Posts Tagged ‘Demokrati’

En enklere skatt – Del 3: Sånn skal det gjøres av

Friday, June 5th, 2015

De forrige to postene på bloggen har først vist at skattesystemet i Norge er for komplekst, og deretter vist at skattefradragene både er komplekse og usosiale. Vi trenger altså å gjøre noe for å endre systemet til bli bedre og enklere å manøvrere i. Vi trenger en firefelts motorvei å seile nedover heller enn en bykjerne å kjøre seg vill i.

Løsningen er å foreslå et nytt system for inntektsskatt. Prinsippene forblir de samme, progressiv skatt hvor de som har mest bidrar med mer enn de som har minst. Både nominelt og relativt. Man må sikre refordelingen samtidig som man gjør det så enkelt som mulig.

Forslaget mitt er ganske enkelt bygget opp*. Først må man ha et høyt innslagspunkt. Tjener man mindre enn dette innslagspunktet betaler man ikke skatt i det hele tatt. Alt man tjener over innslagspunktet betaler man full inntektsskatt på. Denne skatten inkluderer både dagens ordinære inntektsskatt og trygdeavgift. Deretter betaler man en flat prosent opp til neste innslagspunkt, hvor toppskatten slår inn. Derfra og opp betaler man den samme marginalskatten uansett hvor mye man tjener.

I Norge, gitt dagens nivåer både på totale skatteinntekter og den enkeltes skattenivå, vil en fornuftig fordeling kunne være:

skattegrafikk.001

  1. Null skatt opp til 100 000 kroner
  2. 35 prosent skatt mellom 100 000 kroner og 650 000 kroner
  3. 47 prosent skatt på all inntekt over 650 000 kroner

Det høye innslagspunktet vil erstatte de fleste skattefradragene for flertallet av skattebetalerne. De som tjener under 110 000 kroner vil betale samme eller mindre skatt enn i dag, null kroner, og vil derfor ha høyere tilgjengelig inntekt. Dette vil være vekstfremmemde fordi å øke tilgjengelig inntekt hos de som har minst ofte fører til økt forbruk heller enn økt sparing.

Skatten man betaler på alt man tjener mellom 100 000 kroner og 650 000 er 35 prosent. Dette basert på at dagens inntektsskatt, som er på 27 prosent, pluss trygdeavgiften på 8,2 prosent blir 35 prosent, sånn ca. Dermed vil ingen betale mer i skatt mellom disse to summene enn de gjør i dag.

I dag slår toppskatten inn på 550 550 kroner og er på ni prosent før den øker til 12 prosent på 885 600. I det foreslåtte systemet vil den slå inn direkte på 12 prosent på 650 000. Altså vil den starte ved et noe høyere enn dagens lavere innslagspunkt, men med full styrke med en gang. Man har altså et enkelt, progressivt skattesystem.

Skattetabell

Når man ser på tallene så viser de at intensjonen funker. Sammenlignet med dagens nivåer vil man se at det er først når man er i inntektsbolken 500 000-749 999 at man øker beskatningen, og da svært lite. Gjennomsnittskattebetaleren ligger på 25 prosent skatt av bruttoinntekten og selv når man tjener over 1,5 millioner er skatten bare 4 prosentpoeng høyere enn i dag. Dette er nivåer alle vil kunne leve fint med, og som vil styrke refordelingseffekten, samtidig som den gjør skatten mer oversiktlig.

Forhåpentlig har disse tre innleggene ført til et økt fokus på inntektsskatten, at den ikke fungerer så bra som vi skulle ønske og hva vi kan gjøre for å forbedre den.

*Og selv om jeg her foreslår tall, er det viktig å presisere at jeg bare har tilgang til deler av tallmaterialet, og at økonomene i Finansdepartementet sikkert kan regne seg frem til bedre spesifikke grenser.

En enklere skatt – Del 2: Enklere uten fradrag av

Wednesday, June 3rd, 2015

Inntektsskatten er en som en italiensk pizza, alle har en mening om hvordan den skal være og hva den skal inneholde, men når alt kommer til alt er det enkelheten som gir den gode smaken. I forrige innlegg i denne serien ble det skrevet om hvordan skattesystemet er oppdelt i for mange nivåer og ikke har en entydig prosent. I dag er fokuset på en av tingene som virkelig gjør den norske skatten kompleks, alle skattefradragene man kan ha.

