Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om noe høyreorientert innlegg, om offentlig ansatte. Han refererer Murray Rothbard, som mener at det er et grunnleggende problem med offentlig sektor. De får ikke betalt av kundene sine, så insentivene for å gjøre en god jobb er svake. I tillegg er kunden, som i dette tilfellet er en borger, sett på som et forstyrrende element, ikke den livsviktige kilden til inntekt som i privat business. Ikke får den enkelte ansatte betalt basert på resultater. Det er altså helt naturlig av et rasjonelt menneske å ikke bry seg om kunden i offentlig sektor.
Jeg har tidligere skrevet om kommersielle modeller hvor bruker ikke er betaler, så den delen er ikke så interessant, det som er mer interessant er Kaplans observasjon at det slett ikke er sånn at alle offentlig ansatte er slabbedasker som ikke gjør en god jobb. Noen er faktisk veldig flinke og jobber hardt for at kunden skal bli fornøyd.
Denne observasjonen forvirrer liberalisten og han prøver gjennom fire hypoteser å forklare hvorfor det er sånn at noen av de som jobber i staten ikke er så dårlige som man skulle forvente.
- Government employees’ financial rewards for performance are better than Rothbard described.
- Elected politicians at the top of the pyramid send good incentives all the way down to the base because they’re worried about re-election.
- Government employees self-select for dedication and/or caring.
- Government employees want to look good in front of their co-workers.
1 utelukkes kjapt, for selv om noen jobber krever en nøyaktig mengde produksjon, så er de fleste jobbene ikke slik, sier han. 2 er ute like kjapt, for det er ikke byråkratiets arbeid som avgjør gjenvalg, det er heller andre ting som avgjør gjenvalg.
Selv om nr 4 kan stemme til en viss grad, så er ikke det den viktige løsningen. Han ler også litt av nr 3, men peker på at det er vanlig i omsorgsyrker. Det er hypotesen han ønsker å studere videre.
Kaplan er flink, men som alle mennesker ser han problemene i lys av sin bakgrunn. Det gjør selvfølgelig jeg også, og jeg ser helt andre svar på hypotesene. Først og fremst er det klart at han snakker om amerikansk, mens jeg snakker om norsk byråkrati, men det skaper ingen sammenligningsproblemer.
Han undervurderer det første punktet. Han ser på lønn i forhold til å få sparken, men det er flere ting som spiller inn. For det første ser han ikke på faktorer som bekvem arbeidstid, lavere risiko, forutsigbar arbeidsdag og gode pensjonsordninger. I USA, hvor man må sørge for mye mer selv er også helsedekning et viktig trekkplaster. Det offentlige har tradisjonelt vært flinkere å tilfredsstille behovene til småbarnsforeldre og bedre tilrettelagt for kronisk syke og handikappede.
Trusselen om privat sektor kan være en god motivator når man har sånne goder å miste. Videre beskrives ofte byråkrater som budsjettmaksimerende og med et iboende ønske om å bli mellomleder. Gjør man en god jobb kan man altså få personalansvar. Pisk og gulrot i boks.
Legrands riddere og knekter illustrerer et viktig poeng. Han mener at ivrige og late mennesker finnes overalt, stokastisk fordelt. Hvis dette er sant, er det da sånn at mange selvselekteres? Riddere søker seg inn i offentlige yrker for å gjøre allmennheten godt. Det er ikke vanskelig å ser for seg.
I noen yrker, peker Kaplan på, er det svært vanlig å mennesker motivert av annet enn lønn, lærer- og omsorgsyrker spesielt. Er det sånn at riddere søker seg inn i byråkratiet fordi de ønsker det? Kaplan mener at det iallfall er verdt å studere videre.
For å oppsummere, så er jeg enig med Kaplan at det kan være en selvseleksjon. Visse folk søker seg nok mer til visse yrker. Men, man skal ikke undervurdere pisk og gulrot, som både han og Murray Rothbard gjør.
Om forfatteren: Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice. Related posts:
- Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver
- Dårlige løsninger er udemokratiske – om altinn og skatt
- Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap
Tags: Bryan Kaplan, Byråkrati, Insentiver, Legrand
Dersom riddere søker seg til det offentlige, hva slags folk er det da som ender i det private?
Jeg synes analysen preges av et naivt forhold til rasjonalitet, insentiver og folk. Den forteller kanskje mer om den økonomen Kaplans hjelpeløshet i møte med omverdenen?
Bildet er selvfølgelig sammensatt og lar seg ikke redusere til en eller flere av insentivene som nevnes her.
Hva med feks gleden i å gjøre en god jobb? Mange unge håpefulle hevder å “ville jobbe med mennesker”, når de begrunner yrkesvalg.
Når det er sagt tror jeg du/dere undervurderer effekten av punkt 4.
Det er riddere nok til alle sektorer, og de er villige til å ta betalt, men da er de ikke lenger forskjellige fra knektene.
Man kan godt si at Kaplan har et naivt forhold til rasjonalitet. Det preger ofte mye av rational choice-debatten. Men det er det som er så fint med modeller, de er så herlig naive. Virkeligheten er ofte mest et forstyrrende element i sånne argumenter. Dette er tross alt samme mann som mente kjøttforbruk var et essensielt mål på velferd.
Gleden i å gjøre en god jobb kommer til dels inn under punkt tre. De hadde kanskje hatt det uansett sektor, men det er noen som velger en jobb de liker og derfor liker å gjøre en god jobb enda mere.
Det er interessant at du trekker frem punkt 4, jeg trodde det var noe som nesten ikke var tilstedeværende i offentlig sektor. Skriv gjerne mer om dine argumenter her :)
Mennesker er mest grunnleggende sosiale. Vi lever i en sosial verden hvor vårt forhold til folkene vi har rundt oss til syvende og sist er det som tilfører hverdagen mening. Det er dem vi sammenligner oss med og det er dem vi får tilbakemeldinger på det vi gjør fra.
Når folk jobber livet av seg for å tjene mye penger handler vel ikke det om pengene per se, men om den anerkjennelsen man får fra omgivelsene, ved å kunne vise fram symboler på mye penger og dermed vellykkethet.
I andre sosiale kontekster vil det være andre meritter som verdsettes med den samme typen bifallende oppmerksomhet. Så dersom man er med å dra lasset, gjør en skikkelig jobb, finner nye løsninger, gjør jobben lettere for andre, sprer godt humør og generelt bidrar til det fellesskapet en arbeidsplass utgjør, tror jeg anerkjennelsen vil være svært motiverende for mange. .
For å illustrere poenget, hvorfor blogger du?
Synes du kanskje burde forklare bedre hva riddere og knekter er. Legrand sine teorier er temmelig interessante som en modell..
Her er en lenke til en anmeldelse av ham:
http://econrsss.anu.edu.au/~aleigh/pdf/LeGrandReview.pdf
iacob: Veldig godt poeng.
Oda: jeg kunne skrevet i mange døgn, men hadde nok ikke klart å si det så bra som @kristianland
http://kristiansnotisblogg.blogspot.com/2009/08/gravende-journalistikk-pa-nettet-svar.html