Det nyeste eksemplet på disse selvfølgelighetene er innlegget på kampanje.no av Helena Makhotlova og Eivind Savio under tittelen “Det finnes ingen ROI for sosiale medier“. Det er en oppsummering av hvorfor man ikke kan måle return on investment (ROI) på tradisjonell måte når man ser på sosiale medier. Den har fint språk og er lett og lese. Men, den er full av de samme selvfølgeligheter som resten av debatten. Et godt eksempel er at “Spørsmålet om ROI må stilles riktig for å kunne besvares. ” Really??

Det vi trenger er en debatt som gir oss innsikt, en som gir oss noe holdbart å diskutere. Det vi trenger er data. Eksperter som uttaler seg har som oftest et produkt de skal selge, de skal vise at om en bedrift kjøper timer av dem, får de høyere kompetanse enn om de kjøper av noen andre. Til syvende og sist trenger vi at de som faktisk investerer i sosiale medier måler effekten av sine kampanjer og legger ut resultatene. Vi trenger at de som faktisk har fått seg innsikt i dette markedet deler den med seg som tall, ikke bare at de som sitter på kommunikasjonssiden erklærer suksess eller ikke ut fra hvor godt kampanjen ble likt på Twitter eller hvor mange likes den fikk på Facebook. Frem til noen selskaper faktisk kommer frem med tall, blir det en debatt full av luft og blottet for innsikt. Da vil selvfølgelighetene seire.

Ja, jeg ser ironien i at dette innlegget i seg selv er fullt av selvfølgeligheter, men noen måtte si noe. Jeg håper at mine selvfølgeligheter i det minste er støttet av noen reelle eksempler og ikke bare vissvass tatt ut av lufta.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Kilde: Gecodia

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Spørsmålet de må stille seg selv er tredelt. Hva er vi bra på? Hva kan vi bli bra på? Hva må vi bli bra på? Ikke bare i et norsk perspektiv, men internasjonalt. Vi må se på hvor vi er, og hvor vi vil, se på portermodeller og tenke konkurransefordeler, men først og fremst må vi definere hvem vi henvender oss til.

Vi kan henvende oss til tre grupper. Nordmenn fra landet som bor i byen og kan komme tilbake, nordmenn fra byen som kan flytte til landet og utlendinger som kan flytte hit for å bo på landet. Den første gruppen er ikke så interessant. Ikke fordi man ikke ønsker at tilbakeflytting skal skje, men fordi man kan anta at de har et rimelig bevisst forhold til hvorfor de bor der de bor, og at ved endrede forutsetninger, vil de vurdere disse. Den andre gruppen er noe mer interessant. Nordmenn fra byen ønsker noen ganger å flytte, og gitt gode insentiver vil nok endel kunne overtales. Den siste gruppen er alikevel den mest interessante. Utlendinger, kanskje spesielt fra steder med lite plass og mye folk, Nederland, Danmark, Japan, deler av Tyskland, deler av Kina, deler av USA etc. vil være attraktive innflyttere til f.eks. Finnmark og Sogn og Fjordane.

Men hva kan vi lokke disse gruppene med? Hva er vi gode på? Vel, det er en ting vi er veldig gode på, og det er plass. Småsteder deler ut tomter i massevis mot at folk kommer for å bo der. Vi er også gode på natur og naturlige råvarer. Vi har villfisk langs hele kysten, bær i fjellet, frukt i store områder og viltkjøtt spredd over det ganske land. Vi er veldig gode på sau, og oppdrettsfisken er blant verdens beste. Om noe sesongbetont, har vi et fantastisk spiskammers. Dette er noe vi er stolte av og gjerne viser fram, men det er langt fra alt vi kan tilby. Vi er overraskende bra på teknologispredning. Vi har digitalt fjernsynsnett som dekker nesten hele landet. Mobilt bredbånd, fast brebånd, høy veistandard om enn litt smal, gode språkkunnskaper og generøse støtteordninger for distriktsbedrifter. Kommer man til bygdenorge vil man kunne dra godt nytte av gode sentraliserte tilbud og god lokal geografi.

Den åpenbare fortsettelsen er å spørre neste spørsmål, hva kan vi bli bedre på? Vi kan bli ganske mye bedre på å se mulighetene som ligger i små og mellomstore lokalsamfunn. Dersom en sushikokk og en siviløkonom flytter til en liten kystby, kan man se for seg å sette opp som strategikonsulent for å hjelpe lokale bedrifter konkurrere, samt inngå avtaler med lokale fiskere for spesialisert eksport til restauranter over hele verden som ønsker høykvalitetsfisk, og er villige til å betale godt for den.

Vi kan bli bedre på å se gjensidig nyttige avtaler som en måte å styrke lokalt næringsliv. En tom fjellhall i Sogn og Fjordane er ubrukelig på egenhånd, men som serverpark for regionale it-tjenester kan slike lokaler være svært nyttig.