Skattefradragssystemet er en kafkaesk labyrint bygget for å belønne for attraktiv oppførsel og for å trekke velgere ved å støtte de tilsynelatende trengende. Man har klart å skape et system som ikke skiller de trengende fra de bidragssterke, men skiller de som kan bruke skatteloven til sin fordel fra de som nettop ikke kan. Man har laget et system hvor noen av de berettigede skattefradragene er forhåndutfylt i selvangivelsen, mens andre ikke er. Staten kan ikke forventes å vite alt man driver med, men kan man egentlig forvente at den enkelte skattebetaler vet hva man har rett til? I tillegg har man skapt et system hvor de som tjener mye kan trekke fra sin skattbare inntekt på bekostning av de som tjener mindre. Har du nok lønn til å betjene et huslån får du penger av staten til å betjene rentene på bekostning av de som må leie og ikke får rentefradraget.

Skattefradragene er ganske mange, men de kan i hovedsak deles inn i tre grupper:

1. Fradrag på utgifter til inntekts erverv

  • Kostnader ved skattepliktig utleie av fast eiendom(RF-1189)
  • Udekket underskudd fra tidligere år

2. Fradrag for å insentivere visse handlinger

  • Arbeidsreiser
  • BSU
  • Fagforeningsfradrag
  • Finnmarksfradrag
  • Fisker- og sjømannsfradrag
  • Foreldrefradrag (barnepass)
  • Fradrag for festetomt
  • Gave til organisasjon
  • Kostnader til doktorgrad
  • Pendler (utgifter til kost og losji)
  • Renter av gjeld
  • Standardfradrag for utenlandske arbeidstakere

3. Fradrag fordi man trenger litt ekstra penger

  • Minstefradrag
  • Sykdomsutgifter
  • Uførhet
  • Underholdsbidrag til tidligere ektefelle

Den første gruppen, fradrag på utgifter til inntekts erverv, virker i utgangspunktet veldig fornuftig. Man kan trekke fra på skatten de pengene man personlig bruker for å tjene lønna si. Man får igjen penger for ulemper gjennom jobben, analogt til at man må betale skatt på de fordeler man får gjennom jobben. Problemet er bare at det ikke er så enkelt. Man har gjennom stadig utglidning skapt et system hvor man har begynt å blande næringsskatteregler inn i inntektsskatten. Dersom man har utgifter i forbindelse med jobb kan man enten sette opp et system som behandler dette hos arbeidsgiver eller som tillater å sette opp næringsvirksomhet hvor man kan skatte etter næringsskattreglementet. Man trenger ikke rote inn disse reglene i inntektsskatten. Da vil disse fradragene være unødvendige.

I tillegg har man minstefradraget. Det er et litt tricky fradrag fordi det egentlig skal dekke alle slags småutgifter som dukker opp i jobbsammenheng. Selv om dette fradraget i seg selv er en forenkling av fradragssystemet, er det bare ikke nødvendig, og er i de fleste andre systemer byttet ut med et innslagspunkt for skatt, som både er mer forutsigbart og mer fornuftig.

Gruppe to er mer interessant enn gruppe en. Man har gjennom årevis med politisk kamp mellom høyre- og venstresiden satt opp et system for å insentivere visse handlinger, gjerne uten å fjerne den forrige regjeringens innfall. Man har gjenlevninger fra en tid hvor det drev hele samfunnet fremover å insentivere folk med rentefradrag, BSU og fradrag for festetomt for å gjøre det mer attraktivt å kjøpe bolig enn å spare på andre måter.Problemet er bare at man subsidierer boligkjøp for de som har mye skattepenger fra de som leier, ofte de som har mindre. Man pusher boliginvestering heller enn annen investering. I en gryende økonomi det er ganske fornuftig, men i et fleksibelt moderne samfunn blir det bare en kompliserende faktor i et allerede forvirrende skattelandskap.

Reisefradrag og fradrag for å pendle fra utlandet er satt opp for å gjøre det mer attraktivt å bo i mindre sentrale strøk, selv om man må pendle til jobb, evt om man bor i utlandet og pendler inn til Norge for å jobbe og å bidra med skatt. Finnmarksfradraget finnes for å overtale folk til å bo i Finnmark. Fisker- og sjømannsfradraget finnes for å holde folk i lite attraktive industrier. Det er fint at man støtter spesifikke næringer, at man støtter store enkeltgrupper for å få godvilje i valg. Men å gjøre inntektsskatten ytterligere vanskelig bare fordi man tror det kan sanke noen stemmer blir ikke fornuftig. Jeg tror iallfall ikke at det er reisefradraget som gjør at noen bor på landet når jobbene er i byen, og om det er sånn så kanskje det å fjerne dem kan skape mer arbeid i distriktsnorge. Disse fradragene er altså unødvendige.

