. Det vil også gi insentiv til å gjøre ens jobb bedre.

Dette vil selvfølgelig ikke løse alle problemene, men det kan rette opp insentiver og gjøre noen ting bedre.

Mer av det samme:

1. Miljøbevegelsens forbannelse Jeg leser Ingeborg Gjærums kommentar i Dagsavisen når jeg innser...
2. Er offentlig ansatte dårlige 2 – anekdoter og hypoteser I det siste har det vært mye snakk om byråkratiets...
3. Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om...

For det første er det ikke journalistikk. Skal du presentere deskriptivt kan du gjøre det i tradisjonelt format. På en blogg kan journalisten gå ut over den objektive beskrivelsen. Han kan beskrive sine opplevelser, uttrykke sine meninger.

Jeg vil mer enn gjerne lese om journalistenes hverdag, men ikke forkledd som nyheter. Bloggingen må komme i tillegg. Krigskorrespondenter, OL-reportere og lokalavisskribenter har alle en spennende hverdag jeg vil lese om, men ikke i Dagsavisen eller Aftenposten. En blogg er det perfekte medium.

Å blogge er ingen kunst for menigmann, men for en journalist krever det nok litt ekstra å legge om fra den tradisjonelle journalistikken

Mer av det samme:

1. Ministeren og oljeprisen – om udugelige journalister Norske journalister har et problem. Hvis de ikke kan mye...
2. Oljefondet Forvaltere av oljefondet har den siste tiden måtte tåle hard...
3. Samfunnsøkonomi – en idéhistorie Veldig god oversikt over tenkerne i den økonomiske historien. Detaljert,...

Lofoten og Vesterålen er sårbare områder, og det er klart at man kan stille uendelig mye høyere krav til sikkerhet enn før. En avgjørelse om å slippe oljeselskapene til kan ikke bety at det ikke skal stilles krav eller at det skal gjøres lønnsomt gitt en hvilken som helst oljepris.

På kort sikt er det synd at man ikke velger å satse på ordentlige alternativer, men på lang sikt vil man måtte bruke opp oljen før man er villig til virkelig å satse på alternativer. Et alternativ vi har hørt mye om er biodiesel. Biodiesel er en kunstig måte å holde liv i oljebransjen ut over funn i bakken. Med en ordentlig satsing på biodiesel vil alle reelle alternativer bli enda mer nedprioritert og skyvd foran seg uendelig mye lengre.

Jeg tror de som ønsker et nytt Stavanger-på-70-tallet i nord blir bitterlig skuffet, og de som mener det vil skaffe Nord-Norge mange arbeidsplasser likeså. Det er på sikt alikevel ikke så farlig. Det viktigste er at vi får blitt ferdige med oljen, og får mange arbeidsledige ingeniører. For hvis det er en ting vi har lært av nyere histore, så er det at ingenting gjør så mye for utvikling som arbeidsledige ingeniører.

Mer av det samme:

1. Flytogets bane – om avtalt regulering og naturlig monopol Et av de vanskeligste problemene i økonomisk teori er hvordan...
2. Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens...
3. Kjønnssamfunnet – hvorfor likestilling er en drøm Nesten daglig hører vi utsagn som “vi vil bare behandles...

Hva betyr utdanningsnivået på Stortinget? I Norge øker det generelle utdanningsnivået kraftig, men la oss si at utdanningsnivået på Stortinget øker raskere enn i resten av samfunnet. Er det bra eller dårlig?

Abraham Lincoln snakket om styre valgt av, for og fra folket. Sånn er det ofte ikke. I mange land, og kanskje spesielt USA, kan man ikke engang stille til valg om man ikke har rett utdannelse og erfaring, samt mye penger. I dette lyset har det tradisjonelle svaret på utdannelsesnivåkritikken i Norge vært at nasjonalforsamlingens utdanningsnivå gjenspeiler folket. Insentivene til representantene vil da være parallelle til folket de styrer. Samtidig skaper dette andre problemer.

