Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Mer av det samme:

1. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
2. Den vanskelige konkurransen – om begravelser og kistepriser Det finnes mange typer konkurranse der ute, Hilde-Gunn Londal beskriver...
3. Caligulas gjestebud – om klimakvoter og politikere Det er mange misforståelser rundt klimakvoter, kanskje spesielt hos de...

Det som er viktig i en markedsøkonomi, og dette er grunnen til at konservative og liberalistiske partier ikke er helt min greie, er at man tar vare på individene som faller utenfor [edit: i en forsvarlig markedsøkonomi]. Man skal altså ikke redde bankene eller gårdene, men ta vare på sparerne og folkene som mister sin livsnæring i disse situasjonene. Medmennesklighet fremfor næringspolitikk.

Det handler nemlig i stor grad om risiko. Man skal som bedriftsledere operere med risikoen at investorer kan miste alt og en selv og andre kan miste jobben, man skal risikere å bli borte om man ikke fornyer seg. Da kommer en ny bedrift og rydder den gamle av banen, kreativiteten destruerer de ikke-kreative.

Men, man skal ikke risikere alt bare fordi man arbeider et sted som opererer med høy risiko, man skal ikke være redd for å havne på gata om bedriften dør den nødvendige død. Faktisk, om man ikke arbeider, enten på grunn av alder, sykdom, uførhet eller annet som senker ens produktivitet, så skal man ikke lide for det. Det man ikke skal gjøre er å holde liv i næringer og bedrifter som ikke har livets rett. Skal vi ha smedsubsidier for å sikre tilgangen på smeder?

Det vil alltid være vridende effekter av sosialtilskudd, men ikke alle vridende effekter er verdt å unngå. Selv om noen velger å ikke jobbe, er det et mindre problem enn om vi betaler for å holde liv i ineffektive bedrifter. Dette gjelder i landbruket også. Når jeg ønsker mer markedskrefter inn i landbruket er det ikke for å kaste alle bøndene på gata, men for å ha en fornuftig mekanisme for å sortere de gårdene som har og de som ikke har livets rett. Sorteringen er nok ikke så åpenbar som markedsmotstanderne liker å tro.

For å oppsummere i Schumpeters ånd, vi trenger å rydde opp i landbruket, vi trenger kreativ destruksjon.

Mer av det samme:

1. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
2. Hvem skal betale hva – om formueskatt og arbeidende kapital Det har vært mye debatt i det siste om formueskatt...
3. Dårlige løsninger er udemokratiske – om altinn og skatt Etter å ha sittet med selvangivelsen i altinn.no, har jeg...

På sin blogg skriver Viken videre at denne praksisen er forsøkt eksportert til India, eller kyrne er iallfall eksportert, men med dårlige resultater. Kyrne og miljøet går ikke helt godt sammen, og det fører til at både kyr og mennesker dør. Dette er forferdelig. Så langt er vi enige. Alt er gull. Men, videre på bloggen til Viken, så skurrer det litt. For, som økonomen jeg engang er henger jeg meg opp en liten detalj. I teaseren til dette stykket i Klassekampen står denne setningen uthevet.

Mat kostar. Når ein ikkje vil betale, er det slik det blir.

Implisitt står det altså at maten skal være dyr, og de som er mot landbruksstøtten ønsker ekstremlandbruket i USA. Okei, det var kanskje litt drøyt, men jeg tolker det iallfall som at landbruksstøtten og de tilhørende tollregler er demningen som stopper flodbølgen av dyremishandling og lavkvalitetsvarer, og det er bare ikke sant. Det legger seg bare inn i rekken av myter rundt dagligvarehandel, subsidier og matmoms.

Det finnes to typer importrestriksjoner, de som styrer kvalitet og de som styrer pris. Jeg har ikke noe problem med forutsigbare importrestriksjoner basert på kvalitet. Så lenge en importør må møte de samme krav som en produsent, så lenge en produsent i utlandet er villig til å gjennomgå den samme testingen som en produsent i landet selv, så har jeg ingen problemer med det. Jeg antar, uten å ha satt meg inn i de veterinærspesifikke detaljene, at man også i dag har kvalitetskrav på importerte landbruksvarer.

Det jeg er sterk motstander av, er importrestriksjoner som styrer pris. Jeg snakker ikke om antidumpingregler, ettersom man kan argumentere gir sunnere markedssituasjoner på sikt. Jeg har forøvrig tidligere argumentert mot det også. Jeg snakker om rene tollgrenser og importkvoter. Man skaper et kunstig høyt prisnivå, gjerne for å sikre at norske produsenter, i dette tilfellet bøndene, skal få videreført drift av små ineffektive gårder. Man skal sikre kulturlandskapet.