Fagforeningsfradraget finnes for å insentivere fagforeningsmedlemsskap. Jeg har selv vært medlem i en fagforening, og hadde mange fordeler med det. De fordelene er lett verdt medlemsskapssummen, allerede før skattefradraget. Jeg mener det å være organisert i arbeidslivet er veldig fornuftig, men at noen andre, gjerne da de som ikke er organiserte, de som tjener minst i samfunnet, skal betale for det virker for meg noe søkt. Sånn er det for nesten hele rekken med fradrag. Det kan ha gode hensikter, men resultatet blir et veldig kompleks, og til dels ganske urettferdig system.

Den tredje og siste gruppen er fradragene man har fordi man er i en gruppe som i en politiske kampanje kan synes å trenge litt ekstra penger. Man har skattefradrag for uføre, de som betaler underholdningsbidrag* barnebridag og syke. Selv om det er fint at disse har mer penger til rådighet, og det kan ha en god sosial effekt, forutsetter skattefradrag at man først har tjent nok til at fradraget har noen nytte, så pr definisjon vil dette ikke være de mest trengende. I tillegg krever mange av fradragene at man kan sannsynliggjøre eller bevise at man har hatt utgiftene, noe som kompliserer prosessen for de som trenger dem mest. De må altså finnes bedre måter man kan dekke disse behovene.

Det finnes en fjerde gruppe med skattefradrag, og det er den difrensierte trygdeavgiften. Man kan nemlig ganske enkelt se på den som skattefradrag for visse grupper. Er man under 17 år eller over 69 år betaler man 5,1 prosent trygdeavgift på inntekt. Man betaler også 5,1 prosent på pensjonsinntekt. På såkalt “annen næringsinntekt” når man er mellom 17 og 69 år og ikke i primærnæringer betaler man 11,4 prosent. Så ikke så mye et fradrag som et tillegg der. Det finnes mange gode grunner for den enkelte variasjon, men nok en gang blir det bare eksempler på en for kompleks skattestruktur.

Skattefradragssystemet er virkelig den kafkaeske drømmers belønningssystem. Det setter et virkelig bilde på det engelske ordtaket “The road to hell is paved with good intentions”. Man har altså, gjennom gode intensjoner, klart å lage et system som er for komplekst til å gjennomføre det vi ønsker at det skal gjøre, og er til dels svært usosialt. Det virker i verste fall direkte motsatt retning av den refordelende effekten som er selve grunnlaget for inntektsskatten. I et forbedret skattesystem bør vi ha null fradrag og heller lage et system som har et høyt innslagspunkt, et system som tar seg av fradragene til de som har minst, uavhengig om de passer inn i visse kriterier og som subsidieres av de som har mest. En reell refordelende effekt.

*Barne Underholdningsbidragspengene er skattepliktige for mottaker

En enklere skatt – Del 1: hvor komplisert skal det egentlig være? av

Monday, June 1st, 2015

Inntektsskatten er selve kjernen i de fleste vestlige skattesystem. Den skal refordele inntekt, og sørge for at man bidrar etter evne til felleskapet. Skatten skal sikre at alle medlemmer av samfunnet har mininumsbehovene dekket. For å sikre en at disse effektene er sosialt refordelende har man såkalt progressiv skatt. De som har mest betaler ikke bare nominert mer skatt, men også en høyere prosent.

Norge har i prinsippet et ganske enkelt skattesystem. Vi har 27 prosent normal inntektsskatt*. Dette var 28 prosent før sittende regjering, men et enkelt skattelette her og der er relativt ukomplisert.

Jeg skal i tre artikler fremover skrive om skattesystemet i Norge, hva som er bra, hva som er dårlig og hvorfor jeg mener vi kan forenkle det ganske mye. I dette første innlegget skal jeg gå gjennom de forskjellige skatteprosentene og forklare hvorfor vi ikke egentlig ikke trenger den oppdelingen som vi har. I andre innlegg skal jeg skrive om fradragene, hvorfor har vi dem, og trenger vi dem egentlig? I tredje og siste innlegg skal jeg foreslå et skattesystem jeg mener er enklere og bedre, og som vil kunne gjøre selvangivelsesutfyllingen enda enklere. Jeg skal ikke ta inn over meg bedriftsbeskatning eller andre avgifter.

