Bibliotekets fremtid av

October 22nd, 2012

Man har diskutert mye om bibliotekets fremtid i det siste. Noe av det som har dratt diskusjonen er hvordan biblioteker skal forholde seg til elektroniske bøker og de muligheter som ligger i disse uten å ødelegge for den kommersielle siden av bokbransjen. Debattens høydepunkt så langt er Kristian Meisingsets tanker om at biblioteket er noe som hører hjemme på “historiens skraphaug“. Det er selvfølgelig bare tull. Bibliotekene fyller flere viktige samfunnsfunksjoner som er både viktige for velferd såvel som den sosiale og kulturelle mobiliteten man i et sosialdemokratisk samfunn ønsker. Meisingset har likevel et viktig poeng, hvordan skal vi sikre både kommersielle og kulturelle interesser når man i prinsippet kan låne bøker gratis? Hvordan har vi løst det i dag?

Saken er at bibliotekene i dag er ikke gratis. De koster ikke penger direkte, men det koster innsats. Innsats man i stor grad ellers kunne brukt på å tjene penger. Denne kostnaden gjør at bibliotekene er billige, men på ingen måte gratis. Man må ned dit for å låne, man må finne bøkene, man må levere dem tilbake innen en gitt tid, og klarer man ikke det koster det faktisk penger. Men, om man har et bibliotek som kan låne ut elektroniske kopier av bøker, selv med en tidsbegrensning, så fjerner man i stor grad kostnadsbildet. Selv om man må kjøpe sin egen ebokleser blir marginalkostnaden svært nær null. Det klarer ikke den kommersielle bransjen å konkurrere mot. Derfor er løsningen helt åpenbar. Behold bibliotekene som i dag.

Vi må ha biblioteker der man kan låne akkurat de bøkene man ønsker, men for at modellen skal virke må man låne noe fysisk. Man må låne lesebrettet/ebokleseren fysisk på biblioteket, og etter endt låneperiode må man levere den tilbake. Da vil kostnadene ved biblioteket forbli nøyaktig de samme som i dag. Vi vil beholde det demokratiserende elementet med biblioteket, samtidig som Meisingset får sin bok-spotify eller hva slags kommersiell modell vi vil se.

I tillegg kan bibliotekene spare enormt mye plass de da heller kan bruke på offentlige lesesaler, leksehjelp, foredrag og andre spennende elementer som er kjempebra for folket og bidrar til økt vekst i alle samfunnslag i Norge, og de slipper å havne på historiens skraphaug.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

NHO våser om utdanning – difrensiert studiestøtte er tull av

October 11th, 2012

NHO er sinte. Eller Baard Meidell Johannesen er sinna iallfall. Han skriver i NHO-bloggen at studentene koster penger, ikke er flinke nok og studerer feil fag. Han skriver videre at man må insentivere, eller han bruker litt flere ord, men altså insentivere de fagene vi trenger: Realfagene.

Han mener at humaniora må koste mer å ta enn fysikk, gjerne i en kombinasjon av skolepenger og lavere stipendandel av studiestøtten. Skal du ta et fag jeg ikke liker, skal du iallfall betale for det. Da vil folk velge de riktige fagene, og innovasjonen vil gå til himmels.

Dette er selvsagt bare vås. Eller, selvsagt er det kanskje ikke, men vås er det definitivt. For det første, myten om de for mange språkviterne er en seiglivet en, men den stemmer ikke. Det er ikke som om man tar en språkviterjobb eller går på sosialen. Man tar en annen jobb, hvor man er mer effektiv enn om man ikke hadde utdannelse. Det er nemlig tingen her i Norge. Folk er for høyt utdannet for sine jobber. Da Bryan Caplan var i Sverige og Danmark la han merke til at alle var overkvalifisert til jobbene sine. I motsetning til hva Caplan ser ut til å tro, fører det til en generelt mer effektiv økonomi. Det fører til en økonomi hvor de minst kvalifiserte kanskje blir presset ut av markedet, men de kan til gjengjeld få betalt for det. Dette er et direkte resultat av det Johannesen klager på. Vi tar for mye utdannelse, men vi bruker den også.

For det andre, så bruker Johannesen et godt gammelt triks. De borgerlige snakker ofte om for stor stat. Man må redusere statens inngripen i markedet. Grunnen til dette er at for å få effektiv inngripen i markedet må man kjenne mange, om ikke alle, faktorene som påvirkes og i hvor stor grad de påvirkes. Dette er selvsagt umulig, og derfor lar man en kombinasjon av privat sektor i et markedssystem og offentlig sektor operere sammen. Man bør la den offentlige inngripen være på høyt, forutsigbart nivå, ikke la dem henge seg opp i detaljene. Dessverre skjer dette alt for ofte. Og nå ønsker altså NHO, eller iallfall Johannesen, at staten skal detaljstyre hvor og hva folk skal studere i enda større grad enn før. Det holder ikke. Om noe, burde man bli mindre spesifikke, og la universitetene selv velge hvor de skal bruke penger, og hvilke studier de ønsker å tilby til hvilke studenter. Staten vil ikke 5-10 år i forveien kunne si hvilke grupper vi tilfeldigvis trenger mer av. Dersom det stemte ville vi ikke hatt erfarne IT-folk da IT-revolusjonen kom, vi ville ikke hatt tolker da kina ble en stormakt plutselig, for ikke å snakke om språkvitere til å bidra da vi plutselig skulle inn i Afghanistan, et land som var helt av radaren i nesten 20 år.

For det tredje, la oss si at alt Johannesen sier stemmer, og at måten å løse det på er å difrensiere skolepenger og studiestøtte. Da vil ikke løsningen være at det koster mer å utdanne seg til historiker enn til matematiker eller fysiker. Det må i tilfelle være omvendt. Det må koste mer å bli matematiker og fysiker. Prisen må i det minste reflektere verdien man tilfører markedet. Da vil man i mye større grad kunne rettferdiggjøre enda bedre studier for de man trenger mest. Man vil i mye større grad se at de flinkeste går inn i avtaler med NHOs medlemsbedrifter om betalte studier, slik som man har i dag på revisjonsstudier med stipend fra de store revisjonsfirmaene. Da vil skolene ha mer insentiv til å bygge sterke, gode studier innenfor realfagene. Aller helst fremfor de i dag “tverrfaglige” gradene hvor man prøver å blande økonomi og realfag i en jack of all trades-retning som bare gir MSc of none.

Det skal være sagt at det ikke er bare dårlige ideer som kommer fra NHO-bloggen. Johannesen har ett viktig poeng. Etter studiereformen har de gamle universitetene mistet sin akademiske elitestatus. UiO og UiB er skoler som burde fokusere på akademisk kvalitet gjennom både utdanning og forskning fremfor breddestudenter. Den gamle ordningen med åpne grunnfag men smale stier videre er en overraskende god måte å sile ut de beste studentene. Gamle NTH var en skole som var en rendyrket ingeniørskole, og det burde den fortsatt være. Det samme gjelder den gamle Landbrukshøgskolen. BI har overraskende nok forstått dette, og har kuttet mye av sin ikke-kjernevirksomhet. Hvis vi er inneforstått med at man trenger elitemiljøer, så kan de andre universitetene drive med breddekompetansen. Så kan høgskolene utdanne sykepleiere, lærere og alle andre yrkesgrupper hvor masseproduksjon er viktigere enn akademisk toppnivå.