Representantene forstår ikke de store problemene og bruker derfor uforholdsmessig mye tid på småsaker med små konsekvenser. Man aksepterer eller fornekter saker som datalagringsdirektivet og bioteknologi uten å forstå problematikken. Man tar avgjørelser om høyere utdannelse uten engang å ha vært innom systemet. Det største potensielle problemet kan alikevel være at man mangler oversikten. Man ser ikke konsekvenser utover de direkte ønskede konsekvenser. Langtidseffekter tas ikke hensyn til og er ikke med planleggingsprosessen.

Det er en stor fordel med at Stortinget gjenspeiler folket. Det skaper mer legitimitet. Det er ikke en regjerende elite som man ser i USA og Storbritania. “Alle” kan bli med. Det man mister i politikerinnsikt kan mn altså ta igjen i mindre motstand i implementeringen.

I tillegg til den manglende utdannelse, er stortingsrepresentantenes manglende dannelse i media igjen. Peter Gitmark klager på at de ikke klarer å holde seg til reglene under nobelprisutdeling. De tar bilder med mobilen og oppfører seg som tenåringer. Dette er bare ett eksempel i en rekke av mobilspill, facebookbruk og SMSing i upassende situasjoner. Man har ironisk forhold til slottsmiddag og man leverer både bilder og tekst til tabloidpressen om offisielle tilstelninger.

Hva er det som gjør at de ikke klarer oppføre seg? Hvor kommer den manglende dannelse fra? For å forklare den manglende dannelse må vi til utvelgesesprosessen. Ettersom det er relativt enkelt å komme på Stortinget, i forhold til f.eks. den amerikanske kongressen, er det også mindre respekt for posisjonene fra de som holder dem. Når Jette Christensen slenger en kommentar om å stjele sølvtøy fra slottet, er det morsomt nok, men det er respektløst overfor deres posisjon som stortingsrepresentant. Dette er ikke et nytt fenomen, men det har endrende årsak. Når det før var arbeidere med politikerforakt, kanskje spesielt innenfor visse partier, er det nå flere unge representanter, mange hvis har blitt brakt opp gjennom partisystemet uten noen reell motstand eller profesjonell erfaring. Man kommer som blåøyd student inn i de offisielle rekker og oppfører seg deretter.

Utdanning er på ingen måte svaret på alt, men kanskje vi burde stille mer krav til representantene våre både i profesjonalitet, kompetanse og dannelse.

[Edit: Jeg skrev at det var Anette Trettebergstuen som hadde fleipet om sølvtøy, men tok feil. Beklager. Hun kom med en kommentar som ironiserte over bildeforbudet. Noe som viser den samme manglende respekt for nobelkomiteen og -prisutdelingen.]

Mer av det samme:

1. Du er dum! Hilsen Dagsavisen Er du student og under 30 år så bør du...
2. Ekteskapsloven og Tørresdal I juni i fjor, da debatten rundt den nye ekteskapsloven...
3. Altfor lite og altfor sent! | Raudt Altfor lite og altfor sent! | Raudt. Her hadde jeg...

Politikerne, om de er motivert av gjenvalg eller mennesklig samvittighet, er også føre var, men på en mye større skala enn oss andre. Hva om noen sprenger en buss eller skyter en fredsprisvinner? Det kan de ikke ta sjansen på. Folk er villige til å la sin rettsikkerhet svekkes og de er villige til å gi opp privatlivets fred for den ekstra sikkerheten. Eksemplene er utallige. Patriot Act, Patriot Act 2, beleiringen av Algerie, muren i Israel, romavlytting og varetektsfengsling her hjemme. Vi finner oss i overtrampene fordi de ikke påvirker oss så veldig.

