Feildiagnoser og dårlige unnskyldninger – om regjeringens skattelettelser av

November 29th, 2013

Leger og kirurger har et interessant forhold. Som pasient går man til sin fastlege,som gjerne diagnoserer og sender videre til en spesialist, om det er noe galt. Denne legen anbefaler en behandling, kanskje en operasjon som da kirurgen utfører. Dette er selvsagt en forenkling, men i grove trekk er det sånn det virker. Økonomer og politikere har mye det samme forholdet. Økonomene i SSB eller Finansdepartementet stiller diagnosen og de politiske rådgiverne anbefaler en behandling og politikerne utfører behandlingen.

Som i medisinen kan det være uenigheter. Symptomene er ofte klare, årsakene kanskje mindre klare og behandlingen kanskje usikker på mange måter. Forsiden på Dagsavisen, onsdag 27. november er et godt eksempel på at disse usikkerhetene har slått helt feil for Erna Solberg.

Symptomet er klart, kostnadsnivået i Norge er for høyt sammenlignet med våre handelspartnere. Årsaken har man tolket til å være for høyt lønnsnivå, og behandlingen som skal løse dette er at staten tar en større del av lønnsøkningen gjennom skattekutt fremfor å legge denne på arbeidsgivere som allerede sliter med å oppfylle lønnskrav. Dette passer godt inn i den sittende regjeringens ideologiske grunnlag, men ikke så godt med den faktiske økonomien.

At kostnadsnivået er for høyt kan ha to årsaker:
1. Privat sektor etterspør arbeidere og presser lønninger oppover.
2. Offentlig sektor etterspør arbeidere og presser lønningene oppover.

I Norge kan man argumentere for at begge deler skjer. Vi har en stor privat sektor med enorm inntjening, spesielt innen olje og gass, som presser lønningene oppover. Vi har også en offentlig sektor som i likhet med privat sektor de siste 30 årene har latt sin lønnspolicy bli ledet av den stadig økende lønnen i olje og gass, kanskje heller enn i andre sektorer.
Det som blir spørsmålet er om skatteletter kan løse noe av dette, og nei, det kan det altså ikke. For det første fører skatteletter i beste fall til økt forbruk, som får fart på økonomien. Men problemet er ikke at økonomien går for sakte. Om noe går økonomien for fort. Man ønsker en reduksjon i kostnadsnivået, ikke øke etterspørselen etter arbeidskraft enda mer. For det andre, selv om skattelettene kommer i sammenheng med at både privat og offentlig sektor da ikke trenger å gi like mye i lønnsøkning, så vil den tilgjengelige inntekten fremdeles øke, og da ikke ha den bremsende effekten som påstås fra regjeringen.

At man ønsker å redusere skattenivået basert på en ideologisk tanke om redusert statlig aktivitet er helt greit, men ikke kom her og si at det er på grunn av det den faktisk gjør det stikk motsatte av. Ikke kom her og si at det er for å bremse kostnadsveksten. Hvis de faktisk ønsker å bremse kostnadsveksten må de redusere lønnsøkningene i offentlig sektor, og det er politisk for risikabelt. Tenk om de ikke blir gjenvalgt.

#Puppetirsdag – om definisjonsmakt i livets spill av

November 27th, 2013

I går var det tirsdag, og på twitter betyr det #puppetirsdag. Da legger jenter ut bilde av brystene sine, gutter legger ut bilder av bryster de liker, og det hele har vel egentlig en slags uskyldig humoristisk undertone. Det hele kommer derimot fra #tittytuesday (NSFW), som er langt fra så uskyldig og humoristisk. Der legges det ut bilder av nakne bryster, jenter legger ut bilder av seg selv og gutta hyller dem.

Hva skyldes det at tittytuesday og puppetirsdag aksepteres? Hva er det som gjør at man opplever det å vise puppene sine på nettet, om de er nakne eller påkledd, er greit? Hvorfor ler vi ekstra høyt når en mann legger ut bilde av sine pupper? “Det blir jo helt feil lizzm”. Det hele kommer ned til definisjonsmakt.

Hvem har definisjonsmakten i samfunnet vårt? Hvem er det som setter grensene for hva som er greit? I dag, som så ofte gjennom historien, er det i hovedsak hvite heterofile menn som har denne definisjonsmakten, og hvite heterofile menn liker pupper. Skal man være rebelsk må man nærme seg grensene for hva de hvite heterofile mennene mener er samfunnets etablerte rammer. Det er bare om man krysser disse grensene man er edgy og alternativ. Det er bare om man holder seg innenfor samfunnsdefinisjonen til den hvite heterofile mannen at man virkelig kan gjøre suksess.

Den vågale musikken er en tyngre versjon av våre fedres musikk, Kvelertak har bare slengt en elgitar og en vokalist på besetningen til Beatles. Kanye West rapper om kvinner på en måte som er over streken for den gjennomsnittlige hvite heterofile mann, men ikke så mye. Det er fremdeles godt innenfor definisjonsuniverset hans. Det er den ulovlige fantasien. Hadde han gått utenfor. Rappet om homofili, om å gjøre forferdelige ting med en mann eller ung gutt ville det nok ikke solgt så bra.