Så, hva er egentlig inntektsskatten i dag? Vel, hvis man tjener opp til 550 550 kroner, så er den 27 prosent. Mellom 550 550 kroner og 885 600 betaler man de 27 prosentene og toppskatt på 9 prosent. Over 885 600 kroner betaler man de 27 prosentene pluss 12 prosent toppskatt. I tillegg betaler man av det man tjener over 49 650 kroner trydgeavgift. På lønnsinntekt, sykepenger og lignende, for personer i alderen 17 til 69 år er trygdeavgiften 8,2 prosent**. Nå begynner det å bli litt klønete her.

Altså, i teorien hart man 27 prosent skatt fra første krone***, med trygdeavgift fra ca 50 000 kroner. Kan det være nødvendig å gjøre det så komplisert? Det korte svaret er nei. Skatten burde være så enkel at man kan forklare den i tre enkle setninger:

  1. Under X betaler man null skatt.
  2. Mellom X og Y betaler man normal inntektsskatt på a prosent
  3. Over Y betaler man ytterligere toppskatt på b prosent

Det skattesystemet vil være så forutsigbart og enkelt at man ikke bare må kunne forvente at enhver lønnstager skal forstå det, men selvstendig næringsdrivende som betaler inntektsskatt vil også enkelt kunne forholde seg til skatten uten å gå om regnskapsfører. Samtidig beholder man prinsippet om progressiv skatt, som er en kjerne i det norske skattesystemet. De som har mest skal betale mest. 

Et slikt nytt system vil også forenkle skatteberegningene i staten. Det vil unektelig føre til en innlemming av trygdeavgiften i ordinærskatten, men det vil også gjøre inntektsskatten mye mer oversiktlig. Man kan kontrollregne med et enkelt firemillionerraders excel-ark. Mye enklere for alle involverte.

I neste del vil jeg forklare hvorfor et slikt system vil trenge å forenkle skattefradragene og på hvilken måte det gjøres best. Har dere noen opplevelser med hvordan skattesystemet er unødvendig vanskelig? Del gjerne i kommentarfeltet.

*Jeg vil i den grad jeg klarer prøve å bruke 2015-satser, men jeg beklager om det her og der blir noen 2014-satser med i teksten.
**Jeg vil komme tilbake til forskjellige trygdeavgiftssatser i neste del om skattefradrag.
***Minstefradraget vil tas opp i neste del om skattefradrag

Noen kilder:
Skatter, avgifter og toll 2015 – Statsbudsjettet
Trygdeavgift – skatteetaten

Dårlige løsninger er udemokratiske – om altinn og skatt av

Wednesday, April 29th, 2009

Etter å ha sittet med selvangivelsen i altinn.no, har jeg oppdaget noe spennende. For å få fyllt ut sin selvangivelse med alle de fradrag en er berettiget og alle de plikter man skal oppfylle, må man være en krysning av informatiker og revisor. Man må ha tid og ressurser til å sette seg inn i regelverket, for deretter bare finne at webløsningen på altinn ikke holder mål.

Jeg har altså identifisert to problemer jeg ser på som svært udemokratiske. Først og fremst har vi et dårlig tilrettelagt skattesystem. Jeg er ingen forkjemper for flat skatt, men dagens system kan forenkles drastisk. Ved å fjerne endel av fradragene og særavgiftene, helst slik at de veier opp for hverandre, vil man lage et skattesystem som det vil være enkelt for enhver å følge. Man kan faktisk fjerne alle fradragsordninger og heller ha inntektsskattenivå på alt som kan kategoriseres på personinntekt, for bedrifter kan vi fortsette som før.

Som en god nummer to har vi nå et system for levering av selvangivelse som er så dårlig at man bør kunne argumentere seg ut fra enhver anklage om skatteunndragelse på ren bekostning av uforståelig webløsning. Dette bærer preg av utviklere som over lengre tid had lagt den ene ad-hoc løsningen oppå den andre uten noen form for helhetsprosess. I likhet med løsningene til endel bedrifter som insisterer på å holde utviklingen in-house, har altinn blitt lag på lag med helt greie løsninger, som til sammen ikke holder mål. Hadde dette vært sidene til komplett.no ville de ikke holdt ut ett år. Kundene ville forlatt siden uten å handle noe som helst.