I skrivende stund er jeg på trikken, på vei til jobb i Oslo sentrum, morgenen før fredsprisutdelingen. Obama har landet på gardemoen og er straks på vei innover. Halve Oslo sentrum er i dag stengt, med væpnet politi i gatene, metalldetektor og røntgensjekk av vesker og poser for bare å gå gatene. Innsatsstyrken er på standby med sine helikoptre, og ryktene går om trusler politistorming av bygningen hvor folk samles i vinduene.

Oslo har blitt en politistat. Vi har gitt opp vår frihet for å få besøk av Obama. Vi har gitt opp den frihet vi så altfor ofte tar for gitt, men som vi bare ser at politikerne kjemper for i opposisjon. Vi har gitt opp vår helt essensielle frihet, kun for å føle oss sikrere.

Terrorhandlinger kan skje, både med og uten politistaten klemmende rundt oss. Friheten er det imidletid bare vi selv og våre ledere som kan ta. Benjamin Franklin sa

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

Vi har vist hva vi er villige til, vi fortjener ingen av delene.

Mer av det samme:

1. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
2. Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat...
3. Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan...

La oss se på to eksempler som de av oss som er på twitter kjenner godt til, Stormberg og Telenor. Dette er to helt forskjellige selskap, med helt forskjellig nettstrategi, som begge funker glimrende til sitt formål. Begge selskapene ønsker at oppfattelsen av selskapet skal være positiv, at kontakt med selskapet skal være en positiv opplevelse.

Stormberg gjør dette på den litt tradisjonelle måten, med et fokus på samfunnsansvar. Gjennom sin svært både engasjerte og engasjerende sjef, Steinar J. Olsen, klarer Stormberg å knytte til seg et bilde av en bedrift som ikke bare skal tjene penger, men som verdsetter familie, tur i skog og mark og samfunnet. Han er oppriktig interessert i hva menigmann mener og svarer gjerne på sin blogg og på twitter.

Gitt størrelsen på bedriften funker dette svært bra. En jakke er en jakke, men Stormberg er noe mer.

Telenor har litt andre behov. Selv om også Telenor går for ansvarlig bedrift, noe de viser gang på gang, så klarer de ikke ha oversikten på akt hele tiden. Da går man lett på en smell. Gjennom offisielle kanaler kan man da forklare problemstillingen til en sulten presse, man kan ikke ha Baksaasbloggen som skal holde den uformelle tonen man får hos stormberg. Det man istedet fokuserer på er kundeservice.

Den optimale situasjonen for kundeservice er om de kan være nøyaktig hvor problemet oppstår i tide til å fikse det. Det går selvfølgelig ikke an, men de har fått til det nest beste. Ved å kontakte folk som uttrykker at de har problemer på  twitter og kanskje tilogmed Facebook klarer man å ta mange av problemene ved rota, samtidig som man skaper en positiv opplevelse for brukere som sannsynligvis vil kommunisere deres brukeropplevelse videre. Absolutt en vinn-vinnsituasjon. Uten sammenligning forøvrig, så har man her tatt et hint fra Machiavelli. Den store negative nyheten som avogtil dukker opp er fort glemt om man gjør litt godt hver dag.

Disse to bedriftene har begge fått til en positiv tilstedeværelse på sosiale medier, hver på sin måte.

Mer av det samme:

1. Statsviterne på BI Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i Universitas i...
2. Governments in a time of need Democracy is government by the people. President Abraham Lincoln famously...
3. Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette...

Noe av årsaken til den nye sosialismen er de nye klasseskillene, ikke forskjellen mellom arbeider og kapitaleier, men mellom innvandrer og innfødt, mellom deltager og ikke-deltager på arbeidsmarkedet. Den store gruppa i samfunnet vårt er ikke arbeiderne på samlebåndet, men middelklassen og deres funksjonærjobber.

SV har allerede begynt å tenkte i nysosialistiske baner med sitt forslag om sluttpakker til prostituerte. Debatten om arbeidsmarkedet handler i mindre grad om de arbeidssøkende og i større grad om de uføre. Man ser AFP for hva det faktisk er, omfordeling til de sterkeste fagorganiserte, fra de svakere.

