Valg 2013 – pappaperm – friheten til å velge bort av

August 5th, 2013

Den store saken i valget 2013 ser ut til å bli pappaperm. Høyre, som har gjort en glimrende jobb med å vri diskusjonen til en om fedrekvoten, mener at familier selv må få dele opp permisjonen som de ønsker. Argumentet er at det går ut over små og mellomstore bedrifter at menn må være borte i opp til 14 uker. Familien må derfor være fri til å dele opp annerledes.

La meg først si at dette er en åpenbar kamp om fars tid. Det handler ikke om å dele opp totaltiden som man ønsker, da debatten om å fjerne mammas seks uker ikke har vært nevnt en eneste gang. Men, og dette er hvor politikerne ikke klarer å se mer enn én sak om gangen, denne debatten burde vært en barnehagedebatt.

Det er nemlig helt greit at far ikke er borte fra jobb, for å være hjemme med barn. Det er bare at mor ikke får overført de ukene til sin permisjon. Dersom mor og far ønsker færre permisjonsuker er dette ikke et problem, skulle man tro.

Det er nemlig en ekstern faktor her, barnehagene. Barnehagene er stort sett ikke villige til å ta imot barn som er under ett år gamle. Dette selvsagt i tillegg til det håpløse halvårlige inntaket gjør at man blir tvunget til å ta et fullt års totalpermisjon.

Debatten burde ikke handle om pappas permisjonsandel, da denne på sikt har gode likestillingseffekter, men burde være en debatt om å tilpasse barnehagene til stadig økende krav fra næringslivet. Det er i dag svært dyrt å leie dagmamma som skal passe barnet før det kan gå i barnehage, man kan gå i minus ved å jobbe fremfor å ta permisjon.

Høyre burde ikke rote med likestillingsarbeidet, men promotere et samfunn som skaper reell valgfrihet. Ikke nok en gang la mødre sitte igjen med svarteper, men skape reelle effektive løsninger. De burde skape friheten til å velge bort goder for inntekt, å velge bort permisjon for arbeid. De sier jo tross alt at”det skal lønne seg å jobbe.”

Hva lærte vi av 22. juli? av

July 24th, 2013

Jeg kan anbefale å kjøpe #Dagbladet i dag. Endelig en god skribent der. #s52

I går skrev Ali Esbati i Dagbladet og Aftonbladet om debattkulturen etter 22. juli 2011, spesielt rundt Islam og rasisme mener han at debatten ikke har blitt mildere i etterkant av terrorangrepene. Dagsavisen følger opp i dag med den svenske samfunnsdebattanten Katrine Kielos som er skremt av at vi ikke ser ut til å ha lært noe, at debattinnleggene under Esbatis kronikk har en så hard tone. Personlig er jeg mest overrasket over at noen forventer at debatten mildner. Dette har å gjøre med de satte rammene for debattuniverset.

Da sosiologen og biologen Alfred Kinsey spurte amerikanere om deres sexvaner, var det veldig viktig for ham å stille helt åpne spørsmål. Han visste at mennesker lett lar seg forankre i presenterte rammer, og skulle han få frem hele spennet av svar, måtte han unngå å sette begrensninger. Denne rammesettingen er nøyaktig det som har skjedd i Norge etter 22. juli. Islamdebattens ytterste høyre ramme er satt til å drepe 80 mennesker. Altså vil ethvert utsagn være mindre ekstremt og dermed fullt akseptabelt.

Stjerneeksemplet er Fjordman. Før angrepene var han noe av det mest ekstreme man hadde å by på. Men nå, etter angrepene, kan han gjemme seg bak at han iallfall ikke har drept noen. Dermed virker han plutselig rimelig og balansert i det gjeldende rammeverket. Men, og det er her Dagsavisens artikkel treffer godt, for en Kielos, som ikke har det samme rammeverket, vil denne debatten virke sinnsyk og høyreekstrem, noe jeg tenderer til å være enig i.

Hva lærte vi dermed av 22. juli? Vi lærte at så lenge vi ikke dreper noen, så kan våre utsagn være så vridde og ekstreme som de bare vil. Vi lærte at den ekstreme grensa går mye lengre ute enn vi trodde. Og, i tiden etterpå lærte vi at vi er et mye mindre tolerant folk enn vi trodde.

EDIT: skrevet litt om for å tilpasse publisering

Reguleringssamfunnet – om skolefravær av

June 21st, 2013

Norge er et typisk reguleringssamfunn. Hvis det er noe galt, så må vi fikse det med å påby eller forby noe, som fikser problemet. I et tradisjonelt nordisk sosialdemokrati funker det stort sett greit, men nå kan det se ut som reguleringssamfunnet er i ferd med å slå sprekker.

