Det gode FrP – Elitepartiet i partiet av

August 17th, 2015

Jeg har tidligere skrevet om FrP. Det er et yndet emne for mange, mest fordi de er så morsomme. Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde er gjengen som vi i akademikerkretser ler av. Gjengen vi som akademikere ser ned på, rister på hodet og sier at “hadde folk bare utdannet seg, så ville de aldri stemt på FrP.” De går ikke an å debattere med, fordi ikke bare har de andre meninger, men forutsetningene for deres meninger er så langt ute i skogen at det ikke går an å forholde seg til. Men det er ikke sånn at dette gjelder hele FrP. Fordi det finnes et parti i partiet. En gjeng som er mye mer akademiske og som man kan forstå at folk stemmer på. Og aldri har det vært klarere enn da FrP skulle forme Regjering.

Da FrP skulle forme regjering sammen med Høyre ble det veldig tydelig at det er stor forskjell på hvem som er tydelige karakterer i valgkamp og i opposisjon, og hvem som er spiselige for Regjeringsarbeid. Siv Jensen måtte selvsagt med, ikke bare fordi hun er leder, men fordi hun spiller balansen mellom kjernen og de flinke i partiet veldig godt. Med seg fikk hun noen av de flinkeste i partiet, Ketil Solvik-Olsen (samfunnsøkonom), Anders Anundsen (Jurist), Sylvi Listhaug (Lærer, med praktikanterfaring fra US House of Rep’s), Tord Lien (Hovedfag historie), med tillegg fra Solveig Horne som erfaren regional, nasjonal og internasjonal politiker og knytning til kjernen med Robert Eriksson, en annen erfaren regional og nasjonal politiker. Da disse gikk inn i regjeringen fikk de føre politikk. Ikke den politikken enkelte av oss forventet, men god liberalistisk politikk. Det handler om privatisering, effektivitet, skatteletter og kompetansestyring. Det handler om private aktører i offentlig finansierte tjenester og mer vei for penga. Og mens Per Sandberg står på sidelinja og sutrer jobber Horne for økt kompetanse i Barnevernet, Solvik-Olsen bygger vei som aldri før, godt hjulpet av Statssekretær Bård Hoksrud. Ting går bedre enn noen hadde forestilt seg. Det er ikke et spor av maktarroganse, her skal vi sørge for at om vi ikke får være så lenge, så skal iallfall den politikken som er våre hjerter nær gjennomføres. Ikke alle er enige med politikken, deriblant meg, men det er iallfall en helhetlig, solid politikk som lett kan settes i den vanligvis amerikanske båsen “small government conservative” eller “libertarian” med en norsk vri.

Så hvorfor forblir denne elitegruppen i partiet som består av så mange flere Ellingsener og Sandberger enn Listhauger? Vel, for å oppsummere det i ett ord, stemmer. Alene ville de ikke bare vært på marginen, men de ville bare vært nok et forsøk på få et DLF på beina igjen. Det er ikke rom for dem i det norske politiske spekteret på egenhånd. Og det vet denne gruppen. Fordi mens hverdagen i regjering går på skinner, så er med ett hverdagen tilbake, det er valgkamp igjen.

Plutselig er det ikke den lille eliten i partiet som skal gjøre jobben sin lenger, man må aktivere kjernen. Man må sørge for at de som ikke forstår hvorfor offentlig privat samarbeid har gode og dårlige sider, men i hovedsak er en litt kompleks måte å privatisere tradisjonelt offentlig ansvar og dermed må vurderes individuelt fra sak til sak, kommer seg til valgurnene og stemmer på sine lokale Per Sandberger. Da må man skremme med Ap og SV, man må skremme med høye skatter, bompenger og ikke minst innvandring. Man trekker da de samme flinkisene foran kamera for å forsvare en politikk som ikke står i tråd med den politikken som føres av Regjeringen. I Syria-saken må altså statsrådene forsvare en valgkamp som går direkte mot sin egen regjering. Da får man svar som “Spørsmål om partiets valgkampmateriell må du rette til Frps partiorganisasjon” fra Solveig Horne eller Solvik-Olsens

Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.

Og de andre partiene gleder seg. Fordi de vet at det er her de sikrer sin egen base. Og vi kan bare håpe at de etter kommunevalget går tilbake til sine regjeringskontorer og fortsetter politikken sin uten å ha gjort ubotelig skade på troverdigheten til Regjeringen.

FrP må i all overskuelig fremtid fortsette denne linedansen. For å forbli relevante må de holde på kjernen, og for å forbli spiselige for sin regjeringspartner og få gjennomført sin politikk må de ha en elite på toppen. Folk som kommer ut av FpU med Ayn Rand-lektyren i orden, som har gått på Civita-akademiet, har mastergrader i samfunnsøkonomi, juss, finans og mer, styrker elitegruppen i partiet. Folk som tidligere FpU-leder Ove Vanebo (jurist), Statssekretærene Cecilie Brein-Karlsen (økonom), Vidar Brein-Karlsen (jurist), Hanne Maren Blåfjelldal (samfunnsviter), Kristian Dahlberg Hauge (Sivilingeniør) og flere gir håp for at også en fremtidig FrP-regjering vil være mer Ketil Solvik-Olsen enn Per Sandberg.


Om forfatteren:  Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice.


Tags: , , , ,