Posts Tagged ‘EU’

EU kan ikke vinne i Hellas – om insentiver og eierskap av

Friday, July 1st, 2011

Av alle etterdønningene etter finanskrisen, så har man merket det best i Hellas. Da kreditten forsvant og etterspørselen gikk ned ble grekernes fundamentale systemsvakheter blottlagt. De hadde for mange pensjonerte, for få i arbeid, for mye skattesvindel og for lite effektivitet i økonomien. Grekerne må kutte, og de må kutte mye. De må øke skatter, redusere svindel, kutte velferdstilbud, pensjon og andre trygdeytelser. Det sosiale sikkerhetsnettet reduseres drastisk og grekerne er forbanna. Dette er nemlig EUs krav om de skal få støtte til å komme seg ut av hullet de har havna i. 

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

Senterpartiet og meg – en samvittighetsløs fortelling av

Wednesday, February 2nd, 2011

Avogtil tar jeg meg selv i å tenke som Senterpartiet. Når jeg ser tiggerne på gata i Oslo så tenker jeg “hvorfor skal jeg støtte deres dårlige valg?” “Hvilken nytte har jeg av å være i union med dem?” Jeg har hatt enorm flaks ved å bli født inn i et middelklassesamfunn og har høy utdannelse og god jobb. Jeg ønsker ikke å måtte kjøpe effektivt produserte varer når kona mi kan dyrke den maten vi trenger både dårligere og dyrere.

Det er viktig at jeg slipper å delta i felleskapet. Jeg vil ikke at noen andre enn den nærmeste kretsen min skal få delta i de aktiviteter jeg betaler inn til. Jeg vil iallfall ikke delta i noe hvor jeg ikke kommer ut på topp. Det holder ikke å ha forventet profitt, jeg må få mest.

Jeg vil ikke at min kultur skal svekkes, jeg vil ikke tilpasse meg resten av landet. Alle dyr som ikke nytter meg spesifikt må dø, alle mennesker som ikke nytter meg direkte må holdes utenfor mitt nabolag.

Til slutt ser jeg på bøndene, og tenker som Senterpartiet tenker om sentraleuropeiske stater. Jeg har ikke tenkt å betale for deres ineffektive og ubrukelige sløsing, helt til jeg innser at maten min må jo komme fra et sted i fremtiden også.

Jeg begynte dette innlegget med en løgn, jeg tenker ikke som Senterpartiet. Jeg tenker aldri at man ikke må bidra til fellesskapet, aldri at vi ikke må delta i internasjonale militære operasjoner fordi vi har gjort nok. Det er flaut og kortsiktig tenkt, og deres regjeringsdeltakelse skjemmer Norge.

Hvor blir det av solidariteten – om venstresida og Schengen av

Thursday, September 3rd, 2009

Venstresiden har lenge promotert solidaritet med de svakeste i samfunnet, det være seg rettsløse innvandrere, rusmisbrukere eller uføretrygdede. Det har man sett en sterk vridning bort fra de siste årene, toppet av med Stein Ørnhøis massive kritikk av Schengenavtalen i Dagsavisen i dag. Han mener den er skyld i “falske asylsøkere og massive busslaster med rumenske sigøynere som bringes inn i landet for å tigge.”

Det Ørnhøi og en stadig voksende andel av venstresiden ikke ser er at disse lykkejegerne kommer, som ble grundig forklart straffedømte Per Sandberg da han deltok på TV-debatt fra et fengsel, ikke for å tigge eller stjele, men i søken av arbeid. Når de da møter det begrensende arbeidsmarked vi har bygget opp i Norge, innser de at tigging er bedre enn ingenting og tyveri er enkelt.

Jeg skal på ingen måte forsvare kriminalitet, men den må man bekjempe gjennom både forebyggende og tradisjonelt politiarbeid. Det som er viktig er at man ikke forkaster den første avtalen som sikrer reell fri flyt av arbeidskraft innenfor et område bestående av både rike og til dels fattige land, selv om arbeidet som gjøres er tigging.

