Posts Tagged ‘Dagsavisen’

Hva lærte vi av 22. juli? av

Wednesday, July 24th, 2013

Jeg kan anbefale å kjøpe #Dagbladet i dag. Endelig en god skribent der. #s52

A post shared by Jon Lien (@jonlien) on

I går skrev Ali Esbati i Dagbladet og Aftonbladet om debattkulturen etter 22. juli 2011, spesielt rundt Islam og rasisme mener han at debatten ikke har blitt mildere i etterkant av terrorangrepene. Dagsavisen følger opp i dag med den svenske samfunnsdebattanten Katrine Kielos som er skremt av at vi ikke ser ut til å ha lært noe, at debattinnleggene under Esbatis kronikk har en så hard tone. Personlig er jeg mest overrasket over at noen forventer at debatten mildner. Dette har å gjøre med de satte rammene for debattuniverset.

Da sosiologen og biologen Alfred Kinsey spurte amerikanere om deres sexvaner, var det veldig viktig for ham å stille helt åpne spørsmål. Han visste at mennesker lett lar seg forankre i presenterte rammer, og skulle han få frem hele spennet av svar, måtte han unngå å sette begrensninger. Denne rammesettingen er nøyaktig det som har skjedd i Norge etter 22. juli. Islamdebattens ytterste høyre ramme er satt til å drepe 80 mennesker. Altså vil ethvert utsagn være mindre ekstremt og dermed fullt akseptabelt.

Stjerneeksemplet er Fjordman. Før angrepene var han noe av det mest ekstreme man hadde å by på. Men nå, etter angrepene, kan han gjemme seg bak at han iallfall ikke har drept noen. Dermed virker han plutselig rimelig og balansert i det gjeldende rammeverket. Men, og det er her Dagsavisens artikkel treffer godt, for en Kielos, som ikke har det samme rammeverket, vil denne debatten virke sinnsyk og høyreekstrem, noe jeg tenderer til å være enig i.

Hva lærte vi dermed av 22. juli? Vi lærte at så lenge vi ikke dreper noen, så kan våre utsagn være så vridde og ekstreme som de bare vil. Vi lærte at den ekstreme grensa går mye lengre ute enn vi trodde. Og, i tiden etterpå lærte vi at vi er et mye mindre tolerant folk enn vi trodde.

EDIT: skrevet litt om for å tilpasse publisering

Reguleringssamfunnet – om skolefravær av

Friday, June 21st, 2013

Norge er et typisk reguleringssamfunn. Hvis det er noe galt, så må vi fikse det med å påby eller forby noe, som fikser problemet. I et tradisjonelt nordisk sosialdemokrati funker det stort sett greit, men nå kan det se ut som reguleringssamfunnet er i ferd med å slå sprekker.

Saken det handler om er myndighetenes avgjørelse om å begrense fravær i skolen ved å nekte foreldre å ta ut barna i ferie midt i skoleåret. Dagsavisen vier i dag nesten en helside til denne saken. I utgangspunktet er jeg enig med skolemyndighetene. Det er en uting å ta ut elever fra skolen slik at de mister deler av pensum og må ta opp lærerressurser når de kommer tilbake. Det er korttenkt av foreldre og kan føre til at barn blir hengende etter lenge.

Spørsmålet er likevel, er det alvorlig nok til å forby? Alvorlig nok til å bruke byråkratiske ressurser på å avgjøre om foreldre får lov eller ikke å ta barna ut av skolen. Rektor Lillian B. Wittenberg ved Vålerenga skole sier at “Det skal bli interessant å se om foreldrene følger den avgjørelsen de får. Konsekvensen av ugyldig fravær er at ungene lærer at det er greit å lure seg unna regler.” Hun har helt rett, men vi lærer også barna at når det finnes regler for enhver mikroskopiske avgjørelse, så slutter reglene på et tidspunkt å være relevante.