På en arbeidsplass snakker man om kvinneandel, om fargerikt fellesskap og om seksuell likestilling. Den hvite heterofile mannen er bare standarden, han er normen alle andre er avvik fra. Han kan gjøre det godt og dårlig, men har ofte et bedre utgangspunkt. Han er normen, så han har ingenting å bevise.

John Scalzi ordlegger seg enkelt og godt forståelig i sin spillmetafor.

In the role playing game known as The Real World, “Straight White Male” is the lowest difficulty setting there is.

You can lose playing on the lowest difficulty setting. The lowest difficulty setting is still the easiest setting to win on. The player who plays on the “Gay Minority Female” setting? Hardcore.

In The Real World, you don’t unlock any rewards or receive any benefit for playing on higher difficulty settings. The game is just harder, and potentially a lot less fun.

Man skal ikke unnskylde at man er født hvit mann, men alle, både kvinner og menn, hvite og mørke, kan jo samtidig huske på at veldig ofte er samfunnet definert av disse, og om vi ønsker et samfunn som er likestilt, ikke alltid gi etter. Kanskje sørge for at spillet blir lettere å spille for alle de andre også.

Hun setter dagsorden – om rasisme og kvinnehat av

November 19th, 2013

En ung kvinne har de siste dagene satt dagsorden i Norge. Iallfall i twitternorge. Warsan Ismail, kjent som @somalieren på twitter, startet først emneknaggen #norskrasisme ved å fortelle en kort historie om sin mor, som fikk sendt schäfere etter seg da Ismail selv var fem år gammel. Debatten begynte å storme, og selv om det alltid er noen sleivspark, så ble det fortalt om alt fra den forferdelige enkelthendelse til den gjennomgående, men like vonde, hverdagsrasismen.

I dag har Ismail satt dagsorden igjen med sitt innlegg om kvinnehat i musikk, kanskje spesielt i hip-hopen. Hun trekker frem eksempler på grovt kvinnehat, både i mannlige og kvinnelige artisters tekster. Hun skriver godt om noe man skulle tro var et marginalt fenomen, men plukker eksemplene fra noen av de mest populære artistene og låtene på radio og tv nå om dagen.

Jeg sitter igjen med hevede øyenbryn, men ikke så mye fordi jeg er sjokkert over hip-hopens kvinnesyn, som en metalfan må jeg innrømme jeg har hørt verre enn dette, men fordi det er så mainstream. Det er så mainstream at jeg ikke har reagert før. Joda, jeg er negativ til å bruke ord som “bitches and hoes” men dette er da så mye verre. Og jeg har hørt på disse sangene og ikke reagert. Det jeg hever mine øyenbryn for er hvor enkelt denne unge kvinnen, denne medisinstudenten, klarer å vise meg hvor feil jeg har tatt. Hun klarer å vise både at det er mainstream, og at det er galt.

I kommentarfeltet får hun kritikk for å være muslim. Man mener visst at det å kritisere kvinnehat er hyklersk som muslim, fordi Islam er kvinneundertrykkende i seg selv. Nå er all religion kvinneundertrykkende, vi er bare mer sekulære i Norge enn mange andre steder, men det undergraver ikke poenget hennes likevel. Å hylle voldtekt er aldri greit, og å si fra om at det å hylle voldtekt ikke er greit undergraves ikke av at man bærer sjal. Det undergraves heller ikke av at man tilhører en religion. Å stå opp mot kvinnehat er viktig, og jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang før neste gang de opphøyer artister som promoterer nettopp dette hatet. Jeg vet jeg vil.

Jeg anbefaler folk å lese innlegget hennes, lese bloggen hennes og å følge henne på twitter. Warsan Ismail, god jobb og lykke til videre.

Den destruktive bloggeren – om rosabloggere og kritikere av

November 13th, 2013

Vi kan dele de fleste kommentatorer generelt og bloggere spesielt i to hovedgrupper. De konstruktive og de destruktive. Veldig ofte er man ikke rendyrket den ene eller andre, men man heller til den ene eller andre siden.

Den konstruktive bloggeren har et positivt utsyn i sin tekst. Ved å skape noe nytt, ved å fremheve tanker satt sammen på nye måter forbedres materien, forbedres verden. Fremfor å kommentere på det eksisterende, spesielt kritisere det eksisterende, skaper den konstruktive bloggeren noe. Om ikke alltid skaper noe nytt, så i det minste skaper noe. Den destruktive bloggeren ser hva som er galt i det som allerede finnes, hvordan det er galt og kritiserer dette, gjerne ved å beskrive hvordan det kan forbedres eller endres. Målet for den destruktive bloggeren er ikke så mye å endre det eksisterende, ikke å skape.

Jeg er en destruktiv blogger. Jeg ser hva som er galt og kritiserer det. Noen ganger kommer jeg med noen forslag om hvordan det kan endres, men det er oftest dårlig skjulte klager på hvordan det eksisterende er galt. Det handler om å fjerne dagens løsning, noen ganger om å gjøre den bedre. En av årsakene til at jeg er en destruktiv blogger er at det er mye enklere enn å være konstruktiv. Forskjellen ligger nemlig i kreativitet, i innovasjon.

