Posts Tagged ‘Facebook’

Hvordan få likes – om facebook, eksperter og å kjøpe stemmer av

Tuesday, October 9th, 2012

Sosiale medier er i vinden, eller det er ikke helt sant, det blir som å si at bilveier er i vinden. Sosiale medier er bare en arena hvor det blant annet foregår mye spennende markedsføring, men sosialmediaeksperter (og ja, det er det dere heter, ikke sosiale medier-eksperter eller noen som helst slags variant av det) er i vinden. De selger sine tjenester til firmaer som ikke helt vet hvordan de skal navigere i det digitale landskapet. Er de egentlig verdt prisen sin, får man noe verdi av deres tjenester?

Det store spørsmålet disse ekspertene skulle svare på for et par år siden var “hvordan får man likes?” Nå har dette utviklet seg til “hvordan får man likes, og er dette viktig?” Det de egentlig spør om, men som de ikke tør å si så høyt er “hvordan får man relevante likes?” Svaret er overraskende enkelt. Man kjøper dem. Du kjøper likes. Enhver som har sittet på kjøpssiden i enhver forhandling, om det er å kjøpe et operahus eller en kulepenn, vet at dersom man er flink innkjøper så kan man spare både penger nå og hodebry senere. Dette kan enkelt overføres til politikken. I politikken kjøper man stemmer. Man lover at man skal gjøre noe, og når man så er blitt valgt, må man betale.

Betalingen er alikevel ikke nødvendigvis helt rett fram. I politikken, til forskjell fra når du skal kjøpe Lee-buksa di, så innebærer betalingen en risiko. En politiker som kjøper stemmen din vet at det ikke er sikkert han kan betale deg tilbake, og det er du inneforstått med. Noen ganger kan han betale, men bare ønsker ikke, og det er du også egentlig inneforstått med, men blir man lei av ikke å få betalt så stemmer man kanskje på noen andre, som man da kanskje får betalt for. Betalingen blir altså lovet, men ikke sikkert betalt.

Dette er helt analogt til når man skal kjøpe likes. Hvis mitt firma skal kjøpe likes av potensielle kunder, som selger sine likes, for det gjør de, det gjør egentlig alle på Facebook og andre steder hvor man kan gi tommel opp, kudos eller lignende, så må jeg love at de får betalt for dette. Betalingen kan selvsagt inneholde et visst usikkerhetsmoment, som at man kan vinne en iPad for å like siden, men det er ofte en dårlig måte å kjøpe de riktige likesene. Man kan kanskje lodde ut noe fra ens egen butikkdrift, men det er heller ikke nødvendigvis den beste måten. Man må gi en betaling som ikke bare er høy nok, men som er spesifikk nok til å få de riktige folkenes likes. Se for deg eksemplet fra politikken igjen. Dersom en politiker lover noe som alle 12- og 13-åringer liker, så hjelper det utrolig lite, det er ikke den riktige gruppa. Det er ikke et relevant publikum. Det er her man skiller de gode sosialmediaekspertene fra de dårlige.

En god sosialmediaekspert skal kunne fortelle hva budprisen din bør være for å kjøpe gode likes. Hva skal man tilby følgeren for å få en trofast kunde. En som ikke bare liker siden, men så blokker nyhetsstrømmen, men en som faktisk benytter seg av din innsats og bruker den til å kjøpe produktet ditt. Du kjøper hans like med informasjon og innsats som han igjen kan bruke til å kjøpe ditt produkt som til slutt gir kunden økt nytte i livet sitt.

La meg bare si at dette ikke er noe nytt, veldig lite i sosialmediabransjen er egentlig det. Man har hatt nyhetsbrev i en årrekke. Hi-fi-klubben er en bedrift som virkelig har fått til sine nyhetsbrev, og som tilbyr en reell verdi for de som abbonnerer. Man får eksklusive tilbud og invitasjoner til relevante events. Jeg har kjempenytte av å være deres epostvenn, min mor ville ikke hatt noen nytte i det hele tatt. Derfor bruker de all sin digitale kraft for å få meg og de som er som meg dit, mens til min mor tilbyr de innstikk i avisa eller annonser på aftenbladet.no med noen gode tilbud til jul.