Hvordan skal man lære barn at lover og regler er absolutte, når man regulerer så langt inn i detaljene at intensjonen blir borte? Reglene er ofte bygget på gode tanker. Men, som de sier på engelsk, the road to hell is paved with good intentions. Samfunnet står i fare for, om det ikke allerede er kommet til, å bli så overregulert at man mister evnen til å skille mellom viktige og mindre viktige reguleringer. At man som samfunn mister evnen til å forvente sunn fornuft fra sine borgere. Det bør vi klare å styre unna.

Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen av

Wednesday, June 19th, 2013

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

Thursday, June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Gjennomsiktighet i bokbransjen av

Wednesday, June 22nd, 2011

Dagsavisen melder i dag at man har kommet til enighet om en ny e-bokavtale etter mange måneder forhandlinger mellom forleggere og forfattere. Her vil forfatterne få 26 prosent av inntektene fra boksalg opp til 800 solgte bøker, og 30 prosent på over 800.

Hva tilsvarende avtaler er på papirbøker, cder og digitalmusikk vet jeg ikke, kanskje på grunn av dårlig research, kanskje på grunn av lite gjennomsiktighet i bransjene. Det som uansett er sikkert er at mediebransjen er tjent med å publisere disse tallene. Det samme gjelder deres kostnadsfordeling.

Hvis forleggerne skal ta 200 kroner for en ebok, må de i det minste vise hvor mange prosent som går til forfatter, til salgskanal og til forlaget. De bør vise kostnadsstrukturen på redigering, markedsføring, bomsatsing og produksjon. Hvis de kan vise til fornuftige tall, vil det skapes en større aksept for bokprising.

Problemet er vel bare at de ikke vil publisere disse tallene. Hadde disse tallene vært fornuftige hadde de sannsynligvis allerede vist til dem. En bransje som er så gjennomregulert til deres egen fordel vil på sikt måtte åpne seg mye mer opp om man skal fortsette å høste godene fra denne reguleringen.

Brekk + Viken = sant – det samme gamle landbruket av

Friday, June 25th, 2010

Anne Viken går i Dagsavisen i dag til frontalangrep på landbruksminister Lars Peder Brekk, som igjen tidligere har gått til angrep på Svenn Arne Lie og hans resonnement rundt norsk landbruk. De er så veldig veldig uenige.

Problemet er bare at de er faktisk ikke uenige, ja Lie kan jeg ikke si så mye om, men Viken og minister Brekk altså. Det er detaljuenighet som når man er midt oppi det kan virke som milevis fra enighet, men det er det altså ikke. De representerer begge den samme gamle visa i landbruket.

Brekk sier vi må modernisere med tiden, mens Viken viser til hvor galt moderniseringen har gått i USA. Ingen av dem stopper opp og tenker at det som er galt med landbruket i Norge i dag er de grunnleggende linjene. Skal man komme noen vei, må man definere målene og lage lover som insentiverer dette.

Først og fremst må tanken om selvforsynthet legges på hylla. Ikke at vi ikke skal kunne være selvforsynte, men å ha det som grunnleggende mål i 2010 er hårreisende.

For det andre må dyrevelferd stå høyt. Vi kan ikke late som om det ikke er levende vesener vi holder på med. Det er her Vikens logikk brister mest, hun mener at man kan ikke tilpasse landbruket til et marked uten å senke dyrevelferden. Det er bare ikke sant. Vi kan lage egne retningslinjer som likestiller krav til dyrevelferd for alle produsenter og importører på det norske markedet.

For det tredje må en landbrukspolitikk være mer opptatt av konsumentene enn av bøndene. Vi må altså tilrettelegge for et sikkert, effektivt, bredt, forutsigbart og rimelig tilbud av landbruksprodukter. Den beste måten å gjøre det på er å sette klare, forutsigbare retningslinjer for salg, produksjon og import av landbruksvarer, som ikke er avhengig av opphavssted.