Jeg liker godt at NHO bryr seg om utdanningssystemet vårt, men jeg håper at man kan ha litt mer tiltro til studentenes evne til selv å velge fagretningen som vil tjene landets effektivitet best.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Hvordan få likes – om facebook, eksperter og å kjøpe stemmer av

October 9th, 2012

Sosiale medier er i vinden, eller det er ikke helt sant, det blir som å si at bilveier er i vinden. Sosiale medier er bare en arena hvor det blant annet foregår mye spennende markedsføring, men sosialmediaeksperter (og ja, det er det dere heter, ikke sosiale medier-eksperter eller noen som helst slags variant av det) er i vinden. De selger sine tjenester til firmaer som ikke helt vet hvordan de skal navigere i det digitale landskapet. Er de egentlig verdt prisen sin, får man noe verdi av deres tjenester?

Det store spørsmålet disse ekspertene skulle svare på for et par år siden var “hvordan får man likes?” Nå har dette utviklet seg til “hvordan får man likes, og er dette viktig?” Det de egentlig spør om, men som de ikke tør å si så høyt er “hvordan får man relevante likes?” Svaret er overraskende enkelt. Man kjøper dem. Du kjøper likes. Enhver som har sittet på kjøpssiden i enhver forhandling, om det er å kjøpe et operahus eller en kulepenn, vet at dersom man er flink innkjøper så kan man spare både penger nå og hodebry senere. Dette kan enkelt overføres til politikken. I politikken kjøper man stemmer. Man lover at man skal gjøre noe, og når man så er blitt valgt, må man betale.

Betalingen er alikevel ikke nødvendigvis helt rett fram. I politikken, til forskjell fra når du skal kjøpe Lee-buksa di, så innebærer betalingen en risiko. En politiker som kjøper stemmen din vet at det ikke er sikkert han kan betale deg tilbake, og det er du inneforstått med. Noen ganger kan han betale, men bare ønsker ikke, og det er du også egentlig inneforstått med, men blir man lei av ikke å få betalt så stemmer man kanskje på noen andre, som man da kanskje får betalt for. Betalingen blir altså lovet, men ikke sikkert betalt.

Dette er helt analogt til når man skal kjøpe likes. Hvis mitt firma skal kjøpe likes av potensielle kunder, som selger sine likes, for det gjør de, det gjør egentlig alle på Facebook og andre steder hvor man kan gi tommel opp, kudos eller lignende, så må jeg love at de får betalt for dette. Betalingen kan selvsagt inneholde et visst usikkerhetsmoment, som at man kan vinne en iPad for å like siden, men det er ofte en dårlig måte å kjøpe de riktige likesene. Man kan kanskje lodde ut noe fra ens egen butikkdrift, men det er heller ikke nødvendigvis den beste måten. Man må gi en betaling som ikke bare er høy nok, men som er spesifikk nok til å få de riktige folkenes likes. Se for deg eksemplet fra politikken igjen. Dersom en politiker lover noe som alle 12- og 13-åringer liker, så hjelper det utrolig lite, det er ikke den riktige gruppa. Det er ikke et relevant publikum. Det er her man skiller de gode sosialmediaekspertene fra de dårlige.

En god sosialmediaekspert skal kunne fortelle hva budprisen din bør være for å kjøpe gode likes. Hva skal man tilby følgeren for å få en trofast kunde. En som ikke bare liker siden, men så blokker nyhetsstrømmen, men en som faktisk benytter seg av din innsats og bruker den til å kjøpe produktet ditt. Du kjøper hans like med informasjon og innsats som han igjen kan bruke til å kjøpe ditt produkt som til slutt gir kunden økt nytte i livet sitt.

La meg bare si at dette ikke er noe nytt, veldig lite i sosialmediabransjen er egentlig det. Man har hatt nyhetsbrev i en årrekke. Hi-fi-klubben er en bedrift som virkelig har fått til sine nyhetsbrev, og som tilbyr en reell verdi for de som abbonnerer. Man får eksklusive tilbud og invitasjoner til relevante events. Jeg har kjempenytte av å være deres epostvenn, min mor ville ikke hatt noen nytte i det hele tatt. Derfor bruker de all sin digitale kraft for å få meg og de som er som meg dit, mens til min mor tilbyr de innstikk i avisa eller annonser på aftenbladet.no med noen gode tilbud til jul.

Den store forskjellen som har kommet med sosiale medier er at man kan tilby mye mer enn bare enveiskommunikasjon på epost eller i brev. Budet for mitt vennskap kan nå legges høyere, og jeg kan dermed selge en større spredning av mine interesser. De bedriftene som nå kan nå meg hadde før ikke en sjangs å tiltrekke min interesse. Jeg er ikke interessert i å høre om lån, men jeg er interessert i å diskutere lån. Jeg er ikke interessert i å lese om hva noen tipper jeg trenger, men jeg er interessert i å fortelle dem det, og la dem så finne en løsning som passer mine behov perfekt. Dette er det ekspertene skal kunne hjelpe med.

En ekspert på sosiale medier må ganske enkelt kunne svare på dette: Hva er prisen mine kunder tar for sin like? Hva må jeg tilby dem for at jeg skal få en reell og fornuftig avkastning på investeringen min? Og sier de at det ikke er fornuftig å snakke ROI i sosiale medier, så kast dem på dør.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Stortingslønna er ikke for lav – hvorfor Elin Ørjasæter tar feil av

September 19th, 2012

Det foregår for tiden en debatt om lønninger i Stortinget. En debatt satt i gang av Elin Ørjasæters innlegg om at de flinkeste av oss velger ikke å bli stortingsrepresentanter på grunn av lønnsnivået. Dagens lønn ligger etter på 777 tusen kroner. Teorien er grei. Man velger ikke å bli stortingsrepresentant, eller man slutter for tidlig fordi man kan få høyere lønn i privat sektor. Det finnes mange eksempler på folk som har gått fra Stortinget til lukrative stillinger i privat sektor, og det finnes eksempler på det samme i offentlig sektor. Spørsmålet er om en økning i lønna virkelig hadde hatt noen effekt. Om stortingsarbeide virkelig er så priselastisk som Ørjasæter ser ut til å mene at det er.

For å studere dette fenomenet, at man velger ikke å bli stortingspolitiker, eller velger å slutte å være det for lønna, kan man lage en modell. Min påstand er, “politikere på stortinget er på stortinget fordi de lever og ånder politikk, og lønna er sekundær.” Nullhypotesen til det blir nærmere Ørjasæters argument, og blir mer som, “politikere på stortinget velger å være politikere basert på lønna.” Okei, det er kanskje litt urettferdig å si at hun mener de blir det på grunn av lønna, men hun mener åpenbart at lønna er viktig, og at mange velger en annen karriere basert på lønna. Dette er nok et litt forenklet bilde av verden, det er nemlig to klare effekter som viser at det ikke er sånn, politikeres arbeidsmønstre og deres engasjement.