Rosabloggerne, matbloggerne og mammabloggerne får ofte høre at de ikke er seriøse bloggere, at de ikke bringer noe ordentlig til bordet. Jeg har nok selv gjort narr av dem noen ganger, gjerne mer i å oppnå en latter hos mitt publikum enn i en agenda om å undergrave deres bidrag til bloggosfæren, men likevel noe ufortjent. Rosabloggerne er nettopp konstruktive bloggere. Ja, det er superenkelt å gå inn på en hvilken som helst rosablogg og ta fra hverandre alt de mener om politikk, økonomi, og hva det skulle være. Det er enkelt å kritisere en jente i tenårene og begynnelsen av tjueårene for å fokusere for mye på utseende og for lite i kritisk tenkning. Som sagt, det er enkelt å være destruktiv. Det som derimot ikke er så lett er å kle seg fint, ta gode bilder og skape en interessant atmosfære rundt seg. Det er ikke så lett å ta hverdagslige ting som ens barn gjør og beskrive det på en måte som fenger lesere, selv om det ikke alltid er helt grammatisk korrekt. Det er ikke lett å eksponere seg selv foran tusenvis av lesere på en positiv måte.

Jeg sier ikke at de konstruktive bloggerne alltid skaper noe som har stor verdi, ikke engang alltid positiv verdi. Det viktige er at de skaper noe. De gjør mer enn systematisk å gjennomgå feilene i et politisk system eller i et selskap. De gjør mer enn å kritisere hva som er galt i verden. De bidrar til vekst.

Jeg skulle av og til ønske jeg var en konstruktiv blogger, og jeg prøvde meg litt med en #dagensantrekk-runde på instagram. Det førte bare til at det ble en parodi, og dermed en kritikk av rosabloggere og deres bidrag til en vakrere verden.

Jeg har nok fanget meg selv i den destruktive kategorien, og det er helt greit. Vi trenger noen til å dekonstruere og forbedre det eksisterende. Hvis ikke kommer vi ikke dit vi ønsker, men det kanskje en smule trist at selv i mitt forsøk på å skape ble det bare kritikk. Det sier vel noe om hvor jeg hører hjemme.

En økonom skifter på senga av

September 2nd, 2013

Som nyseparert er det mye å venne seg til. Etter å ha bodd ti år sammen med en annen person, er det mange problemstillinger man bare ikke har tenkt på på lenge. En av disse er å vaske sengetøy. Jeg har dobbelseng med to sett sengetøy. Hvordan kan optimere vaskerutinen på disse?

Det finnes to åpenbare løsninger, enten bare bruke én dyne og én pute, eller ligge halve perioden på den ene siden og halve på den andre. Ingen av disse er gode løsninger. Bare å bruke ett sett sengetøy ser veldig tåpelig ut i en dobbelseng. Og om man da skulle få en gjest må man begynne å legge på sengetøy midt på natta. Ikke en god løsning. Ei heller fungerer det å ligge halve tiden på hver side, da den ene siden åpenbart er bedre enn den andre. Det er min side. Nok en gang ingen løsning.

En annen løsning kunne vært å ligge på samme side, men bytte dyne halvveis i perioden. Joda, men jeg må fremdeles da vaske lakenet før det er tid for å vaske dyna, og det er hverken effektivt eller miljøvennlig å vaske halvskitne dynetrekk for ofte.

Det er ikke renslig å skifte på begge dynene, men bare vaske det ene trekket. Har det vært på senga så må det vaskes.

Nei, optimeringsproblemet blir avveiingen mellom miljø og å måtte skifte deler av senga om gangen. På marginen er det nok det umiddelbare som presser det langsiktige. Hver gang jeg skifter på senga så vasker jeg ett rent dynetrekk.

Innovasjon Norge feiler oss – men kan fikses av

August 21st, 2013

Jeg leser med mild skuffelse at Bipper-Gründer Silje Vallestad mottar penger fra Innovasjon Norge. Hun sier at det ville lønnet seg å betale Nofas i Drammen til å skrive søknaden for henne, og hun har nok rett i det. Jeg skal innrømme at jeg ikke synes Bipper er et spesielt fornuftig produkt, men om man skal tro oppslagene i avisene er jeg ganske alene der. Det er derfor interessant at Vallestad kvalifiserer til midler fra Innovasjon Norge. Et selskap som det er stor grad av privat interesse for trenger vel ikke penger fra staten? Men hvis staten ikke skal gi penger til de bra produktene, skal de da gi til de dårlige? Dette virker rart.

Problemet bunner i to problemer. Først er det en misforståelse om hva man faktisk trenger som gründer. Man trenger penger, men man trenger ikke gratispenger. Man har som gründer selvsagt lyst på gratispenger, det er det vel ingen tvil om, men gir ikke det skjeve insentiver? Hvis noen kommer til deg og sier at «vi vil gi deg masse penger hvis du klarer å overbevise oss om at du er flink», så vil du legge mye krefter i å overbevise om at du er flink. Når du da har fått pengene er det ikke lenger noe som holder noe over deg for faktisk å levere. Det er ikke så bra.

Problem nummer to er relatert til hvilke bransjer Innovasjon Norge støtter. I veldig stor grad støtter de landbruket. Det er et problem. Landbruket i Norge er nemlig lagt opp til ikke å operere med aksjeselskap som eieform. Det går an, og flere har prøvd, men det er ikke en foretrukken form da odelslov og andre mer eller mindre formelle institusjoner regner en gård og en bonde som én enhet.