Venstresidens tenkere, i voksende grad økonomer, sliter med å innkorporere Marx i de nye konseptene, og det er ikke sikkert at det går. Det er kanskje nysosialistismens styrke. Utbytting er ikke den nye venstresidens mantra, nå er det handel, lavterskeltilbud og attføringsbedrifter det handler om, man diskuterer integrering og sikkerhetsnett.

Den gamle sosialismen var inkluderende overfor de arbeidende, den nye er inkluderende for de andre. Den gamle venstresiden var opptatt av finansiell likhet, den nye er opptatt av menneskeverd og livskvalitet.

Mer av det samme:

1. Politiet – om spesialisering og utdannelse Politiet har i dag en todeling i utdannelsen sin. På...
2. Fildeling – et insektmiddel mot 68ere 40 år etter 68-ernes venstreaktivisme driver ungdom igjen med aktiviteter...
3. Misforståelser rundt pensjon – hvorfor Rødt og LO tar feil Rødt vil i god stil forsvare de offentlige tjenestepensjonene mot...

Det finnes alikevel en måte man kan forhindre endel av disse problemene, og det er ingen ny løsning. Gjennom sivilsamfunnet, det vi i Norge er vant til å kalle frivillige organisasjoner, men som også dekker andre non-profitorganisasjoner, har man en glimrende løsning. Man fjerner altså de to største insentivene som ødelegger for hver av de andre formene.

Man antar ofte at folk ønsker å gjøre en god jobb, og både psykologiske og sosiologiske studier underbygger dette. Gitt ønsket om å gjøre en god jobb, samt en normal konkurransesituasjon, vil non-profitformen å drive et selskap på gi mulighet til å unnslippe både sparejaget og budsjettmaksimeringen.

La oss taen barnehage som eksempel. En privat barnehage vil ha eiere som vil ha insentiver til å minimere utgiftene for å sitte igjen med profitt. En kommunal barnehage vil ha insentiv til å bruke minst hele det tildelte budsjett for å sikre neste års budsjett. En privat non-profitbarnehage vil ha ansatte som for å beholde egne jobber, vil være insentivert til å levere tjenester av høy kvalitet og ikke har eiere som skal sitte igjen med profitt og derfor må senke kvaliteten. Det sammegjelder både skoler, sykehus, barnevernsinstitusjoner og asylmottak.

Regjeringens kamp mot private aktører for å hindre profittjaget og opposisjonens kamp for effektivitet gjennom konkurranseutsetting kan altså enkelt kombineres gjennom stiftelser og andre non-profitorganisasjoner.

Ideelle organisasjoner er selvfølgelig ikke problemfrie, og et hovedproblem er mangel på investeringsinsentiv. Gitt en stiftelses natur, vil det ikke være mulig å hente ut profitt som aksjeutbytte. Man vil være avhengige av donasjoner for å kommei gang, i tillegg til donasjoner eller brukerbetaling underveis. Undereisvetaling går ofte bra, sålenge staten kjøper tjenester og private velger institusjonen. Det er å sette opp stiftelsen eller foreta den opprinnelige kapitalinvesteringen som er vanskelig. Løsningen er å få økt donasjonskulturen, noe som allerede er i gang i store deler av befolkningen.

Mer av det samme:

1. Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de...
2. Matmomsen – nødvendig avgift på nødvendige goder For noen år siden ble matmomsen (merverdiavgiften på mat) halvert....
3. Ekteskapsloven og Tørresdal I juni i fjor, da debatten rundt den nye ekteskapsloven...