Gitt at min hypotese stemmer, vil man se at lønnsmaksimering ikke vil være et hyppig forekommende fenomen. Mens stemmer Ørjasæters hypotese, eller iallfall min formulering av den, vil lønnsmaksimerende atferd i større grad forekomme. Man vil forvente at lojaliteten til jobben er sekundær opp mot det å bruke tid til å finne seg neste jobb, om man vet man ikke vil bli gjenvalgt, eller man trekker seg. I min masteroppgave “A politician who’s quitting has already quit” studerer jeg forholdet mellom lønn/kostnader og arbeid opp mot skulking, eller shirking og viser at for politikerne på Stortinget har det ikke noen effekt om de er på vei til gjenvalg eller ikke. Selv om de vet på forhånd at de ikke blir gjenvalgt, enten på grunn av at de selv har trukket seg, eller på grunn av dårlig utfall av nominasjonsprosessen, endrer de ikke arbeidsmønster. De holder på til siste slutt. Det er et klart tegn på at våre politikere generelt er folk som lever og ånder for jobben. En jobb som, om man skal være ærlig, ikke er en spesielt fristende jobb for de fleste av oss. Det er alt for mange timer arbeide, ofte møter langt ut over natten, og for de folkevalgte er arbeidsmiljøloven noe som debatteres på vegne av andre.

Den andre faktoren er at politikere ikke kommer på stortinget over natten. Mange har også tidligere klaget på at Stortinget ikke består av de flinkeste av oss, og selv om det er sant, ønsker vi virkelig at de flinkeste økonomene, ingeniørene, samfunnsviterne, filologene, matematikerne, legene, prestene og juristene skal være på stortinget? Bør ikke de flinkeste gjøre det de er flinkest til, og dermed drive landet og økonomien fremover? Ønsker vi ikke at de komparativt flinkeste politikerne, ikke nødvendigvis de absolutt flinkeste politikerne, skal være på Stortinget? I filmen “Til ungdommen”, som jeg vil anbefale alle å se, følger man fire ungdommer som ønsker å representere sine partier i skoledebattene i Oslo og Akershus. De er ikke nødvendigvis de flinkeste eller smarteste av oss, selv om det gleder meg å se en av dem gå veien inn i samfunnsøkonomien. De er ungdommer med erfaringer som kan gjøre at de gjør det bra eller dårlig på en rekke arenaer. De er et godt bilde på ungdomspolitikerne i Norge, på hvem våre politikere var for ikke så mange år siden. De kan bli gode politikere fordi de tror på politikken, fordi de er villige til å jobbe for at samfunnet skal bli bedre, selv om de ikke er helt enige med hverandre om hva et bedre samfunn inneholder. Det er det vi ønsker av våre politikere. Vi må passe på å ha konkurransedyktige lønninger i byråkratiet, for det er der man løser de vanskelige problemene. Det er der man trenger de virkelig flinke, i politikken trenger man de som ofrer. De som ikke begynner å se etter en ny jobb ni måneder før man må gå fra den man har. De som jobber like hardt hele veien inn mot et valg man vet man ikke kan komme ut av med en jobb i lommen, uansett hvor hardt man jobber.

Elin Ørjasæter tar feil når hun mener stortingslønna er for lav. Hun tar feil om hvem vi ønsker i jobben, og hun underestimerer hva som driver politikerne.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 1 Comment »

Fanget i 1750 – om organisering i landbruket av

June 11th, 2012

Landbruket i Norge har et problem. Debatten om landbruksoppgjør og tollmurer er et tydelig symptom på dette, men langt fra selve problemet. Problemet er at landbruket er fanget i et system fra før den industrielle revolusjon, fra før 1750, og det går ut over oss alle.

“Hæ?” Tenker sikker mange nå, vi har da både melkemaskin og traktor med GPS. Vi har topp moderne fasiliteter og høyere dyretrivsel enn noen gang. Det er flott, og det er ikke det jeg snakker om. Det er den manglende profesjonaliseringen i landbruket. Det er den manglende anledning landbruket har hatt til å drive som hvilken som helst annen industri i Norge. En av de største styrkene i norsk landbruk i 1821 var innføringen av Odelsloven, men en av største svakhetene til norsk landbruk i 2012, er nettopp Odelsloven. Det finnes ingen god logisk eller økonomisk grunn til at landbruket skal behandles spesielt. Det vanligste motargumentet jeg hører er at gårdene da blir splittet opp, og det er her profesjonaliseringen kommer inn. Fordi det er mange bedrifter i Norge som går i arv. Noen går i arv til flere barn, noen til bare ett, på bekostning av de andre.Forskjellen er aksjer. Her er det snakk om bedrifter som allerede er delt opp i andeler som i seg selv er skapt for å kunne omsettes, arves og bringes videre innenfor eller utenfor familien.

I landbruket har man ikke det systemet. Jeg er ikke sikker på hvordan man har klart å argumentere for ikke å utvikle landbruksøkonomien på samme måte som man har utviklet økonomien forøvrig, men det er helt klart at det er på tide å gjøre noe. Og det vil man kunne tjene på, noe på kort sikt, men enormt mye på lang sikt. Det som må gjøres kan oppsummeres i fem steg.

1. Man må fjerne alt lovverk spesifikt for landbruk, som bedre dekkes av annet eksisterende lovverk. Odelsloven må bort og erstattes med vanlig bedriftseierskap. Man kan organisere bedriften sin på mange måte, både som enkeltpersonsforetak, DA og AS. Det samme må gjelde for gårder.

2. Man må styrke lokaltilhørigheten i produktene. Ost fra Gudbrandsdal og Ås, mandelpoteter fra Skjåk og epler fra Lier og Hardanger er bare noen få eksempler på produkter som har sterk lokal tilhørighet. Dette til tross for Tines sentralisering av produksjon. Fokuset må være på kvalitet, men man må også ha et bevisst forhold til merkevarestyring og distribusjon. Dette vil man kunne sette opp mange forretningsmodeller for, men det krever en forståelse av mye mer enn bare landbruk. Det bringer oss videre til neste steg.

3. Vi må ansette unge, flinke, spesialiserte folk i landbruket. Vi må ha agronomer som driver gårdsdrift, gjerne med en stab ansatte under seg. Vi må ha ingeniører som driver innovasjon og teknologisering av produksjonsmetoder. Vi må ha ernærings- og næringsmiddelspesialister til produktutvikling. Vi må ha økonomer til å ta seg av lønnsomhetsanalyser og investeringsmuligheter. For ikke å snakke om selgere, jurister, sjåfører, mekanikere, elektrikere og alle andre som trengs for at næringen skal klare seg. Mange av disse er allerede i dag involvert i landbruket, men de må inn i et profesjonelt, integrert system, på samme vis som man ser i bedrifter som Tine, Nortura, Statoil, Orkla og Norgesgruppen. Og om en gård blir for liten til å støtte administrasjonen kan man gå sammen i kooperativer med fellesadministrasjon, eller man kan slå sammen flere gårder til en stor bedrift med delt eierskap.