Saken det handler om er myndighetenes avgjørelse om å begrense fravær i skolen ved å nekte foreldre å ta ut barna i ferie midt i skoleåret. Dagsavisen vier i dag nesten en helside til denne saken. I utgangspunktet er jeg enig med skolemyndighetene. Det er en uting å ta ut elever fra skolen slik at de mister deler av pensum og må ta opp lærerressurser når de kommer tilbake. Det er korttenkt av foreldre og kan føre til at barn blir hengende etter lenge.

Spørsmålet er likevel, er det alvorlig nok til å forby? Alvorlig nok til å bruke byråkratiske ressurser på å avgjøre om foreldre får lov eller ikke å ta barna ut av skolen. Rektor Lillian B. Wittenberg ved Vålerenga skole sier at “Det skal bli interessant å se om foreldrene følger den avgjørelsen de får. Konsekvensen av ugyldig fravær er at ungene lærer at det er greit å lure seg unna regler.” Hun har helt rett, men vi lærer også barna at når det finnes regler for enhver mikroskopiske avgjørelse, så slutter reglene på et tidspunkt å være relevante.

Hvordan skal man lære barn at lover og regler er absolutte, når man regulerer så langt inn i detaljene at intensjonen blir borte? Reglene er ofte bygget på gode tanker. Men, som de sier på engelsk, the road to hell is paved with good intentions. Samfunnet står i fare for, om det ikke allerede er kommet til, å bli så overregulert at man mister evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige reguleringer. At man som samfunn mister evnen til å forvente sunn fornuft fra sine borgere. Det bør vi klare å styre unna.

Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen av

June 19th, 2013

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Velg dine venner med omhu – om Oslo Freedom Forum og Document.no av

June 10th, 2013

Klassekampen har i et par år kjørt en ganske kritisk linje mot Oslo Freedom Forum (OFF), arrangert av Civita og den konservative venezuelaneren Thor Halvorssen Mendoza. Halvorssen selv har også vært målet for hard skyts, noe som til dels er forståelig, da hans politiske syn er diametralt forskjellig fra Klassekampens. OFF og Halvorssen har blitt beskyldt for å slippe til kuppmakere fra Cuba og Venezuela og for å stemple dem som frihetsforkjempere.

Jeg skal ikke legge meg oppi om det er riktig eller galt av klassekampen å legge frem kritikken på den måten de gjør, eller om kritikken er fortjent. Jeg synes OFF er et bra arrangement, som har satt fokus på endel problemer som vanligvis ikke får den oppmerksomheten de fortjener. Jeg er åpenbart ikke alene om dette, da politikere på begge sider har deltatt og vært positive til arrangementet. Det jeg tror er problemet til OFF er likevel ikke kritikken eller kritikerne, det er noen av støttespillerne.

Med venner som det, hvem trenger fiender, heter det. I dette tilfellet stemmer det nok mer enn noensinne. OFF sin venn i dette tilfellet er nemlig det høyreradikale nettidsskriftet Document.no, og deres innlegg mot den “heksejakten” som visstnok foregår. Hans Rustad og hans disipler på Document.no har en grei plass i norsk mediehverdag med sine svært spissede ultrakonservative meninger og vinklinger. Hovedproblemet er vel at Document.no representerer nettopp den høyrevridde politikken som Klassekampen beskylder OFF for å fronte. De viser nettopp det bias som OFF nekter for å ha, og gjennom deres støtte projiserer de sin politikk over på OFF. Ikke minst fordi Document selv også påstår ikke å ha den vinklingen som de åpenbart har. Dermed ødelegger de for troverdigheten til OFF.

Heldigvis er ikke Document.no veldig store, selv om de med sine 40-50 000 lesere i rekordmåneden sin sikkert også vanligvis har 60-70 ganger så mange lesere som denne bloggen. Skaden de kan gjøre direkte er relativt liten, men det de kan gjøre er at Klassekampen og andre medier som allerede er skeptiske til Halvorssen vil kunne bruke Document.nos støtte til å mene at OFF representerer et høyreradikalt og til dels neokonservativt verdenssyn, ikke ulikt det frontet av Dick Cheney og resten av Bush-regjeringen gjennom nesten hele 2000-tallet, og det er det vel ingen som vil.

Og når de til sammenligningen med Cato Institute sier at Cato er mainstream-liberterianere, så er det tydelig at de ikke helt forstår hva som foregår. Cato er mye, men mainstream er de ikke, selv ikke i liberterianerkretser. Cato er en tenketank som produserer mye interessant, men ingenting de gjør er mainstream. Bl.a. John Lott, som jeg kjenner godt fra min masteroppgave, en dyktig økonom og statsviter, har i mange år produsert hårreisende “forskning” nettopp for disse. Det man kan si om OFF og Cato er at de ikke er i samme klasse, ikke at Cato ikke er så verst.