Den store forskjellen som har kommet med sosiale medier er at man kan tilby mye mer enn bare enveiskommunikasjon på epost eller i brev. Budet for mitt vennskap kan nå legges høyere, og jeg kan dermed selge en større spredning av mine interesser. De bedriftene som nå kan nå meg hadde før ikke en sjangs å tiltrekke min interesse. Jeg er ikke interessert i å høre om lån, men jeg er interessert i å diskutere lån. Jeg er ikke interessert i å lese om hva noen tipper jeg trenger, men jeg er interessert i å fortelle dem det, og la dem så finne en løsning som passer mine behov perfekt. Dette er det ekspertene skal kunne hjelpe med.

En ekspert på sosiale medier må ganske enkelt kunne svare på dette: Hva er prisen mine kunder tar for sin like? Hva må jeg tilby dem for at jeg skal få en reell og fornuftig avkastning på investeringen min? Og sier de at det ikke er fornuftig å snakke ROI i sosiale medier, så kast dem på dør.

Den positive opplevelsen – bra branding på nett av

Tuesday, December 8th, 2009

Den kanskje mest oppbrukte forkortelsen innen marketing er KISS, keep it simple stupid. Ser man på Kitchen Nightmares med Gordon Ramsay eller Hellstrøm rydder opp, ser man at noe av det viktigste man gjør er å kutte menyen. Hvorfor skal et selskap tilstedeværelse på nett være overalt? Den skal ikke nødvendigvis det, den skal være der det er naturlig å være.

La oss se på to eksempler som de av oss som er på twitter kjenner godt til, Stormberg og Telenor. Dette er to helt forskjellige selskap, med helt forskjellig nettstrategi, som begge funker glimrende til sitt formål. Begge selskapene ønsker at oppfattelsen av selskapet skal være positiv, at kontakt med selskapet skal være en positiv opplevelse.

Stormberg gjør dette på den litt tradisjonelle måten, med et fokus på samfunnsansvar. Gjennom sin svært både engasjerte og engasjerende sjef, Steinar J. Olsen, klarer Stormberg å knytte til seg et bilde av en bedrift som ikke bare skal tjene penger, men som verdsetter familie, tur i skog og mark og samfunnet. Han er oppriktig interessert i hva menigmann mener og svarer gjerne på sin blogg og på twitter.

Gitt størrelsen på bedriften funker dette svært bra. En jakke er en jakke, men Stormberg er noe mer.

Telenor har litt andre behov. Selv om også Telenor går for ansvarlig bedrift, noe de viser gang på gang, så klarer de ikke ha oversikten på akt hele tiden. Da går man lett på en smell. Gjennom offisielle kanaler kan man da forklare problemstillingen til en sulten presse, man kan ikke ha Baksaasbloggen som skal holde den uformelle tonen man får hos stormberg. Det man istedet fokuserer på er kundeservice.

Den optimale situasjonen for kundeservice er om de kan være nøyaktig hvor problemet oppstår i tide til å fikse det. Det går selvfølgelig ikke an, men de har fått til det nest beste. Ved å kontakte folk som uttrykker at de har problemer på  twitter og kanskje tilogmed Facebook klarer man å ta mange av problemene ved rota, samtidig som man skaper en positiv opplevelse for brukere som sannsynligvis vil kommunisere deres brukeropplevelse videre. Absolutt en vinn-vinnsituasjon. Uten sammenligning forøvrig, så har man her tatt et hint fra Machiavelli. Den store negative nyheten som avogtil dukker opp er fort glemt om man gjør litt godt hver dag.

Disse to bedriftene har begge fått til en positiv tilstedeværelse på sosiale medier, hver på sin måte.

Gratis kollektivtrafikk, nei takk! av

Saturday, November 7th, 2009

MSc Political Economy, byrådssekretær og skribent på polecon.no

Jeg fikk i dag invitasjon til facebook-gruppen ’For oss som vil at Oslo Sporveier/ ruter # skal være gratis’. Gruppen har følgende beskrivelse ’ Ønsker du å betale hver gang du skal ta bussen et par holdeplasser? Antagelig ikke. (…) Dette er målet til denne gruppa, Oslo Sporveier / ruter # burde betales via skatt’.  Gruppen har over 15 000 medlemmer av varierende slag.

Det blir hyppig argumentert med at det koster like mye med billettfinansiert kollektivtrafikk som det koster for kollektivtrafikk uten billetter – uten at det blir drøftet noe om for hvem, hvordan og hva nettopp forutsetningene for en slik beregning er.

For det første er det fristende å spørre om det er slik at hele landet skal finansiere kollektivtrafikk i Oslo, eller om det skal trekkes inn en ekstra Oslo-skatt? Eller ser man for seg en nasjonal ordning, der innbyggere Indre Namdalseid og personer bosatt i hovedstaden betaler det samme? Eller differensiert?  