Prinsippet er ganske enkelt. Jeg er baker og baker brød, og jeg trenger fisk. Ved å bake flere brød enn jeg kan spise kan jeg få tak i fisk. Hvis jeg er egoistisk og baker brød for å bytte mot akkurat det jeg trenger av fisk, kan fiskeren også være egoistisk og fisker bare nok til seg og til å bytte til seg brød, tjener begge parter på dette. Begge får et bedre liv enn vi hadde da vi bare hadde hver vår matvare. Dilemmaet blir altså,

kun ved å være egoistisk vil man hjelpe samfunnet.

Dette har selvfølgelig i tiden etter blitt modifisert og ekspandert, men den grunnleggende tanken forblir stående i ethvert kapitalistisk system. Ved å spille på egoismen kan man få et velfungerende marked.

Håper alle som har lurt på dette så lenge nå har fått svar og kan skrive det på sin eksamen eller hjemmeoppgave eller hva det er man leter etter Adam Smiths dilemma for.

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil Nå er det lenge siden det har vært noe særlig...
2. Noe du lurer på del 2 – spør om hva du vil Det nærmer seg igjen eksamenstid for mange unge lovende studenter,...
3. Den skitneste valgkampen – et svar til Per Sandberg Voldsdømte Per Sandberg går i dagens Dagsavisen hardt ut og...

I prinsippet kan man spørre om hva som helst, selv om ens styrker ligger i den akademiske krysning av politikk og økonomi, kan man mangt om mye. Spørsmål vil bare fjernes dersom det er laaangt over streken, men er egentlig mer bekymret for at spamfilteret til wordpress skal gå litt bananas, så det vil sjekkes daglig.

Spørsmålsrunden vil være åpen fra posteøyeblikk til Søndag 12. desember 2009. Det er litt over to uker og burde vel holde. Kjør spørsmål :)

Mer av det samme:

1. Noe du lurer på del 3 – spør om hva du vil Nå er det lenge siden det har vært noe særlig...
2. Bort med det gamle – hva skjer i 2010? Polecon.no har hatt et fint 2009, men nå nærmer 2010...
3. Noe du lurer på – spør om hva du vil Når man dingler rundt på nett, om man leser bra...

Jente, 10 år, med astma og dermed i risikogruppen for svineinfluensa, er allergisk mot egg og kan derfor ikke ta svineinfluensavaksinen. Dette gjør henne redd og hun har skrevet brev til helseministeren som hun vil at skal hjelpe henne.

Så kan man sortere i viktige og mindre viktige elementer, uten at jeg skal gå inn på at hun er redd for influensaen på grunn av en overhyping av dødsfaren gjennom pressen:

1. Eggeallergikere kan ikke ta vaksinen
2. Det er potensielt mange i svineinfluensarisikogruppen som er eggeallergikere
3. Det foreligger tydelig intet alternativ
4. Ei jente på 10 år er i denne situasjonen
5. Hun har skrevet brev til ministeren

En saklig presentasjon av denne saken vil da ta for seg det generelle problemet (1,2,3). Deretter få uttalelser fra de operative helsemyndigheter, eksperter på området og/eller statsråd/departement om problemet. Deretter kan man innskrenke fra det generelle til det spesielle med anekdoten om jenta som er i nettopp denne situasjonen og aller helst intervjue mora, selv om det er lett å se for seg at å intervjue datteren er mer spennende.

Grunnen til at man bør følge dette mønsteret, som gjerne gjør saken litt mer kjedelig, er at da opprettholder man en viss saklighet og man har en relevans ut over at ei jente er redd for livet sitt. I denne storyen er det lett for de fleste å skille saklighet fra rent tabloidvås, men ofte er det vanskeligere. I sånne tilfeller har gjerne ikke de fleste journalistene evner til å skille den viktige informasjonen fra tabloidvåset. Da er det viktig at man enten har bra fagjournalister i redaksjonen, eller tilgang på uavhengige fagpersoner som kan forklare problemstillingen til journalisten. Gjerne off the record og i forkant av ev. andre intervjuer.

