Oda Rygh er blitt det nye wunderkind i norsk samfunnsdebatt. Hennes innlegg i Aftenposten er et overraskende friskt pust i en ellers ganske kjedelig ordveksling om distriktspolitikk. Hun tilbyr ikke de store løsningene, men peker på et par svært interessante problemstillinger. Jeg skal her bare se på en av dem. Hvorfor snakker alle om fraflytting, og ingen om manglende tilflytting?
Svaret er enkelt, fremmedfrykt. Ikke sånn fremmedfrykt som gjør at en mann sykler rundt og skyter folk i Malmø, men sånn fremmedfrykt som gjør at vi ikke tar mot innvandrere, sånn fremmedfrykt som gjør at vi stenger for utenlandske landbruksvarer med ubegripelig høye tollgrenser, men ikke minst sånn fremmedfrykt som gjør at vi fremdeles har odelsloven.
For det er ikke mangel på folk som vil bo på den norske landsbygda. Se bare på Kirkenes og hvordan den økte russiske innvandringen der har ført til økonomisk og kulturell vekst. Det finnes nok av de som ønsker å investere i både tradisjonelt og utradisjonelt landbruk, både fra inn- og utland som presses ut fordi vi foretrekker at bøndene også har hatt foreldre som var bønder det samme stedet.
Fremmedfrykten, ofte representert gjennom Bondelaget, hele Stortinget og store deler av befolkningen, er nemlig altetende. Det er den som gjør at Oda må ta med seg sin ikke akkurat bondekjæreste til gården hun har odel på og manne ham opp, om det skal bli videre drift på gården. Det er den som gjør at vi ikke har særegne ordninger for russere, amerikanere, brasilianere, kinesere, indere eller andre som ønsker å bosette seg på landet, som ønsker å drive landbruk. Det er på grunn av fremmedfrykten at det ikke er lov å selge en gård til den prisen kjøper er villig til å betale. At det ikke holder å ha driftsplikt, men at man i tillegg må godkjenne hvert kjøp, i tilfelle kjøper skulle finne på å begå den ultimate synden, begynne med noe nytt.
Til forskjell fra de fleste som tar opp problemer i landbrukspolitikken, har jeg en løsning på disse problemene. Den er tredelt.
- Kutt odelsloven tvert. Den har ingenting for seg annet enn å sikre ineffektiv fordeling av jordbruksland. Den kan erstattes med et punkt i arveloven hvor gårder hvor videre drift er sikret slipper man arveavgift, eventuelt at man kan testamentere uten de vanlige forbehold, gjerne da også utenfor blodslinjer, til enkeltpersoner. Bort må den iallfall om man ønsker et konkurransedyktig landbruk.
- Fri innvandring til små kommuner. Til alle kommuner med innbyggertetthet under et forhåndsbestemt tall, eller kommuner utenfor sentrale strøk, begge enkelt å definere politisk, er det ingen innvandringsbegrensing. Dersom man forplikter seg til å bo i disse i et bestemt antall år, f.eks. 10, får man automatisk oppholds- og arbeidstillatelse. Her kan man gjerne gå ut å rekruttere aktivt, ikke ulikt hva man gjorde sist vi manglet arbeidskraft.
- Slutte å fokusere på kommunesammenslåing og heller jobbe med generell forenkling av byråkratiet. Gjør det enkelt å flytte til landet, gjør det enkelt å bo der. Gjør det enkelt å starte og drive bedrifter.
Med disse tre grepene vil man øke ikke bare tilflyttingen til grisgrendte strøk, men også øke effektiviteten i disse strøkene. Oda, og andre akademikerbarn vil flytte bort, men da er iallfall refillen sikret. Og nei, forslaget mitt er ikke at innvandring skal løse alt, bare at det er en viktig del. God gammeldags gårdsdrift og befolkningsutvikling skal fikse resten gjennom å fjerne de lovene som holder deler av samfunnet tilbake.
Fremskrittspartiet blir alltid beskyldt for å nøre opp under fremmedfrykt, og det er ikke ufortjent, men de er ingenting mot Senterpartiet og Bondelaget. Dette må vi fikse, NÅ!
Kjetil on 
