Konkurransemyndighetene ødelegger økonomien – Monopoler er markedets største innovasjonsfaktor av

January 29th, 2016

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt har høyresiden vært fokuserte på en velfungerende markedsøkonomi, men etterhvert er også venstresiden i politikken veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet. Konkurransemyndighetene kan gjennomføre razziaer om man mistenker brudd på lover og regler i markedet.

Men, selv om man er markedstilhenger, er det ikke sånn at man nødvendigvis mener at man skal bryte opp monopoler. Det finnes nemlig de som mener at innovasjon er viktigere enn et perfekt balansert marked og at konkurransemyndighetenes håndheving fører til mindre innovasjon, og jeg er nok i den gruppen. Disse er veldig ofte liberterianere som mener at all inngripen av myndigheter skaper ineffektivitet. Og selv om jeg ikke er enig i at det alltid gjelder, så mener jeg at det i mange tilfeller er ineffektivt å gripe inn i konkurransesituasjoner. La oss ta en rask gjennomgang i hvorfor disse argumentene er interessante.

Det første og mest essensielle steget når man skal analysere en avgjørelse er å kartlegge målsettingen. Det er helt forskjellige krefter som spiller inn om man ønsker nytte på kort sikt eller på lang sikt. Er målsetningen at man på kort sikt ønsker å gi forbrukere lavere priser i det eksisterende markedet eller ønsker man å utvikle et velfungerende deregulert marked på lengre sikt? Dagens konkurranseregler er laget for å ivareta det første, men dårlig utstyrt til å takle langtidsnytte. Reglene kveler nemlig kreativ destruksjon.

Det som skjer er at man bryter opp monopolene for å sikre at konkurranseeffektene man lærer om i mikroøkonomien virker. Og ofte er det riktig, konkurranseeffektene virker… litt. Problemet er at om man nekter ICA og COOP å slå seg sammen, så sikrer det ikke bare konkurransen mellom de to, det hindrer problemene monopolvirksomhet skaper, som gjør at man får reell innovasjon. Altså, forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo. Veldig ofte tillater man små aktører tilgang til markedet på det som virker som fornuftige premisser, basert på de stores markedstilnærming. Man holder prisene lave og metter markedet med aktører som gjør nøyaktig det samme som markedslederen, bare marginalt mer effektivt. Alt fordi det er målet med konkurransepolitikken.

På den andre siden, hvis man slutter å bryte opp monopoler og å tvinge små aktører inn i markedet, vil man i begynnelsen få et marked som er ineffektivt og dyrt. Men, man vil ha mange misfornøyde konsumenter at det skapes muligheter for større endring. Insentivene tilstede for store paradigmeskift og man vil styre markedet mot større innovasjon og mindre business as usual med flere aktører.

Historiske eksempler

Vi kan se på noen gode eksempler på at dette ikke skaper de riktige markedseffektene. To eksempler på monopoler som ble regulert unødvendig var telefoni i Europa på åtti- og nittitallet og nettlesere i Microsoft Windows på nitti- og 2000-tallet. To eksempler på monopoler som falt gjennom innovasjon fremfor regulering var den franske og den amerikanske revolusjon, samt tv-tjenester i Norge.

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritannia på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det andre eksemplet er at Microsoft Windows kom med Internet Explorer forhåndsinstallert, og det mente EUs konkurransemyndigheter at var monopolvirksomhet. Microsoft misbrukte sin stilling som produsent av operativsystemet til å presse sine produkter gjennom. EU tok Microsoft til retten og kjempet i årevis. Da saken endelig var over var Internet Explorer langt fra den mest populære nettleseren og alternativer som Firefox, Opera og Chrome var enten under utvikling eller allerede på markedet. Markedet hadde løst det lenge før konkurransemyndighetene. Man hadde dermed brukt utallige millioner på en sak som ikke ville løst noe man ikke klarte på egenhånd.

Det finnes flere eksempler på at disse kreftene virker, selv når myndighetene ikke ønsker å gripe inn. Det sterkeste finnes nok i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i det politiske markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Folket tok til våpen og rev ned monarkiet. De valgte å bryte ned monopolet for et nytt styresett. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen flere ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Et litt mer fredelig og iallfall nærmere eksempel i tid og geografi er kabel-tv-monopolene i Oslo. Det er ikke én aktør som styrer hele byen, men hver enkelt aktør har sine områder, sine blokker. Er man i et Get-område er Canal Digital ikke tilgjengelig, og motsatt. Dette er det man på fagspråket kaller naturlig monopol, fordi det ikke lønner seg å legge et paralellt kabel-tv-nett når det allerede finnes et. Men, i likhet med monopolene i telesektoren er det bare et monopol innenfor den spesifikke teknologien. Etter mange år med kabelmonopol kan man i dag ha bredbånds-tv via ADSL eller fiberoptikk, man har digitale bakkesignaler som hentes inn via antenne. Dette er selvsagt i tillegg til alskens strømmetjenester som tilbys på nettet. Man trenger ikke bryte opp kabel-tv-monopolene fordi det ikke er reelle monopoler. Men, hadde man tvunget disse aktørene til å tilby bedre og billigere tjenester ville det kanskje tatt lengre tid å få de gode nye tjenestene.

Hva betyr dette?

Det er klart at mine beviser er bare anekdotiske og kanskje litt greit tilpasset argumentet mitt, og jeg har liten kvantitativ støtte for å si at et moderne vestlig liberalt samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt, siden sånne samfunn ikke egentlig finnes. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om elekstrisitet som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med små innovative forbedringer av eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mye annen desentralisert energitilførsel.

Et argument mot denne metoden å se på konkurranseregulering er at noen ganger erstattes monopol av nye monopol, men det er ikke i seg selv en dårlig ting. Det er bare en del av hva Schumpeter kaller kreativ ødeleggelse. Gjennom innovasjon må tidligere kjernevirksomheter legges ned og nye bygges opp. Telefax må vike for epost, stearinlysene må vike for lyspærene. Det er ingen tvil om at det er bevegelse i riktig retning, selv om det kan ha store konsekvenser. Yahoo hadde nesten monopol frem til Google dukket opp og tok nesten hele markedet. På sikt vil noen andre ta over, uten at det er noe galt i det.

Dette betyr ikke at vi aldri skal regulere markeder, det betyr bare at monopoler ikke skal slås ned på i seg selv. Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser. Mange har klart å få gode markedsandeler ved å være bedre enn monopolisten, eller som man sier så fint på engelsk “the incumbent”.

Konklusjon

Hele denne argumentasjonsrekken viser at dagens reguleringsregime konkurransemyndighetene opererer etter ikke lenger er relevant for de fleste markeder. Vi må ha en diskusjonen om hva som er riktig fokus og retning for markedspolitikken i Norge. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, innsidehandel og som regulerer oppførselen på markedet. Man må fremdeles la staten sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for innovasjon, vekst og effektivitet på lang sikt.


Om forfatteren:  Med en mastergrad i Politisk Økonomi fra Handelshøyskolen BI, har jeg akkurat begynt å jobbe i markedsanalyse. Mine faglige interesser er i økonomisk vekst og rational choice.


Tags: , , , , ,