Det er selvfølgelig ikke bare altinn.no som er en dårlig løsning på nett, nettbanken til Nordea er ikke spesielt bra den heller. Altinn stiller alikevel i særklasse, fordi de ikke har insentiver til å forbedre den. Det er ikke politisk risikabelt å ikke gjøre noe med det fra toppen, og ikke ønskelig eller innenfor budsjettrammene å gjør noe med det fra bunnen.

Disse to probleme gjør at man får et skattesystem som til de grader jobber for en liten og ressurssterk del av befolkningen på bekostning av de svakere og mindre rike. De svakeste kan risikere å straffes selv om de selv sier fra at det har skjedd en feil, og dermed er “rettferd skjedd”. Det at man klarer å fokusere mer på oljeboring i Barentshavet og staten som minoritetseier i industriselskaper når skattesystemet er så skjevt og udemokratisk forundrer meg. Men det er vel kanskje problemet, de som forstår systemet utnytter det, og de som ikke gjør ser ikke hva som er galt.

Autokrati bedre enn demokrati i finanskrisen? av

Wednesday, February 11th, 2009

Som en fortsettelse på Nils’ innlegg fra noen dager siden, hvem vil klare seg best gjennom finanskrisen? Demokratiske eller ikke-demokratiske stater? Det er et vanskeligere spørsmål enn det kan høres ut. Noen vil kunne si, i likhet med mange av lederne i Kina, Turkmenistan, Myanmar, Zimbabwe etc. at man har bedre kontroll på et land når man slipper ubeleilige ting som fri presse, valg og flere partier. Man vil kunne sette inn kapital der det trengs. Det er ikke som om de statskontrollerte bankene vil holde tilbake lån fordi de er redde for volatiliteten i systemet.

På den andre siden sies det at frimarkedsløsninger er til syvende og sist mer effektive siden man aldri kan vite alle detaljer fra sentralt hold, og at de beste avgjørelser er desentraliserte uansett. Den usynlige hånd vil føre til effektivitet, iallfall over tid.

Dette er ikke en debatt mellom keynesianere og monetarister, men om ønsket om gjenvalg disiplinerer eller ødelegger. En “god” autokrat, en som vil folket vel, vil ønske å føre en langtidspolitikk som fører til økonomisk vekst, kanskje på tross av kortidseffekter. Han vil ha tid til å implentere politikk som tar lang tid å fullføre, men som kan gjøre gode ting for landet som helhet. Ved å føre en aktiv penge- og valutapolitikk kan han sørge for at hans eksportvarer er konkurransedyktige og at han kan kjøpe masse moro på verdensmarkedet for inntjeningen på import. Hvis noen stemmer blir for høylytte mot hans tiltak, kan disse stilnes, for folkets beste over lang tid. Direkte investeringer i prosjekter som holder økonomien i gang og smidighet i systemet, siden alle avgjørelser uansett bare skal gjennom én instans er bare to av mange ting som gjør autokratiet glimrende i nedgangstider.

Selvfølgelig har demokrati og frimarked sine fordeler også flere avgjørelser tas på desentralisert nivå, som gjør avgjørelsesprosessen i seg selv mer effektiv, men som kan føre til mindre helhetstenking i avgjørelsene. Hvilke prosjekt som er effektive vil agjøres av en større gruppe og ha større overlevelsesevne, men ta lengre tid. Omkalfatring vil være vanskeligere, og mange av de som blir arbeidsledige på kort sikt skal stemme i et nært forestående valg. Et demokrati vil derfor måtte ta hensyn til kort sikt i større grad og er mer volatil i forhold til konjukturer.

Det som avgjør om hvilken løsning som er best er måten vi måler “best” på. Er det høyeste nominelle nytte etter krisen er over, eller er det størst økning/minst nedgang i økonomien fra før til etter krisen som er best. Går man for det siste, så er demokrati problematisk, men går man for det første målet, vil jeg påstå at selv i den verste krise, vil amerikanere ha høyere velferd enn kineserne, engelskmennene vil være langt over Burmeserne og skandinavene vil være totalt overlegne Turkmenerne. Dette er ikke på grunn av volatiliteten i økonomien, men på grunn av de mange år med investeringer frem til krisen. De investeringe som gjør at vi har det så godt, som har gjort at de liberale demokratier er klar for et aldri så stort innhogg i finanssystemet.