Problemet er bare at landbruket er en industri. Det er en høyteknologisk industri som i Norge har godt av en omstrukturering av de store. Ikke en ovenfra og ned-løsning, men en omstrukturering basert på konkurranse fra utenlandske landbruksvarer. Derfor må vi fjerne landbrukstoll. I tillegg er subsidiene som deles ut til bøndene en dårlig bruk av skattepenger, som jeg har vist til tidligere, den må også bort.

Jeg tror ikke alle gårdene vil overleve et sånt skifte, men så er heller ikke det poenget. De gårdene som klarer å tilpasse seg, og klarer å legge til rette for ordentlig drift, vil kunne ekspandere driften og kunne ansette flere av de bøndene som ikke klarer å drive gården videre. De gårdene som oppfyller de konkrete kvalitetskrav satt av myndighetene og de effektivitetskrav satt av forbrukerne, vil få solgt sine varer selv uten proteksjonismen vi har i dag.  Først da kan man snakke sysselsetting i distriktene, da kan man snakke høyteknologisk industri i landbruket. Å drive gårder som bedrifter med fulltidsansatte, ikke som en del av en familieøkonomi, vil fornye investeringer i landbruket.

Det beste er at det ikke er staten som skal bestemme hvor mye melk som skal produseres, eller hvor mange kyr man skal ha, men en dynamisk tilpasning til markedsplassen som vil gi et bredere spekter av varer, lavere priser og økte effektive distriktsinvesteringer.

Viken og jeg er enige om at vi ikke skal ha amerikanske tilstander på gårdene, men uenige om at det er konsekvensene av liberalisert landbruksmarked.

Mer av det samme:

1. Markedsøkonomi og kreativ destruksjon i landbruket Jeg tar med gjevne mellomrom til orde for mer markedskrefter...
2. Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på...
3. Kafka og sønn er ikke så verst – om dagligvarehandelen og konkurranse Det er et problem i norsk syn på dagligvarehandelen. Vi...

“The Crash of 2008 and what it means: A new paradigm for financial markets” er først og fremst fremleggelsen av en selvutviklet teori som Soros kaller Refleksivitet (Theory of Reflexivity). Den kan benyttes på alle sosiale fenomener, men passer spesielt godt til finansbransjen, hvor menneskelige svakheter for forenklede modeller blir utpekt som bakteppet for krisene man klarer å stelle i stand for seg selv.

I kortfattet versjon sier Refleksivitetsteorien at mennesker ikke er i stand til å forstå koblingen mellom realitet og persepsjon fordi hjernen benytter mønsterbaner som ikke korresponderer med virkeligheten. Og slikt blir ytterst fremtredende med hensyn til finansmarkedene.  Dette argumentet kan først virke familiært fordi man kan tolke det som en selvfølgelighet at verdipapirer ikke nødvendigvis reflekterer de realøkonomiske verdiene av det underliggende. Men dette er bare starten på Soros sine argumenter. Problemet er ikke diskrepansen mellom markedsverdi og reell verdi; det er heller forutsetningene som økonomifaget som en vitenskap bruker for å forklare denne diskrepansen som er feil. Ifølge George Soros er selve bærebjelken til økonomifaget – likevektsmodellen – enten særdeles misvisende, om ikke fullstendig verdiløs som frittstående rammeverk. Refleksivitet i økonomisk-teoretisk kontekst vil derfor forklare fremveksten av bobler og økonomiske konjunkturer som et resultat av en feilslått akademisk diskurs som har sine røtter helt tilbake til Opplysningstiden, da frøene for den Positivistiske forskningstradisjonen ble lagt.

Det er derfor litt ironisk at den store helten og læremesteren til Soros er Karl Popper, ettersom sistnevntes falsifiseringsprinsipper og ønske om en universell metode mellom natur – og sosialvitenskap ligger nå relativt nært positivistisk metode. Soros er dog svært kritisk til sammenstillingen av metode og mener at den banebrytende naturvitenskapelige fremdriften under Opplysningstiden er årsaken til den metodiske spillover-effekten til sosialvitenskapen. Det vil si at den naturvitenskapelige metoden ble utvidet til nyere og nyere områder fordi man var forhåndsinnstilt på at det passet. Problemet påløpes bare i det øyeblikket metodens mangler kommer til syne. Det øyeblikket har ifølge Soros inntruffet nå.