Måten Innovasjon Norge burde fungere på er nemlig veldig enkel. De burde bli en blåkopi av Statens Pensjonsfond Utland, eller Oljefondet, men med innenlandsinvesteringer. Et fond som investerer i høyrisikoprosjekter, men hvor investeringen gir en eierandel. Hvor investeringen forplikter fra begge sider. Det blir altså Innovasjon Norges mål å tjene penger på investeringene. På samme måte som lånekassen skal bruke rentene på å tilby lån til flere studenter, kan Innovasjon Norge tjene penger som de skal investere i flere bedrifter.

«Men vil ikke det bare øke ineffektivt statlig eierskap i det private markedet?» Jo, det vil det. Men det kan vel umulig være verre enn dagens system hvor man bare gir ut penger gratis? Det vil skape bedre insentiver, samt at det vil gi Innovasjon Norge en faktisk mulighet til å pushe innovasjon. Om noe kan Innovasjon Norge legge seg på en høyere risikoterskel enn andre, da de i prinsippet kan få tildelt den samme mengden penger de får i dag, men samtidig har en forventet fortjeneste. Man kan til og med sette som krav at Innovasjon Norge ikke skal eie mer enn en viss andel, samt må selge seg ut etter et visst antall år, selv om det ikke nødvendigvis er god business. Man kan lønne disse Innovasjon Norge-medarbeiderne som man lønner alle andre investeringsfolk, etter provisjon på hvordan investeringene deres går.

På sikt vil man da, som med oljefondet, hente ut evt avkastning og sette inn i statsbudsjettet. Da vil sirkelen være komplett. Sånn skulle jeg ønske Innovasjon Norge fungerte.

En økonom hører på musikk – øya 2013 av

August 10th, 2013

Nå er Øyafestivalen snart over for i år og bakrusen står for alvor klar til å slå inn i morgen. Jeg har gjennom denne festivalen skrevet om corporate branding, om køståing og om valg av t-skjorte, men har ikke skrevet om musikken.

La oss ha det klart at jeg skriver ikke dette innlegget BARE fordi Haraball sa de synes det er teit å skrive om brandingen og ikke om musikken, selv om det hjalp godt i avgjørelsen å skrive dette innlegget. Jeg skriver også fordi det var så mange bra band at de er verdt å skrive om.

Festivalen, for min del iallfall, begynte stålbra med Oslo Faenskap. Det er godt å se at det finnes solid god metall i hovedstaden også og at det ikke bare er vestlendingene som styrer metallskuta om dagen. Hvis det er to skiver jeg skal kjøpe etter denne festivalen må det være Blood Command og Oslo Faenskap, solide band og stålbra vokal.

Endel band leverte nøyaktig det man forventet. Black Debbath er for flinke til hva de driver med, men de har det vel gøy. Ingen store overraskelser, men et solid festivalband.

Wu-Tang Clan var skuffende, men det så ut som de som hadde gledet seg også fikk det de forventet, så det var jo fint for dem.

Onsdagen avsluttet med Blurs halvannen time med nittitalls hitparade. Til tider litt eksperimentelt, men de leverte det vi ventet på, og alle gikk fornøyde derfra. Definitivt høydepunktet for min del på onsdagen.

Jeg burde vært på Kvelertak, men har ventet 17 år på å se Blur. Satser på å få sett Kvelertak i løpet av høsten eller vinteren.

Torsdagen ga meg god solid hiphop/r&b eller hva det heter med Dreamon fra Oslo. Definitivt verdt en lytt.

Kanadiske Grimes serverte eksperimentell electronicapop med to dansere på scenen. Litt usikker på hvem som var mest fornøyd med å være på Øya av henne og publikum, hun var iallfall superhappy.

Torsdagens høydepunkt var Godspeed You! Black Emperor fra Canada. Chill instrumentalrock på slutten av en lang dag ga en god følelse.

Honningbarna gikk akkurat på scenen da jeg kom på fredagen. Dett er et band jeg bare har hørt på radio/nett før, og de er virkelig bra live. De interagerer med publikum og ser virkelig ut som de koser seg på scenen. Som de selv sa “Det er ikke lett å være sinna på en dag som denne” med referanse til den strålende solen, og de hadde sikkert rett i det. Men da skjulte de det godt.

Blood Command var som sagt en av festivalens store musikalske opplevelser. Bergensbandet beviser i godt selskap med John Olav Nilsen og gjengen at det ikke bare er gitarkamerater og idolvås som kommer fra vestlandsbyen. Denne festivalens merch-budsjett gikk med til en Blood Command-skjorte som jeg vil bære med stolthet.

Etter Blood Command flyttet jeg og et par tusen av mine nærmeste venner oss til Kraftwerk. Electronica er gøy det, og Kraftwerk er vel best i klassen. Men den helt store opplevelsen er det ikke, 3D-show til tross.

Lørdag har definitivt stått i rockens tegn. Haim var første band for meg. De tre amerikanske søstrene leverte hele pakken tross forkjølelse og feber. Liker man litt rockete sinnapop er Haim verdt en titt.

Festivalen største turnaround for min del var Truls. Kjent fra Lukestar, noe jeg ikke visste da jeg kom på konserten, gjorde Truls en deilig chilloutkonsert. Jeg var veldig skeptisk, men ble sannelig motbevist.

Festivalens beste bandnavn må være Pissed Jeans fra New York. Deres solide gitarrock og stødige vokal ga publikum en opplevelse av rockefestival som trengtes oppi all electronicapop og death metal i dag.