Så, til Hans Rustad, hvis du leser dette, ton ned din støtte til OFF. Selv om du intenst hater alt Klassekampen står for, når du backer OFF gjør du mer skade enn godt.

Sosialmediastrategi er feil fokus – om valg og salg av

June 7th, 2013

Vi hører til stadighet at sosiale medier bare blir viktigere og viktigere. Det hører vi både fordi de som livnærer seg på å hjelpe oss med sosiale medier er veldig aktive både i nettopp sosiale medier og i mer tradisjonelle medier, og fordi det faktisk er sant.

Når flere blir aktive brukere av sosiale medier, går prisen på å nå ut til en potensiell velger, kunde eller rekrutt ned. Ikke bare synker prisen, men muligheten til å nå endel mennesker som eller kan oppleves som vanskelige å få tak i går også drastisk opp. Disse faktorene gjør at enhver leverandør av digitale tjenester, det være seg en intern markedsavdeling, et reklamebyrå eller annet digitalt byrå, vil anbefale tilstedeværelse for de fleste firmaer.

Det er nok kanskje litt for enkelt å si at flest mulig firmaer må være på sosiale medier, og iallfall urettferdig å si at alle byråene vil anbefale dette, spesielt etter return on investments (ROI) ble det store in-temaet i fjor. At et firma må ha et aktivt forhold til ROI betyr ikke nødvendigvis at man skal måle absolutt alt, men det betyr at man må kjenne sin egen betalingsvillighet og man må kjenne sine egne kostnader og inntekter. Men, det har vi dekket tidligere.

Det som er interessant nå, er å si noe om hvorfor så mange firmaers strategi på sosiale medier feiler. Hvorfor klarer man ikke å selge mer, rekruttere flere eller samle flere stemmer på sosiale medier? Hva er det som gjør Twitter-feeden til Helga Pedersen mindre interessant enn feeden til Torbjørn Røe-Isaksen? Hvordan har bittelille Miljøpartiet De Grønne (MDG) vokst veldig de siste årene, hvordan har de blitt twitter- og facebookvinneren i det politiske landskapet?

Det hele handler om strategi. Til forskjell hva mange vil si handler det ikke om strategi på sosiale medier. Det handler ikke om hvilke sosiale medier man skal og ikke skal være på, om hvor ofte man poster, hvor mye man svarer folk eller hvor mye penger man bruker på eksterne byråer. Alt det er i ROI-diskusjonen, men det er ikke hva en strategi handler om, det handler om hvordan forholdet til kunden er.

Det viktigste steget er å kartlegge hvordan man selger og hvordan man ønsker å selge. Det viktige er hvordan, i en større dekkende salgsstrategi, man kan bruke sosiale medier til å forsterke det båndet man allerede har til kunden. Hvordan man kan opprette mer av den type bånd man ønsker, ved bruk av alle kanaler, inkludert sosiale medier. Et godt eksempel i politikken er om man ønsker å ha personlig kontakt med velgerne eller ikke. Ønsker man å være tilgjengelig, så må man være det både på gata og på sosiale medier. Ønsker man derimot å ha en offisiell partilinje å forholde seg til, uten den tette kontakten til den individuelle toppolitiker, så har man lavere lokalpolitikere på stands i gata, man gjør rammene mer offisielle, og man har en partikonto som den som opprettholder dialogen på sosiale medier. Det som skjer i dag er at man får en veldig blanding. Politikere som forventes å være politikere også på nett, opptrer som privatpersoner uten tanke på konsekvenser. Noe man både ser med lokalpolitikere og rikspolitikere. De poster på facebook og twitter uten tanke for hvordan ventende journalister og velgere vil ta meldingen, gjerne helt utenfor gjeldende partilinjer. På den andre siden har man partier som prøver å nå sine målgrupper med helt feil medium. Er man KrF og har en aldrende velgermasse, er det kanskje ikke blogg som er løsningen. Kanskje man skal prøve å bruke sine ressurser på å nå ut gjennom tradisjonelle medier som aviser og tv.

