I det siste har vi lest mye om de flinke barna som ikke får god nok oppfølging på skolen, de som lider under en enhetsskole. I Aftenposten i dag stod en av disse frem og fortalte om hennes oppvekst med lesing under dyna og seksere i karakterboka. Nå må man sette noen grenser. Det er nemlig en vesentlig detalj noen har glemt å ta med i denne debatten.
Det er ikke de flinke barna som trenger oppfølging. Det er ikke de som sitter i timevis og leser og får gode karakterer, men føler det ikke er kult å gjøre det. De er ikke problemet. Problemet er de smarte barna, de virkelig smarte barna. De barna som ikke trenger å lese for å komme seg gjennom den middelmådige skolen, de som er smartere enn lærerne og vet det, de som ikke har behov for å få seksere fordi de kan skulke alle halvparten av timene og fremdeles komme seg gjennom skolen med såvidt gode nok karakterer. Alt dette fordi de kjeder seg.
De trenger ikke gjøre en lekse på barneskolen, ei heller på ungdomsskolen. De sitter og synes alle de andre er dumme som må lese lekser, at de andre er svake som må følge med i timen. De har alltid et svar når læreren spør, og det er somregel frekt, nedsettende mot minst to i rommet og ikke det læreren vil høre. Det er de som alltid hører “hvis du bare gjør en liten innsats, da vil du være så flink” eller “du har så mye potensiale.”
Det er de barna vi må ta vare på. Vi må gi disse barna ekstra oppfølging, sette større krav til dem, gi dem noe å bryne seg på. De flinke barna er streberne. Sitter man flere timer til dagen med lekser er det siste man trenger større utfordringer. Da blir det bare mer lekser. Klarer man derimot hele matteleksa i hodet, og derfor demonstrerer at man kan det for å vise at man kjeder seg, da trenger man utfordringer, da trenger man oppfølging.
Hvis man ikke gjør det, vil nemlig disse få problemer senere. Man vil ikke få utnyttet sitt potensiale, man vil være middelmådig. Man vil kjede seg så mye at man må finne et substitutt til hverdagen. Når man kan komme seg gjennom videregående med helt gjennomsnittlige karakterer og en dopvane som ville knust Keith Richards, da har man et potensiale som ikke må overses, men da er det somregel for sent. Ikke alle de smarte havner selvfølgelig på kjøret, men mange ender opp med ikke å gjøre noe særlig, fordi man oppfattes som lat, lite samarbeidsvillig og sta, når man i virkeligheten bare kjeder seg.
Ikke kom og si at man skal gi medaljer, gullstjerner eller skryt til de flinke. Ikke kom og si at man må tilpasse enhetsskolen til alle. Heller si at man skal gi støtte, veiledning og oppfølging til de smarte. Ta dem ut av klassen, gjør noe med de barna sånn at de også kan være blant likesinnede, kan få utfordringer og kan slippe det forbanna maset fra streberne.
Om forfatteren: Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice. Mer om det samme:
- Rekruttere lærere – om lønn Samfunnsøkonomisk teori sier at dersom man øker lønnen i et...
- Studiestøtten er høy nok! Arbeiderpartiet er i gang med sin kampanje “Hva er viktig...
- Plastgenerasjonen Henrik Langeland har skrevet et fint innlegg om 68ernes barn....
- Rekruttere lærere – om lektor II Under kontakt med Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Twitter, pekte...
- Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til...
Tags: Skole, Utdanning, Utdanningspolitikk
Hmm, jeg tror ikke jeg er enig med deg i dette. Et cheap shot ville være å oppsummere innlegget ditt med at “Will Hunting er den viktigste eleven i landet”. Og det tror jeg ikke er tilfelle. De aller fleste er ikke født med noe ekstremt talent, og det koster tid og innsats å bli flink – også på skolen. Jeg tenker på Geoff Colvins argument om at “Talent is overrated” (http://www.thersa.org/events/audio-and-past-events/talent-is-overrated ). For å utvikle ferdighetene våre trenger vi vedvarende – og veldig krevende – trening. Og da tror jeg innlegget i Aftenposten treffer ganske godt: den norske skolen mangler et læringsmiljø som motiverer hver enkelt til å forsøke å bli bedre.