Vi kan til slutt bli bedre på markedsføring. Hvis vi ønsker at byfolket og utlendingene skal komme til bygda, må vi fortelle dem at det er mulig, og hva som venter dem. “We have space, you have a job, let’s get together.” Eller “if you can work from home, you can work from the fjords.” Eller “if you thought farming was hard, imagine having this view to distract you.” Ja, jeg er ingen markedsfører, men dere tar poenget.

Hva må vi bli bedre på da? Jo, vi må i større grad, som de sier på engelsk, level the playingfield. Altså, vi må tillate at innflyttere ikke diskrimineres mot bare fordi noens familie ikke har bodd et sted i all tid. Vi må fjerne odelsloven. Vi må insetivere at gårder blir lagt på markedet og kjøpt av de som har vilje og nytte av å kjøpe en gård. Samtidig må man droppe å insentivere ineffektivt landbruk gjennom sterkt vridende subsidier som ikke belønner effektivitet og kvalitet. Vi må tillate at landbruket organiseres i foretak, ikke “gårder” med de plikter og rettigheter det innebærer. Til slutt må vi strømlinjeforme byråkratiet, sånn at det ikke tar flere år å få opphold, mange måneder å få byggetillatelser og tilpasse byråkratiet til flere språk enn norsk og litt engelsk.

Dersom vi stiller oss disse spørsmålene og gir dem tilfredsstillende svar vil vi være langt på vei mot å hindre en avfolking av den norske landsbygda.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

[...] og politikerne må gjøre dette med minst mulig smerte. Første skritt er å innrømme at vi har et problem.

Dette er en hjertelig advarsel, sånn rent bortsett fra at vi ikke egentlig har et problem. Problemet er nemlig så utrolig kortsiktig. La meg forklare.

Under en boligboble, som forklart godt i kronikken, bygges det for mange boliger av for høy standard, til for høye priser, på for kort tid. Underbygget av en for lav rente, for gode lånebetingelser og for store forhåpninger om prisvekst på både lang og kort sikt. Når da en av disse feilene rettes opp, om det er gjennom en renteoppgang, vekstreduksjon eller andre grunner, som mangel på tilgjengelig kreditt, vil grunnlaget for denne enorme utbyggingen forsvinne. I tillegg vil man ikke lenger ønske å kjøpe de allerede eksisterende boligene til like høye priser. Man trekker seg ut av markedet, og sitter på den boligen man har. Da blir det færre kjøpere, men også noe færre selgere. Prisene i markedet synker, men så lenge man ikke må selge, er det ikke et problem.

Problemet oppstår når da noen har lånt mer penger enn de klarer å betjene, eller når de av andre grunner blir tvunget til å selge boligen sin. Da vil det bli flere som selger enn som er villige til å betale den gamle markedsprisen for boligen, og de som selger går på et tap. Dersom dette tapet er større enn egenandelen de opprinnelig la inn i boligen har de et kjempeproblem. De vil ikke bare sitte igjen med null, men med gjeld, selv etter salget. Dette er svært uheldig. Dess flere som selger, dess flere vil ha tapt penger på at boblen fikk blåse seg sånn opp i utgangspunktet.

Men, og dette er ganske viktig, det betyr at boligmarkedet oversvømmes av billige boliger av svært høy kvalitet og gjør at barrierene for å komme inn på boligmarkedet reduseres drastisk, og gir unge og til dels fattige en mulighet til å eie fremfor å leie. Dette er tilsvarende mekanismer som gjorde internett allment tilgjengelig undet IT-boblen. Boblens totale effekt er altså så positiv at man ikke har noe igjen for å hindre den. I tillegg er hele bobleeffekten disiplinerende. Har man først gått på en smell med for høye lån og stigende rente, vil man passe seg neste gang. Det samme vil bankene gjøre om de ikke får pengene sine. På langt sikt blir dermed markedet veldig mye bedre.

Det hele er ganske enkelt. Dersom man setter inn politi først, kjører på med strengere straffer, og etterpå skal se på hva man kan gjøre for å sikre mot tilsvarende ødeleggelser får man det man har hatt i så mange år allerede. Man har i Storbritania lav og synkende sosiale mobilitet, og når man har store og økende fattige grupper som gradvis blir fratatt rettigheter og muligheter som borgere blir det gnisninger. At en som blir skutt av politiet er utløseren er ikke så relevant som hva som gjør at så mange blir med i opptøyene.

Det som er det mest ironiske er at løsningen er ikke bare bra for butikkvinduer og parkerte biler, det er også bra for den britiske økonomien. Det viktigste staten kan gjøre er å sørge for en utdannet og frisk arbeidsstyrke som kan delta i arbeidsmarkedet og som kan være med på innovasjon og entreprenørskap. Det får man ikke om det bare er de rikeste og minst sultne som får utdanning og helsetjenester. Når britene velger å kutte tjenester som promoterer sosial mobilitet, så må man se hva slags gnisninger som kommer fra det. Køller og skjold hjelper kanskje på svært kort sikt, men uten at man samtidig jobber med de bakenforliggende problemene og viser at det er vilje til å løse alvorlige sosiale utfordringer, betyr det ingenting.