John Olav Nilsen og gjengen sang på sin sedvanlige Bergensdialekt og leverte rock til østlandet med en sikkerhet som sammen med Blood Command kan være med på igjen å krone Bergen til rockehovedstad i Norge.

Tidligere nevnte Haraball var for meg stødig, men kanskje litt standard rock. Morsomt å se norske band levere høy kvalitet fra scenen, og når de i tillegg slenger med leppa om ens innlegg, må man bare elske dem.

I skrivende stund sitter jeg på festivalens klare høydepunkt. Slayer leverer alltid, og i dag er intet unntak. Festivalens klart tøffeste trommesett og trommis kombinert med en hitparade uten like må bare bli toppscore på terningen. Det var Slayer som for 17år siden viste meg hvor bra metal kan være, og de gjør det i år igjen.

Alt i alt har det vært en stålbra musikalsk opplevelse å være her på Øyafestivalen. Vi snakkes på Tøyen til neste år.

En økonom kler seg til festival – Øya 2013 av

August 10th, 2013

I tillegg til god musikk, lange køer og kommersiell suksess, er Øyafestivalen et sted for å vise frem sin gode motesans og for å inspirert av andre. For å se og bli sett om du vil. Og, som økonom er det intet unntak.

Når man kler seg må man gjøre marginale avveiinger mellom funksjonalitet, utseende og komfort. Hvor mye komfort er du villig til å gi opp for å bedre utseende? Hvor mye funksjonalitet trenger du før det går for mye ut over akseptabelt utseende? Festivallivet kompliserer dessverre denne prosessen, da det gir oss en ekstra variabel å hensynta, nemlig kred.

Kred, en forkortelse for kredibilitet, som i denne kontekst må sies å være en fornorsking av cred eller credibility. Direkte oversettes dette til troverdighet. Når folk ser deg, tror de at du har peiling på musikk? Tror de at du er festivalnoob eller kan du bare gjennom et førsteinntrykk skape forventning om en interessant samtale om musikk?

Det hele handler om hvilket inntrykk man ønsker å gi. For meg begynte uka rolig. Med jobb om dagen, og festival om kvelden er en enkel Eton-skjorte og jeans veldig greit. Scorer høyt på komfort og utseende, noe lavere på funksjonalitet og gir i prinsippet lite kred. Beskjeden antrekket sender er ganske enkelt “kommer rett fra jobb til festival.”

Fredag var det derimot tid for å dra frem en gammel klassiker, bandskjorten. Dette er et enkelt plagg som kan, med det riktige motiv, gi masse kred. Det er likevel viktig å huske at dette er et high risk-/high gain-spill.

Tøffest i klassen? 1. VGS

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

Mitt personlige sikre ess når det gjelder festivalskjorter er min “Live Intrusion” Slayer-skjorte fra 1996. Den er gammel nok til å vise at jeg har vært fan lenge, og bandet er større og mer anerkjent enn de fleste andre band jeg ser på festival. Den scorer høyt på rockecred. Den funker derimot ikke i dag, lørdag, da Slayer skal spille i dag. Jeg liker Slayer, men er ingen fanboy, og da bør man unngå å bruke bandet på scenens skjorter. Utfordringen blir da, hvis slayerskjorta mi er den som gir meg mest rockekred, hva bruker jeg da på slayerkonserten?

Choices choices… #Kvelertak #StarWars #KISS #JerryGarcia #FooFighters #RunDMC #Chicago #øya2013

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

Mine valg er blant andre:

  • Kiss – gir lite kred, og har høy harryfaktor. En litt kulere utseende skjorte kunne funket ironisk, men denne funker nok bedre på Norway Rock enn på Øya.
  • Foo Fighters – fra Quart 2005, gir litt kred på gitarrockekonserter, men du mister mye kred om du stiller med mye mildere rock enn det som er på scenen.
  • Chicago eller Jerry Garcia – disse gir nok mest gamliskred, men skal man menge seg med musikkinteresserte er Chicago et fint band å prate om, fordi de fleste over 40 kjenner dem ganske godt.
  • Kvelertak – en av mine to skjorter med Kvelertak pleier å være en vinner, men siden de er veldig i vinden, og de spilte på onsdag har veldig mange fjortiser fått seg kvelertakskjorter, og da forsvinner mye kred. Ikke gå med skjorter på den festivalen/konserten du kjøpte dem.
  • Star Wars villains – denne skjorten er interessant fordi den kan treffe veldig godt uten å gi musikkred i seg selv. Mange rockere, spesielt metalrockere er ganske interessert i kulturelle fenomener ofte beskrevet som nerdete. Star Wars er klart inne på den banen. Skaper ikke rockekred, men skaper nerdekred.

Ingen av disse gir meg likevel det jeg ønsker å formidle. Jeg tar derfor et hint fra hipsterkulturen. Hvis jeg ikke kan gå større enn Slayer, så går jeg mye mye mindre. Å bruke en bandskjorte med et band som åpenbart er et metalband, men som få eller ingen har hørt om ennå. Et band som er stålbra, men trenger litt tid på seg før de har slått an stort. Jeg kjører skjorte fra Ampmandens Døtre. Den gir kred samtidig som den skaper nysgjerrighet. Den scorer høyt på tre av de fire variablene, den er pen, komfortabel og gir kred, og den er ikke direkte upraktisk. Saken er løst.

