Posts Tagged ‘Økonomi’

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

Monday, April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

Har inflasjonsmålet utspilt sin rolle? av

Wednesday, January 27th, 2016

Renta som settes av Norges Bank brukes i prinsippet til å sette prisen for banker som låner penger av Norges Bank. Denne styringsrenta kan da gjøre lån billigere og dyrere for bankene som igjen kan gjøre lån billigere og dyrere for sine kunder. Bankene er ikke pålagt å bringe kutt eller økninger videre til sine kunder, men vil ofte gjøre det på grunn av konkurransen i låne- og sparemarkedet.

Dersom man tror på keynesianernes skriverier om makroøkonomien vil en lavere rente føre til økt aktivitet i økonomien. Det blir f.eks. billigere å ta opp huslån, så folk kan bygge dyrere hus, dyrere bil og lignende. Evt. vil mindre av ens tilgjengelige inntekt gå til å betale lån, og dermed kan man bruke mer på alt annet, inkludert investeringer. Dette skaper økonomisk vekst. I tillegg til økonomisk vekst kan det økte presset i økonomien skape økt inflasjon siden etterspørselen etter arbeidskraft og andre innsatsfaktorer går opp. Mange sentralbankere, inkludert de i Norges Bank, tror på keynesiansk politikk og de bruker da inflasjonen som en enkel operasjonalisert mål på om renta bør opp eller ned. Dersom inflasjonen i Norge er over det langsiktige inflasjonsmålet på 2.5% er presset i økonomien noe høyt, og man bør sette opp renta litt. Er inflasjonen i Norge derimot under 2.5% er presset for lavt og man setter ned renta. Dette er så innarbeidet i den norske bevisstheten at man ikke lenger stiller spørsmål ved hvordan dette virker.

Det er likevel to problemstillinger som er viktige å belyse.

  1. Det keynesianske argument virker bare om folk faktisk tror at politikken virker.
  2. Sentralbanken vet bare hvordan man skal sette renta om inflasjonen ikke styres utenfra.

Den første problemstillingen er ugrei, dersom folk tror at rentenivået vil endre seg videre, er det ingen grunn til å tilpasse seg den nye hverdagen. Og siden folk er risikoaverse vil de alltid la være å handle om det er stor usikkerhet. Dermed vil det ikke holde å gjøre små endringer i renten, man risikerer å måtte gjøre store endringer i renten for å skape endret forbruksmønster. Store endringer i renten gjør økonomien lite forutsigbar og skaper bare mer usikkerhet, spesielt i internasjonale befifter. Altså må folk tro på politikken om den skal ha noen effekt.

I tillegg vil altså Norges Bank basere hvordan renta skal settes på inflasjonen i Norge. Problemet er bare at mye av prisinflasjonen settes i økonomier som er grunnleggende forskjellige fra den norske. Forbruksvarer er ofte produsert i Asia, korn er stort sett produsert i Tyskland, USA og Kasakhstan, biler og mye annet som påvirker de målte inflasjonstallene. De vil da kunne få kunstig høye eller kunstig lave inflasjonstall og vil ikke sette renta til det nivået som gagner den norske økonomien mest.

Både på nittitallet og 2000-tallet var det et problem at folk ikke trodde på renteendringene. Markeder krasjet og folk husket høye renter. Sentralbanken satte ned rentene kraftig, men folk reagerte ikke. Man fortsatte å presse ned renter og man skapte en ny normal med veldig lave renter. Man fikk en inflasjonstilpasning på renter veldig nært null. Gjennom hele 2000-tallet og spesielt i tiden etter 2008 gjorde den økte internasjonaliseringen, hvor eksport av olje og fisk, samt økt lønnsinflasjon satte lønninger, og importerte varer satte priser fikk man en mismatch og en manglende evne til å ha fornuftige meninger om hvor renta skulle være. Låst til inflasjonsmålet måtte Norges Bank sette ned renta i en periode med sterk lønnsvekst, noe som viste seg å føre til en svært sterk vekst i boligprisene, de eneste prisene som er helt uavhengige av inflasjonen i utlandet.

Ser man disse faktorene sammen er det tydelig at inflasjonsmålet dermed ikke lenger er en fornuftig regel for å styre pengepolitikken i Norge. Vi må ha en mer holistisk vurdering av økonomien og vi må be Norges Bank bruke sin ekspertise til å sette renta basert på en dypere vurdering enn dagens regelregime. Man må også i mye større grad bruke pengepolitikken og finanspolitikken sammen, og la politikerne på Stortinget ta sin del av ansvaret for den norske økonomien. Det er en ny tid, vi trenger nye virkemidler.