I business ser man det enda bedre. Er man et selskap som selger business to business (B2B), så må mn først kartlegge hvem man selger til og hvordan. Selger man relativt små prosjekter eller produkter, som utgjør små investeringer, til folk man allerede kjenner, så er facebook kanskje en helt glimrende salgskanal. Kanskje tilogmed bedre enn å ringe for å pushe samme produkt. Driver man med cold calls til gründere og andre små bedrifter, kan twitter være en kanal til å skape introduksjoner. Man kan bruke sosiale medier til å skape fysiske møter med potensielle kunder. Driver man butikk er instagram en mulighet til å vise frem produktene sine. Selger man derimot større investeringer, enten i IT-infrastruktur, fysisk infrastruktur eller store konstruksjonsprosjekter, er det ikke sikkert instagrambildene av ingeniører i arbeid vil gjøre noe for salget. Da må man bruke alle ressursene på å bygge andre typer relasjoner til sine potensielle kunder. “Hvorfor skal jeg være på facebook?” Hvis du ikke kan svare på det, så skal du nok ikke være der.

Det er likevel noen viktige roller for sosiale medier selv i store bedrifter, og det er tredelt. Først er det til rekruttering. Det er ganske rett frem, ha en side på facebook, ha en tilstedeværelse på linkedin, sånn at de mest attraktive arbeidstakerne legger merke til selskapet og søker på jobb der. Den neste er merkevarebygging. Ved å ha en positiv tilstedeværelse i alle medier, vil man knytte selskapet til positive følelser. Det er ikke sikkert at å sponse lokalfotballaget vil føre til flere salg direkte, men det er lettere å akseptere et bud om man smiler når man ser navnet på budgiver. Den tredje og kanskje mest oversette, men jeg vil si viktigste, er å gi de ansatte en positiv sosial arena til selv å promotere selskapet og dets verdier og ideer.

Det er her MDG har gjort det så bra. Deres offisielle konto publiserer og diskuterer, men de har klart å skape en veldig positiv kultur for enkeltmedlemmene til å debattere i sosiale medier. De har programmet lett tilgjengelig og de har tilogmed skrevet egne notater for spørsmål som ofte dukker opp i nettdebatter. Det er selvsagt flere partier som har klart dette. Ap lar de lavere på rangstigen ta debatten, gir ut informasjonsmateriell, og lar de lenger opp stå for mer enveiskommunikasjon. Med klare enkeltunntak. Poenget er at MDG, bevisst eller ubevisst, har en enkel og klar kommunikasjonsstrategi som fungerer veldig bra for et lite parti i vekst. De har skapt en positiv arena som ikke koster veldig mye i kommunikasjonsrådgiverlønn. Mange bedrifter kan lære av dem.

Hvorfor jeg ikke kan stemme til høsten av

June 6th, 2013

La meg si først som sist, jeg er medlem i Arbeiderpartiet. De har en sosialpolitikk jeg mener er viktig og riktig for å sikre økonomisk vekst og velferd. Ap har flinke folk, som gjør en god jobb i regjering, og jeg kommer ikke til å stemme på dem til høsten. Jeg kommer faktisk ikke til å stemme på noen som helst til høsten.

Årsaken er enkel, vi trenger ikke fortsatt rødgrønn regjering. Faktisk, så trenger vi desperat å gå bort fra rødgrønn regjering. Det vi trenger mer enn noe annet er å få våre gode gamle mindretallsregjeringer tilbake.

Det er flere grunner til at mindretallsregjeringer er bedre enn flertallsregjeringer, men jeg vil fokusere på den viktigste, maktarrogansen. Da man i 2005 stemte frem det rød-grønne flertallet var det veldig fokus på handlekraft. Etter fire år med sentrum-høyre, la Ap, SV og Sp frem et alternativ med både en ideologisk og en praktisk plan for de neste fire år. De leverte på endel, leverte ikke på endel annet, men alt i alt fikk velgerne det de forventet, så de samme tre partiene fikk flertall igjen i valget i 2009. Men, nå er det nok. Det de har klart, av det de har lovet, er vel og bra. Men, det har bygget seg opp et totalt debattvakuum. Man kan godt si at opposisjonen burde vært flinkere, burde pushet hardere, men det er ikke der det ligger. Stortinget har alltid vært et organ som jobber i komiteene. Debattene er viktige, men avtalene er allerede gjort i komiteene i forkant. Problemet er bare at med flertallsregjering er det ikke lenger en sunn debatt i komiteene engang. De folkevalgte gjør som de får ordre om fra sine partiledere, og sak etter sak går gjennom uten debatt.

Det har ikke bare vært sorgen selvsagt, i saker som Datalagringsdirektivet og kjønnsnøytral ekteskapslov har enkeltpartier brutt fra regjeringens linje og man har fristit sine representanter. Dette har skapt en sunn og åpen debatt, en debatt som bare beviser hvor usunt de øvrige sakene er blitt behandlet.