Topp stemning på #Blitz

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

Dere som skal på Øya i dag har garantert allerede vært gjennom denne prosessen, men dere som skal på festival eller konserter fremover kan tenke litt gjennom variablene utseende, komfort, funksjonalitet og kred, og avgjøre hvilke oppofrelser dere vil gjøre på marginen.

Go big or go micro. #AmpmandensDøtre #øya2013

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

En økonom står i kø – Øya 2013 av

August 9th, 2013

Ølkø. #øya2013

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

Festivallivet fortsetter, og denne økonomen har oppdaget at en essensiell del av dette er å stå i kø. Om man skal kjøpe billett, hente festivalbånd eller komme inn, køen møter deg fra første sekund og henger med deg inn til øl- og matkjøp og å flytte seg mellom scenene.

I økonomien lærer man at kø er et resultat av for lavt tilbud eller for lav pris. Ved å stå i kø får man en tidskostnad som tilbyderen ikke får dra nytte av, iallfall ikke direkte. Står du i ølkø kunne du vært villig til å betale mer for ølen for å slippe å stå i kø.

Hvorfor koster da en halvliter øl på Øya 75kroner, og ikke f.eks. 150? Ringnes ville solgt noe færre, køene ville vært kortere, men inntjeningen ville vært større. Det har med tidshorisont å gjøre. Her og nå er jeg mer enn villig til å betale 150 kroner for en halv liter øl, men når jeg skal planlegge sommeren planlegger jeg ikke med å dra på en festival hvor ølen koster 150 kroner, uansett hvor korte køene er.

Dette burde forklare kø i et økonomisk perspektiv, men nå er det endelig min tur å kjøpe øl, så det er bare å spørre om det skulle være noe som ikke er klart.

Edit: på “ølpalasset koster fancyøl 90 kroner for 0,4l og det er ingen kø. Dermed kan betalingsvillige få mindre kø og køvillige betale mindre.

En økonom på festival – Øya 2013 av

August 9th, 2013

Stress å gå mange ganger. #øya2013

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

Første dag med Øyafestivalen er gjort, og som økonom sitter jeg igjen med mange inntrykk. Musikken er stålbra, og bookinggjengen har nok en gang klart å kombinere gamle helter med unge lovende på en fornuftig måte. Men nok om musikken, det Øya klarer som ingen andre klarer er å skape en kommersialisme rundt festivalen uten at den mister kredibilitet som festival.

Vi kan dele hele festivalen inn i tre deler. Corporate-sponsorer, frivillige organisasjoner/aktivistgrupper og salgsboder. Disse tre gruppene skaper til sammen en dynamikk som er vanskelig å fake. Det krever både god forretningssans og reelt engasjement å sette sammen en kommersielt god festival.

Corporate-sponsorene jeg la godt merke til, og dette er basert på hva jeg så på festivalens første dag, uten noen research utover dette, var DNB med sin lounge og sine trøbåter (heter det trøbåter på bokmål?); Aftenposten, med sin lounge hvor jeg tipper du kan lese avisen eller noe; og Gule Sider med sin mobilladestasjon og utdeling av tepper og regnponchoer, samt en liten kunstig holme med en sofa på. Corporate-sponsing skal egentlig trekke ned kredibiliteten til en festival, og kanskje spesielt Gule Sider står i fare for å gjøre akkurat det. Men, ved å fokusere på sine kjernekompetanser innenfor mobil og informasjon, samt noen enkle, men definitivt festivalrelevante, give-aways har de klart å skape en positiv atmosfære.

DNB stiller med betalingssentraler over hele festivalen og sørger derfor for at man slipper disse cash-kortene som har blitt så populære. Her er bank- og kredittkort som gjelder. Av banker er DNB en med et ganske ufarlig image, og tross deres til tider ikke helt heldige uttalelser, se gjerne tidligere innlegg i denne blogg om bankers risikoprofil, klarer de å fremstå som en veldig riktig del av festivalen. At Aftenposten stiller opp som sponsor bygger opp under Oslo-tilhørigheten, noe jeg som lokal synes er viktig. Øya skal være en Oslo-festival mer enn Hove er en Arendals-festival.

De frivillige organisasjonene stiller sterkt opp. I tillegg til hærskarene av frivillige som jobber på selve festivalen, som gjør en kjempejobb, er det frivillige fra Natur og Ungdom som plukker tomme ølglass og gir festivalen miljøkred så det holder.

Sist, men definitivt ikke minst er alle salgsbodene. Her er det alt fra Illegal Burger med sine vidunderlige kjøttkreasjoner til Mathallens kjøtt-, fisk- og vegetartilbud. De har egne vegetarboder som selger morsom alternativ mat og popcornbod for de som ønsker sånt. De har Ringnes pilsner overalt, noe jeg ikke er kjempefornøyd med, men de har en egen bar med flere typer øl midt på hovedområdet, om det skulle knipe. Tretorn låner ut gratis støvler, samt selger til 300 kroner paret. Deichmanske bibliotek stiller med høytlesning fra unge forfattere i bokteltet sitt, om musikken skulle bli litt mye for en litterær sjel. Min favorittbod så langt må være Hjellnes Consult, hvor man kan leke arkitekt og designe neste års festivalområde.