Nå kommer Uber og tar deg – NHO bommer om delingsøkonomien av

Thursday, January 7th, 2016

I Dagens Næringsliv i julen sa NHO at de ikke helt vet hvordan de skal behandle delingsøkonomien representert av AirBnB og Uber. NHO viser dermed mer enn noen gang at deres rolle er gått ut på dato.

NHO tar feil på to områder, først og fremst er ikke delingsøkonomi noe nytt, og deretter er ikke delingsøkonomi noe de skal bry seg om i det hele tatt.

Delingsøkonomien er som sagt ikke ny. Om noe er det den eldste økonomien vi har. I tillegg, ved å kalle det delingsøkonomi tillegger man det en slags nyvinning fra internettalderen. Men hva er egentlig delingsøkonomi? Det er at man tilbyr bruk av sine egne ting til andre mot betaling. Er dette forskjellig fra når bonden kommer hjem til deg med traktor for å fikse hagen din? Eller når en taxisjåfør kjører deg i sin egen bil? Jeg har mange ganger bodd på B&B som bare var noens hjem de hadde lagt til noen soverom i her i England. Den eneste forskjellen fra den “vanlige” økonomien er at kapitaleieren er så mye mye mindre.

Så hva skal da NHO bry seg med denne for? De skal ikke det. NHOs viktigste rolle er som arbeidsgiverrepresentant i de store sentraliserte tarifforhandlingene. Dette er ikke den eneste rollen de har tatt på seg, men det er den viktigste og største.

Når NHO Reiseliv vil “gjøre noe med” Uber og AirBnB, så er ikke det forskjellig fra om NHO Handel og Kontor skulle “gjøre noe med” loppemarked. De skal ikke finkjemme Finn.no eller Ebay for å se hvem som selger hva. Eller sjekke Etsy for hjemmelagede skjerf.

Det er på tide at man ser at det den norske økonomien trenger er klar og rettferdig regulering. Det er ingen forskjell på å kjøre for Oslo Taxi og å kjøre for Uber, men en av dem er lov og den andre er ikke. Ved å fjerne taxiløyvet, og bedre regulere persontransport uavhengig av kjentmannsprøve vil man øke konkurransen og dermed kvaliteten på transport i Norge.

Ved å regulere all utleie av hjem hensiktsmessig og enkelt, vil det ikke være noe problem å ha hotell også.

Skatt må selvsagt betales, men det er da ikke noe nytt. Og bare ved å samarbeide med de nye formidlerne vil myndighetene klare å utnytte de nye mulighetene til økonomisk vekst.

NHO må innse at de er en fordums institusjon som må fornye både politikk, fremgangsmåte og forståelse av økonomien for å bidra positivt i årene fremover.

Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen av

Wednesday, June 19th, 2013

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

Thursday, June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Valg 2013 – den evige veksten av

Thursday, May 2nd, 2013

Fremover mot valget kommer jeg til å kjøre noen poster rundt populære debattemaer for å illustrere de bakenforliggende forutsetningene. Har dere forslag til tema, si fra på twitter eller på facebook.

Det er snart tid for nytt stortingsvalg, og den nasjonale økonomien er igjen et hett tema. Man vil ettersom vlget nærmer seg få flere og flere debatter og innlegg om den norske og internasjonale økonomien og om hvordan man skal sikre fortsatt vekst. Det er likevel ikke alltid så lett å få med seg forutsetningene for disse debattene. Det er to spørsmål som aldri egentlig stilles, og derfor heller aldri blir svart:

1. Hvorfor er vekst så viktig?
2. Kan økonomien vokse evig?

At vekst er viktig er ganske tydelig om man skal dømme det basert på hvor mye tid og krefter som brukes på å diskutere hvordan vi skal maksimere veksten, men hvorfor er det sånn? Hvorfor skal vi bruke så mye krefter på å øke vekstraten? Svaret er i hovedsak ganske enkelt. Når økonomien vokser betyr det at vi får det bedre. Dette er selvfølgelig en forenkling, men i helhet er det nettopp det det betyr. Problemet er bare hvordan vi forholder oss til veksten.