For en hvilken som helst ikke-økonom den siste tiden har det store spørsmålet rundt finanskrisen stort sett vært; hvordan klarer de å tillate at dette skjer? Har man ikke lært av historiske hendelser? For Soros er svaret enkelt; dette har skjedd fordi historiske lekser har begrenset relevans til nåtiden, samtidig som metodene som legges til grunn for forskning simpelthen ikke passer til sosialvitenskapelige spørsmål. Man har ikke lært fordi kunnskapservervelsen baserer seg på teknikker som mislykkes i å fange opp realiteten. Verden har ikke trådd inn i en ny finanskrise på tross av økonomisk teori, men heller på grunn av økonomisk teori.

For mange er det han sier veldig lite populært, spesielt om man arbeider i finansbransjen og sverger til såkalt ‘teknisk analyse’ for å spå fremtidig utvikling i økonomien. Forskere som har dedikert sine karrierer til denne vitenskapen er heller ikke særlig begeistret for å akseptere nederlag, noe som Soros mener står i veien for et paradigmeskifte i sosialvitenskapelig forskning. Den brede neglisjering av studier om økonomiske bobler fra såkalte ”markedsfundamentalister” (eller ferskvannsøkonomer om du vil) til fordel for deres egne økonomiske modeller er et klart symptom på dette. På dette område krysser han stier med flere andre prominente dissidenter av finansbransjen. Blant disse finner vi Nicolas Nassim Taleb (Fooled by Randomness), Nouriel Roubini (RGEmonitor.com) og Robert Shiller (Irrational Exuberance). Fellesnevneren er at samtlige advarte om og forutså Finanskrisen.

“The Crash of 2008 and what it means: a new paradigm for financial markets” er god for to ting. For det første er det en grei innføring i de forskjellige finansielle instrumentene man har hørt så mye om i etterkant, og som utløste prosessen som endte med kollapsen av Lehman Brothers og inntørkingen av interbank-rentemarkedene. For det andre gir den innsyn til den bakenforliggende filosofien til en av vår tids aller mest suksessrike investorer, en filosofi som Soros selv mener bør erstatte det nåværende pensum i finansfaglige bøker.

Problemet til Soros tidligere har vært en manglende evne til å forklare hva det er han egentlig mener, og denne svakheten er til en viss grad fortsatt tilstedet. Og det er nok grunnen til at han bruker mye plass og ord på å hamre inn argumentene sine gjentatte ganger i løpet av boken. På tross av noe gjentagelse og det faktum at det kan bli litt teknisk til tider, vil denne boken passe godt for den som ønsker et innside-skråblikk på økonomifaget. Og den blir ikke mindre relevant da Soros denne uken annonserte at han gir $50 millioner til etableringen av et nytt forskningsinstitutt. På “Institute for New Economic Thinking” ønsker man å støpe et nytt økonomisk paradigme ved å institusjonalisere tankegangen til mange prominente økonomer som i årevis har stått ute i kulden.

Om det blir den dyktige investoren eller den mislykkede filosofen som setter sine spor i økonomiske lærebøker vil bare fremtiden kunne vise.

Mer av det samme:

1. Livet er for kjipt – om bønder, kyr og frihandel Anne Viken har vært i USA. Som en del av...
2. Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om...
3. Fotball er også økonomi – og politikk Forholdet mellom en bevilger og en mottaker eller forbruker av...

I Cape Town i Sør Afrika står den en halv bro. Den rager rundt ti meter opp i været før den brått slutter og bare noen armeringsjern stikker ut av betongen. Den gode historien er at ingeniøren som skulle bygge den feilberegnet og regelrett bommet på stedet broen skulle ende. Den sanne historien er at prosjektet gikk tom for penger og da stoppet man også byggingen – til skrekk og advarsel.

Men skrekk og advarsel er stort sett ikke resultatet av byggesprekker og andre budsjettsprekker. Holmenkollen blir ikke stående halvferdig som et flott symbol på lite stolt lokalpolitikk i Norges største by. Nei tradisjonen er heller at de stakkars politikerne som i “god” tro bevilget penger, må punge ut mye mer enn de hadde tenkt da den berømte sprekken dukker opp.

Den halvferdige idrettshallen, tunellen eller broen kan jo liksom ikke bare stå halvferdig. Da er det mer lønnsomt å bla opp, bli ferdig med det og håpe at ingen i fremtiden vil spekulere (neida, hvem gjør vel det?) eller gå på samme feilen igjen.

Det er akkurat det man driver med i norsk fotball, dog neppe bevisst.