Under disse foutsetningene vil man kunne få et ordentlig landbruk som er til det beste for bøndene, dyrene og forbrukerne.

Helseforetakenes elendighet – om budsjettmaksimering, myke rammer og chicken av

Wednesday, November 11th, 2009

Riksrevisjonen refser Helse-Norge i Dagsavisen i dag. Under en presentasjon av Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i statlige helseforetak fortelles det at driftskostnadene har økt fra 57 milliarder kroner i 2002, til 87 milliarder kroner i 2008. Det skyldes på ignorant og elendig økonomistyring, feilføring av medisinske koder og har ført til et driftsunderskudd på 10 milliarder kroner. Dette er misforstått skylddeling. Overskridelsene kan forklares gjennom to konsepter. Budsjettmaksimerende byråkrater og myke budsjettrammer.

De budsjettmaksimerende byråkrater har i sin stilling et iboende insentiv til å bruke minst så mye man har fått tildelt av midler. Faktisk, er det sannsynlig at hvis det finnes måter å få mer midler på, vil den budsjettmaksimerende byråkrat bruke dem også. Dette er ikke en byråkrat som ikke gjør jobben sin, men en som ønsker å gjøre en best mulig jobb, og mener at til å gjøre denne jobben, får han for få midler.

Når man i den offentlige helsesektoren i Norge overskrider budsjettrammene, kan man ikke hente tilbake utlevert behandling. Man kan heller ikke, av politiske årsaker, trekke overskridelsene fra neste års budsjett. Det vil ikke bli populært å være den politikeren som gir mindre til helse. Dette kalles i den faglige litteraturen myke budsjettrammer, en ramme uten konsekvenser ved brudd. Leif Helland snakket om dette i sin presentasjon rundt statsbudsjettet, hvor han mente at disse myke budsjettrammene er årsaken til de evig voksende helseutgiftene.

Når man kombinerer budsjettmaksimerende byråkrater med myke budsjettrammer, vil man selvfølgelig overskride budsjetter. Alle insentiver peker mot at man ikke må overholde dem. Staten står jo med lommeboka åpen. Det er ikke sånn at man nødvendigvis må finne seg i det. Det finnes forskjellige måter å kvitte seg med sløsingen som kommer fra den nevnte kombinasjonen. Man blir da stilt overfor tre valg:

  1. Man kan fortsette som før. Myke budsjettrammer og store overskridelser.
  2. Man kan gjøre lederne personlig ansvarlige. Dette har vært prøvd flere ganger. Sykehusdirektør etter sykehusdirektør får sparken og systemet fortsetter som før.
  3. Man kan endre  forutsetningene den budsjettmaksimerende byråkraten møter ved å stramme opp budsjettrammene.

Gitt at man ser på overskridelsene i helsebudsjettene som viktigere enn konsekvensene ved å stramme opp budsjettrammene, og man er villig til å ta den politiske støyten kan man gå for alternativ 3. Man kan da enten true med å ta alle overskridelser fra neste budsjett eller man kan simpelthen slutte å utbetale lønn, husleie, utstyr etc. fra den dag budsjettgrensen er nådd. Det sistnevnte kan være skummelt, og man vil minst få en pressestorm uten like. Det første er ikke så mye bedre, men da vil man iallfall kunne planlegge med neste års reduserte budsjett og slipper å sette folk på gata.

Hvis staten truer med ett av disse virkemidlene, f.eks. å trekke et underskudd av neste års budsjett, og byråkraten tror på trusselen vil han ikke overskride budsjettet. Man får da et chicken-spill. Begge tjener mest på at den andre viker, og begge taper på at ingen viker. Hvis ingen av dem viker, blir det mindre penger til helse neste år, noe som begge taper på. Den ene gjennom mindre budsjett og den andre i pressen og til folket. Hvis byråkraten viker blir det ikke mer budsjettunderskudd, men det blir til gjengjeld mindre budsjett enn året før. Hvis staten viker vil man i praksis bare fortsette med myke budsjettrammer som før og man er på underskudd, hvor man startet.

