Posts Tagged ‘Feminisme’

Hva jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar av

Thursday, August 3rd, 2017

Det har vært endel skriverier i avisene om Mannegruppa Ottar, en facebook-gruppe med ca 55 000 medlemmer. I hovedsak er medlemmene norske menn. De har vært i avisene fordi de vitser om mange emner som ganske enkelt kan kalles kontroversielle, nå sist om emner og personer knyttet til angrepet som skjedde 22. juli 2011. Og det er helt sant, de har definitivt vitset med dette. Det er samtidig stemmer innad i gruppa som viser sin motstand til denne vitsingen.

Jeg leste for noen år siden en veldig god artikkel om utfordringene med likestilling. Argumentet til artikkelforfatteren var at likestillingkampen ikke handler om at menn, spesielt hvite menn, alltid gjør det så fantastisk bra i livet. Det er vanskelig å komme seg opp og frem uansett hvem man er. Likestillingskampen handler mer om at andre grupper, kvinner, ikke-hvite, LGBTQ og andre må kjempe mot både institusjonell og personlig diskriminering i tillegg til den samme kampen som hvite menn må kjempe. Sammenlignet med et dataspill spiller hvite menn på “easy” mot en farget transperson som spiller på “expert mode”. Man kan fremdeles dø i spillet på “Easy”.

Og det finnes en stor gruppe hvite menn som sliter med spillet på “Easy” og disse føler seg oversett i et samfunn som setter stor fokus på å få frem alle de andre gruppene. Feminister, LGBTQ-forkjempere, interesseorganisasjoner mot diskriminering av innvandrere og flere jobber alle for spesifikke grupper, og disse hvite mennene føler at ingen kjemper for dem. Dette reflekterer godt valgkampen i USA i fjor. Trump vant ved å henvende seg spesifikt til hvite menn. Han melket denne følelsen av utelatthet godt, og vant. FrP har vist seg flinke til å spille på de samme poengene i Norge, noe som forklarer deres oppslutning i Norge.

Det finnes nemlig veldig mange flere av disse mennene i Norge enn jeg hadde trodd. En uke på Mannegruppa Ottar viser definitivt dette. Ikke alle på denne gruppa er sånn, men et klart flertall av gruppas aktive medlemmer er. Det er unge menn fra utkantnorge som taler tung innvandringsmotstand uten noen gang å ha møtt en innvandrer; det er middelaldrene menn som ønsker våpenpolitikk tettere lagt opp til en amerikansk republikaners forståelse av deres andre grunnlovstillegg; det er menn som mener feminister ikke ønsker likestilling, men faktisk å fjerne menn fra samfunnet. Dette virker selvsagt rart for mange av oss, men det er etterhvert en ganske stor andel av befolkningen som på den ene siden klager på hvor vanskelig det er å få rettmessige penger fra NAV og samtidig klager på hvorfor det er så høy skatt. Det er folk som mener at 25% at skatten går til kulturpolitikk, og at det betyr at de som har minst subsidierer kulturtilbudet til de rike. Det er folk mener at fordi de er hvite er de overstående enhver person med annen hudfarge.

Det jeg har lært av en uke på Mannegruppa Ottar er at det finnes utrolig mye kreativitet i de mørke hjørner av utkantnorge (og forsåvidt mer sentrale strøk). Til tross for at det er mye klaging i denne gruppa, mye ufint, så er det også mye morsomt. Mennene som føler samfunnet jobber mot dem har funnet en lukket gruppe hvor de kan få utspill for sine frustrasjoner. Alle studier viser at dess mer man repeterer en handling, dess mer ønsker man å gjøre det enda mer. De som bokser “for å få ut aggresjonen” blir mer aggresive, og de som sitter og vitser rasistisk på Mannegruppa Ottar blir nok mer rasistiske. Men det er tross alt det de gjør, de sitter på internett og vitser til et publikum som består både av likesinnede og av meningsmotstandere. De får passet sitt påskrevet når de går for langt, men de får også hjelp når de lurer på hvordan de skal løse noe med “kjerringa”.