4. Vi må ha investorer som ikke bare skyter inn penger, men også stiller krav til drift og inntjening. Kompetansespredning og kunnskapshåndtering er viktigere i landbruket enn noen annen bransje i Norge, og man har anledning til å hente inn flinke folk på alle fagområder til styreverv og til drift i mange forskjellige forretningsmodeller.

5. Til slutt må proteksjonismen bort. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, på samme måte som for alle andre bedrifter. Men, vi kan ikke ha et samfunn med tollmurer, subsidier og fastipriser om vi ønsker at folk skal få landbruksvarer av god kvalitet og til gode priser. Dersom vi ønsker at norske landbruksvarer skal kunne slå an i utlandet, må vi selv også være villige til å ta inn det andre produserer. Vi må være villige til å delta i det internasjonale samfunnet, med klare, forutsigbare regler for import, både på kvalitet og produksjonsforhold. Når vi produserer norsk, skal vi på ærlig vis konkurrere med de andre. Vi kan fremdeles ha støtteordninger, de samme støtteordninger som finnes for alle bedrifter i Norge.

Med disse fem stegene skal vi bygge et landbruk som er sterkere og leverer bedre kvalitet enn noensinne, men som med enhver modernisering er det ikke alle som henger med. De gårdene som ikke overlever en profesjonalisering vil fremdeles ha muligheten til å jobbe på større gårder som har overlevd. De vil, som enhver bonde som har sluttet med gårdsdrift før dem, bidra med gode sterke ressurser. Forskjellen er bare at nå kan man bidra med med det man kan best.

I dette systemet skal vi skal kanskje ikke lage kylling som er billigere enn danske, men vi skal lage den mye bedre og norskere. Vi har definitivt potensial til å produsere mange ting mye billigere enn andre bare på grunn av våre høye integrering av teknologi, men samtidig skal vi bruke av naturen vår, og lage produkter av noen av de beste råvarene i verden. Subsidiert eller ikke, norske jorbær er de beste, og det endres ikke av alle støtteordninger i verden. Den blinde ku lager fantastisk ost. Tine og Q-meieriene lager kjempegod melk. Vi har kanskje verdens beste fruktmostprodukter i Vår fra Sunniva. Vi har rein og sau i verdensklasse. Og ikke minst, har vi en kyst som knytter det hele sammen med verdens beste sjømat.

Bare gjennom økt profesjonalisering vil vi få den innovasjonen, den produksjonen, den distribusjonen vi trenger ofr å få et landbruk som er til det beste for både seg selv og forbrukere. Bare gjennom økt profesjonalisering kan vi ta landbruket forbi 1750 og inn i fremtiden.

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Are Slettan roter det til – om streik i offentlig sektor av

June 2nd, 2012

Det er for tiden streik i offentlig sektor, og mange føler seg tilsidesatt av begge parter i konflikten. Are Slettan skriver i sin blogg at vi burde få skattepenger tilbake i de områdene hvor det er streik, for å skape insentiver til offentlig sektor. Men han sier også at det er absurd at offentlig ansatte streiker nettopp fordi det ikke er noen som taper penger, bortsett fra oss i den uskyldige tredjepart.

Det er selvsagt helt feil, og det er to grunner til at det er feil. For det første er ikke streik i offentlig sektor egentlig forskjellig fra streik i privat sektor. Det er aksjonærene som taper på streik i privat sektor, i offentlig sektor er det velgerne som er aksjonærene som taper på streiken. For det andre kan aksjonærene legge press på ledelsen gjennom å kunne sparke dem på generalforsamling, sånn som vi kan sparke lederne i offentlig sektor, altså politikerne, når det er valg. Det er her vi kommer til kjernen i streiken.

Denne streiken har blitt kritisert for å være en politisk streik. Selvsagt er det en politisk streik. Dette tross, som Slettan riktig nok påpeker, tulleargumenter fra mellomledere i fagforeningene om nedgang i lønn og økning i forbruk. Dette er en politisk streik i så måte at den 1. er et år før neste valg for å legge press på regjeringen, og 2. ikke ville vært så stor om det var blå regjering. Fagforeningene vet at regjeringens kjernevelgere er medlemmer i eller sympatisører med de streikende organisasjonene. De vet at de har stor politisk gjennomslagskraft, spesielt et år før stortingsvalget i 2013. Hadde det vært blå regjering ville streikeviljen nok vært større neste år, for å direkte ødelegge valget, men de hadde også i langt mindre grad forventet resultater av streik, og ville nok i større grad vært kompromissvillige.

Jeg støtter streiken. Jeg støtter ikke de streikende spesielt mye, og kan for lite om deres spesifikke krav til å vite om de er rettferdige eller fonuftige, men streiken viser at det er politiske forventninger til regjeringen. At det ikke holder å få støtte før valget, man må følge opp underveis også. For enhver person interessert i politikk og økonomi er det ingen tid som er så spennende som når det er streik i offentlig sektor.

God streik.

Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Selvfølgeligheter på rad og rekke – hvor er innsikten i #SoMe? av

March 28th, 2012

Sosiale medier, eller #SoMe om man skal snakke internettsk, har vært veldig i vinden de siste årene. Bedrifter anbefales å bruke alt fra blogg, Facebook og Twitter til Path, Google Plus og FourSquare for å promotere sin virksomhet. Man er opptatt av at man ikke skal reklamere, men føre dialog. Man skal ikke bare forholde seg til skryt, men også til kritikk, og helst svare saklig og være hjelpsom, men ikke være for personlig og lite profesjonell. Man henviser til Stormberg, til Telenor og andre som har fått til en positiv bruk av sosiale medier, man viser til feilslåtte strategier, og prøver å si noe om hvorfor nettopp dette gikk galt, og hvorfor om man bare hadde fulgt den ene eller andre SoMe-guruen, så ville alt gått så mye bedre. Problemet er bare at det er helt åpenbart hva som gikk galt. Det er helt åpenbart hva de burde ha gjort. Det er så uendelig enkelt å si i ettertid hva man kunne ha gjort for ikke å gå i fella som ble gått i. Det eneste som blir presentert av disse ‘ekspertene’ er selvfølgeligheter. Det er selvfølgeligheter som ikke bare ikke gir innsikt, men som ødelegger debatten.

Det nyeste eksemplet på disse selvfølgelighetene er innlegget på kampanje.no av Helena Makhotlova og Eivind Savio under tittelen “Det finnes ingen ROI for sosiale medier“. Det er en oppsummering av hvorfor man ikke kan måle return on investment (ROI) på tradisjonell måte når man ser på sosiale medier. Den har fint språk og er lett og lese. Men, den er full av de samme selvfølgeligheter som resten av debatten. Et godt eksempel er at “Spørsmålet om ROI må stilles riktig for å kunne besvares. ” Really??