I USA har man enmannskretser i et flertallssystem. Det systemet gjør at man velger en representant i hver valgkrets, til forskjell fra Norge, hvor man har proporsjonal representasjon og velger flere fra hver krets.

Problemet med det amerikanske valgsystemet er at det skaper over tid kun to partier, som er splittet på samme sted over alle aksene. Det blir ekstremt liten vilje til kompromiss. (For en mer detaljert forklaring, se Arend Lijpharts Patterns of Democracy.)

Denne manglende kompromissviljen så man nå sist i debatten rundt økning av gjeldstaket. På den ene siden nekter man å kutte i goder, og på den andre siden nekter man å øke skattene, og da viser man verden at man ikke er villige til å komme til kompromisser som fører til nedbetaling av gjeld. Da, sammen med dårlig økonomisk vekst, viser man at gjelden øker mer enn det man klarer å betjene.

Det eneste S&P kan gjøre da, er å nedgradere gjelden til amerikanerne, og si at låner du ut til USA, så er utsiktene for å få pengene tilbake mindre enn optimale. I tillegg sier de at disse utsiktene kommer til å bli dårligere i framtiden.

USA bør ikke bare finne et kompromiss på statsbudsjettet, de bør endre valgordning og sørge for at et bredere spekter av befolkningen er representert slik at de viktige diskusjonene ikke lenger er prinsippspørsmål som ingen er villige til å gi slipp på. Proporsjonal representasjon trengs nå.

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

Jernbane, som et av gulleksemplene på naturlig monopol, har mange iboende insentiver mot privatisering. Konkurranse vil være lite hensiktsmessig, fordi man ikke vil være tjent med å bygge parallelle skinneganger. Dette er bare sant om man ikke har andre valg, om man ikke kan ta buss i stedet.

Mitt forslag er at Jernbaneverket fortsetter som eier av skinnene, men at de leier dem ut til private aktører gjennom auksjon, som så må drive vedlikehold, men som også står fritt til å leie ut bruksrett til de aktører som måtte ønske det. Ikke bare NSB.

Den løsningen vil unngå problemet vi har sett med strømnettet, med kommunale foretak som har tatt ut enorme summer i utbytte uten å reinvestere noe i vedlikehold og oppgradering. Samtidig vil staten beholde samferdselspolitisk kontroll, og auksjonsmekanismen vil sørge for at den aktøren med størst interesse vil få kontrakten. Her kan man selvfølgelig variere auksjonsform etter hvilke insentiver man ønsker å spille på.

Som jeg har skrevet før er jeg ikke nødvendigvis stor fan av monopolbusting, men når det er offentlig regulerte og eide monopoler er saken ofte en annen.

La oss ta som utgangspunkt at den reklamefinansierte fjernsynskanalen ønsker å tilby et bredt spekter av programmer for å tekkes seere i alle aldre, kjønn og samfunnslag. Det er vel og bra, men alle insentiver trekker dem bort fra dette. Kanalens annonsører ønsker å reklamere for spesifikke, gjerne kjøpesterke, lett påvirkelige grupper. De ønsker at kanalen skal ha serier som treffer målrettet et forutsigbart publikum. Serier som Gossip Girl, Torsdag kveld fra Nydalen og tilogmed gamle repriser av Pacific Blue har helt avgrensede publikumsgrupper det er enkelt for en annonsør å forholde seg til. De varer ikke lenger enn at man enkelt kan reklamere mellom programmene, og skulle man være så heldig å kjøre sine sendinger fra andre land kan man enkelt bryte av programmene for reklamepauser i den innebyggede reklamepausedramaturgien.

De vil altså få en overfokusering på de programmene som ikke bare trekker mange, men også lett avgrenselige, og kommersielt interessante seergrupper. Dermed ville f.eks. TV2 få penger til å by på OL, de ville hatt penger til å by på fotball, om de hadde fått sjansen til å by. De ville derimot ikke sendt en sending hvor pitchen ville gått noe som: “Vi har lyst å ta opp hele reisen til Hurtigruten, sende det direkte på en fulldekningskanal over fem dager og legge det ut på nett både under og etterpå.” “Javel? Hvem er målgruppa?” “Nei, si det. Vi håper noen litt her og litt der. Da vi prøvde det samme med jernbanen fikk vi litt blest på nettet. Det trakk endel folk, egentlig i alle aldre. Ja, og endel utlendinger likte det også, de er en målgruppe også.” Sånt fungerer ikke fullt så bra fra et kommerst perspektiv.

Hva er så alternativet? Vel, et ganske enkelt alternativ er betal-tv. HBO har hatt stor suksess med mange gode tv-serier de site årene. De har enkelt og greit sagt at de er villig til å ikke tilfredsstille alle, fordi de som de sikter mot er villige til å betale for å se på. De kan leve av abonnentene sine. Det er markedsmodellen til Canal plus og TV1000 også, men med mer sport og mindre originale serier. TV2, i sin jakt på betalingsvillighet har også innført betalingskanaler på både sport og film. Problemet er selvsagt at et lite mediemarked som Norge vil ha problemer med å samle nok abonnenter til å betale for ordentlig satsing.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Som velger i Oslo, og medlem i Arbeiderpartiet, må jeg si at det ikke frister spesielt å gå til stemmeurnen denne høsten. La meg først si at så lenge Høyre har noe som helst å gjøre med FrP og KrF å gjøre vil det ikke være et reelt alternativ å stemme på dem. Men nå begynner man å nærme seg en situasjon der å stemme på Ap er uaktuelt det også.