Edit: mer om dette:

Ørnhøi og fremmedfrykten : Dagsavisen. Bra fra min venn Bent Roalkvam Bakken

Fri flyt av kjeltringstreker : Dagsavisen. Svar til BRB av Ørnhøi.

CSR implementation in the EU av

Monday, June 22nd, 2009

Ever since the “explosion” of interest groups from the 1980s, the European Union (and especially the European Commission) have somewhat welcomed “lobbyistic” approaches that have emerged. The European Commission view this type of lobbyism as an important element for increasing their democratic legitimacy. However, not all lobbyists are capable to have their saying in a policy process such as the CSR implementation. What has become more evident over a period stretching from 2001 until 2007 is that strong and powerful lobbyists (especially business interest organisations) are more capable in shaping the debate and proposals than those who are “unequipped” in competing on equal ground. In light of this, pluralistic approaches have often been used, however, I ask the question if we are beginning to convert over to a more elitist pluralism in the CSR policy process. In light of this, I have written a paper that might be of some interest for you :o)

CSR within the European Union

Island vil søke EU-medlemskap. Hva skjer med Norge? av

Thursday, May 7th, 2009

Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap, opplyser Islands statsminister. EUs utvidelseskommissær, finske Olli Rehn, har anslått at en søknad kan være ferdigbehandlet i løpet av ertt år.

Det er all grunn til å tro at Island ikke sier ja til EU uten å få til en god fiskeriavtale. At Island nå kan få full markedsadgang til EU-området vil få konsekvenser for den norske kystbefolkningen og fiskerinæringen. Dermed tror jeg at en islandsk EU-søknad vil fremtvinge en debatt her hjemme enten norske politikere liker det eller ikke. 

Et eventuelt islandsk medlemskap vil ikke minst få konsekvenser for EØS-avtalen. Et spørsmål er om et EØS-samarbeid bestående av Norge og Lichtenstein er ønskelig fra vår side. Det er også legitimt å spørre om det er ønskelig fra EU sin side?

Does the dividing line between ‘high’ and ‘low’ politics mark the limits of European integration? – The case of Justice and Home Affairs av

Wednesday, April 29th, 2009

The development of justice and home affairs (JHA) as a European Union policy-making field has gone from a pragmatic and unobligated type of collaboration outside the European Community towards a closer cooperation within the EU. Effective ‘laboratories’ such as the Council of Europe, TREVI and Schengen have been active parts in the development.

Further, we can see driving factors as overcoming transnational challenges, spillover effects from the internal market and Europeanization contributing to the quite rapid development of the JHA. Still, there is a way to go for creating an effective arena of freedom, security and justice in Europe. There is evidence that the partition of `high’ and `low’ politics confines the European integration, put in proof from the more lately British, Irish and Danish opt-outs from the Reform Treaty. 

I will in this essay give a brief historical overview of the historical development of the JHA, then a more analytical approach for understanding the status-quo and I will use the Reform Treaty as an example of my belief that state sovereignty still is valid as a restraint for transiting this area from intergovernmentalism into the Community method. 

Download paper

Bokanmeldelse – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years av

Saturday, April 25th, 2009

Global catastrophes and trends: the next fifty years
Vaclav Smil; The MIT Press 2008
WorldCatLibraryThingGoogle BooksBookFinder
 

Det er kanskje snevet av overlegenhet over boken som gjør den mest interesant. Forfatteren dekker både økonomi, historie og naturvitenskap i sin analyse av de forskjellige truslene menneskeheten står ovenfor de neste 50 årene. Smil skriver i innledningen om fordelen av å kunne lese orginal tekster på italiensk og russisk, samt han forteller om sine studier av kinesisk, japansk og arabisk – noe som skaper et visst forventningspress.