I Europa på 1700-tallet var mange protestanter svært fremtredende i forretningslivet. Mange av dem mente at om man var elsket av gud, ville det gå bra og man ville bli rik. Men, til forskjell fra hinduenes predeterminisme, hvor man ikke kan gjøre noe med den skjebne man har fått, så hvorfor prøve, så mente disse protestantene at å jobbe hardt var en av kravene for å bli elsket av gud. Det gjorde at de jobbet hardt for å få penger for å vise at gud elsket nettopp dem.

Dette er ganske likt vårt forhold til vekst. Å måle veksten i økonomien er egentlig et mål på hvor bra det går i landet. Har vi høy vekst betyr det at man produserer mer enn før. Dersom denne er høyere enn innsatsfaktorveksten blir vi også mer effektive. Men, å basere en dom på om det går bra eller dårlig rent på økonomisk vekst er ikke helt uproblematisk. Hvis f.eks. politikere vinner og taper valg basert på veksten i økonomien, vil de da gjøre veldig mye for å skape kortsiktig vekst som gjør at de vinner valg. Selv om dette kan gjøre skade på lang sikt. Tenk på kalvinistene igjen. Hvis guds kjærlighet ble målt BARE på hvor mye penger de får, så kunne de stjele masse penger og dermed vise at de var enormt elsket. Kjenner jeg mennesker rett, var det sikkert mange som gjorde nettopp det. Disse insentivene kan altså skape uønskede konsekvenser. Den målte veksten blir viktigere enn det den skal måle.

Konklusjonen blir da at vekst er et viktig måltall på om ting går bra, men ikke nødvendigvis det viktigste å jage etter. Kan da økonomien vokse evig? Det enkle svaret er ja, det kan den. Det betyr ikke nødvendigvis at den alltid vil vokse, som vi har sett i mange land de siste årene, men den kan. Årsaken er ganske enkel. Det som driver den langsiktige og evige veksten er ikke materielle goder eller tilgang på naturressurser, det er innovasjon. Mennesklig innovasjon er det eneste vi aldri går tom for.

Vi kan i dag få mye mer mat/strøm/lykke/nytte for de samme innsatsfaktorene enn vi kunne for 50 år siden, ja, mye mer enn for bare 20 år siden. Vi får mer igjen for en arbeidet time, ikke bare i penger, det er ren inflasjon, men i goder. Hva da med miljøet? Hva med miljøvernerne som setter vekst mot vern? Er dette motsetninger? Forutsigbart nok er svaret på dette nei. Men, og det er her det politiske jaget etter vekst kan slå feil, den viktigste faktoren vi kan investere i er nettopp innovasjon. Kun ved å utdanne den store massen i befolkningen i stadig økende grad vil vi klare å opprettholde langsiktig vekst som også vil løse miljøproblemene våre. Kun ved å gjøre høyere utdanning mer tilgjengelig vil vi kunne drive innovasjon, og dermed vekst, i en vedvarende og bærekraftig vekst.

Konklusjonen er altså at vekst er viktig fordi det betyr økt velstand og nytte, men at vi må passe oss for å jage vekstmål uten en klar plan, og at ved å utdanne befolkningen vil vi opprettholde vedvarende vekst og vi kan få det bedre og bedre.

Oslo Vei er konkurs – om risikopremier i offentlig sektor av

Wednesday, December 12th, 2012

Oslo Vei har blitt begjært konkurs. Oslo kommune, som eier, ønsker ikke å investere 103 millioner i videre drift. Da er det ingenting igjen å betale med, så da er konkurs eneste utvei for styret. I tillegg har man gått ut med at man mistenker mislighold. De ansatte har fått vite at de får lønn i desember, så kommunen har i det minste tatt ansvaret den veien, og løst den store bekymringen i sånne saker. En konkurs er rent generelt ikke så veldig interessant, men akkurat denne får endel effekter ut over det jeg tror Oslo kommune har tenkt på.

Først og fremst endrer det kostnadsbildet fremover for alle kommunale foretak kommunalt eide foretak. Jeg vet ikke om Oslo kommune har tenkt å sette opp et Oslo vei II eller om de skal kjøpe veitjenester på det åpne markedet, begge deler kan fungere fint, men de har nå forspilt den ene store fordelen med kommunale foretak kommunalt eide foretak.