Årsakene er flere, og de er fordelt på både kommunalt og nasjonalt nivå. I regjering og på Stortinget har Ap vist at de setter politiet foran personvernet med Datalagringsdirektivet. De støtter pamper over sliterne gjennom AFP-ordningen. De har en asyl- og innvandringspolitikk som faretruende nærmer seg Per Sandbergs og Christian Tybring-Gjeddes våte drøm. De har ikke fjernet kontantstøtten, ikke hevet momsgrensa på postordre fra utlandet, de har innført momspliktighet på digital tjenesteimport og kjørt halv moms på mat til ingen nytte istedetfor å heve barnetrygden tilsvarende som faktisk ville hjulpet barnefamilier, i stedet for den imaginære støtten halv moms liksom gir.

På kommunalt nivå er det hakket bedre, de ønsker kontantstøtten bort fra Oslo, som er en god start, men det er ekstremt vanskelig å gjennomføre i bare en kommune, så tror ikke det er spesielt aktuelt. Arbeiderpartiet i Oslo har lenge stått for en toromspolitikk i Oslo som gjør at markedsmekanismene som ellers ville utlignet prisene mellom to- tre og fireromsleiligheter ville utjevnet seg ikke får mulighet til dette. De vil i enda større grad regulere boligmarkedet til å tilpasse seg noen vedtatte forståelser om markedet som til envher tid i beste fall vil være forsinket, og i verste fall vil være regelrett feil. De har også mange bra saker, som i all hovedsak motsetter seg regjeringens uttalte politikk, og dermed sannsynligvis aldri vil gå gjennom.

Jeg ender nok opp med å stemme på dem, men når et partimedlem er så i tvil som jeg er, er det ikke rart Jens frykter hjemmesitterne. Det ville jeg også gjort om jeg var ham.

Mer om dette:

Vårt Land – Gallup: Oppreist i blå vind

Hvis maten var for dyr i Norge, ville flere valgt billigbutikkene. Matmarkedet trenger ikke mer regulering, men mindre.

Matkjedeutvalget har kommet med sin konklusjon, norske matvarer er for dyre og utvalget for dårlig. I sin rapport skylder de på eierstrukturen i matvareindustrien og ønsker videre regulering av industrien. Utvalget er åpenbart misfornøyd med paraplykjedenes manglende vilje til å drive forretninger slik Stortinget skulle ønske de drev dem.  Dette kommer for eksempel tydelig frem under “Forhandlinger og innovasjon”:

Forbrukerne er prisgitt de valgmuligheter [...] som bys frem i dagligvarebutikkene.

Prisnivået på mat blir beskrevet som for høyt, eller i hvert fall “betydelig høyere enn hos våre handelspartnere.” De har en rekke gode argumenter hvorfor det er for høyt, skattesatser, lønnsnivå, toll og så videre, men kommer til konklusjonen at selv kontrollert for disse effektene er prisene for høye i Norge.

Rapporten har fått mye kritikk, kanskje spesielt fra tidligere rektor på Norges varehandelhøyskole, Odd Gisholt. Han prisforskjellene skyldes skatter, avgifter, tollsatser og samvirkeordninger i produsentleddet, mens matvarekjedene gjør alt de kan for å presse prisene ned.

For det første: Utvalget tilgjengelig for norske forbrukere går langt utover det som er tilgjengelig i matvarekjedenes butikker. Det finnes spesialforretninger som slaktere, fiskebutikker, gårdsbutikker og ikke minst den voksende andel av de såkalte innvandrerbutikkene. Alle disse byr på gode alternativer til matkjedene, om man bruker dem.

Deretter, og det er min største kritikk av både rapporten, og av kommentarene den har fått i ettertid: Matvareprisene i Norge er ikke for høye, og jeg kan bevise det. Det er faktisk ganske enkelt.

Man sier ofte at det ikke forekommer fri konkurranse, fordi kravene til fullstendig informasjon ikke er overholdt. Man kjøper en dyrere vare fordi man ikke vet at en billigere finnes. I matvarebransjen stemmer ikke dette. Alle vet at Rema 1000 er billigere enn Meny og ICA, og alle vet at alle vet det. Hvorfor presses da ikke prisene ned på nivået til Rema 1000 hos alle konkurrentene? Fordi de ikke trenger. Nettopp fordi matvarene på Meny og ICA ikke er for dyre.