Det meste av den faglige kunnskap og erfaring på feltet har så langt konkludert med at gratis kollektivtrafikk ikke er løsningen. Det som viser seg avgjørende for folks valg er faktisk kollektivtilbudets kvalitet. Det handler om frekvens – hvor ofte det går buss eller bane, om det er kort vei til knutepunkter og om hvor lang tid reisen varer totalt sett i forhold til å bruke egen bil. Vi skal ikke særlig langt fra våre større byer før man opplever kollektivtilbud med relativt få avganger. Og jeg vil nødig tro at det i en slik situasjon hjelper med forslag som svekker det økonomiske grunnlaget for tilbudet.

I tillegg er det jo et klart samfunnsøkonomisk poeng; såkalte ’gratis’ goder blir overbrukt. Man flytter i stor grad trafikk fra gang og sykkel til buss og tog, og det vil ha liten innvirkning på biltrafikken.

Plastgenerasjonen av

Tuesday, June 30th, 2009

Henrik Langeland har skrevet et fint innlegg om 68ernes barn. De som gikk i tog med sine foreldre med støvler og topplue, og som nå bor i Ullevål Hageby og priser seg for åpent bakeri. De som jobber i media og har lagt bak seg sitt Blindernvokabular. Egentlig en fin oppsummering av de gamle, de vi så på og trodde var kule, helt til vi innså at vi har noe eget.

Vi som vokste opp på åtti- og nittitallet, jappebarna, plastgenerasjonen, vi er ikke de samme som 68erbarna. Da vi var små hadde plastlekene tatt overhånd, merchandising var nøkkelordet. Vi lekte først med StarWars, så He-Man, MASK, GI-Joe og Turtles. Vi gikk på videobutikken og leide de samme seriene, jentene leide gjerne Barbie Rockstars eller My Little Pony. De som var så heldige å ha parabol eller kabel-tv kunne se det på tv. Det var langt fra alle.

Vi lekte med Lego og Playmo, Legoen stilte med motorer og diffrensialer for de som skulle bli ingeniører. Vi skulle nemlig, til forskjell fra de før oss, bli ingeniører. De tjente så bra.

Vi forventet, og forventer fremdeles, gjennomførthet fra produkter og markedsføring. Det holder ikke å lage en leke, det skal være tv-serier, filmer, dataspill, matbokser og klær. Vi tar imot teknologi med den største selvfølgelighet, men klarer ikke ta fads med så stor entusiasme som de under oss.

I Oslo bor vi spredd, vi er ikke gamle nok til å ha et stort samlingssted, men våre foreldre, som vi forholder oss mer platonisk til enn de før oss, er pengesterke og mer enn villige til å stå bak et litt for stort lån sånn at vi får en bedre start på voksenlivet enn de hadde.

Vi bor derfor i små, men ofte nye leiligheter på tidligere shabby steder som Grønland, Tøyen og langs Akerselva og vi passer på at det er nært til nærmeste restaurant og bar. De som ikke bor der, bor stort sett der 68erbarna flyttet ut fra da barna kom.

Politisk ligger vi lengre til høyre enn de før oss, selv innenfor de venstreliggende partiene. Vi mener vi kjenner markedet bedre enn de eldre, og tror derfor mer på markedskrefter enn dem.

Vi er flere siviløkonomer, flere samfunnsøkonomer og flere sivilingeniører. Når man diskuterer studievalg spør man “hva blir du da?”

Vi spiser ikke kjøttboller, og trenger ikke unnskylde oss når Grandiosa står på menyen. Man serverer indisk og italiensk med samme selvfølgelighet som fårikål. Sushi er fin lunch på skolen, og vi har liten forståelse for at noen ikke har råd til en god chablis.

Vi synes 68erne er morsomme på film, men at barna deres er pretensiøse. Vi synes YouTube er fint, men torrents er bedre. CD er moro, men iTunes er enklere. Når 68erbarna diskuterer en serie de har kjøpt på DVD eller så på TV, så vi den for lenge siden piratkopiert fra nettet.

Facebook er vårt medium, det som ikke kan dokumenteres der har ikke skjedd. Det som ikke har en egen gruppe eller event der, skjer ikke. Twitter er for de gamle. Twitter er for de samme som ikke vet forskjellen på å være en fan av og en venn med Stoltenberg på Facebook.