Det vi trenger er en debatt som gir oss innsikt, en som gir oss noe holdbart å diskutere. Det vi trenger er data. Eksperter som uttaler seg har som oftest et produkt de skal selge, de skal vise at om en bedrift kjøper timer av dem, får de høyere kompetanse enn om de kjøper av noen andre. Til syvende og sist trenger vi at de som faktisk investerer i sosiale medier måler effekten av sine kampanjer og legger ut resultatene. Vi trenger at de som faktisk har fått seg innsikt i dette markedet deler den med seg som tall, ikke bare at de som sitter på kommunikasjonssiden erklærer suksess eller ikke ut fra hvor godt kampanjen ble likt på Twitter eller hvor mange likes den fikk på Facebook. Frem til noen selskaper faktisk kommer frem med tall, blir det en debatt full av luft og blottet for innsikt. Da vil selvfølgelighetene seire.

Ja, jeg ser ironien i at dette innlegget i seg selv er fullt av selvfølgeligheter, men noen måtte si noe. Jeg håper at mine selvfølgeligheter i det minste er støttet av noen reelle eksempler og ikke bare vissvass tatt ut av lufta.

Tags: , ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

Leserens frihet trampes på – om bokloven og dårlige rapporter av

February 24th, 2012

Norge er et land hvor markedsliberalismen står sterk både på høyre- og venstresiden av politikken. Man setter forbrukernes interesser foran kapitalistenes, og har bare unntaksvise avvik fra konkurransetanken. Ett sted setter vi allikevel menigmanns interesser til siden, og det er i bokbransjen. Vi har avtaler mellom produsenter og utsalgsaktører som setter felles priser og som sterkt regulerer tilbudet av bøker. Denne kartellvirksomheten står nå for fall, men det vil politikerne på Stortinget stoppe.

Arbeiderpartiet har i Stortinget foreslått en boklov som i stor grad lar staten prise bøker i samråd med hovedaktørene i bransjen. Det er litt overraskende, men Ap har med jevne mellomrom funnet på markedsfiendtlige sprell, hvor Datalagringsdirektivet bare er det siste i rekken. Det mer overraskende er at deres partner i DLD-saken, Høyre, også er for boklov.

Høyre partiet som etter sigende vil redusere statens innflytelse på hverdagen vår, og mener markedsmekanismer løser problemstillinger bedre enn byråkratiet mener altså at byråkratiet skal beste prisene på det vi leser, og dermed også hva vi skal lese.

Argumentene for er mange. I en høringsrapport fremlagt kulturdepartementet, skrevet i hovedsak av litteraturvitere ved Universitetet i Oslo, sies det at land som Frankrike og Tyskland, som begge har en tilsvarende boklov, har bredere litteratur enn land som ikke har bokolov. Land med boklov har heller ikke spesielt høyere priser. Ja, med unntak av Sverige og Danmark som har god bredde, store internasjonale forlag og de laveste prisene i undersøkelsen.

Det rapporten klarer, er å argumentere for at de to landene som har det beste systemet er Danmark og Sverige, men at vi allikevel bør velge systemet til Frankrike, fordi det ikke er så mye dårligere. At vi tilsynelatende har mer til felles med Frankrike og Italia enn England, Danmark og Sverige. Er det bare jeg som ser den logiske bristen her?

La oss få noe klart med en gang. Grunnen til at dette i det hele tatt kommer opp er at det har dukket opp et problem ingen helt vet hvordan man skal hanskes med. Problemet man snakker om er ebøker.

Oslo Economics skrev en rapport tilsvarende den ovennevnte, hvor de valgte ikke å omtale ebøker i noen særlig grad, fordi det var utenfor dagens marked og dermed utenfor rapportens område. De anbefalte likevel å øke konkurransen endel fra dagens modell.

Rapporten fra litteraturviterne ser ut til bare å ha misforstått ebøker totalt. Og mener løsningen for å redde litteraturen er å redde de utdaterte markedsmodellene og de utdaterte markedsaktørene. Men, de berører kjernen i problemet. Ingen vet helt hva man skal gjøre med ebøker.

De store forlagene kjøpte for noen år siden bokforretninger for å kontrollere en større del av næringskjeden. Nå viser det seg at det ikke var en kjempeplan. Med ebøker kan enhvert lite bakromsforlag sette opp sin egen butikk uten noe særlig kapital. Den eneste måten å beskytte næringsmodellen sin på er å sørge for at ebøker koster minst det samme som papirbøker, og at konkurransen på papirbøker ikke blir for sterk. Det er nøyaktig det bokloven skal gjøre.

Man argumenterer med bredde i litteraturen, men når enhver forlagsredaktør kan sette opp sitt eget ebokforlag er ikke bredden problemet. Ei heller er dybden problemet. Gode bøker er gode bøker, og om man vil selge dem for en høy pris, kan man gjøre det så mye man vil. En boklov vil bare gjøre det vanskeligere å difrensiere mellom gode og dårlige bøker. En boklov vil sette priser vesentlig høyere enn de burde være, og dermed, ironisk nok, redusere bredden i litteraturen. En boklov vil vanskeliggjøre tilgang på ebøker, og vil redde markedsmodellen til papirforlagene i noen år.

Færre vil lese når det er dyrere å lese. Færre vil lese når tilgangen ikke er optimal. Men ikke minst vil en boklov sette staten som ansvarlig for noe staten ikke er best på. Staten vil være ansvarlig for bokpris og -distribusjon. Staten er god på mye, men pris- og kvotesetting feiler de ofte på. Ref. smørkrisen i julen.

Når Ap og Høyre står samlet på Stortinget bak en lov som vil fortsette å gi bokbransjen urimelig markedsmakt, er det én person som står på barrikadene for leseren, for forbrukeren. Overraskende nok er det Kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun har vist seg svært kjølig til boklov, og kan se ut som hun setter leserens interesser foran bransjens. Fortsett gjerne sånn, så skal du se vi klarer det som Høyre ikke klarte under Bondevik, reell liberalisering av bokmarkedet i Norge.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 7 Comments »

Nettnøytalitet er dårlig politikk – om innovasjon og konkurranse av

February 1st, 2012

Det foregår i disse dager en kamp om internett. Skal nettet reguleres til å være kommersielt nøytralt, eller skal man la kommersielle aktører betale for reservert båndbredde? Gjengs holdning i nettdebatter er at nøytralt nett er bedre. Man sier at det skaper lik tilgang for alle, og da kan mannen i gata drive innovasjon, litt som denne bloggen kanskje gjør.

Det som kanskje ikke er så selvfølgelig, men som er et viktig poeng, er at nøytralt nett hindrer innovasjon. Nøytralt internett minner veldig om situasjonen skapt av konkurransemyndigheter, som jeg har skrevet om før. Skal man skape reell innovasjon må man få fart på Schumpeters kreative destruksjon, man må skape misnøye og behov i markedet som kan fylles av kreative, innovative ideer.

Nøytralt nett fører til at alle kan prøve seg på lik linje, det krever ingen kommersielle fortrinn å ha en tilstedeværelse på nettet. Det er få stordriftsfordeler. Som vi alle har lært i mikroøkonomien, fører stordriftsfordeler til monopol, og monopol er kjipt. Men monopol er bare kjipt dersom innovasjonen selv blir blokkert.