Tenk selv på når du går og handler på en av de dyre kjedene. Du titter kanskje på prisen og tenker at nettopp disse varene kan du få billigere et annet sted. Nettopp disse varene burde du kjøpt i en butikk som ikke har like bredt utvalg, men som har helt andre priser. Men du gjør det ikke. Det i seg selv er bevis på at varene ikke er for dyre. Hadde de vært det ville en større andel handlet hos billigkjedene, og de dyre kjedene kunne ikke holdt prisene oppe.

Det er altså andre ting enn pris som drar oss inn i butikkene. Det gjør at butikkene kan oppføre seg som monopolister. De har markedsmakt og kan velge å prissette, reklamere, ta ut profitt og velge de optimale mengder å selge basert på profittmål.

Det er allikevel viktig å huske på at selv om maten ikke er for dyr, betyr ikke det at den ikke kan  og bør bli billigere. Den gradvise økningen i markedsandelene til billigkjedene viser at det finnes et ønske om billigere mat.

Som seg hør og bør legger utvalget fram noen forslag som kan løse problematikken i matvarebransjen, oppsummert i en kronikk i Aftenposten. Problemet er bare at forslagene går ut på å regulere de eksisterende aktørene, å tvinge dem til å bli flinkere gjennom nye regler og gjennom nettsider med prissammenligninger. Det foreslås til og med et eget dagligvareombud.

Heller enn å sette i gang med ytterligere regulering og fordyrende prosesser, heller enn å gi mer makt til de eksisterende aktørene gjennom kompliserende regelverk, hva om vi åpner for økt grad av uavhengige aktører? Ved å deregulere landbruket og å redusere eller fjerne tollbarrierer kan vi skape større muligheter for konkurranse mellom norske og utenlandske kjeder i Norge, og ikke minst mellom matkjedene og små uavhengige butikker.

Rapporten er fin lesning med mange gode poenger, men dens konklusjoner om videre regulering er ikke bra. Det vil bare styrke de eksisterende aktørene, og kanskje gjøre at maten faktisk blir for dyr.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Bokskya er et bra steg i riktig retning for norsk bokbransje. Kanskje kan den til og med fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger.

Jeg må først og fremst innrømme at jeg ikke har prøvd Bokskya . Jeg kommer nok heller ikke til å gjøre det med det første, men jeg ser at den kommer til å bli bra for både bokbransje og lesere i tiden fremover. Her er seks grunner hvorfor:

1. Bokskya viser viljen til å gå digitalt. I USA er det nå kommet så langt at papirbøker er sekundært i bokavtaler, og Amazon byr nå aggressivt mot tradisjonelle forlag på bokrettigheter til digitalbøker. Papirbøker er ikke lenger det viktigste salget. Denne utviklingen har norske forlag ikke vært villige til å slå følge med, men nå ser det ut som det kan endre seg. Bokskya viser nemlig at forlagene er villige til å satse digitalt, om enn forsiktig i begynnelsen.

2. Bokskya inspirerer til innovasjon. NRKBeta har overskriften “Bokskya er verre enn ingenting.” Det er selvfølgelig ikke sant. Det er nemlig det samme som de tidlige mp3-spillerne, laserdisc og lydbånd. Det er så lite elegante løsninger på interessante utfordringer at man bare må lage noe som er bedre. Hvor ville iPoden vært om ikke så mange andre hadde prøvd og feilet? Det kan til og med være at Bokskya selv inspireres til innovasjon basert på kritikken som foreligger.

3. Bokskya viser hvor utdatert vertikal integrasjon er. Når forlagene skal finne på nye måter å selge sine gamle produkter, er det klart at det blir halvveis og lite innovativt. Vi har sett Apple storme fram som musikkbutikk for å selge iPod. Amazon har stormet frem fra bokbutikk til ebokbutikk, for å selge sin Kindle. Motivasjonen er å tilby godt innhold for å selge plattformer, og den motivasjonen foreligger ikke hos forleggerne.

4. Bokskya vil definere betalingsviljen til norske eboklesere. Ved at det er de største forleggerne som står bak, vil man fort se om betalingsviljen for ebøker er like høy som for papirbøker. Er man villig til å betale pocketpris for ebøker om man får dem på samme dato som hovedutgivelsen? Sammen med de andre løsningene som foreligger vil Bokskya svare på dette.

5. Bokskya vil vise oss hvor innovasjonssulten i det norske bokmarkedet ligger. I tråd med Paul Romers vekstteori er det ikke de store selskapene som vil gjennomføre den store innovasjonen. Det er de små, de som fremdeles er sultne på suksess som vil gjøre de store framskrittene.

6. Bokskya kan fremprovosere avreguleringen som bokbransjen i Norge desperat trenger. Den norske bokbransjen er ikke bare avhengig av statens støtteordninger, den har klart å pushe de reguleringer de selv ønsker. Helt i tråd med George Stiglers teori om økonomiske reguleringer, har de sørget for et marked som de selv kontrollerer, med momsfritak og liten konkurranse. Bokskya kan være det som viser at avregulering må til for å få en effektiv bokbransje.

Disse seks punktene kan kanskje tolkes som kritikk til Bokskya, men det er det ikke. Bokskya er første steg på en lang vei mot glimrende løsninger i en bokbransje i motvillig endring.