Så, hvorfor ikke stemme på noen av de andre partiene? I hovedsak handler det om to ting. For det første er det ikke egentlig noen partier på høyresiden som appellerer til meg. Skal jeg anbefale noen, er det vel Venstre, men selv de er villige til å forme en bred flertallsregjering under borgerlig flertall, så da utgår også disse. For, la det være klart, at maktarrogansen er ikke noe som er spesielt for venstresiden. Maktarrogansen finnes overalt. Har man absolutt makt, så er man absolutt korrupt, som man sier.

Til politikerne vil jeg bare si lykke til med valget, min stemme får dere ikke.

Valg 2013 – den evige veksten av

May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

En økonom drikker te – på Coffee Berry av

March 26th, 2013

Hva er det som gjør en kaffebar suksessfull? Det er en veldig enkel formel, som kan illustreres med et ganske enkelt venndiagram. Det er nemlig to typer kunder som tiltrekkes kafeer og kaffebarer, de som kjøper noe å drikke og de som kjøper et sted å sitte. Alle som noen gang har observert en kaffebar, om det er Starbucks, Dunkin Donuts eller Coffee Berry i Sandnes ser at det er de som kjøper drikke som står for den viktige omsetningen til en kaffebar. De som kjøper en kopp kaffe og setter seg ned i timevis koster husleie, men gir ikke tilbake de kostnadene de selv påfører stedet, uten at det nødvendigvis betyr at de ikke er verdt det.

20130326-092154.jpg

I dag sitter jeg på nettopp Coffee Berry i Sandnes og nyter en kopp te, mens folk faller innom og kjøper sin morgenkaffe på vei til jobb. Disse er høyverdikunder for baristaen som jobber her. Han smiler mens han gir dem sin dose koffein for den lange arbeidsdagen som ligger foran dem. Han vet at for hvert stempel han gir på lojalitetskortet er det en kunde som kommer igjen. Dess flere stempler, dess større er sannsynligheten for å se kunden igjen i morgen. Han trives åpenbart i jobben sin der han står og lager alle slags typer kaffe mens ønsker kunder velkommen når de kommer og sier “ha det bra” når de går.

Hva med oss som bare sitter her? Meg som har betalt noen og tretti kroner for en kopp fantastisk god hvit te, men som opptar plass kunder som kunne kjøpt mer kunne hatt, hva med meg? Hva er insentivene for å tilby et bord og en liten benk til meg? Hvorfor er det ingen store skilt om at barnevogner ikke er lov, hvorfor får en gjeng skoleungdommer sitte her i lang tid, som da jeg var innom i går? Svaret er todelt, geografi og psykologi.

Coffee Berry ligger på rutebilstasjonen i Sandnes, et knutepunkt for folk som er på vei til og fra jobb. Det gjør at tilbudet av høyverdikunder er uutømmelig, om man bare klarer å lokke dem innom. Ved å betale husleie nok til å ha plass til 10-12 bord vil de kunne gi illusjonen av å tilby en sitteplass til de som har dårlig tid, samtidig som de faktisk gir plass til de som har god tid. Høyverdikundene vet at de kommer til et sted som gir dem kjapp kaffe, men får også bekreftet at det er god kaffe gjennom at mange setter seg ned og blir.

Ved å tekkes begge kundegruppene vil man dermed bedre utnytte betalingsvilligheten til høyverdikundene. Man vil, mer eller mindre bevisst, tiltrekke seg den travle forbipasserende gjennom gruppen med trillende mødre, kaffedrikkende skoleelever og en bloggende økonom. Jeg er veldig imponert av Coffee Berry, de har klart å bygge en god og sterk merkevare gjennom god kaffe og te, hyggelig stemning og en veldig fin bruk av et tidligere forferdelig vanskjøtt lokale. I Sandnes vil de nok klare seg bra, men den virkelige testen blir om de utvider konseptet. På kvalitet overgår de etter sigende kaffebarkjedene i Norge, og klarer de å gjøre andre steder det de har klart i Sandnes har de virkelig bidratt til et bedre samfunn.

Disclaimer: Jeg drikker ikke selv kaffe, men flere venner er veldig fornøyd. I tillegg har de fått varme ord både fra Eyvind Hellstrøm og i NRK-programmet Brenner. Teen er til gjengjeld supergod.

Det er godt å være mann – en hyllest til kvinnene av

March 8th, 2013

Det har aldri vært bedre å være mann, mye takket være kvinnene, og det vil jeg gjerne takke dere for. Jeg vil vise at vi ikke tar deres innsats for gitt, vi er veldig veldig glade for den.

Dere er flinkere enn oss på skolen, og tar mer høyere utdannelse enn oss. Allikevel hopper dere over i offentlig sektor og lar de morsomme jobbene stå ledige til oss så snart dere kommer i fruktbar alder. Dere velger korte dager fremfor karrieredeling og velger bort mellomlederstillinger for å være hjemme gjennom hele den valgfrie barselspermisjonen. Hvis en gang dere skulle ønske å gå tilbake til arbeid tidligere, blir dere så fornøyde at dere ikke lar pappapermen påvirke vårt lønnsnivå i det hele tatt.