Det siste året har nemlig vist at norske fotballag hadde kostnader langt over hva de strengt tatt tålte. Det er i og for seg ikke så overraskende. Norske toppklubber er millionbutikker, men drives av en gjeng som neppe hadde fått franschise hos Bunnpris eller noe annet sted som behøver å tjene penger for den saks skyld.

Heller ikke eierne, eller de rike onklene som de blir kalt, har fått stort igjen for pengene sine. Det bor en lite Abramovich i mange av dem og det er som kjent ikke alltid man tjener penger på hobbyen sin – fotball og følelser. Svært mange burde ut i fra vanlige bedriftsøkonomiske hensyn i 2009 gå konkurs mao.

Men det er lite som er nytt med situasjonen i 2009. Det har skjedd før og spørsmålet er derfor hvorfor ingen lærer?

Men hvorfor skulle de det? Det går jo alltid bra. En fotballklubb og en halvferdig bro har nemlig det til felles at de alltid “overlever” – de får alltid de ekstra pengene, helst i siste liten. Sånn overlever norske fotballklubber nå på rekke og rad. Hvem vil vel være kreditoren som senket den lokale stoltheten? Tenkt deg å være Sparebanken Hedmark som sørget for at HamKam gikk konkurs. Det skjer ikke.

Dermed kan klubbene fortsette med galskapen – trolig med unntak av Lyn. Der ble det for drøyt.

Om fotball og finansiering av broer egentlig er sammenlignbart? Neppe, men det var eneste måte å gjøre fotball relevant på denne bloggen!

Mer av det samme:

1. Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all...
2. Slutt med økonomi for ingeniører – om økonomenes forbannelse Det er et voksende gjuv mellom samfunnsøkonomene og resten, og...
3. Jeg kommer til å angre på valget – om regjeringens kjipe politikk I valget som nettopp var stemte jeg på Arbeiderpartiet i...

• Forsikring: Jeg er ikke for å forby privat forsikring, men man kan ikke legge ned velferdsstatens forsikringsordninger for å stole på det private av to  grunner. For det første vil det enten ikke tilbys til de mest utsatte eller bli for dyrt for de minst utsatte, uansett “race to the bottom” som det ofte heter i litteraturen. Trine Skei Grande vil at forsikringsselskapene ikke skal få se legepapirer, men da blir risikoen høyere og premiene høyere. For det andre vil det alltid være folk som ikke har råd til de private forsikringene uansett hvor langt utenfor risikogruppene de er. Derfor vil man ha en mer effektiv forsikringsordning gjennom folketrygden, og det er derfor viktig at den opprettholdes og kanskje tilogmed utvides i forhold til dagens løsning.
• Skole: Noe av statens viktigste rolle er offentlig opplæring av befolkningen. Det skaper enorme positive eksternaliteter og må derfor dyrkes innenfor den statlige sfære på alle nivåer. Det betyr ikke at man skal forby privatskoler, slik som sittende regjering ser ut til å ville. Man kan få mye mer ressurser til den offentlige skolen ved å frislippe privatskoler, frislippe prisen og senke finansieringsgraden deres. Da vil det bli mer penger igjen til de elevene som fortsatt er i offentlig skole, samt man trenger ikke tilby den samme variasjonen i undervisning. Husk forresten å ikke stole på tester av norske skolebarn, når de når universitetsnivå er alle forskjeller visket ut.
• Helse: Det offentlige er den eneste aktør som er stor nok til å sørge for helsedekning til regionalnorge, men det betyr ikke at vi ikke kan ha private aktører. Her kan det være riktig å følge skolemodellen jeg har lagt frem tidligere. Ingen makspris, men et ganske lavt maksbeløp de får dekket av staten.
• Pensjon: Privat pensjonsordning/-forsikring er veldig bra, men ikke egentlig interessant. Det som derimot er både interessant og hårreisende er AFP-ordningen. Som vi har vist tidligere, en stjeler pensjon fra sliterne for å betale de som tjener mest og er friskest innen tariffsystemet. Det vi trenger er en målrettet pensjonsordning med mulighet for tidligpensjon for sliterne uavhengig av tariff. Samtidig bør endel obligatoriske pensjonsaldre kanskje bli mer rådgivende.
• Eierskap: Staten er en lite fleksibel og dårlig bedriftseier, og derfor bør generelt sett staten ikke eie. Men, i noen tilfeller er det fornuftig å ha statlig eier. Det må selvfølgelig vurderes på saksbasis, men defaulten bør være nei. Et unntak er selvfølgelig NRK, som er en garantist for full tv-dekning og kan tilby et bredere spekter med program enn kommersielle kanaler og som kan ha råd til å eksperimentere.
• Politi, rettsvesen og forsvar: Er offentlige goder og må eies av staten. Private aktører kan ha noe virksomhet i garekrimmiljøet, men ut over det, ingen privat innblanding.
• Kultur: Igjen er det svært mange positive eksternaliteter med bibliotek, teater og opera, selv på landsbygda. Det må være offentlig støttet og bør være en rettighet. Igjen, private aktører er velkomne,men kan ikke forvente like mye støtte fra staten.