Helseforetakene skulle selv få drives så effektivt som mulig innenfor det politikergitte rammer, definert av målsetninger om økt behandling, regionale tilbud og stor frihet i budsjettering.

Seks år senere, i 2007, ble det levert en massiv evaluering av reformen. Den konkluderte med at effektiviteten har økt 3-4% mer enn i andre nordiske land, men at prioriteringene svikter. Det er for lav forskjell på ventetiden mellom høyt og lavt prioriterte prosedyrer. Dette er ganske som forventet, men det
er en ting evalueringen av reformen ikke har tatt med. I hvor stor grad blir de langsiktige planene innad i helseforetakene ødelagt av politikere som skal tekkes velgere?

Politikere på stemmefiske
Gitt at styringsoppdraget er desentralisert, og i teorien tatt ut av politikernes hender, skulle man tro kortsiktige målsetninger om valgresultater ikke lenger var en del av vurderingen. Det er selvsagt feil, fordi politikere, enten motivert av ønske om å støtte lokalsamfunnet eller bare av ønsket om å ble gjenvalgt, gir etter for fagforeninger og lokale grupper og legger seg opp i helseforetakenes prioriteringer.

Helseforetakene får ikke styre som de selv ønsker, og da blir det ikke helhetlige strategier. Politikerne gir altså ikke slipp, selv om de for ti år siden vedtok at de skulle gjøre nettopp det.

Navarsetes utidige innblanding
Det er her Navarsete kommer inn. Hun har prøvd å redde sykehuset i Nordfjordeid og har ikke lykkes. Hun har forbrutt seg mot desentraliseringstanken, mot uavhengighetstanken, og gått inn som representant for Senterpartiet og som regjeringsmedlem for å påvirke interne forhandlinger.

Hvorfor godtas egentlig dette? Ville det vært godtatt om det var Statoil eller NRK? Vi har sett forsøk på tilsvarende i Posten, men stort sett uten hell. Er helsepolitikken så viktig regionalpolitikk at man ikke kan gi slipp? Eller handler dette til syvende og sist om at helsepolitikk trekker flere stemmer enn et omgjort vedtak i posten? At enkeltrepresentanter må tekke spesifikke grupper for å beholde jobben sin på Stortinget? Det er i hvert fall store følelser og mye hardt arbeid i spill her, noe Navarsete beviste i går kveld.

Det er i hvert fall sikkert at når helseforetakene en gang i fremtiden brytes opp, noe jeg er ganske sikker på at de vil, er det ikke av hensyn til pasientvelferd, men av hensyn til politikervelferd og valgresultat.

Les mer:
Ikkje sint, berre veldig veldig skuffa – VoxPopuliNor

Argumentet for at de offentlig ansatte er underklasse er at de privat ansatte med tilsvarende stillinger tjener så mye mer. Dette ligner veldig på argumentet til Sigve Indregård i Manifest analyse, at det er grunnleggende urettferdig at privat sektor setter lønnsutviklingen.

At det finnes en urettferdig fordeling av lønn mellom offentlig og privat sektor kan godt hende, men at dette skulle, som fagforeningene sier, skape en offentlig ansatt underklasse stemmer bare ikke. Vi har nemlig en underklasse i Norge. Det er da ikke de offentlig ansatte, men de marginaliserte gruppene, de som havner utenfor arbeidsmarkedet. I Norge er det innvandrere og uføre. De marginaliseres på tross av både evne og vilje til å bidra, i all hovedsak fordi det er billigere å holde dem utenfor enn å ta dem inn i varmen.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Det som virkelig er det siste strået, er at man må begrenser importen fra verdens minst utviklede land (MUL). Namibia, som lenge har kunnet selge kjøtt til Norge uten den vanlige 430% kjøttollen har altså nå fått kvote på lammekjøtt. Namibiske bønder, noen av verdens fattigste sådan, får altså ikke selge mer enn 400 tonn lammekjøtt i året i Norge, for å beskytte verdens rikeste bønder.

Ikke bare kan vi altså ikke velge å kjøpe kjøtt av god kvalitet til en billig penge, mangelen på valg går direkte på bekostning av utviklingsland, VERDENS MINST UTVIKLEDE LAND! Hva holder vi egentlig på med? Dette er ikke godt nok, og jeg er veldig glad for at iallfall Henrik Asheim lufter problemet i media. Så kanskje resten kan komme etter.

Maria er ulovlig innvandrer og har vært det i over ti år. Hun kunne fortsatt vært gjemt, om hun ikke hadde skrevet boken Ulovlig norsk under fullt navn. Nå skal hun altså sendes tilbake til Russland, hvor hun ikke har bodd på veldig mange år.

Dette har skapt furore i norsk media, det er jo klart at en jente som ser ut som oss og som tilogmed har skrevet en bok må få bli. Hun er jo et unntak, hun skal vi gå i fakkeltog for og protestere mot politiet for.