Kommunale foretak Kommunalt eide foretaks store fordel er at de er sikre. Det er knyttet liten risiko til å være leverandør for kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du er sikker på å få pengene dine, til forskjell fra private foretak, hvor det er knyttet en noe større risiko. Da kan du også ta en lavere pris når du selger til kommunale foretak kommunalt eide foretak, fordi du ikke trenger å dele risikoen med noen. Helt til nå. Nå har Oslo kommune vist at de faktisk ikke er villige til å sikre sine kommunale foretak kommunalt eide foretak helt og fullt. Da vil leverandører til disse måtte begynne å ta forbehold om at også kommunale foretak kan gå konkurs og kan ende i en situasjon der de som leverandører ikke får betalt for sine varer og/eller tjenester. Dette vil garantert føre til økte kostnader for et potensielt Oslo Vei II, og potensielt føre til økte kostnader også for andre kommunale foretak kommunalt eide foretak.

I tillegg endrer det konkurranseevnen til kommunale foretak kommunalt eide foretak. Oslo kommune har nå vist at de er villige til å la prosjekter bestilt av kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke bli levert. Riktignok vil jeg tro den største kunden til Oslo Vei er offentlig sektor, men de har likevel vist at det ikke er noen selvfølge at kommunale foretak kommunalt eide foretak har garantert levering, slik man i stor grad har kunnet anta til nå. Hvis man i tillegg kjøper stereotypien om at kommunale foretak kommunalt eide foretak ikke er like kostnadseffektive på interne kostnader, vil kombinasjonen av økte eksterne kostnader, samt økt risiko som leverandør bety lavere salgspriser for de kommunale foretak kommunalt eide foretakene.

Alt i alt vil dette svekke konkurranseevnen til foretak i kommunal sektor, spesielt i Oslo. Jeg skal ikke si at det borgerlige byrådet sikter mot dårligere kommunal konkurranseevne, men deres argumenter for økt bruk av private leverandører fikk plutselig veldig mye mer hold, noe som kanskje ikke er så dumt i seg selv.

Edit: Som påpekt, er Oslo vei et kommunalt eid foretak, organisert som et AS, ikke et kommunalt foretak (KF) som definert i lovverket. Her kunne jeg vært tydeligere, uten at det gir noen endringer i mekanismene. Det viktige er at Oslo kommune står som eier. At Oslo kommune opererer i markedet er en forutsetning for mekanismene, da de ovennevnte effektene handler om konkurranseevnen til kommunalt eide foretak.

Folket vil ha OL på TV2 av

Saturday, June 25th, 2011

Denne ble først publisert hos Minerva 17. juni 2011

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Kina strammer grepet – takk og pris av

Friday, October 29th, 2010

Kina ønsker ikke lenger å selge sjeldne jordarter, jordarter som inneholder visse metaller, for en slikk og ingenting på det internasjonale markedet. Aftenposten får dette til å høre kritisk ut, men det er det altså ikke. Det er bra.

Det kineserne gjør, er å verdsette noe nærmere en markedspris. Det er svært positivt. Ikke bare fordi noen kinesiske gruveeiere tjener mer penger på det, men fordi det skaper verdifulle arbeidsplasser for lavt utdannede i både Australia og California. I tillegg skaper det insentiver til innovasjon for å komme bort fra disse metallene, sånn at man får en bedre balanse i markedet for sjelden jord.

Dette er nok et eksempel på hvordan kunstig lave priser ikke er til det beste for de involverte. I Norge har vi f.eks. kunstig lave kraftpriser, spesielt for tungindustrien. Da dette på kort sikt er bra, har det vist at det på lang sikt ikke gjør oss mer konkurransdyktige, ikke hjelper sysselsettingen og begrenser krafteksporten til mer konkurransedyktige økonomier med mer forurensende kraftproduksjon.

I en tid hvor argumentet mot monstermaster er at de skal støtte økt eksport, ser man hvor sneversynt befolkningen blir når de store viktige saker er på dagsorden. Da er det viktig at politikerne tar ikke bare det lokale ansvaret, men det internasjonale, makroøkonomiske ansvaret.

Handlefeber i staten – om REC og flexicurity av

Thursday, July 8th, 2010

Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar til å kjempe mot Ap og SVs shoppingfeber. Nå er det REC som skal kjøpes. Stein Erik Hagen har varslet at han vil selge sine aksjer i REC når han får en akseptabel pris, og lufter samtidig ideen om statlig oppkjøp.

Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket av

Tuesday, June 29th, 2010

Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter inn i deler av samfunnet. Dessverre har mange en tendens til å tro at jeg da kjemper for et system som forårsaket aksjekrasjet for et par år siden, og ikke minst et system som torturerer kyr og andre husdyr i USA. Det gjør jeg altså ikke. Jeg har ingen prinsippielle problemer med at bedrifter eller gårder går konkurs, på samme måte som jeg ikke har prinsippielle problemer med at dinosaurene døde eller neandertalerne døde. Noen faller, mens andre overlever. Bare sånn får vi på lang sikt en strømlinjeformet økonomi. De som synes dette høres litt kjent ut kan lese mitt innlegg om Keynes, Schumpeter og kreativ destruksjon.

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel av

Monday, May 24th, 2010

Anne Viken har vært i USA. Som en del av hennes veterinærutdannelse jobbet hun på en melkegård i Wisconsin. Hun skriver i lørdagens Klassekampen at hun ikke likte seg så godt på denne gården, og jeg forstår henne godt. I tillegg til hennes svært livlige beskrivelser har jeg selv vært på en gård i USA, riktignok var det en kjøttgård, og av vesentlig mindre skala, men forholdene var minst like kritikkverdige. Anne og jeg er enige om en ting, slik vil vi ikke at kyr skal ha det. Sånn drift er ikke bra.

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.

George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets av

Tuesday, October 27th, 2009

George Soros er et navn som for de fleste vekker assosiasjoner med Wall Street, hedgefond og aksjespekulasjon. Blant hans meritter finner vi spesielt spekulasjonsangrepet på den Engelske sentralbanken i 1992 hvor han tjente over en milliard dollar ved å satse på at pundet måtte trekkes fra EUs fastkursmekanisme. Men denne Ungareren har også andre ting gående for seg. Ved siden av å være en prominent filantrop, har han kommet til å stemple seg selv som en mislykket filosof.  Det blir derfor ganske interessant når mannen bak kultklassikeren ”The Alchemy of Finance” fra 1988 prøver å fortelle oss hva som er galt med økonomifaget – og da spesielt finansbransjen – sett i kontekst av Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: A new paradigm for financial markets” er først og fremst fremleggelsen av en selvutviklet teori som Soros kaller Refleksivitet (Theory of Reflexivity). Den kan benyttes på alle sosiale fenomener, men passer spesielt godt til finansbransjen, hvor menneskelige svakheter for forenklede modeller blir utpekt som bakteppet for krisene man klarer å stelle i stand for seg selv.

I kortfattet versjon sier Refleksivitetsteorien at mennesker ikke er i stand til å forstå koblingen mellom realitet og persepsjon fordi hjernen benytter mønsterbaner som ikke korresponderer med virkeligheten. Og slikt blir ytterst fremtredende med hensyn til finansmarkedene.  Dette argumentet kan først virke familiært fordi man kan tolke det som en selvfølgelighet at verdipapirer ikke nødvendigvis reflekterer de realøkonomiske verdiene av det underliggende. Men dette er bare starten på Soros sine argumenter. Problemet er ikke diskrepansen mellom markedsverdi og reell verdi; det er heller forutsetningene som økonomifaget som en vitenskap bruker for å forklare denne diskrepansen som er feil. Ifølge George Soros er selve bærebjelken til økonomifaget – likevektsmodellen – enten særdeles misvisende, om ikke fullstendig verdiløs som frittstående rammeverk. Refleksivitet i økonomisk-teoretisk kontekst vil derfor forklare fremveksten av bobler og økonomiske konjunkturer som et resultat av en feilslått akademisk diskurs som har sine røtter helt tilbake til Opplysningstiden, da frøene for den Positivistiske forskningstradisjonen ble lagt.

Det er derfor litt ironisk at den store helten og læremesteren til Soros er Karl Popper, ettersom sistnevntes falsifiseringsprinsipper og ønske om en universell metode mellom natur – og sosialvitenskap ligger nå relativt nært positivistisk metode. Soros er dog svært kritisk til sammenstillingen av metode og mener at den banebrytende naturvitenskapelige fremdriften under Opplysningstiden er årsaken til den metodiske spillover-effekten til sosialvitenskapen. Det vil si at den naturvitenskapelige metoden ble utvidet til nyere og nyere områder fordi man var forhåndsinnstilt på at det passet. Problemet påløpes bare i det øyeblikket metodens mangler kommer til syne. Det øyeblikket har ifølge Soros inntruffet nå.