Mannegruppa Ottar er ikke en maktfaktor i Norge. Det er en i hovedsak humorbasert gruppe bestående av menn fra i hovedsak de lavere samfunnslag. De som føler seg oversett, de som føler seg utelatt fra de sosiale fremskritt som gjøres. Da blir det kanskje litt urettferdig å i tillegg bli angrepet i media fordi journalister har litt lite å gjøre den dagen.

#Puppetirsdag – om definisjonsmakt i livets spill av

Wednesday, November 27th, 2013

I går var det tirsdag, og på twitter betyr det #puppetirsdag. Da legger jenter ut bilde av brystene sine, gutter legger ut bilder av bryster de liker, og det hele har vel egentlig en slags uskyldig humoristisk undertone. Det hele kommer derimot fra #tittytuesday (NSFW), som er langt fra så uskyldig og humoristisk. Der legges det ut bilder av nakne bryster, jenter legger ut bilder av seg selv og gutta hyller dem.

Hva skyldes det at tittytuesday og puppetirsdag aksepteres? Hva er det som gjør at man opplever det å vise puppene sine på nettet, om de er nakne eller påkledd, er greit? Hvorfor ler vi ekstra høyt når en mann legger ut bilde av sine pupper? “Det blir jo helt feil lizzm”. Det hele kommer ned til definisjonsmakt.

Hvem har definisjonsmakten i samfunnet vårt? Hvem er det som setter grensene for hva som er greit? I dag, som så ofte gjennom historien, er det i hovedsak hvite heterofile menn som har denne definisjonsmakten, og hvite heterofile menn liker pupper. Skal man være rebelsk må man nærme seg grensene for hva de hvite heterofile mennene mener er samfunnets etablerte rammer. Det er bare om man krysser disse grensene man er edgy og alternativ. Det er bare om man holder seg innenfor samfunnsdefinisjonen til den hvite heterofile mannen at man virkelig kan gjøre suksess.

Den vågale musikken er en tyngre versjon av våre fedres musikk, Kvelertak har bare slengt en elgitar og en vokalist på besetningen til Beatles. Kanye West rapper om kvinner på en måte som er over streken for den gjennomsnittlige hvite heterofile mann, men ikke så mye. Det er fremdeles godt innenfor definisjonsuniverset hans. Det er den ulovlige fantasien. Hadde han gått utenfor. Rappet om homofili, om å gjøre forferdelige ting med en mann eller ung gutt ville det nok ikke solgt så bra.

På en arbeidsplass snakker man om kvinneandel, om fargerikt fellesskap og om seksuell likestilling. Den hvite heterofile mannen er bare standarden, han er normen alle andre er avvik fra. Han kan gjøre det godt og dårlig, men har ofte et bedre utgangspunkt. Han er normen, så han har ingenting å bevise.

John Scalzi ordlegger seg enkelt og godt forståelig i sin spillmetafor.

In the role playing game known as The Real World, “Straight White Male” is the lowest difficulty setting there is.

You can lose playing on the lowest difficulty setting. The lowest difficulty setting is still the easiest setting to win on. The player who plays on the “Gay Minority Female” setting? Hardcore.

In The Real World, you don’t unlock any rewards or receive any benefit for playing on higher difficulty settings. The game is just harder, and potentially a lot less fun.

Man skal ikke unnskylde at man er født hvit mann, men alle, både kvinner og menn, hvite og mørke, kan jo samtidig huske på at veldig ofte er samfunnet definert av disse, og om vi ønsker et samfunn som er likestilt, ikke alltid gi etter. Kanskje sørge for at spillet blir lettere å spille for alle de andre også.

Hun setter dagsorden – om rasisme og kvinnehat av

Tuesday, November 19th, 2013

En ung kvinne har de siste dagene satt dagsorden i Norge. Iallfall i twitternorge. Warsan Ismail, kjent som @somalieren på twitter, startet først emneknaggen #norskrasisme ved å fortelle en kort historie om sin mor, som fikk sendt schäfere etter seg da Ismail selv var fem år gammel. Debatten begynte å storme, og selv om det alltid er noen sleivspark, så ble det fortalt om alt fra den forferdelige enkelthendelse til den gjennomgående, men like vonde, hverdagsrasismen.