Mitt forslag til staten, om man faktisk synes at overskridelsene er et problem som må hanskes med, er å stramme opp budsjettrammene ved å true med å kutte støtten neste år om man ikke får slutt på underskuddene, for deretter å sette opp neste års reduserte budsjett med en gang. Da binder man seg til trusselen, og det blir mer sannsynlig at man klarer å gjennomføre en reform.

Modellene og virkeligheten av

Tuesday, November 3rd, 2009

Dette innlegget stod på trykk i Dagsavisen i dag, siden de ikke la det på nett, tenkte jeg bare å gjøre det selv.

Modellene og virkeligheten

Jon Lien

MSc i politisk økonomi og skribent på www.polecon.no

Samfunnsøkonom Ali Esbati (spalte i Dagsavisen 30.10) legger fram samfunnsøkonomifaget på en interessant og lettlest måte, bare synd at det han skriver er like irrelevant som han beskylder de samfunnsøkonomiske modellene å være. Han misforstår ikke bare poenget med modeller, han misforstår så grunnleggende hvordan man bruker modeller og forutsetninger, og hva som gjør samfunnsøkonomi til et interessant fag.

Modeller er morsomme, ikke med en gang, og ikke hvis man bare har den begrensede innsikten i modellene som kreves for å fullføre en bachelorgrad fra Økonomisk institutt på Blindern. Modellene man får banket inn i grunnkursene er ikke viktige fordi de er sannheten, men fordi de er et viktig steg på vei mot et større bilde. I det første mikroøkonomikurset er ikke frikonkurransemodellen morsom før man begynner å snakke om maksprisregimer.

Senere, når man kommer til mer avanserte modeller er det ikke marginalbytteraten som er interessant. Det er nemlig ikke variablene som er morsomme å endre. Det interessante å endre på i modellen er forutsetningene. De antakelsene som Esbati mener fjerner verdien fra modellene er nettopp det elementet som gir modellene verdi i det hele tatt. Samfunnsøkonomi er en studie av endring i forutsetninger mer enn noe annet.

Esbati refererer til Krugmans etter hvert så brukte utskjelling av Chicagoskolen som bevis på at samfunnsøkonomi ikke forutså finanskrisen. Det er feil på så mange plan. Flere mente, med solid teoretisk støtte, at aksjemarkedets vekst i for mange år hadde overgått veksten i den generelle økonomien, selv kontrollert for offentlig sektor og andre eksterne faktorer. Et fall måtte komme. At fallet ville bli utløst av en lånekrise og være så kraftig var det noen få som advarte mot, men de ble stort sett ignorert.

Problemet med denne og alle bobler før den er ikke, som Esbati og økonomen Tony Lawson mener, at faget «er dårlig utrustet for å belyse mye av det som skjer i økonomien på et hvilket som helst tidspunkt». Parametrene er, som i så mye annen vitenskap, ikke tilgjengelige. Man kan ikke se om verdien på aksjemarkedet vokser fortere enn verdien av selskapene aksjene representerer, fordi ikke all verdi lar seg måle på en fornuftig måte, og fordi store deler av et selskaps verdi endres ut fra eksterne ikke-målbare forutsetninger.

I tillegg kritiserer ikke Krugman faget, men enkeltskoler innenfor faget. Som man ser i biologi, astrofysikk og statsvitenskap, har de forskjellige skoler i samfunnsøkonomien forskjellige teorier innenfor det samme faget. Så når Ali Esbati angriper samfunnsøkonomi som fag, så hadde det hjulpet om han gjorde det basert på reelle problemstillinger, og ikke på at den økonomien han lærte ikke har gitt ham innsikten til å se den virkelige verdien i vårt kjære fag.

