Har inflasjonsmålet utspilt sin rolle? av

January 27th, 2016

Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.

Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.

Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.

  1. Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
  2. Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.

Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.

I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.

Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.

Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.


Om forfatteren:  Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice.


Tags: , , ,