Og er man ‘too big to fail’ vil mekansimene bak kreativ destruksjon ikke inntreffe fordi de blir aktivt forhindret. På sett og vis er dette urettferdig for de aktørene som opererer innenfor ‘sunne’rammer og som kanskje ville vært i en posisjon til å kapitalisere på at ‘dårligere’ konkurrenter gikk konkurs. For banker med solid egenfinansiering har det nesten i retrospekt vært ulønnsomt å være på den sikre siden. At institusjoner er for store til å få lov til å gå konkurs vitner om at avgrensningen mellom stat og næringsliv har på et tidspunkt blitt for svak. Under bankkrisen ble mange finansinstitusjoner reddet fordi ringvirkningene var allerede oppfattet som for store. Problemet er at den påfølgende konsolideringen av baknindustrien mangedoblet disse potensielle ringvirkningene. Så når krisen pånytt inntraff har man simpelthens blitt for store til å få lov til å gå konkurs. Og dermed er kreativ destruksjon nok en gang blitt kunstig satt til side for fellesskapets ugunst.

Tilogmed Greenspan innrømmet her om dagen at ‘if your too big to fail, your too big’.

Vi er nok ikke så enige som du tror. Det finnes veldig mange gode grunner til å nasjonalisere bankene. F.eks. for å innføre politisk styrt virksomhet og politisk styrte investeringer. Men ønsker man at bankene, og resten av finansinstitusjonene, skal drive økonomisk effektivt er ikke nasjonalisering løsningen. Da vil de nemlig fortsette å operere med nullrisiko, og de vil ikke ha lært noenting.

Ellers er vi nok ganske enig om bankenes (finansvesenet er egentlig et bedre, det gode gamle bank er en ganske mangelfull beskrivelse) rolle. USA burde nasjonalisert flere av de store finansinstitusjonene, på linje med hva Sverige og Norge gjorde rundt ’90. Dessverre valgte de en løsning hvor bankene får den finansielle oppsiden hvis det går bra, og samfunnet dekker tapet hvis det går dårlig.