Dere er for opptatt med å krangle med hverandre om hva som er ekte feminisme, radikal feminisme, liberal feminisme og mammabloggfeminisme at dere ikke ser ut til å legge merke til at vi menn stort sett ønsker mer balanserte arbeidsplasser og lik lønn for likt arbeid.

Dere lar oss menn dominere mange av de mest tradisjonelle kvinnebastionene, aksepterer at utdanningsgrad ikke betyr noe for lønnssetting, velger bort de fagene med høyest lønnsnivå og velger jobb ut fra andre kriterier enn lønn. Og det er jeg veldig glad for.

Dere velger partnere som oftest tjener mer enn dere, har et mer konservativt kvinnesyn enn dere, har mindre interesse for barn enn dere og hvis karriere “det er fornuftig å satse på, siden han tjener så mye mer.”

Vi skulle gjerne bidratt med mye mer, men slipper det. Vi kan tilpasse oss kvinner som velger bort likestilling for barnekos, og det er greit for oss.

Når ingen tar feil – om midlertidige ansettelser for unge av

March 4th, 2013

AUF og Unge Høyre er ikke overraskende uenige om midlertidige ansettelser som middel for å bekjempe den økende arbeidsledigheten blant unge. I en artikkel i E24 sier Unge Høyres leder Paul Joakim Sandøy at de vil bekjempe ledigheten ved å tillate økt bruk av midlertidige ansettelser. Tanken er at ved midlertidige ansettelser vil man redusere risikoen ved å ansette noen, og dermed øke sannsynligheten for at de med en noe høy risikoprofil, evt. sketchy CV, vil bli ansatt. Dette har Sandøy helt rett i.

AUFs leder Eskil Pedersen mener derimot at økt bruk av midlertidige ansettelser vil føre til større usikkerhet i arbeidsmarkedet, økt bruk av midlertidige ansettelser til den grad at dette blir regelen fremfor unntaket og vanskeligheter for ungdommer ansatt under midlertidige kontrakter å få lån, og mindre forutsigbarhet for disse. Dette har Pedersen også helt rett i.

De har altså begge stadfestet hver sine fakta om økt bruk av midlertidige ansettelser. Tilsynelatende er de ikke engang uenig med at hverandres poenger er sanne, som er bra siden de definitivt er det. Hva er da problemet? Jo, problemet er ganske enkelt. De er uenige om hva som bør veie tyngst. For Sandøy og Unge Høyre er det sysselsetting som veier tyngst, mens for AUF og Pedersen er det arbeidssituasjonen til de som er i arbeid. Unge Høyres forslag vil gagne arbeidsgiver og arbeidsledig, men skade de som uansett ville vært i arbeid, mens AUFs forslag, altså ikke å endre dagens ordning, vil gagne arbeidstakerne, på bekostning av de ledige.

Noen vil kanskje reagere på at AUF ikke ønsker å øke sysselsettingen, men det er ikke så enkelt. Som Pedersen selv sier,

- Det er ikke på grunn av at arbeidsgivere ikke har mulighet til å ansette midlertidig at disse personene ikke får jobb, dét er ikke roten til problemet. Problemet er årsaken til at disse går ledige, og det er blant annet at de dropper ut av skole og ikke får kompetanse.

Det er altså ikke arbeidsmarkedspolitikk, men utdanningspolitikk som skal løse dette.

Er det da et godt forslag fra Unge Høyre. Ja, det er det, for Unge Høyre. Høyre og Unge Høyre vil med et sånt forslag ikke bare fastsette sin base som bedriftspartiene, men også som partiene som ønsker få hindringer for et effektivt arbeidsmarked.

Er det et dårlig forslag Unge Høyre kommer med? Ja, det er det, for AUF. AUF og Arbeiderpartiets velgere er nettopp mange av de som vil bli midlertidig ansatt under et sånt regime. De har liten eller ingen interesse av å få midlertidige kontrakter. Ap-velgere setter utdanning, og da spesielt yrkesutdanning for disse arbeidsledige høyt.

AUF og Unge Høyre er altså enige om følgene, bare om forslaget er godt eller dårlig. Når ingen av dem tar feil om politikken, hva mener du betyr mest? Hvem er du mest enig med?