På trykk i Dagsavisen av

Tuesday, November 3rd, 2009

Mitt svar til Ali Esbati står i dag på trykk i Dagsavisen. Kjapt forklart har Esbati misforstått poenget med samfunnsøkonomi og de tilhørende modeller. Dette er en liten del av en større debatt som har foregått i Dagsavisen om samfunnsøkonomer og deres nytte.

At man kritiserer samfunnsøkonomien er forsåvidt greit, problemet med mye av kritikken er at man ofte ikke forstår konseptene man kritiserer. Det samme ser man rundt evolusjon, CERNs prosjekter og atomreaktoren på Kjeller. Det eneste vi kan gjøre er å prøve å skrive svar på kritikken og vise at det er mer å forstå enn den gjennomsnittlige journalist eller halvstuderte røver har fått med seg.

Rituelle antakelser – Ali Esbati.

Postfeminismen – om barbiedukker og ender av

Tuesday, September 29th, 2009

Mens jeg leser Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen om Hanne Nabintu Herland og Anna Anka, slår en tanke meg. Er det disse som representerer de ekte postfeministene? Vil disse, som feministene før dem, bli symboler for en bevegelse som vil tilbake til et samfunn det menn og kvinner ikke er like?

Det er alltid vanskelig å spå hva som vil skje, men å konstruere en test på om de representerer postfeminismen nå er vesentlig enklere.

1. For å gi noe som helst nytte, må feminismen ha utspilt sin rolle. Ytterste fløy vil nok holde på men det må være generell konsensus at feminismen ikke lenger trengs.

2. De selv må anerkjenne at det er samfunnets holdninger som sloss mot, ikke mot enkeltgrupper som sloss mot samfunnets holdninger.

I denne situasjonen har man, gjennom debattens gang, sett at de aktuelle kvinnene ikke nødvendigvis er så like. Når Herland feiler stort på prinsipp 2, gjør egentlig ikke Anka det. Man kan saktens spørre seg selv om hun egentlig kjemper mot noe som helst. Det ser iallfall ut som samfunnet kjemper mot henne.

Det mer generelle spørsmålet, om feminismen har utspilt sin rolle er mer åpent. Nå, når likelønn, kvinnelig representasjon i lederstanden og likestilling i fødselspermisjonen er hete emner i politikken, er kanskje feminismen mer aktuell enn noensinne. Samtidig er man mer likestilt enn noen gang i historien. Man har krav om 40% kvinner i ASA-styrer, flere kvinnelige partiledere. To av tre statsministerkandidater var kvinner og ingen har brunnet en BH påmange år.

En ting er sikkert, for at postfeminismen skal gjelde for disse to kvinnene må ikke feministene være fienden, og da har iallfall den ene definert seg ut av problemstillingen. Den andre venter fremdeles på dom.

Helsereform ute og hjemme – om dekning for alt og alle av

Monday, September 21st, 2009

Heidi Taksdal Skjeseth skriver i dagens Dagsavisen at “Barack Obama er ikke den første amerikanske presidenten som sliter med amerikanernes helse og helsereform. Men han kan bli den siste.” Kommentaren er en fin oppsummering av hva som skjer med Obamas helsereform nå, men at han vil bli den siste presidenten som har helse på planen er svært lite sannsynlig.

Den norske og den amerikanske helsedebatten er milevis fra hverandre, men det er noen interessante observasjoner man kan gjøre. I USA dekker man allerede alt, iallfall i teorien. Ingen operasjon for stor eller for liten. Men man dekker ikke alle. Mange havner utenfor systemet, enten fordi man ikke har råd til å betale forsikringspremiene, eller fordi man har en sykdom fra før man kjøpte forsikringen, som dermed ikke er dekket. Det er mange disputter som må avgjøres i rettssystemet, og da blir det enda mer ineffektivt enn det allerede er.