Hvis man kan følge dette rådet slipper man å gå i fella som man gikk i med E24 og VGs storsatsing for noen år siden med supernettverket. Her forelå fakta som følger:

Barn av rike nordmenn er venner på facebook med barn av andre rike nordmenn. Disse barna vil arve og bli rike de også.

Det man da dro ut fra disse fakta var at det er i norge synkende sosial mobilitet fordi de rike, hvor mange fremdeles var på videregående og i høyere utdanning, er venner med hverandre og vil dermed holde hverandre på topp. Dette ble gjort helt uten forbehold om andre faktorer. Det var basis for problemstillingen. Man gikk fra det spesielle til det generelle uten noen form for generaliserbart utvalg. Uten tanke på at man her presenterte som en sosialutviklingshemmende gjeng, flere unge mennesker som ikke hadde gjort annet enn å bli født inn i rike familier og å være på facebook. I tillegg være venner med folk man gjerne kjenner fra skole eller fra foreldres omgangskrets.

Igjen, faktaopplysningene man baserte seg på, hvem som var venner med hvem, var helt riktige. Det var spranget man gjorde fra fakta til problemstilling som ble feil. I tillegg ble denne saken tillagt enormt mye vekt, med forsideoppslag i papir-vg i flere dager i strekk, samt teasers på e24 og vg.no i en uke før nettverket ble presentert i et interaktivt format.

Hvis dette skulle vært en oppgave om sosial mobilitet ville metodearbeidet fått stryk. Faktisk er det så dårlig at om man gjorde noe tilsvarende dette i en semesteroppgave om sosial mobilitet på studiet i politisk økonomi, så ville jeg iallfall anbefalt vedkommende å bytte studium. Det viser en ekstrem faglig arroganse at de involverte her nominerte seg selv til SKUP prisen med påstander om viktig journalistisk gravearbeid.

Edit:

Mer om influensasaken. Litt bedre lagt opp, men ikke optimalt (takk til Molle):

Sondre har alvorlig eggallergi. Torsdag tok han svineinfluensavaksinen – VG Nett om Svineinfluensa.

Nå får eggallergikerne vaksine – VG Nett om Svineinfluensa.

Mer av det samme:

1. Metodekurs for journalister del 3 – journalistblogging Det er blitt vanligere og vanligere at journalister blogger. Dette...
2. Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan...
3. Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og...

Frisk satsing med andre ord.

Ideen går i korte trekk ut på å oppgi den nåværende strategien for nasjonsbygging, preget av militær okkupasjon og kostbare infrastrukturelle programmer – eksempler er Irak og Afghanistan. Istedenfor bør det komme en ny strategi som går ut på å bygge beskyttede leirer for kvinner og barn. Menn holdes bevisst utenfor. Med god kontroll på befolkningen i leirene så kan omfattende utdannelsesprogrammer ihvertsettes. I og med at leirene er relativt tett befolket er det lett å utvikle infrastrukturen til et akseptabelt nivå til en svært lav pris. WCPC strategien er inneforstått med at jobben med å stable ikke funksjonerende stater på bena er en oppgave som tar årtier.
Strategidokumentet er kort og konsist – kun 11 sider og er såpass avikende i formen fra eksisterende former for hjelp til fattige land at det burde sørge for god mental underholdning.
På den negative siden må sies at det har muligens blitt tatt noe lett på å dokumentere de problematiske sidene ved de nåværende virkemiddlene for nasjonsbygging. Dette forutsetter at leseren er klar over problemene og allerede innehar et minimum av kunnskaper om temaet. Videre er det ikke kastet bort unødvendig tid på politisk korrekthet, lesere på den ømme venstreside kan lett føle seg støtt over at noen kaller en spade for en spade.

Gratis og fullt lovlig nedlastbart.

Mer av det samme:

1. Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama...
2. Skriveteknikk for ferskinger Når man på ungdomsskole og videregående sitter på en norsktentamen...
3. En grønn fremtid – et skalaperspektiv Det er veldig debatt om miljøvennlige kraftressurser om dagen. Debatter...