Det ærlige forsøket – en økonom anmelder Gunsmoke av

March 2nd, 2013

Jeg sitter i skrivende stund på en av løkkas nyere bar- og restaurantkomboer, Gunsmoke. Jeg har til nå bestilt en Lynchburg Lemonade, stor porsjon Buffalo wings og en IPA fra Nøgne Ø. Dette er et koselig sted, med lyst og fint lokale og stilig interiør. Alt er gjort riktig. De har en stor meny med mange fristende retter og mange ølsorter, cocktails og brennevin tilgjengelig. Igjen, alt er gjort riktig.

Men, det er noe som skurrer her. Problemet her kan sammenlignes med veldig mange foretaks problemer. De har laget en konseptskisse som skal kopiere en amerikansk diner, men jeg tror hverken restaurantsjef eller kjøkkensjef noengang har vært i en ekte amerikansk diner. De har neppe vært i USA. De har vært på de suksessfulle dinerkonseptene i Oslo og tenkt “dette kan vi gjøre like bra.”

Feilen de gjør er den samme som tømrerlærlingen lærer å unngå første dag på jobben. Når man sager en lengde, pass på alltid å bruke orignalen til å måle med. Kopien blir ikke helt riktig, men feilmarginen blir i det minste den samme. Dersom du bruker forrige avkapp som mal vil differansen til originalen bare øke og øke.

La meg gi et eksempel. Kyllingvingene her er kjempegode. Kjøttet er saftig, skinnet crunchy og presentasjonen vidunderlig. Men, det er ikke Buffalo wings, som det står i menyen. I likhet med veldig mange andre steder serverer man gode kyllingvinger med en litt sterk barbeque-saus, en veldig god barbeque-saus om jeg skal være helt ærlig, men ikke Buffalo-saus. Ikke sausen fra Anchor bar i Buffalo, NY, som gjorde denne retten verdenskjent. Jeg kan godt forstå hvorfor, men hadde kokken vært i to-tre diners som faktisk serverer denne retten ville de med en gang vært oppmerksom på forskjellen.

Tilbehøret har samme problem. Vingene serveres med salat og cole slaw. I USA det perfekte tilbehøret til en burger, men “alle” vet at til Buffalo wings serverer man selleri, gjerne kun selleri, og blue cheese dressing. Det mest ironiske er at de har en kjempegod blåost til blue cheese-burgeren sin, så det eneste de trenger er litt rømme, litt majones, en hvitløk, sitron og litt melk så har de den beste dressingen man kan få til buffalo wings. De kan altså lage en enklere rett enn det de har laget. En som er billigere å lage, som krever mindre arbeid, men som gir en mye mer genuin opplevelse. Men, det krever at de oppsøker originalen, ikke kopien av kopien av orignalen. De trenger altså ikke finne opp kruttet, men de må ha sett kanonen skyte.

De har altså kjempegode vinger, kjempegod blåost og et ønske om å være bra, men mangler bare kunnskapen som skal til for å kombinere disse til et glimrende måltid. Jeg tror ikke Gunsmoke kommer til å gå under på grunn av sine kyllingvinger, men dersom resten av menyen er like “almost there” som vingene, så vil de nok ikke nå høyt nok opp på listen til å være en trussel for Jan Vardøen-bastionene på løkka.

Polecons postkasse – spør om hva du vil av

February 28th, 2013

Økonomi kan være vanskelig å forstå. Er det noe du lurer på om finanskrise, husmarkedet, renter eller annet? Her kan du spørre, så skal jeg svare. Du kan spørre om andre ting enn økonomi også. Politikk, samfunnsfag, utdanning eller spørsmål om meg personlig er også greit å stille spørsmål om. Du kan rett og slett spørre om hva som helst, og jeg skal svare.

Fyr løs!

Egelands åpenbaring – del 2: Forklaringen av

February 12th, 2013

Kjære Tom Egeland. Her fortsetter svaret på ditt innlegg i Aftenposten om bokloven og hvorfor du mener den er riktig og viktig å få på plass. Jeg har så langt gått gjennom det du mente var myter vi markedsliberalister tror på og dine forsøk på å forklare dem. Her kommer forklaringen på de mytene du tilsynelatende tror på, som jeg forstår hvor kommer fra, men som bare ikke stemmer.