Denne salige blandingen av små gourmetsjapper, alternative veggissjapper og morsomme påfunn gir festivalen byprofilen den trenger, samtidig som den legger seg ved siden av mainstream. Speilingen mot Barcode-bygningene og den harde business skaper kontrasten til den sultende kunstner og hipsterne som skulle ønske de var nettopp det.

Min erfaring med Øya er udelt positivt, og det er som økonom en fryd å se en festival som tjener penger uten å måtte selge sjela til de store kommerse kreftene. Neste år flyttes festivalen til Tøyen, noe jeg tror kan være bra, selv om den kanskje ikke klarer å beholde kontrasten på samme måte. Jeg kommer iallfall til å være der for å se.

Konkurranse mellom markedsplasser er også konkurranse – om monopolmakt og appstore av

August 7th, 2013

Man prater mye om konkurranse i disse dager. Der mange til stadighet viser manglende forståelse for grunnleggende konsepter som monopol og monopolmakt er i det elektronisk app-markedet. Spesielt gjelder dette rundt smarttelefoner.

La meg prøve å forklare de grunnleggende prinsippene:

  1. Den mest populære definisjonen av monopol er når man er eneste selger av en vare eller tjeneste. Vinmonopolet er de eneste som kan selge vin i butikk i Norge. De har klar monopolmakt.
  2. Monopolmakt, ofte referert til som markedsmakt, er når et selskap har prissettende makt. Det er et enormt vidt begrep, men i hovedsak betyr det at selger kan sette en pris som fører til mer eller mindre salg, avhengig av hva prisen er. Vinmonopolet har mye monopolmakt. De kan sette prisen på en vin, og da vil folk kjøpe eller ikke kjøpe den vinen basert på vinens kvaliteter, inkludert pris. De kan i hovedsak ikke gå et annet sted og kjøpe den samme vinen for en lavere pris. Coca-Cola har også monopolmakt, men mye mindre. De kan sette prisen på en av sine leskedrikker som de ønsker, og folk vil kjøpe eller ikke kjøpe den. Men til forskjell fra Vinmonopolet har Coca-Cola erstatninger som er likere i smak og effekt. Blir en Coca-Cola for dyr, kan man kjøpe en Pepsi. Coca-Cola bruker derfor mye penger på reklame for å øke sin monopolmakt. De ønsker at folk skal ta et valg om å kjøpe en Coca-Cola helt uavhengig av hva en Pepsi måtte koste.

Reelle monopoler er ekstremt sjeldne. Vanligvis handler det bare om å se på konkurransesituasjonen i et videre perspektiv enn det man gjør. Vinmonopolet er de eneste som selger vin i butikk, men dette betyr ikke at de ikke har konkurranse fra systembolaget i Sverige, eller fra duty free-shoppingen på flyplasser og på ferjer. De har også konkurranse fra ølsalg i dagligvarebutikker, restauranter og barer, samt alkoholfrie drikker. Forskjellen er bare hvordan du ser på markedet. Er det vin i butikk i Norge, vin i butikk i kjøreavstand, vin generelt, alkoholholdig drikke generelt, kosedrikke eller all drikke som er det relevante markedet?

I smarttelefonmarkedet ser vi mye av det samme. Apple, med sin agencymodell, kritiseres for å ha monopol på apps på sine iPhones, men da er markedet ganske snevert. Man snakker altså om monopol på godkjenning, ikke prissetting, av apps til én spesifikk smarttelefon. Man kan da kjøpe en Samsung-telefon med Android, eller en Nokia-telefon med Windows. Da kjøper man seg inn på et annet marked. Blir app-prisene på iPhone for høye, så kan man kjøpe en Windows-telefon og der få tilgang til et annet marked. Kjøper man Android-telefon får man tilgang til et marked organisert helt annerledes enn Apples Appstore.

Det samme så vi på nittitallet og tidlig på 2000-tallet med EUs kamp mot Microsoft. De misbrukte sin monopolmakt ved å holde på Internet Explorer som standardinstallasjon i Windows. Det var helt feil. For det første, så førte IEs usedvanlig dårlige kvalitet til at man hadde stor vilje til å utvikle alternativer. For det andre, så ble det bedre og bedre alternativer til Windows generelt. Både Linux og MacOS hadde en hyppig utvikling i perioden. EU kunne altså spart sine midler og heller brukt dem på å støtte forskningen på alternative teknologier

Valg 2013 – pappaperm – friheten til å velge bort av

August 5th, 2013

Den store saken i valget 2013 ser ut til å bli pappaperm. Høyre, som har gjort en glimrende jobb med å vri diskusjonen til en om fedrekvoten, mener at familier selv må få dele opp permisjonen som de ønsker. Argumentet er at det går ut over små og mellomstore bedrifter at menn må være borte i opp til 14 uker. Familien må derfor være fri til å dele opp annerledes.

La meg først si at dette er en åpenbar kamp om fars tid. Det handler ikke om å dele opp totaltiden som man ønsker, da debatten om å fjerne mammas seks uker ikke har vært nevnt en eneste gang. Men, og dette er hvor politikerne ikke klarer å se mer enn én sak om gangen, denne debatten burde vært en barnehagedebatt.

Det er nemlig helt greit at far ikke er borte fra jobb, for å være hjemme med barn. Det er bare at mor ikke får overført de ukene til sin permisjon. Dersom mor og far ønsker færre permisjonsuker er dette ikke et problem, skulle man tro.