Teorien er veldig lik naturlig monopol. Det er for dyrt å bygge parallelle nett, så man må regulere tilgangen. Problemet er at det bare ikke stemmer. Det er mange historiske eksempler på at nettopp naturlige monopol fører til vidunderlige innovasjoner. Trailertransport, parabolantenner, internett via kabel-tv, VoIP og mange flere tjenester har oppstått nettopp på grunn av naturlige monopol. Ved å regulere Telenor til å dele mobilnettet sitt billig, ødelegger man for lønnsomheten ved å bygge et nytt mobilnett. Ved å regulere bokpriser reduserer man lønnsomheten ved alternative forlagsmodeller. Det blir ikke kreativ destruksjon uten destruksjon.

Tilbake til nettnøytralitet, det er altså ikke et naturlig monopol, men effektene er slående like. Men, her er konkurransen tosidig. På den ene siden er det konkurransen med et alternativt nett. Tor-prosjektet er til dels et slikt prosjekt, i all hovedsak bygget på å anonymisere brukere. Ved å tilby mer eller mindre nettnøytralitet kan et slikt nett konkurrere med det tradisjonelle internett, men det et ikke hovedargumentet. For på den andre siden kommer man til problematikken om å konkurrere på nettet, når nettilbyderen, eller ISPen, kan ta betalt for nettrafikk fra aktører som ønsker prioritet. Igjen er dette positivt for innovasjon. Det tvinger frem det beste i konkurrentene, som må veie opp for den manglende båndbredden.

La oss ta et eksempel: Dersom VG betaler norske nettilbydere for dobbel fart på nettet har de kjøpt seg en fordel. Da kan man som konkurrent respondere på to måter, enten kan man kjøpe samme båndbredde, eller så kan man oppveie med bedre innhold, for som man sier, “content is king”. På samme måte som man ikke forbedrer effektiviteten i et land ved å redusere skatter eller presse ned valutaen, vil man ikke forbedre tjenesten sin betraktelig ved å kjøpe seg større båndbredde. Nøytralitet holder liv i de dårlige tjenestene og lar oss holde på gammeldagse, utdaterte løsninger. Nøytraliteten er ikke bare ikke nødvendig, det er direkte skadelig mot innovasjon.

Ved å droppe å regulere nettnøytralitet vil man også skape en mye mer spisset nettbransje. Man vil som investor kreve mer av tjenestene, samtidig som man vil få enda bedre mål på om tjenester er gode eller dårlige. Tjenester med dårlig innhold, som i tillegg går seint vil gå dukken raskere, og Schumpeters kreative destruksjon vil få mer moment. Dette har vi sett gang på gang, med industrier som dør hen, tross regulering som er laget for å holde liv i dem. Tenk hvor mye fortere det hadde gått uten den reguleringen.

Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen med manglende nettnøytralitet. På kort sikt vil tilbudet bli noe dårligere, med monopollignende situasjoner som vil skape irritasjon for brukere. Det er alikevel nettopp denne irritasjonen som skaper den ekstra innovasjonen, som vi ikke får bare med de tradisjonelle insentivene.

Når nesten alle jeg kjenner står på barrikadene for nettnøytralitet sitter jeg hjemme og håper politikerne lar seg kjøpe av nettilbyderne, for bare da kan man skape den opprørsstemningen som skapte Firefox, som har gjort linux til et av de store operativsystemene, og som har gjort at vi i dag kan velge blant flere mobilnett i Norge. Nettnøytralitet dreper den virkelige innovasjonen, for å gi oss litt kortsiktig båndbredde.

 

Tags: , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Hellas og Keynes – en oppklaring av

January 7th, 2012

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsøkonomi | No Comments »

Paul Romers fristad – Hong Kong i Honduras av

October 12th, 2011

Dette innlegget ble først publisert hos den glimrende nettpublikasjonen Minerva. Der kan man også lese stykket Hong Kong på Cuba av Civitas Marius Doksheim. Les også gjerne boka Knowledge and the Wealth of Nations, for et bedre innblikk i Romersk vekstteori og dens forhistorie.

På åttitallet drev en ung amerikansk guvernørsønn med et spennende prosjekt. Han ville utvikle en ny økonomisk vekstteori som forklarte bedre forskjellene på fattige og rike land. Paul Romer, sønn av guvernør Roy Romer i Colorado, syntes ikke den nyklassiske Solow-modellen godt nok forklarte de faktiske observasjonene, teknologisk utvikling var så mye viktigere. Gjennombruddet kom i 1990 da han publiserte artikkelen Endogenous Technological Change, og viste at den generelle teknologiske utviklingen i et land har enormt mye å si for dets økonomiske vekst, og at fattige land mangler nettopp den teknologiske utviklingen.

Romer har i mange år drevet både med samfunnsøkonomi som professor i Chicago, på Stanford og nå sist på NYU, han her bygget opp et selskap som driver med nettbaserte læringsløsninger, men han har aldri helt klart å slippe taket på problematikken rundt rike og fattige land. Han har derfor i det siste snakket endel om Charter Cities. Det mest kjente av hans foredrag er et han holdt for TED Talks i 2009, A radical idea unveiled: Charter Cities.

Tanken er enkel, man i et fattig land setter av et tomt geografisk område, gjerne etter Singapore-modellen, hvor staten eier alt land. Her sier man at landets lover ikke gjelder, men området har sine egne lover, sin egen charter. Man henter inn privat kapital til å bygge veier, lufthavn, sjøhavn, og bygninger, sånn at man etter relativt kort stund har en fungerende by. De tjenester som det kan være naturlig at vertslandet stiller med, betales for med leieinntektene av landet som byen ligger på. Dette vil i følge Romer i hovedsak være offentlig skole og et offentlig helsevesen for å holde minimumsproduktiviteten oppe.

Alle skal da være velkomne til å komme til byen, både fattig og rik, både store og små selskaper. Det skal være et alternativ for land i nærheten av byen, hvor man skal kunne migrere for å få jobber i alle sektorer, fremfor å dra illegalt til USA. Man kan bidra i formell sektor, som betyr både bedre betingelser, og mulighet for kompetanseøkning. Kompetanseøkning ikke bare for de arbeidende, men for hele generasjoner etterhvert som det blir en aktiv migrering inn og ut av byen.

Det er naturlig at man vil se en høy grad av arbeidskraftsintensive sektorer i begynnelsen, men også at man vil se selskaper som synes det er vanskelig å operere i fattige land på grunn av høy grad av korrupsjon også vil migrere til disse frie økonomiske sonene for å sette opp kontorer. Banker, investeringsfond og diverse industrialister vil i teorien kunne nyte stor glede av å sette opp sine bedrifter i disse byene. Arbeiderne vil strømme til, som man ser i Singapore og Hong Kong, for å jobbe i lavproduktive sektorer, for å sende barn på gode skoler, og for å skape nye liv for sine familier.