Boken handler ikke om scenarioer da forfatteren ikke vil fabulere om oppdiktede verdener 50 år frem i tiden og boken driver heller ikke med forutsigelser, dvs. ikke noe forsøk blir gjordt noe forsøk på å tidfeste enkelte hendelser. Smil virker grundig skolert i sjanseberegning og det er dette redskapet som brukes til å illustrere utfordringene vi står ovenfor. Som tittelen tilsier er boken delt inn i katastrofer og trender, og tar for seg katastrofene først. I tur og orden blir alt fra kjempevulkaner og global oppvarming til kriger og terrorisme omhandlet, analysert og kvantifisert. Det er mulig å få et inntrykk av at boken tar litt lett på enkelte temaer, for eksempel blir trusler som ’peak oil’ nærmest avfeid, for denne boken handler ikke om reelt eller oppfattet ubehag, den handler om katastrofer og selv om ’peak oil’ skulle inntreffe så blir det ingen katastrofe av den grunn, olje blir bare veldig dyrt. Med en slik vinkling er boken konsekvent skrevet og dette gir større tyngde til de teamer som kvantifiseres som en større trussel mot liv og helse – epidimier og større kriger.

Delen om trender er annerledes og omhandler de største økonomiske og kulturelle blokkene i dag og den utviklingen disse står ovenfor de neste 50 årene. I tur og orden blir Europa, Japan, USA, Russland, Kina og den islamske verden analysert med henblikk på demografi, miljø og andre problemer av strukturell art. Kina vil vokse seg langt sterkere enn i dag, men står ovenfor store interne spenninger og miljørelaterte problemer. USA vil fortsette å svekkes relativt sett, men har sammenlignet med de andre aktørene så få interne problemer at landet trolig vil beholde sin posisjon som verdens ledende nasjon. Boken er skrevet før finanskrisen traff med full tyngde og det er en fornøyelse å lese om forfatterens kritikk av landets eksessive konsumerisme finansiert med lånte midler. Smil er ikke nådig om Europas fremtid, EU’s vekst må til syvende og sist stoppe hvis ikke hele prosjektet skal velte. Når Europa allerede har millioner av tyrkiske innvandrere som bor i gettoer som hittil har motsatt seg samtlige forsøk på integrering så er sjansen for en vellykket integrering av Tyrkia inn i det europeiske felleskap lik null. Om den muslimske verden fremtid er Smil veldig lite optimistisk, det som fremstår som farligst er de sammenfallende men omvendte demografiske utviklingene i Europa og i den muslimske verden. Europa har en befolkning som aldres raskt og det er ingen utsikter til noen økning i antall barnefødsler, den muslimske verden har en eksplosiv befolkningsvekst uten noen mulighet for skape noen fremtid for nye generasjoner. Resultatet er stor muslimsk utvandring til Europa med påfølgende potensial for politisk ustabilitet.

I innledningen av boken legger Smil listen ganske høyt for seg selv og det er med glede leseren legger merke til at boken innfrir. Smils kjølige og langsiktige analyser av trusler og trender er en behagelig avveksling fra tabloid krisemaksimalisering, kortsiktighet og politisk korrekthet. Boken anbefales sterkt.

Vaclav Smil – Global Catastrophes and Trends the Next 50 Years

MSc i Political Economy ved Handelshøyskolen BI av

Saturday, February 14th, 2009

Dette er et innlegg jeg skrev i mars i fjor, hentet fra min gamle blogg:

Nå er det snart tid for å søke på masterprogram for de som er ferdige med bacheloren sin. Hvis noen statsvitere eller samfunnsøkonomer, eller for den saks skyld alle andre, leser dette nå, så vil jeg anbefale å søke på politikk og økonomi master’n på BI. Det er et velutviklet program med veldig mange spennende fag.