Det er nemlig en ekstern faktor her, barnehagene. Barnehagene er stort sett ikke villige til å ta imot barn som er under ett år gamle. Dette selvsagt i tillegg til det håpløse halvårlige inntaket gjør at man blir tvunget til å ta et fullt års totalpermisjon.

Debatten burde ikke handle om pappas permisjonsandel, da denne på sikt har gode likestillingseffekter, men burde være en debatt om å tilpasse barnehagene til stadig økende krav fra næringslivet. Det er i dag svært dyrt å leie dagmamma som skal passe barnet før det kan gå i barnehage, man kan gå i minus ved å jobbe fremfor å ta permisjon.

Høyre burde ikke rote med likestillingsarbeidet, men promotere et samfunn som skaper reell valgfrihet. Ikke nok en gang la mødre sitte igjen med svarteper, men skape reelle effektive løsninger. De burde skape friheten til å velge bort goder for inntekt, å velge bort permisjon for arbeid. De sier jo tross alt at”det skal lønne seg å jobbe.”

Hva lærte vi av 22. juli? av

July 24th, 2013

Jeg kan anbefale å kjøpe #Dagbladet i dag. Endelig en god skribent der. #s52

A photo posted by Jon Lien (@jonlien) on

I går skrev Ali Esbati i Dagbladet og Aftonbladet om debattkulturen etter 22. juli 2011, spesielt rundt Islam og rasisme mener han at debatten ikke har blitt mildere i etterkant av terrorangrepene. Dagsavisen følger opp i dag med den svenske samfunnsdebattanten Katrine Kielos som er skremt av at vi ikke ser ut til å ha lært noe, at debattinnleggene under Esbatis kronikk har en så hard tone. Personlig er jeg mest overrasket over at noen forventer at debatten mildner. Dette har å gjøre med de satte rammene for debattuniverset.

Da sosiologen og biologen Alfred Kinsey spurte amerikanere om deres sexvaner, var det veldig viktig for ham å stille helt åpne spørsmål. Han visste at mennesker lett lar seg forankre i presenterte rammer, og skulle han få frem hele spennet av svar, måtte han unngå å sette begrensninger. Denne rammesettingen er nøyaktig det som har skjedd i Norge etter 22. juli. Islamdebattens ytterste høyre ramme er satt til å drepe 80 mennesker. Altså vil ethvert utsagn være mindre ekstremt og dermed fullt akseptabelt.

Stjerneeksemplet er Fjordman. Før angrepene var han noe av det mest ekstreme man hadde å by på. Men nå, etter angrepene, kan han gjemme seg bak at han iallfall ikke har drept noen. Dermed virker han plutselig rimelig og balansert i det gjeldende rammeverket. Men, og det er her Dagsavisens artikkel treffer godt, for en Kielos, som ikke har det samme rammeverket, vil denne debatten virke sinnsyk og høyreekstrem, noe jeg tenderer til å være enig i.

Hva lærte vi dermed av 22. juli? Vi lærte at så lenge vi ikke dreper noen, så kan våre utsagn være så vridde og ekstreme som de bare vil. Vi lærte at den ekstreme grensa går mye lengre ute enn vi trodde. Og, i tiden etterpå lærte vi at vi er et mye mindre tolerant folk enn vi trodde.

EDIT: skrevet litt om for å tilpasse publisering

Reguleringssamfunnet – om skolefravær av

June 21st, 2013

Norge er et typisk reguleringssamfunn. Hvis det er noe galt, så må vi fikse det med å påby eller forby noe, som fikser problemet. I et tradisjonelt nordisk sosialdemokrati funker det stort sett greit, men nå kan det se ut som reguleringssamfunnet er i ferd med å slå sprekker.

Saken det handler om er myndighetenes avgjørelse om å begrense fravær i skolen ved å nekte foreldre å ta ut barna i ferie midt i skoleåret. Dagsavisen vier i dag nesten en helside til denne saken. I utgangspunktet er jeg enig med skolemyndighetene. Det er en uting å ta ut elever fra skolen slik at de mister deler av pensum og må ta opp lærerressurser når de kommer tilbake. Det er korttenkt av foreldre og kan føre til at barn blir hengende etter lenge.

Spørsmålet er likevel, er det alvorlig nok til å forby? Alvorlig nok til å bruke byråkratiske ressurser på å avgjøre om foreldre får lov eller ikke å ta barna ut av skolen. Rektor Lillian B. Wittenberg ved Vålerenga skole sier at “Det skal bli interessant å se om foreldrene følger den avgjørelsen de får. Konsekvensen av ugyldig fravær er at ungene lærer at det er greit å lure seg unna regler.” Hun har helt rett, men vi lærer også barna at når det finnes regler for enhver mikroskopiske avgjørelse, så slutter reglene på et tidspunkt å være relevante.

Hvordan skal man lære barn at lover og regler er absolutte, når man regulerer så langt inn i detaljene at intensjonen blir borte? Reglene er ofte bygget på gode tanker. Men, som de sier på engelsk, the road to hell is paved with good intentions. Samfunnet står i fare for, om det ikke allerede er kommet til, å bli så overregulert at man mister evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige reguleringer. At man som samfunn mister evnen til å forvente sunn fornuft fra sine borgere. Det bør vi klare å styre unna.

Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen av

June 19th, 2013

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.