I dag har Ismail satt dagsorden igjen med sitt innlegg om kvinnehat i musikk, kanskje spesielt i hip-hopen. Hun trekker frem eksempler på grovt kvinnehat, både i mannlige og kvinnelige artisters tekster. Hun skriver godt om noe man skulle tro var et marginalt fenomen, men plukker eksemplene fra noen av de mest populære artistene og låtene på radio og tv nå om dagen.

Jeg sitter igjen med hevede øyenbryn, men ikke så mye fordi jeg er sjokkert over hip-hopens kvinnesyn, som en metalfan må jeg innrømme jeg har hørt verre enn dette, men fordi det er så mainstream. Det er så mainstream at jeg ikke har reagert før. Joda, jeg er negativ til å bruke ord som “bitches and hoes” men dette er da så mye verre. Og jeg har hørt på disse sangene og ikke reagert. Det jeg hever mine øyenbryn for er hvor enkelt denne unge kvinnen, denne medisinstudenten, klarer å vise meg hvor feil jeg har tatt. Hun klarer å vise både at det er mainstream, og at det er galt.

I kommentarfeltet får hun kritikk for å være muslim. Man mener visst at det å kritisere kvinnehat er hyklersk som muslim, fordi Islam er kvinneundertrykkende i seg selv. Nå er all religion kvinneundertrykkende, vi er bare mer sekulære i Norge enn mange andre steder, men det undergraver ikke poenget hennes likevel. Å hylle voldtekt er aldri greit, og å si fra om at det å hylle voldtekt ikke er greit undergraves ikke av at man bærer sjal. Det undergraves heller ikke av at man tilhører en religion. Å stå opp mot kvinnehat er viktig, og jeg håper at flere tenker seg om en ekstra gang før neste gang de opphøyer artister som promoterer nettopp dette hatet. Jeg vet jeg vil.

Jeg anbefaler folk å lese innlegget hennes, lese bloggen hennes og å følge henne på twitter. Warsan Ismail, god jobb og lykke til videre.

Postfeminismen – om barbiedukker og ender av

Tuesday, September 29th, 2009

Mens jeg leser Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen om Hanne Nabintu Herland og Anna Anka, slår en tanke meg. Er det disse som representerer de ekte postfeministene? Vil disse, som feministene før dem, bli symboler for en bevegelse som vil tilbake til et samfunn det menn og kvinner ikke er like?

Det er alltid vanskelig å spå hva som vil skje, men å konstruere en test på om de representerer postfeminismen nå er vesentlig enklere.

1. For å gi noe som helst nytte, må feminismen ha utspilt sin rolle. Ytterste fløy vil nok holde på men det må være generell konsensus at feminismen ikke lenger trengs.

2. De selv må anerkjenne at det er samfunnets holdninger som sloss mot, ikke mot enkeltgrupper som sloss mot samfunnets holdninger.

I denne situasjonen har man, gjennom debattens gang, sett at de aktuelle kvinnene ikke nødvendigvis er så like. Når Herland feiler stort på prinsipp 2, gjør egentlig ikke Anka det. Man kan saktens spørre seg selv om hun egentlig kjemper mot noe som helst. Det ser iallfall ut som samfunnet kjemper mot henne.

Det mer generelle spørsmålet, om feminismen har utspilt sin rolle er mer åpent. Nå, når likelønn, kvinnelig representasjon i lederstanden og likestilling i fødselspermisjonen er hete emner i politikken, er kanskje feminismen mer aktuell enn noensinne. Samtidig er man mer likestilt enn noen gang i historien. Man har krav om 40% kvinner i ASA-styrer, flere kvinnelige partiledere. To av tre statsministerkandidater var kvinner og ingen har brunnet en BH påmange år.

En ting er sikkert, for at postfeminismen skal gjelde for disse to kvinnene må ikke feministene være fienden, og da har iallfall den ene definert seg ut av problemstillingen. Den andre venter fremdeles på dom.