Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter av

October 19th, 2009

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers


Om forfatteren:  Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice.


Tags: , , , ,