Posts Tagged ‘Arbeiderpartiet’

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

Monday, April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

Datalagringsdirektivet og statistikk – om oppklaringsprosenter av

Friday, November 13th, 2009

Statistikk i politikken er vanskelig, både fordi man ikke kan bli enige om tallene, og fordi man er uenige om innslagspunktene for relevante tiltak. Man må altså bli enige om hvilke tall som er relevante, og når de er store nok til å gjennomføre politikken.

I debatten om datalagringsdirektivet (DLD) ser man et tall gjentatt i det uendelige, spesielt av motstanderne av DLD. 0,006 prosentpoeng, så mye gikk oppklaringsprosenten i en tysk delstat opp etter å ha innført tiltak tilsvarende DLD. Fra politiet og Ap, kritiseres dette tallet for å være feilrepresentasjon av fakta, uten at de har vist til bedre tall.

0,006 prosentpoeng er veldig lavt. Man har tatt økningen i oppklaring i all kriminalitet før og etter tiltakene, en oppklaringsprosent på ca 55. Det er nok ikke representativt, det blir for bredt. Sten Inge Jørgensen foreslår i Morgenbladet å se på økning i oppklaring bare i de sakene hvor politiet har søkt om innsyn i lagrede data. Det blir for smalt og en ex-post definisjon, og dermed ugyldig. Man må finne den såkalte gyldne middelvei.

La oss ta de sakene hvor politiet faktisk har bedt om innsyn. Så kan man legge til alle som ligner de første sakene, men som har blitt oppkart eller henlagt før data er spurt om. Så kan man legge til alle saker hvor mobiltelefondata kan brukes til å bekrefte eller avkrefte en persons oppholdssted et gitt tidspunkt. Da begynner listen å bli lang, men klart mindre enn all kriminalitet, som 0,006 var basert på.

I tillegg burde man diskutere innslagspunkt. Ap sitt er gjort klart, men de andre partiene har et uavklart forhold. De fra Høyre som har uttalt seg, har ikke ment at innslagspunktet er nådd, men ledelse. I Høyre har bestemt at de ikke ønsker å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for ikke å forsure forholdet til EU.

Resten av partiene mener enten at innslagspunktet ikke ennå er nådd, eller har andre motiver for å være mot DLD, som jeg skrev om i går.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Innrøm dine feil – om valgene i 2005 og 2009 av

Tuesday, September 15th, 2009

Man skal innrømme når man tar feil, og etter valget i 2005 tok jeg feil, grundig feil. Den gang, som ung lovende bachelorstudent i samfunnsøkonomi, ga jeg regjeringen to år å leve. Nå, for første gang siden krigen, har en sittende flertallsregjering blitt gjenvalgt med økt oppslutning, og jeg forstår ingenting.

Den gang, som nå, foretrakk jeg Ap alene fremfor sammen med SV og Sp, men flertallsregjeringer har sine fordeler. De kan føre en gjennomført politikk, uten å måtte hestehandle på hver enkeltsak. Hestehandelen blir gjort i forkant, regjeringspartnerne imellom.

Denne gangen skal jeg ikke gjenta min tabbe. Jeg skal ikke gi regjeringen to år, de har tross alt bevist at de kan samarbeide og at de kan skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Dette er alikevel det vanskelige andrealbumet.

I 2005 kunne de rydde opp etter fire borgerlige år, nå må de rydde opp etter seg selv. I forrige periode kunne de utsette endel ting, men det nærmer seg tid for å ta en avgjørelse på vårt forhold til EU, om våre soldater skal stille hvor NATO vil ha dem og om vi skal bore etter olje og gass i Lofoten og Vesterålen.

De sakene jeg trodde skulle splitte dem bare to år etter forrige valg har nå bare blitt mer dominerende. Det blir spennende å se om et parti som alltid har valgt vekst over vern og som nå er større, vil samarbeide bedre eller dårligere med SV og Sp som nå har blitt svekket.