På mandag arrangerte Aftenposten debatt om de glemte valgtemaene. I panelet satt Kåre Willoch, Anne Enger og Hanne Marthe Narud, tre flinke og engasjerte samfunnsdebattatanter. De hadde alle gode temaer som de mente var unndratt valgkampen, men det var Willoch som fenget lytterne mest. Han mente at man har et fødselspengesystem som diskriminerer unge mødre. Han viste til at rundt halvparten av gravide under 25 gjennomgår provosert abort, og mange av disse oppgir økonomi som viktigste årsak for å ta abort. Selv om han anser retten til selvbestemt abort som naturlig mener han at man ikke kan leve med at så mange velger abort av økonomiske grunner.
Spørsmålet mitt er heller, er det riktig å subsidiere fødsler generelt? Bør man stimulere til barn som inntektskilde?
Jeg mener at systemet som det er i dag, med fødselspenger, overgangsstønad barnetrygd og kontantstøtte har endel uheldige konsekvenser og at økningen Willoch foreslår vil forsterke disse konsekvensene.
Først og fremst belønner man fødsler i et samfunn hvor de som ofte trenger disse belønningene mest er de som er dårligst egnet til å ivareta et barns interesser. Det er ingen selvfølge at høy inntekt gir gode foreldre, men ingen inntekt gir heller ikke en optimal situasjon.
Det andre problemet er at man subsidierer hjemmegang gjennom kontantstøtten. I et samfunn med full barnehagedekning og mangel på arbeidskraft er det på ingen måte naturlig å subsidiere folk for frivillig ikke å jobbe. Da betaler staten for å holde økonomien nede, det virker ikke riktig.
At man i dag belønner de med tapt arbeidsinntekt mer enn de uten er en av måtene man har prøvd å unngå disse effektene, men det er kanskje ikke nok. Kanskje man skal droppe hele fødselspengene og en gang for alle legge kontantstøtten på hylla.
Om forfatteren: Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice. No related posts.
Den billigste måten å heve kvaliteten på det norske folk er å slutte denne fjasete insisteringen på at bermen skal få unger.
la de med penger og vett nok få unger, og så ta seg av problemet på egenhånd.
det er urimelig at jeg skal subsidiere at bermen formerer seg. jeg har ikke noe ønske om det, og samfunnet tar skade av det (jfr. Idiocracy)
Det gjør kanskje ikke ens argumenter veldig slagkraftige at man refererer til filmer laget av samme som lagte Beavis and Butthead, men det er et tankekors at de som får flest unger gjerne er de som vanskeligst kan ta vare på dem.
Det er alikevel to ting som er viktig å huske på. For det første, hverken utdannelse, intelligens eller rikdom er viktigere enn kjærlighet. For det andre, man kan ikke la staten gå inn og bestemme hvem som skal få barn eller hvor mange. Det betyr selvfølgelig ikke at man trenger oppfordre til eller belønne de som ikke er i en situasjon hvor det er optimalt å få barn.
…and i get to keep my red swingline stapler.
Ja, det låter verkligen som ett resonemang där de rika och intelligenta och välanpassade ska få föda barn. I Sverige hade vi liknande resonemang under första delen av 1900-talet. Rashygien, kallas det, och praktiserades ivrigt av nazisterna.
Ebla: om du svarte Erik, så er det forsåvidt greit, men om du svartehovedinnlegget så mener jeg at det er en vesentlig forskjell på å nekte noen å få barn og å subsidiere grupper for å få til en ønsket familiepolitikk. Men det kan jo hende at du har rett og at man ikke burde subsidiere noen form for familiepolitikk. Det er nok det mest rettferdige og det minst nazistiske.
Kanskje man bare burde la barnefamilier ta inntektstapet uansett hvilken byrde det måtte føre til.