Jeg, derimot, er enig med politiet, justisministeren, sannsynligvis FrP og ikke spesielt overraskende Snorre Valen. Denne saken er ikke spesiell. Marie Amelie er bare nok en asylsøker som er her ulovlig og som skal ut. Det som Valen og jeg videre ser ut til å være enige om er at sånn kan det ikke være.

Vi kan ikke ha et samfunn der et land som desperat trenger befolkning velger å kaste folk ut. Et land som har eldrebølgen som største problem i umiddelbar fremtid ikke tar imot de som ønsker å bidra. Vi har som stat og økonomi ikke råd til å sende folk hjem.

Som jeg har skrevet om før, gi folk en tidsbegrenset arbeidstillatelse det sekundet de krysser grensa. Gi folk en mulighet til å oppnå drømmelivet her. Så, om de i løpet av f.eks tre år ikke får arbeid eller studieplass eller hva det skulle være, så må de søke på nytt, med mulighet for avslag. Det gir alle en fair sjanse, det ender problemet med at folk som kan og vil bidra må sitte på rompa uten å få lov. Det ville løst Maria Amelie-problemet på null tid.

Maria Amelie er ikke et unntak som må spesialbehandles, hun er symptomet på en ineffektiv og umennesklig innvandingspolitikk.

Les mer:

Fri innvandring og velferdsstaten – om Civitas optimisme « polecon.no.

Hvordan motivere asylsøkere « polecon.no.

Amelie fikk avslag på asylsøknad onsdag – VG Nett.

Kjæresten: – Frykter Maria Amelie kan bli sendt ut i natt – VG Nett.

Ulovlige Maria « minerva.

Påtalemyndigheten her i traktene « minerva.

Det hele er ganske enkelt. Orkla selger Elkem til et stort kinesisk industrikonsern, og kineserne har to valgmuligheter.

Enten kan de se på Elkem som konkurransedyktig, beholde selskapet som det er i dag eller tilnærmet likt, gjerne med stordriftsfordeler fra deres produksjon andre steder. Da vil man muligens se en spesialisering, men man vil uansett få en bekreftelse på at Elkem er konkurransedyktige utover vår billige kraft. Vi har, som nordmenn, noe å tilby verden som ikke er mer effektivt i Kina.

Eller, så vil de ta med seg det se kan, det være seg navn, teknologi, kapital og kanskje tilogmed noe teknisk personnell, og flytte hele produksjonen. Enten til Kina, eller til et av de mange andre landene konsernet holder hus. Det vil selvfølgelig være synd for de som mister jobben, men det vil være et endelig bevis på at vi ikke kan subsidiere oss til effektivitet.

Kineserne vil altså lære oss mye om vårt eget ståsted i verdensøkonomien, og uansett utfall er det veldig viktig.

Det er nemlig sånn at det som er fint i alle disse byene er hva de en gang var. Gamle Stavanger, bryggen i Bergen og trebebyggelsen og festningen i Fredrikstad er alle fine på postkort, men det gjør dem ikke til fine byer. En ordentlig fin by er en by som er fin på grunn av det nye, ikke på grunn av det gamle. I Oslo har man både festning og gammel by, men det som gjør byen ordentlig fin er Barcode og Tjuvholmen, det er nye Holmenkollen og Nydalen t-banestasjon.

Forstå meg rett, en by trenger sin historie, og man skal ikke undervurdere verdien av nytt og gammelt sammen. Men det er nettopp det man trenger, nytt og gammelt sammen, ikke hver for seg. Det man trenger er at det gamle inspirerer det nye og fører til videre utfoldelse. Det har man klart noen steder i Norge, men ingen steder så bra som i Oslo.

Men Oslo er ikke problemfritt, de prostituerte har blitt mer pågående og tiggingen mer vanlig, men politiet og kommunen har gjort en god jobb i å begrense, tross verdenspolitiske situasjoner som de ikke har spesielt mye kontroll over. Narkohandelen er blitt mindre åpenlys enn den var da jeg kom til byen i 2002, men den er blitt flyttet nærmere publikum. De prostituerte har skiftet farge og er mer pågående, samtidig som etter hva jeg forstår de har redusert prisene for å utkonkurrere den lokale arbeidskraften. Halve byen ser ut til å være drevet av svensk betjening og polsk arbeidskraft. Men til tross for hva enkelte sier, så er dette en av Oslos store styrker, ikke dens svakhet. Oslo som by er blitt rikere av å ha butikker med slakter som er åpne på søndager og som har mer krydder enn Black Boys relativt begrensede utvalg, som har rå overvinger av kylling og sauehoder.

Oslo er Norges uten tvil fineste by, ikke bare av utseende, men også i sjelen. Oslo er Norges fineste by.