La oss begynne med første myte: “Fripris skaper et usunt bestselgerfokus på bekostning av litterær bredde.” og ikke bare det, du tilegner oss markedsliberalister meninger vi slett ikke har. “– Hva skal vi med litterær bredde? spør markedsliberalistene. – La markedet bestemme!” Den siste var kanskje litt flåsete ment, men det stemmer iallfall ikke. Fripris både kan og vil gi muligheter for Rema 1000 å bli Norges største bokhandler, ikke ulikt eksemplet du trekker fram fra Danmark. De kan, ved kun å selge bestselgere til en billig penge, totalt overta markedet for Jo Nesbø og dine egne bøker, for Frid Ingulstad og for Jonathan Franzen. Dette helt parallelt med at de kan bli de største DVD-forhandlerne, CD-forhandlerne, klesforhandlerne, skiforhandlerne og alle de andre tingene vi foretrekker å kjøpe i nisjeforretninger fremfor i dagligvareforretningene. Libris kan selvsagt også kjøre ned prisene på bestselgere for å øke omsetningen, noen som da betyr at flere kjøper nye bøker. Det i seg selv er vel ikke spesielt problematisk. Verre er det kanskje at et forlag vil kunne si til en forfatter:

-denne boka kan du ikke få 60 kroner boka for, men du kan få 40, for da vil butikken få solgt den.

Dette er vel ikke så fjernt fra dagens ordning uansett? Om noe vil friprising kunne føre til at smalere litteratur, som kanskje ikke selger så godt, vil kunne omsettes raskere enn i dag, men kanskje med noe lavere gevinst. Med mindre litteraturinteressen totalt forsvinner fra forlagene, vil mekanismene som opererer der i dag fremdeles pushe den smale litteraturen gjennom interessen til de som jobber der.

Andre myte du tror på er at “et marked kjenner aldri sitt eget beste. Markedet er som vann: Alt renner i samme retning.” Dette er et litterært veldig fint utsagn, men det representerer en misforståelse av hva markedet er. Et marked kjenner ikke sitt eget beste på samme måte som en rundkjøring eller en skolegård ikke kjenner sitt eget beste. Man beskriver ofte markedet som en tenkende, agerende enhet, men det er det ikke. Markedet har ikke forandret seg noe særlig fra middelalderens basarer. Det er et sted hvor kjøper og selger kan komme sammen og bli enige om en pris. Er prisen for høy vil man ikke kjøpe, er prisen for lav vil man ikke selge. Kunsten opererer i et sånt marked, på samme måten som alt annet. Du skriver ” Til alle tider har kunsten trengt samfunnets støtte. Michelangelo og Mozart hadde sine mesener. I vår tid har staten overtatt fyrstenes understøttende funksjon.” Dette er helt riktig, men Mozart og Michelangelo opererte i et totalt frikonkurransemarked. De fyrstene som støttet dem gjorde nettopp i denne markedsplassen hvor de kom for å selge sine talenter. At noen av fyrstene var altruister er helt glimrende, men det var en fullstendig markedsbasert transaksjon som foregikk. Husk, å kjøpe =Oslo gir en større nytte for kjøper enn det selve bladet gir. Det gir en god følelse. Den undervurderes veldig ofte når man skal beskrive markedsmekanismer. Å si at man ved å tillate lettere tilgang til markedet, for det er det fripris gjør, reduserer tilgangen på bred litteratur fordi “Alt renner i samme retning” er i beste fall en totalt manglende forståelse for markedsmekanismer. Dette betyr selvsagt ikke at du ikke har rett i at statens rolle er viktig. Staten har kunstnerlønn og støtteordninger som kan være viktige bidragsytere til forfattere, og vi kan godt få flere av dem. Jeg vil tro den største bidragsyteren til middag på en ung lovende forfatters bord er Lånekassen, og flott er det. Men, det blir feil å gi forlagene total makt over markedsplassen bare fordi dagens modell er sånn.

Det er flere av eksemplene dine som ikke helt støtter saken din. Du nevner Hamsun som et eksempel på en som brukte lang tid på å fikle med språket før sin gjennombruddsroman Sult, men han hadde da vitterlig hatt en myriade av jobber som han livnærte seg på mens han spisset sitt språk. Han skrev så mye han kunne og publiserte radikale tidsskrifter en mass. Hans historie støtter da på ingen måte myten om at nyskapning ikke skjer uten å gi all makt til forlagene.

Det siste du skriver er din henvisning til det danske markedet. Jeg kjenner ikke bokbransjen i Danmark, men jeg vil tro at forlagene der gjerne skulle hatt den samme markedsmakten som forlagene har i Norge. Det vil bare gagne dem. Spørsmålet er om det er til beste for forfatterne, for ikke å snakke om leserne. Jeg kan ikke si så mye om det, men jeg tviler veldig.

Jeg er veldig glad i litteratur, både norsk og utenlandsk, og jeg leser sjeldent de norske bestselgerne. Jeg ønsker som leser at du som forfatter skal kunne skrive så gode bøker som mulig, at forlagene skal oppdage, redigere og utgi de beste historiene som er tilgjengelige. Det står ikke på bokloven om de skal gjøre det, og det står iallfall ikke på forlagenes evne til å styre et prisregime med jernhånd.