Av Hernando de Soto

Av og til oppdager man en hittil ukjent gullklump – The Mystery of Capital er en slik en. Utgitt i 2000, har boken blitt greit forbigått i Norge, mens den i utlandet har gitt de Soto stjernestatus som økonom.
Bokens eksempler er stort sett hentet fra Sør-Amerika, hvor de Soto opprinnelig kommer fra. De Soto bruker nesten utelukkende fast eiendom som tema, troligvis fordi dette er et begrep som er holdvis lett å kvantifisere. Forfatteren viser med enkle grep hvordan mangelen på funsjonalitet i tilsynelatende enkle saker sørger for hele økonomier strander.
De Soto statuerer gjennom forsøk elevene hans gjennomførte hvor vanskelig det var å operere i den lovlige delen av økonomien i land som Peru og Phillipinene. Diagrammene med hvor mange offentlige kontorer, godkjenninger og prosesser en søknad om oppstart av bedrift eller et kjøp av eiendom må igjennom for den som ikke har råd til å la et advokatkontor ’smøre prosessen’ – vil ta pusten fra de fleste. Det er som om vi i Norge faktisk burde eksportere byråkrater istendenfor uhjelp.
De Soto viser til at selv de fattigste land egentlig har alt som trengs for økonomisk vekst, problemet er at de ikke klarer å synliggjøre verdiene ved hjelp av dokumentasjon. Bedriftene forblir ørsmå og utenfor den lovlige økonomien. Hus forbedres ikke fordi de ligger på land som ingen vet hvem som eier.
De Soto viser til utallige eksempler hvordan styresmaktene totalt overseer behovet for reformer av lover or regler til fordel for eksisterende særinteresser med forbindelser til makten. Eksemplene går helt tilbake fra 1700-tallet. Under den franske revolusjonen fikk Colbert 16,000 entrepenører henrettet kun fordi de produserte varer uten å følge Frankrikes industrilover. George Washington kalte i 1783 småbønder som bosatte seg fritt rundt i USA for banditter. Det som etterhvert løste tvistene var at det i begge tilfeller ble så mange ”forbrytere” at lovene måtte gjøres om for å bevare noen som helst illusjon om at loven var til for folket.
Et av de mest øyneåpnende kapittlene handler om USAs trøblete forhold til eiendomsrett. Landet kom skjevt ut i kolonitiden under England, og etter frigjøringen tok det nærmere 200 år med kontinuerlige konflikter før eiendomretten i USA gikk seg til. Et fantastisk studie som nesten kunne vært en bok i seg selv – det gir ihvertfall et helt nytt syn på nybyggertiden og ’det ville vesten’.
Boken er en bøtte kaldt vann i hodet på alle som vil forbedre forholdene i fattige land gjennom donasjoner og infrastrukturell utbygging. Uten en tilsvarende økningen i regjeringenes kompetanse, styringsevne, reduksjon av korrupsjonen og nedjekking av særinteresser, er uhjelp eller andre former for assistanse nærmest verdiløst.
På den andre siden utgjør fortellingen om USAs forhold til eiendomsretten et stort håp. Hvis verdens ledende stormakt har klart det så kan andre land også klare det. Riktignok tok det lang tid å få ting på sin plass, men det handler kanskje mer om prosessen enn om hurtige resultater.
The Mystery of Capital – en gullklump av en bok. Anbefales til alle som noensinne har interesert seg for økonomi eller uhjelp.

Mer av det samme:

1. Beste oppfinnelse i 2009 – tunfisk på land For en tid siden kom jeg over en liste med...
2. Krisesentre i Industriell Skala I råteksten Women-Children Protection Cities (WCPC) lanseres et fullblods nytt...
3. Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og...

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Mer av det samme:

1. Slakktivismens forbannelse – de hører jo på oss Slakktivisme, eller slacktivism som det gjerne kalles, er aktivisme fra...
2. Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...