For en hvilken som helst ikke-økonom den siste tiden har det store spørsmålet rundt finanskrisen stort sett vært; hvordan klarer de å tillate at dette skjer? Har man ikke lært av historiske hendelser? For Soros er svaret enkelt; dette har skjedd fordi historiske lekser har begrenset relevans til nåtiden, samtidig som metodene som legges til grunn for forskning simpelthen ikke passer til sosialvitenskapelige spørsmål. Man har ikke lært fordi kunnskapservervelsen baserer seg på teknikker som mislykkes i å fange opp realiteten. Verden har ikke trådd inn i en ny finanskrise på tross av økonomisk teori, men heller på grunn av økonomisk teori.

For mange er det han sier veldig lite populært, spesielt om man arbeider i finansbransjen og sverger til såkalt ‘teknisk analyse’ for å spå fremtidig utvikling i økonomien. Forskere som har dedikert sine karrierer til denne vitenskapen er heller ikke særlig begeistret for å akseptere nederlag, noe som Soros mener står i veien for et paradigmeskifte i sosialvitenskapelig forskning. Den brede neglisjering av studier om økonomiske bobler fra såkalte ”markedsfundamentalister” (eller ferskvannsøkonomer om du vil) til fordel for deres egne økonomiske modeller er et klart symptom på dette. På dette område krysser han stier med flere andre prominente dissidenter av finansbransjen. Blant disse finner vi Nicolas Nassim Taleb (Fooled by Randomness), Nouriel Roubini (RGEmonitor.com) og Robert Shiller (Irrational Exuberance). Fellesnevneren er at samtlige advarte om og forutså Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: a new paradigm for financial markets” er god for to ting. For det første er det en grei innføring i de forskjellige finansielle instrumentene man har hørt så mye om i etterkant, og som utløste prosessen som endte med kollapsen av Lehman Brothers og inntørkingen av interbank-rentemarkedene. For det andre gir den innsyn til den bakenforliggende filosofien til en av vår tids aller mest suksessrike investorer, en filosofi som Soros selv mener bør erstatte det nåværende pensum i finansfaglige bøker.

Problemet til Soros tidligere har vært en manglende evne til å forklare hva det er han egentlig mener, og denne svakheten er til en viss grad fortsatt tilstedet. Og det er nok grunnen til at han bruker mye plass og ord på å hamre inn argumentene sine gjentatte ganger i løpet av boken. På tross av noe gjentagelse og det faktum at det kan bli litt teknisk til tider, vil denne boken passe godt for den som ønsker et innside-skråblikk på økonomifaget. Og den blir ikke mindre relevant da Soros denne uken annonserte at han gir $50 millioner til etableringen av et nytt forskningsinstitutt. På “Institute for New Economic Thinking” ønsker man å støpe et nytt økonomisk paradigme ved å institusjonalisere tankegangen til mange prominente økonomer som i årevis har stått ute i kulden.

Om det blir den dyktige investoren eller den mislykkede filosofen som setter sine spor i økonomiske lærebøker vil bare fremtiden kunne vise.

Fotball er også økonomi – og politikk av

Tuesday, September 29th, 2009

Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av overføringer er ikke alltid like smertefri. Det er jo en våt drøm for enhver som forsøker å få overføringer fra politikere til nettopp sitt prosjekt, den dagen det virkelig skjer etter masse jobb og kanksje noen usannheter. Det er nemlig ikke alltid realismen i prosjekter behøver å være så stor, så lenge viljen til å overbevise politikerne om å gi klarsignal til å sette igang, er det. Slikt blir det penger av – mye penger – ofte kalt pengesluk.

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!

Velferdsstaten som forsvant – om privatisering og offentlig eierskap av

Sunday, May 24th, 2009

Det er mye snakk om privatisering og offentlige mot private løsninger på mange vanlige og uvanlige problemer. For meg handler det ikke om et ideologisk perspektiv, men om et pragmatisk et. Det handler ikke om hva statens ansvar er, men hva staten kan gjøre bedre enn det private. I manges øyne er ikke det mye, men det er jo noen problemer som dukker opp i hverdagen, som ikke privatlivet kan behandle. La meg gå gjennom en liste:

  • Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
  • Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
  • Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
  • Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
  • Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
  • Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
  • Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.