Mitt poeng med dette er at det er endel partier som vil slakte feil del av velferdsstaten. De vil øke lovverket for å kontrollere all privatiseringen de har gjort. Jeg liker Rasmussens flexicurity-begrep, lag en velferdstat som er trygg for de svake men fleksibel for økonomien. Ikke la overskriften bli sann, ikke la Norge ende opp med velferdsstaten som forsvant.

Jeg håper det ga noen ideer til ettertanke. Ideen må til syvende og sist være at staten finnes for borgerne, ikke for bedriftene selv. Man må aldri tenke at et firma er too big to fail. Heller tenk at hvis 5000 mister jobben i morgen, så kan du ikke være sikker på at det ikke er deg. Derfor bør alle ha muligheten til å bli sagt opp og kunne overleve til neste jobb er i gang. Da vil utskiftingen av norske bedrifter kunne holde en mye større rate enn i dag og da vil innovasjon virkelig skje gjennom kreativ destruksjon à la Schumpeter.

Mer av det samme:

1. Handlefeber i staten – om REC og flexicurity Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar...
2. Det norske sivilsamfunnet – non-profit og staten I norge skiller man gjerne mellom statlig og privat. Privat...
3. Frihet og følelser – om liberal paternalisme Civita arrangerte nylig frokostmøte om boka Nudge, de kalte det...

Jeg har altså identifisert to problemer jeg ser på som svært udemokratiske. Først og fremst har vi et dårlig tilrettelagt skattesystem. Jeg er ingen forkjemper for flat skatt, men dagens system kan forenkles drastisk. Ved å fjerne endel av fradragene og særavgiftene, helst slik at de veier opp for hverandre, vil man lage et skattesystem som det vil være enkelt for enhver å følge. Man kan faktisk fjerne alle fradragsordninger og heller ha inntektsskattenivå på alt som kan kategoriseres på personinntekt, for bedrifter kan vi fortsette som før.

Som en god nummer to har vi nå et system for levering av selvangivelse som er så dårlig at man bør kunne argumentere seg ut fra enhver anklage om skatteunndragelse på ren bekostning av uforståelig webløsning. Dette bærer preg av utviklere som over lengre tid had lagt den ene ad-hoc løsningen oppå den andre uten noen form for helhetsprosess. I likhet med løsningene til endel bedrifter som insisterer på å holde utviklingen in-house, har altinn blitt lag på lag med helt greie løsninger, som til sammen ikke holder mål. Hadde dette vært sidene til komplett.no ville de ikke holdt ut ett år. Kundene ville forlatt siden uten å handle noe som helst.

Det er selvfølgelig ikke bare altinn.no som er en dårlig løsning på nett, nettbanken til Nordea er ikke spesielt bra den heller. Altinn stiller alikevel i særklasse, fordi de ikke har insentiver til å forbedre den. Det er ikke politisk risikabelt å ikke gjøre noe med det fra toppen, og ikke ønskelig eller innenfor budsjettrammene å gjør noe med det fra bunnen.

Disse to probleme gjør at man får et skattesystem som til de grader jobber for en liten og ressurssterk del av befolkningen på bekostning av de svakere og mindre rike. De svakeste kan risikere å straffes selv om de selv sier fra at det har skjedd en feil, og dermed er “rettferd skjedd”. Det at man klarer å fokusere mer på oljeboring i Barentshavet og staten som minoritetseier i industriselskaper når skattesystemet er så skjevt og udemokratisk forundrer meg. Men det er vel kanskje problemet, de som forstår systemet utnytter det, og de som ikke gjør ser ikke hva som er galt.

Mer av det samme:

1. Er offentlig ansatte dårlige 2 – anekdoter og hypoteser I det siste har det vært mye snakk om byråkratiets...
2. Er offentlig ansatte dårlige – om insentiver og selvseleksjon Bryan Kaplan på bloggen econlog har skrevet et interessant, om...

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

Mer av det samme:

1. Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 2 All forskning har svakheter. I fysikken er det manglende testmuligheter,...
2. Adam Smiths dilemma – den som spør får svar Ganske lenge nå har det mest linkede søkeuttrykket til denne...
3. Modellene og virkeligheten Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen i dag, siden...