Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar til å kjempe mot Ap og SVs shoppingfeber. Nå er det REC som skal kjøpes. Stein Erik Hagen har varslet at han vil selge sine aksjer i REC når han får en akseptabel pris, og lufter samtidig ideen om statlig oppkjøp.
Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.
REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?
Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.
Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.
Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.
Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.
Om forfatteren: Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice. Related posts:
Tags: Flexicurity, Giske, Høyre, Politikk, Regjeringen, Økonomi
SV, Ap og Frp er smittet av samme feber, ser det ut til. Ikke bra, og egentlig ganske påfallende at det liberalistiske Frp har blitt statskapitalistisk, at SV og Ap er statskapitalistisk overrasker jo ikke.
Jeg tror denne kjøpefeberen skyldes en fiks og forfeilet ide om at industri er viktigere enn annen næring, f.eks. fordi industri er “verdiskaping” og at tjenester (inkl offentlig sektor) er “forbruk”. Hvorfor er det helt OK at ICA og IKEA er svensk, men ikke REC eller Hydro?
Ellers virker det som du av og til forveksler teori og empiri, du argumenterer ut fra rent teoretisk antakelser.
Jeg er likevel helt enig i ditt poeng om flexicurity. Med den nordiske velferdsstaten som basis har vi gode forutsetninger for en økonomi med god omstillingsevne.
At FrP er all over the place er ikke så rart, det ligger litt i populismens natur.
Jeg vil ikke si at jeg forveksler teori og empiri, men målet med denne bloggen er å argumentere fra et teoretisk standpunkt, som en motvekt til anekdotehelvete i nyhetene. Kanskje ikke alltid vellykket, men det er et mål iallfall.
Ser du har begynt å kommentere på mange saker, det synes jeg er kjempefint. Er du på twitter? Kan se for meg noen fruktbare diskusjoner der ;)
Dersom du med teoretisk mener prinsippiell og systematisk. er jeg 120 % enig.
SOm du sikkert vet minst like godt som meg er en av utfordringen ved samfunnsøkonomikk at den til dels er aksiomatisk-deduktiv. En del samfunnsøkonomer argumenterer derfor (nesten) bare ut fra teori eller antakelser som om denne var en treffende og fullgod beskrivelse (altså at man bruker kartet som det var identisk med terrenget, særlig problematisk dersom man ikke har testet kartet mot terrenget).
Jeg er enig i at mange samfunnsøkonomer argumenterer rent ut fra argumentenes iboende logikk, men som tilhenger av eksperimetell økonomi vil jeg si at selve fagets grunnpillarer ikke er som ditt kart som ikke er testet mot terrenget, men innehar muligheten til å sannsynlighetsfeste argumentene.
Kroneksemplet er at i de enkle økonomiske modeller vil et aktør godta alle fordelinger som øker egen nytte, om bare marginalt. Eksperimenter viser at man må tilby noe mer enn marginal nytteøkning, men logikken holder iempirien også.