Okei, jeg skal innrømme jeg muligens var litt hard mot streberne. Poenget mitt er egentlig det samme som ditt, talent er overvurdert ute i verden, men ikke de første 9-12 årene på skolen. Har man talent legger man seg til en vane å ha talent. Da vil man ikke jobbe for å få til noe senere. Man vil, som du så korrekt sammenligner det med, få en Will Hunting, som vasker på MIT fordi han aldri har blitt utfordret.
Mitt poeng er bare at hvis man utfordrer disse på et tidlig stadium, vil man kunne gjøre noe godt for resten av livet deres. Det må være verdt de ressursene.
De som ikke har disse ressursene, de som jobber hardt fra begynnelsen, de trenger også oppfølging, men av en helt annen type. De må bare holdes i gang. Det er de virkelig smarte som må piskes.
Enig! Ved ikke å utfordre de beste elevene gjør man dem en stor bjørnetjeneste.
Dette ble da en veldig kort fight.. :)
Strebere er bermen. Talent og tilfeldigheter er de mest undervurderte faktorene i dagens utdanningssystem, og yrkesliv generelt.
Tja, Erik. I det store og hele er det nok de som jobber hardest som gjør det best – på de fleste områder.Som Kristian Landegård påpeker er talent overvurdert. Det er en nødvendig, men i de fleste sammenhenger på langt nær tilstrekkelig faktor. Jeg tror skillet mellom talent og “streber” lett kan sementere en del klisjeer, og til en viss grad er konstruert. Mens en person med sosiale antenner som gjør det bra på skolen gjerne blir oppfattet som talentfull, vil en uten de samme sosiale ferdighetene bli avskrevet som streber.
Forøvrig vil jeg vil jeg si meg helt enig i at det er viktig å følge opp de barna som har lett for det. Fra musikermiljøet vet jeg at de med mest talent ofte blir forbigått av folk som har færre medfødte evner, men desto mer tålmodighet.
Windingstad:
Kjenner godt til musikkmiljøet som du nevner. Talent betyr så utrolig lite om du ikke jobber, men så vanvittig mye om du gjør. Jeg vil gjerne presisere at når jeg snakker om streber, har sosiale omgivelser ingenting med saken å gjøre. Jeg har definert streberne som de som jobber hardt uten å ha et dominerende talent, altså innleggeren i Aftenposten i dag, som virket ganske godt sosialt tilpasset.
Windingstad:
Men hvordan definerer man best? Ingeniøren som lager flest broer som ikke faller ned? (er det målet har du rett) For komponisten? *Fotografen ( ;) )? Sprinteren? Hvis en ønsker å få mest mulig samfunnsnytte av den kompetente elev, så er det klart at et system som oppfordrer til kvantitetslæring, nok best egnet.
Jeg synes ikke det er noe godt mål.
Et system som bidrar til å fange opp, og pleie, de mest talentfulle, i deres disiplin, vil være et samfunn med høyere fjelltopper.
Jeg kan akseptere at de svakeste faller fra tidlig, gjerne før en går inn på ungdomsskoletrinnet. Så får heller røkla gli inn i naturlige støttefunksjoner til enerne.
Erik:
Best er egentlig ganske enkelt definert innenfor de fleste felt. Den som utøver sitt felt med høyest kvalitet, der kvalitet defineres innenfor gitte parametre som marked, peer-recognition (fant ikke et bra norsk ord), målbarhet og så videre.
F.eks. Ingeniøren som lager de broene som passer spesifikasjonene lagt frem og får den høyeste prisen kan enkelt regnes som best. Fotografen som hedres av flest andre fotografer og som får høyest pris/mest gjenkjenning for flest av sine bilder må vel regnes som den beste? Selv om det for en komponist eller kunstner ofte er etter hans død.
Problemet i samfunnet i dag er at de svakeste faller ikke fra tidlig. De holder ut lenge, det er mange av de smarteste, de med mest potensiale og talent, som faller fra fordi de ikke klarer stille krav til seg selv som resultat av aldri å ha blitt stilt krav til.