Noe av kritikken har vært at om man skal sette opp en Charter City, vil det egentlig være forskjellige fra bare å satse på industri? Vil ikke landets korrupsjon og ofte tvilsomme politiske kultur sive inn i den nye byens styre og stell også. Romer argumenterer at det ikke vil det. Som nevnt vil det være egne lover for dette området, men det vil også være egen politistyrke, eget rettsystem og egne demokratisk prosess. Lovteksten, eller Charteren om du vil, vil man ikke la vertslandets politikere utforme, men man henter inn en stat som er kjent for ryddig juridisk system til å utarbeide den. Man lar den samme eller en tilsvarende stat sette opp rettsystemet og styret, i en startfase. Så setter man opp en prosedyre for gradvis overføring av demokratisk selvstyre til selve byen og dens innbyggere. Til slutt tar denne samarbeidsstaten ansvar for å være siste ankeinstans, for å sikre at rettssystemet beholder sin uavhengighet i tvister mellom byens selvstyre og andre aktører. Det hele høres så enkelt ut når Romer forklarer det.

Det synes tydeligvis styret i Honduras også, for de har sagt ja til å være med på dette prosjektet. I februar 2011 meldte Romer at Honduras’ nasjonalforsamling har godkjent, i en tostegsprosess, et grunnlovstillegg som åpner for spesielle utviklingssoner (RED), hvor man kan sette opp en charter city, veldig lik modellen til Romer, men hvor man krever en 2/3 flertall i nasjonalforsamlingen for hver gang man skal sette opp en RED, 2/3 flertall for alle dommere som skal jobbe i rettsystemet i denne RED, simpelt flertall for alle internasjonale bi- og multilaterale avtaler som REDen inngår med andre land eller organisasjoner og simpelt flertall for å ratifisere alle lover som settes opp for REDen.

Det neste steget nå, i følge Romer, er å ha en åpen offentlig diskusjon på detaljer som beliggenhet, utenlandsk statlig støtte til prosessene og å lodde interessen hos investorer. Romer mener at mange av de 75 000 som forlater Honduras for å jobbe i USA heller kan komme til en ny by hvor de ikke er illegale, men hvor de ønskes velkommen med åpne armer og kan jobbe i formell sektor. De kan dermed ikke bare delta positivt i den økonomiske utviklingen i Honduras, men de kan bidra til teknologispredningen som Romer på åtti- og nittitallet viste at var så enormt viktig for økonomisk vekst.

Tags: , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | No Comments »

Apple etter Jobs – døende kjempe eller sulten ungdom? av

October 6th, 2011

Etter at nyheten om Steve Jobs’ død ble sluppet har bloggere og journalister skrevet mange fine ord om ham, hans liv og selskapet han stiftet og for 30 år siden gikk på børs med. Anekdoter som da han bare ville ha én dollar i årslønn for å komme tilbake som CEO etter at Apple hadde hatt noen år på dunken, og gjenskapte gløden i selskapet som for andre gang revolusjonerte IT-industrien. Man refererer til hvordan Apple gjenskapte forbrukermaskinen med iMac, lagde en laptop for folket med iBook, revolusjonerte trådløstilgang med Airport, skapte en ny sjanger musikkspillere med iPod, viste at man kan bekjempe piratnedlasting med en bedre løsning i iTunes Music Store, revolusjonerte smarttelefonen med iPhone og sist har definert nettbrettkategorien med iPad, alt under Jobs’ ledelse.

Men det er historie. Hva så fremover? Vil Apple klare å opprettholde tempoet? Vil de klare å revolusjonere markedet like mye som de har gjort? Sannsynligvis ikke. Apple vil som så mange andre kjemper før dem, stå i fare for å få Wyatt Earps skjebne. Når du er den beste revolvermannen i vesten, er det alltid noen som vil prøve seg, og til slutt vil en mann klare det. Da er man død. Denne skjebnen hadde IBM, AOL, GM og mange andre selskaper.De finnes ennå, men gjerne nedskjært og langt fra markedsledende. Deres navn forbindes ikke lenger med banebrytende, revolusjonerende produkter, og de er i dag en radmager kopi av et en gang stort imperium. Grunnen er ganske enkel. De mistet evnen til å fornye seg, så unge sultne selskaper kom og overtok markedet, slik som markedsledere ofte gjør.

Er da Apple dømt til en skjebne som sin egen skygge? Ikke nødvendigvis. Mange selskaper, inkludert Apple selv, har vist at man kan fornye seg om man virkelig ønsker det, har snudd seg og igjen blitt en sulten ungdom. Kroneksemplet på en industri som gjør nettopp dette er oljeserviceindustrien. Selskaper som Nabors, Halliburton og National Oilwell Varco gjør oppkjøp etter oppkjøp, de fornyer seg ved ikke bare å vokse organisk og forske på nye løsninger, men ved å kjøpe opp alt som finnes av ny, spennende teknologi. Hvorfor bruke milliarder på å utvikle nytt verktøy når man kan kjøpe seg noen som er spesialiserte på det for noen millioner. Dette er ikke noen nyhet i IT-sektoren heller. Se på Microsoft, de har kjøpt små firmaer i årevis, vi husker alle kjøpet av FAST.

Apple har allerede begynt på denne trenden. Et googlesøk på “Apple acquires” gir 186 000 treff. Sist er oppkjøpet av Siri for halvannet år siden, som tidligere i denne uka var stornyheten i iPhone 4s. Jeg tror ikke at vi vil se den samme type revolusjonering som vi har sett fra apple de siste 15 årene i tiden fremover, men kanskje de heller får den faktiske skjebnen til Wyatt Earp, å leve et langt liv og bli den siste gjenlevende av sine brødre. Ved å opprettholde oppkjøp så kan Apple fornye seg nok til at ved neste store gjennombrudd i bransjen, står de klare til å gi forbrukerne en mer elegant løsning enn konkurrentene, som vanlig.

Tags: , , , , , ,
Posted in Samfunnsdebatt | No Comments »

Bistand – kuttes eller omfordeles? av

October 6th, 2011

Civitas Erik Løkke skriver i Dagens Næringsliv et innlegg under tittelen “En bedre verden uten bistand?” at bistand har mange negative effekter. Bl.a. skriver han, kan bistand bidra “til å undergrave ansvaret lokale politikere har overfor egne velgere.” Jeg er ganske enig i dette, men man må her se på problemstillingen med tanke på å løse fattigdomsfella, og kanskje spesielt hente inspirasjon fra Paul Romer. Man må øke kunnskapsnivået, øke produktiviteten i befolkningen, og da er det viktig å skille mellom tre typer bistand om man skal begynne å kutte.

Direkte nødhjelp er kanskje den viktigste typen bistand vi bidrar med. Når folk sulter eller tørster ihjel, når det er flyktningeleire med hundretusener, og opptil millioner, av mennesker i de verste mulige kår, må man steppe opp og hjelpe.

Direkte økonomisk bistand er kanskje den mest skadelige typen bistand, om man støtter seg til tanken om negativ bistandseffekt. Man sprøyter penger inn i regimer som ofte er lite demokratiske, lite oversiktlige, og hvor det er vanskelig å ha kontroll på pengene. Man gir penger til prosjekter som de lokale ledere kanskje burde prioritert selv, men ikke trenger fordi det kommer utenfra. Ikke at de hadde prioritert det uten bistanden.