Les også:

God natt, kjære Oslo — Det skulle tatt seg ut av Jakob Arvola

En venninne som er sosionom og jobber med psykisk syke tipset, meg om en bok[1]. Denne handler om en jente som i ung alder led av seriøs schizofreni, men som voksen ble helt frisk og nå er utdannet psykolog med behandlingsansvar. Beretningen presenterer psykiatrien fra synsvinkelen til både pasient og behandler. Boken skremmer meg med sin skildring av et moderne psykiatrisk helsevern. Visst vet vi at mildest talt brutale behandlingsmetoder som lobotomi og elektrosjokk har preget psykiatriens historie opp til moderne tid, men har ikke hundre år med utvikling brakt oss lenger? Riktignok gjør psykofarma (medikamenter), elektrosjokk og lobotomi at pasienter blir roligere og kanskje utviser mindre symptomer, men tilbakefall er vanlig og mange blir kanskje aldri friske. Det blir veldig fristende å kritisere en vitenskap som tilsynelatende ligger så i bakevja. Men som økonom ville det vært som å kaste den berømte steinen i glasshuset.

For hvor godt har økonomifaget vært i stand til å håndtere sin til tider veldig syke pasient, økonomien? Markeder kan bli både paranoide og schizofrene over natta og selv om sentralbanker bruker psykofarma (kvantitativ lettelse, nødlån eller lignende) som beroliger på kort sikt, kommer symptomene like brått tilbake rundt neste sving. Vi sier at markedene er irrasjonelle og at ”det er mye psykologi i markedet”. Og på samme måte som psykiatrien ofte mislykkes i å finne én årsak, har økonomer veldig forskjellige forklaringer på hva disse symptomene kommer av. Du vil ofte finne mange skråsikre diagnoser på samme symptom.

Tvang er også mye brukt i økonomien. Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken knytter ofte sterke restriksjoner til sine ”medisiner” mot økonomier i dårlig forfatning, og ofte forsvinner symptomene på kort sikt for å dukke opp igjen senere[2].

Den klareste analogien mellom psykiatri og økonomi kommer likevel fra behandlingsmetoden som ble benyttet i Sør-Amerika på 70 tallet. Overregulerte markeder ble sluppet fritt over natten i det som populært ble kalt ”sjokkterapi”. Konsekvensene er man sterkt uenig om, men mest markant har kritikken vært mot Chile hvor et demokrati ble byttet ut med et strengt diktatur som nettopp kunne gjennomføre denne terapien. Demokratier tenderer nemlig til å ikke like ”sjokkterapi”. Og på samme åte som lobotomi sikret seg en Nobel-pris fikk sjokk-terapeut Milton Friedman også sin medalje i Stockholms rådhus i 1976[3]. Også pop-økonomen Jeffery Sachs har brukt begreper som klinisk-økonomi (og foreslått en metode for det han kaller differensiell diagnose).

Mennesker og økonomier blir syke. Psykiatri og økonomi som fagfelt ser ikke ut til å ha lyktes nevneverdig med å forhindre dette eller kurere sykdommene. Det er sjokkerende å lese om den unge kvinnens skjebne, men samtidig veldig nyttig. Jeg håper det kommer en bok der økonomien forteller sin historie som syk, og som økonom.  

[2] Et meget interessant innlegg i denne debatten finner du i Joseph E Stiglitz banebrytende bok ”Globalisation and it’s discontents”.

[3] To avvikende beretninger om ”sjokkterapi” kan du finne i Naom Kleins ”Sjokkdoktrinen” og Jeffery Sachs ”The End of Poverty”.

Dette går ikke de enda yngre hus forbi, og man får yngre som emulerer de eldre. Her entrer ei ung jente på ti år bildet. Hun, med eller uten foreldrenes viten, blogger og videoblogger om mote og sminke. Som tiåring har hun hverken budsjettet eller erfaringen til de eldre jentene og gjør noen småfeil. Videoene er søte og det er en høydare når hun har spart penger for å kjøpe seg noen pene solbriller til et par hundre kroner. Hun har en sjarmerende dialekt og er varm og positiv.

Problemet er bare at hun får endel stygge kommentarer. Folk beskriver henne som baby, som feit og stygg. Klærne hennes er ikke dyre nok og det er ikke måte på. Hadde hun her vært erfaren blogger eller vært tilknyttet et av de store bloggermiljøene hadde hun visst å ikke begå generaltabben. Don’t feed the trolls.

Jenta går i en video ut mot de stygge kommentarene og sier at hun er ikke baby, da hun tross alt er ti år, snart “ølløv”. Da åpner demningen seg. Hun blir rasert. Det blir så galt at bloggen og videoene fjernes fra nettet. Dessverre er disse allerede lastet ned fra YouTube og lastes opp med åpne kommentarfelter og hun spottes for åpent nett. Det finnes mange grupper på Facebook som gjør narr av henne, og hun kan umulig ha det spesielt lett akkurat nå. Foreldrene ser heldigvis problemet og gjør det de kan, men mot den anonyme massen er det ikke mye å gjøre.

Jeg håper jenta har det greit og at hun kan være en advarsel for andre som ønsker å blottlegge sitt liv på nett. Ta gjerne kontakt med erfarne bloggere og hør hva de gjør for å unngå hatstormen. Og til dere som ødelegger livet til den stakkars jenta, hva skal man liksom si til dere? Tenk dere om…