I Norge er situasjonen annerledes, her er alle dekket av helsevesenet, men man dekker ikke alt. Folk står i det som i valget ble beskrevet som en stadig voksende helsekø, på tross av at flere behandles enn noen gang før.

Problemet med begge disse systemene, om man skal dekke alt eller dekke alle, så fører det til en enorm kostnadsvekst. Det spiller liten rolle om kostnadene dekkes privat eller offentlig så lenge de opptar en stadig større del av BNP. Det er det store problemet, ikke at folk står i kø.

En enkel måte å fikse problemet i det norske aystemet på er å gi faste rammeoverføringer til sykehus og la dem avgjøre hva som skal gjøres. Da vil man kunne begrense kostnadene, men samtidig vil insentiveneffektene gå mot færre behandliger. Kan vi leve med det?

En ting er iallfall sikkert, sålenge det er mulighet for dekning vil folk stille seg i kø, og da er det et politisk problem. Obama er garantert ikke den siste amerikanske presidenten som sliter med helsereform.

Unio har misforstått – om lønnskamp og insentiver av

Monday, September 14th, 2009

I dagens Dagsavisen, leser man at iflg OECD-målinger er verdien av høyere utdanning mindre i Norge enn andre steder. Unio, som er fagforeningen for mange av disse høyere utdannede, mener det er et problem og at det er en svikt i likelønnskampen når det ikke lønner seg med høyere utdanning.

Unio, som fagforeninger flest, har et ganske forenklet syn på situasjonen. Det er i hovedsak to grunner til at den minkende avstanden mellom høyt og ikke høyt utdannede ikke er et problem. Først og fremst er det et tegn på et egalitært samfunn, et samfunn der alle er av lik verdi uansett utdannelse og bakgrunn. Det kan da ikke være et problem i seg selv.

Grunn nr to, som er enda viktigere, det begynner å bli en mangel på folk uten høy utdannelse. Yrkesfag og andre jobber hvor høy utdannelse ikke er nødvendig trenger også arbeidskraft. Det er viktig at vi har insentiver som virker mot å ta høyere utdanning. Insentivene for har i en årrekke vært svært sterke, nå kommer
korreksjonen.

Det som vil avgjøre lønnsnivå fremover, utover de sentrale lønnsforhandlinger, er fleksibiliteten for en arbeidstaker til å bytte beite når det går nedover i den ene eller andre sektoren. Da står dessverre mange av Unios medlemmer igjen som lønnstaperne og høyere utdannelse vil for mange ikke virke så fristende, og igjen gi
en god balanse i utdanningsnivået.

Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen av

Thursday, September 3rd, 2009

Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet, det være seg rettsløse innvandrere, rusmisbrukere eller uføretrygdede. Det har man sett en sterk vridning bort fra de siste årene, toppet av med Stein Ørnhøis massive kritikk av Schengenavtalen i Dagsavisen i dag. Han mener den er skyld i “falske asylsøkere og massive busslaster med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å tigge.”

Det Ørnhøi og en stadig voksende andel av venstresiden ikke ser er at disse lykkejegerne kommer, som ble grundig forklart straffedømte Per Sandberg da han deltok på TV-debatt fra et fengsel, ikke for å tigge eller stjele, men i søken av arbeid. Når de da møter det begrensende arbeidsmarked vi har bygget opp i Norge, innser de at tigging er bedre enn ingenting og tyveri er enkelt.

Jeg skal på ingen måte forsvare kriminalitet, men den må man bekjempe gjennom både forebyggende og tradisjonelt politiarbeid. Det som er viktig er at man ikke forkaster den første avtalen som sikrer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor et område bestående av både rike og til dels fattige land, selv om arbeidet som gjøres er tigging.

Edit: mer om dette:

Ørnhøi og fremmedfrykten : Dagsavisen. Bra fra min venn Bent Roalkvam Bakken

Fri flyt av kjeltringstreker : Dagsavisen. Svar til BRB av Ørnhøi.