Indirekte økonomisk bistand er kanskje en bedre måte å gi bistand, men vi bør bli flinkere å kombinere den med handel. Vi kan f.eks. si at om et selskap setter i gang industriproduksjon i et fattig område, er den norske staten med på å betale for de nødvendige utdanningsinstitusjonene for å gjøre lokalbefolkningen produktiv. Dersom Aker får et oppdrag for å bygge en oljeinstallasjon, så binder den norske staten seg til å delta i utdanning av lokale, dersom Aker binder seg til å bruke en viss prosent lokale i arbeidet. Gjerne utover de local content-krav som finnes i området.

Problemet i dag er at bistand går til det som antas er viktig, basert på eksisterende krav, mens det det burde gå til er å øke produktiviteten i befolkningen sånn at investeringer i og ansettelse av lokal arbeidskraft blir mulig. Til det trengs i hovedsak helse og utdannelse, i tillegg til handel.

Dersom vi ikke ser oss blinde på bistandsteori, men heller åpner grensene for handel, investerer lokalt, og bidrar til produktivitetsøkning i befolkningen, får vi den effekten Løkke ønsker.

Tags: , , ,
Posted in Samfunnsdebatt, Samfunnsøkonomi | 3 Comments »

Strategikonsulent gift med sushikokk ønskes – om bygdenorges framtid av

September 7th, 2011

Skribent Jakob Arvola har blogget om bygdenorge, og har kommet med noen forslag på hvordan bygda kan unngå å dø. Han har noen gode forslag, men skraper bare overflaten. Essensen er likevel at bygdenorge lukker øynene for problemstillingen som står foran dem. Hvis de ikke utvikler seg, vil bygda dø.

Spørsmålet de må stille seg selv er tredelt. Hva er vi bra på? Hva kan vi bli bra på? Hva må vi bli bra på? Ikke bare i et norsk perspektiv, men internasjonalt. Vi må se på hvor vi er, og hvor vi vil, se på portermodeller og tenke konkurransefordeler, men først og fremst må vi definere hvem vi henvender oss til.

Vi kan henvende oss til tre grupper. Nordmenn fra landet som bor i byen og kan komme tilbake, nordmenn fra byen som kan flytte til landet og utlendinger som kan flytte hit for å bo på landet. Den første gruppen er ikke så interessant. Ikke fordi man ikke ønsker at tilbakeflytting skal skje, men fordi man kan anta at de har et rimelig bevisst forhold til hvorfor de bor der de bor, og at ved endrede forutsetninger, vil de vurdere disse. Den andre gruppen er noe mer interessant. Nordmenn fra byen ønsker noen ganger å flytte, og gitt gode insentiver vil nok endel kunne overtales. Den siste gruppen er alikevel den mest interessante. Utlendinger, kanskje spesielt fra steder med lite plass og mye folk, Nederland, Danmark, Japan, deler av Tyskland, deler av Kina, deler av USA etc. vil være attraktive innflyttere til f.eks. Finnmark og Sogn og Fjordane.

Men hva kan vi lokke disse gruppene med? Hva er vi gode på? Vel, det er en ting vi er veldig gode på, og det er plass. Småsteder deler ut tomter i massevis mot at folk kommer for å bo der. Vi er også gode på natur og naturlige råvarer. Vi har villfisk langs hele kysten, bær i fjellet, frukt i store områder og viltkjøtt spredd over det ganske land. Vi er veldig gode på sau, og oppdrettsfisken er blant verdens beste. Om noe sesongbetont, har vi et fantastisk spiskammers. Dette er noe vi er stolte av og gjerne viser fram, men det er langt fra alt vi kan tilby. Vi er overraskende bra på teknologispredning. Vi har digitalt fjernsynsnett som dekker nesten hele landet. Mobilt bredbånd, fast brebånd, høy veistandard om enn litt smal, gode språkkunnskaper og generøse støtteordninger for distriktsbedrifter. Kommer man til bygdenorge vil man kunne dra godt nytte av gode sentraliserte tilbud og god lokal geografi.

Den åpenbare fortsettelsen er å spørre neste spørsmål, hva kan vi bli bedre på? Vi kan bli ganske mye bedre på å se mulighetene som ligger i små og mellomstore lokalsamfunn. Dersom en sushikokk og en siviløkonom flytter til en liten kystby, kan man se for seg å sette opp som strategikonsulent for å hjelpe lokale bedrifter konkurrere, samt inngå avtaler med lokale fiskere for spesialisert eksport til restauranter over hele verden som ønsker høykvalitetsfisk, og er villige til å betale godt for den.

Vi kan bli bedre på å se gjensidig nyttige avtaler som en måte å styrke lokalt næringsliv. En tom fjellhall i Sogn og Fjordane er ubrukelig på egenhånd, men som serverpark for regionale it-tjenester kan slike lokaler være svært nyttig.

Vi kan til slutt bli bedre på markedsføring. Hvis vi ønsker at byfolket og utlendingene skal komme til bygda, må vi fortelle dem at det er mulig, og hva som venter dem. “We have space, you have a job, let’s get together.” Eller “if you can work from home, you can work from the fjords.” Eller “if you thought farming was hard, imagine having this view to distract you.” Ja, jeg er ingen markedsfører, men dere tar poenget.

Hva må vi bli bedre på da? Jo, vi må i større grad, som de sier på engelsk, level the playingfield. Altså, vi må tillate at innflyttere ikke diskrimineres mot bare fordi noens familie ikke har bodd et sted i all tid. Vi må fjerne odelsloven. Vi må insetivere at gårder blir lagt på markedet og kjøpt av de som har vilje og nytte av å kjøpe en gård. Samtidig må man droppe å insentivere ineffektivt landbruk gjennom sterkt vridende subsidier som ikke belønner effektivitet og kvalitet. Vi må tillate at landbruket organiseres i foretak, ikke “gårder” med de plikter og rettigheter det innebærer. Til slutt må vi strømlinjeforme byråkratiet, sånn at det ikke tar flere år å få opphold, mange måneder å få byggetillatelser og tilpasse byråkratiet til flere språk enn norsk og litt engelsk.

Dersom vi stiller oss disse spørsmålene og gir dem tilfredsstillende svar vil vi være langt på vei mot å hindre en avfolking av den norske landsbygda.

Posted in Samfunnsdebatt | 1 Comment »

Det delte FrP – liberalister vs verdikonservative av

August 18th, 2011

De fleste norske partiene har et solid idealistisk grunnideal. Høyre er konservative, ønsker mindre offentlig inngripen og mindre stat; Venstre er liberale, ønsker mer handlefrihet; Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og så videre. Det eneste partiet som ikke har en klart definert ideologi er Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt urettferdig, da FrP lenge har prøvd å markedsføre seg som liberalister, og i ganske stor grad er faktisk Fremskrittspartiets ungdom nettopp det. FpU er ganske tydelige på mindre stat og mer handlefrihet, iallfall mye mer enn morpartiet. Men der også finner man de ødeleggende motsetninger man ser over hele linja i FrP.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Tags: ,
Posted in Samfunnsdebatt | 2 Comments »

« Older Entries
Newer Entries »