Å være samfunnsfaglig student på BI er ganske morsomt, kanskje mest fordi man har et ganske annerledes forhold til akademia enn det businessstudentene har. Det er lett å merke når man tar fag sammen med studenter fra andre program, kanskje spesielt siv.øk.programmene. I enkelte fag, som Torger Reves strategifag, brukes dette som en styrke. Man klarer å kombinere businessfagenes og samfunnsfagenes styrker, og plukke ut det beste fra begge.

Det som derimot er ulempen med MSc på BI er de fagene som er felles for alle masterstudentene. Det blir ofte kompromisser som går på bekostning av faglig utbytte. Som hovedeksempler vil jeg dra frem metode- og statistikkfagene. Dette er to fag som burde være viktige for ledelsen, og som burde være tilrettelagt på en bedre måte.

Metodefaget er visstnok under utbedring. Etter tre år med prøving og feiling, ser det ut til at det faget desentraliseres og tilpasses den enkelte fagretning. Det er helt klart en fordel fra tidligere år, når finansstudenter, organisasjonspsykologer og samfunnsvitere skulle prøve å forholde seg til samme pensum og samme undervisning.

Statistikkfaget er mye av det samme. Det er oppdelt i to deler, en med økonometri og en uten. Jeg ahr ikke personlig erfaring med den med økonometri, men jeg blir fortalt at den er svært bra. Den uten økonometri har bare én stor mangel. Den dekker for stor bredde. Det gjør at man ikke i stor nok grad får en lært hva statistikken egentlig går ut på. Det har klart potensiale, men kommer man til det faget uten å kunne noe særlig statistikk, går man derfra nesten likedan.

Nå ble det visst endel negativt, men denne mastern er svært bra. Den gir en god innsikt i de politiske prosessene som foregår i verden, både på et teoretisk og et praktisk nivå. Teorier som medianvelgerteoremet og nash-likevekter, rent-seeking og nash-likevekter, liberalisme og realisme er både interessante og spennende, og bygger opp en faglig styrke hos studentene. Noen av Norges ledende forskere underviser disse, med stor vekt på ny og grensesprengende forskning.

På et mer praktisk plan får man god innsikt i de politiske prosessene i EU, og man utforsker forholdet mellom regionale, nasjonale og overnasjonale interesser.

Jeg vil anbefale alle som ønsker en master i statsvitenskap eller samfunnsøkonomi, men som vil gjøre noe litt annerledes enn det som tilbys på de tradisjonelle skolene, å søke på Master i Politikk og Økonomi på BI.

Tillegg: Dette studiet er ikke enkelt, det krever endel arbeide og vil gi deg frustrasjoner, men som en som er ferdig kan jeg si at det er absolutt verdt det. Det gir en innsikt og erfaring som er gull verdt når man kommer ut i arbeidslivet.

Les mer:

BI-studenten bedre enn sitt rykte- Meninger – Debatt – Aftenposten.no.

The Regulatory Difficulties in Implementing the ‘EU ETS’ av

Thursday, January 29th, 2009

Denne oppgaven er satt i sammenheng med faget jeg hadde 3. semester på ‘Political Economy’-mastergraden – Political Economy and Regulation.

Som oppgavetittelen tilsier omhandler oppgaven de regulatoriske implikasjonene som inntreffer under implementeringen av kvotehandelsystemet. I oppgaven tar jeg for meg veien frem til implementeringen av systemet i EU samt til en viss grad de underliggende årsakene til systemet. Videre følger en “analyse” av første del av kvotesystemet (2005-2007) for deretter å se på de foreløpelige resultatene som fremkommer av del 2 (2008-2012), samt noen tanker om videre drift og forventede resultater. Store deler av oppgaven er videre dedikert til en spesiell teori innenfor fagfeltet regulering, nemlig ‘positive theory of economics’.

Håper oppgaven vil være til nytte for de som leser oppgaven, selv om jeg erkjenner at det er kanskje kun for “spesielt interesserte” personer :o)

the-regulatory-difficulties-inimplementing-the-eu-ets