Vi er altså mer materialistiske og flinkere med teknologi enn de før oss, blir spennende å se på oss om ti år. Hvem er vi da, hvor bor vi da?Hvem blir våre barn?

Piratebay meg her og der, #spectrial er bortkastet tid. av

Wednesday, February 18th, 2009

I saken mot gutta bak ThePiratebay står temperaturen høyt om dagen. Det sies at platebransjen ikke kan lage fornuftige nettbutikker på grunn av piratvirksomhet, at en generasjon unge tror det er “kult å stjele,” og at det er ingen løsning på pirate bay-floken.

På den andre siden opprettes det facebookgrupper, en egentlig flott sympatiside og det argumenteres i bøtter og spann om hvorfor noen som tilbyr en tjeneste ikke kan stilles til rette for om den tjenesten brukes ulovlig. Forsvaret ser ut til å ha tatt en liten seier, men den er nok mest moralsk og spiller nok liten juridisk rolle, spesielt nå når gutta selv skal grilles.

Mitt problem med dette er at jeg ikke har sympati for noen av sidene. Det er ikke effektivt for platebransjen å sikte seg inn på hver tilbyder av pirattjenester. Da måtte de også gått etter mininova, torrentz og for ikke å snakke om google. På den andre siden klarer jeg ikke helt ha sympati for en gjeng som hadde egen side dedikert til å gjøre narr av rettighetshavere som ber om at deres materiale fjernes med bakgrunn i copyright etc.. Jeg sliter med å ha sympati for grunnleggerne av en side i hovedsak dedikert til å bruke en fantastisk teknologi til å tilrettelegge for lovbrudd. En side som egentlig ikke er spesielt bra utarbeidet og som bare ikke er effektiv nok for mange pirater.

At unge gutter liksom skal betale 116 millioner, eller hvor mye det er snakk om, er helt absurd. Denne rettsaken vil ikke ha noe praktisk utfall, ei heller juridisk, siden serverne ikke står i sverige. Sannsynligvis ikke engang i EU. Dette kan kun føre til en moralsk seier, og for platebransjen en svært kort en.

Det eneste riktige for platebransjen å gjøre, er å innse at man fanger flere fluer med honning enn med eddik. Hent inn de flinke piratene, ikke nødvendigvis TPB-gutta, de har trening i effektive løsninger. Lag bedre og mer tilgjengelige måter å kjøpe musikk. iTunes og spotify er en god start, men det finnes tusenvis av bedre løsninger som bare venter på å bli oppdaget. Bransjen kan slå seg sammen med open source-miljøer for å utvikle kommersielle løsninger for songbird eller butikk rett i firefox. Enkeltartister har begynt å selge og gi bort musikken sin selv for å beholde mer av inntekten og for å skape flere tilhengere som betaler for konserter, liberalistene blant oss burde like desentraliseringen av industrien. Tid og penger plateselskapene kunne brukt på å lage gode løsninger blir nå brukt på rettsaker og etterforskning. Dette er ikke effektivt.

Jeg har liten sympati for TPB-gutta, men jeg har desto mindre sympati for en bransje som er mer opptatt av å kriminalisere potensielle samarbeidspartnere og kunder enn å legge til rette for lovlig konsum.

Mer informasjon:

– Derfor må Pirate Bay frikjennes – kultur – Dagbladet.no.

This is what a criminal looks like | filesharer.org.

ITavisen | Ny versjon av Pirate Bay-film.

The Pirate Bay – spetakkelet er igang.

Redusert tiltale mot Pirate Bay – digi.no : Juss & samfunn.

Ingen løsning på Pirate Bay-floken – digi.no : Kommentarer.

– Lov å tilby tjenester som brukes ulovlig – digi.no : Juss & samfunn.

– En kan ikke forby framtida | Raudt.

Norske forskere nøler med blogging, men det gjør ikke vi av

Wednesday, December 17th, 2008

Norske forskere nøler med blogging, ifølge aftenposten, men det gjør ikke vi. Hvis dette prosjektet utvikler seg til sitt fulle potensiale, så sitter vi med en sinnsykt bra fagblogg til å formidle både forskning og debatt. Det er selvsagt et “best case scenario,” men det er viktig å ha noen sånne også.

Jeg driver å tester twitter også litt, om noen skulle være på der, samt så kan alle innlegg deles på facebook, på egen blogg, digg etc., mye moro altså.

Cecilie har vært flink og har postet et fint innlegg, så nå venter vi bare på alle andre ;)