Posts Tagged ‘Finanskrisen’

Hellas og Keynes – en oppklaring av

Saturday, January 7th, 2012

En av de bedre bloggene i Norge er Sven Egil Omdals Eurobloggen. I dag har han et innlegg hvor han håper at Keynes og Krugman tar feil, med tanke på innsparingene som foregår i Hellas. Teorien er ganske enkel, i følge Keynes skal man drive motsyklisk politikk, altså skal staten bruke penger i dårlige tider. Det man ser er derimot store innsparinger som blir satt i gang, såkalte austerity measures, for å bruke moteordet. Omdal er nå bekymret for at hvis Keynes har rett så vil det gå enda dårligere med Hellas enn det allerede har gjort. Men Omdal, og flere med ham, har ikke fått med seg selve kjernen i Keynes argument.

Keynes sa at man skal bruke penger i dårlige tider og ikke frykte gjeld, men man skal også kutte i gode tider og nedbetale den gjelden. Man skal ha underskuddsbudsjett når det er lite skattepenger, fordi man vil få det igjen når økonomien kommer på fote igjen. I følge nyere flerperiodeteorier i makroøkonomi gjør det ikke så mye om staten ikke klarer å nedbetale gjelden, det greit så lenge gjelden ikke vokser raskere enn økonomien. Det er i disse to argumentene Hellas får problemer.

Når man ser på den greske økonomien er det to ting som slår en. For det første har de ikke hatt et budsjettoverskudd siden 1972. De har altså ikke fulgt Keynes’ regel om å ha underskudd i dårlige tider og overskudd i bedre tider. De har lånt, men ikke betalt tilbake. For det andre har gjelden bare siden 1995 vokst fra 101 prosent av BNP til estimerte 142 prosent av BNP i 2012. Gjelden vokser altså vesentlig raskere enn økonomien som sådan.

Omdal, Krugman og hans meningsfeller kan godt ha rett i at kuttene i Hellas vil gjøre vondt verre, men man kan ikke lege økonomien om man fortsetter i samme retning som før. Man må først få utgiftene til å matche inntektene, før man kan tenke på videre keynesiansk politikk.

Bilde av den greske statsøkonomien

Kilde: Gecodia

EU kan ikke vinne i Hellas – om insentiver og eierskap av

Friday, July 1st, 2011

Av alle etterdønningene etter finanskrisen, så har man merket det best i Hellas. Da kreditten forsvant og etterspørselen gikk ned ble grekernes fundamentale systemsvakheter blottlagt. De hadde for mange pensjonerte, for få i arbeid, for mye skattesvindel og for lite effektivitet i økonomien. Grekerne må kutte, og de må kutte mye. De må øke skatter, redusere svindel, kutte velferdstilbud, pensjon og andre trygdeytelser. Det sosiale sikkerhetsnettet reduseres drastisk og grekerne er forbanna. Dette er nemlig EUs krav om de skal få støtte til å komme seg ut av hullet de har havna i. 

EU har altså blitt syndebukken for at grekerne må rydde opp i rotet sitt. Men EU er nå i en situasjon hvor uansett hva de gjør, så kan de ikke vinne. 

Dersom EU går inn og redder den greske økonomien, uten å rydde opp først, vil de måtte gjenta redningen igjen og igjen og igjen. Grekerne vil forstå at de ikke bare ikke trenger å rydde opp, de trenger ikke forholde seg til at det gikk galt i utgangspunktet. EU vil sitte igjen med svarteper hver eneste runde. 

Det andre alternativet er om EU redder grekerne, men krever opprydning først. Dette ser ut til å være løsningen de går for nå, selv on enkelte argumenterer at opprydningen bare er overfladisk. Ved å få en ny høyere pensjonsalder, ikke lenger 54, vil arbeidsstyrken kunne produsere mer, men på kort sikt vil det øke arbeidsledigheten. Ved å redusere sosialgodene vil man insentivere til arbeid, men samtidig skape stor usikkerhet i arbeidsmarkedet og dramatisk øke fattigdom i landet. Ved å redusere svindel og øke skattenivået, vil det bli høyere skatteinntekter til å drive politikken som er igjen, men samtidig vil nok noen enkeltbedrifter flagge ut. Disse programmene vil alikevel gjøre at Hellas kan forbli i Euroen, få redusert inflasjonen og balansere statsbudsjettet. Men, EU vil fremdeles være syndebukken, og EU-motstanden vil få sterk grobunn i nasjonalistiske bevegelser i både land  som kan tenkes å komme i samme situasjon, og i land som må betale for redningspakken. 

Den tredje metoden, som fra mitt long term rational choice-perspektiv virker som den mest fornuftige er å la dem rydde opp selv. Dette har ikke noe med et “dette fortjener de når de har stelt seg sånn”-perspektiv, men med eierskap til både problemer og påfølgende løsning. Hvis folket ikke får en krisepakke, men må klare seg med de standard EU-overføringer, vil alle i landet måtte trekke sammen og de vil bli tungt følelsesmessig involvert i løsningen. Det vil bli en massiv negativ vekst, enorm arbeidsledighet og betraktelig økning i fattigdom. Men samtidig vil en slik løsning minimere risikoen for senere tilbakefall gjennom “husk hva vi gikk gjennom for å rydde opp”. Dette er parallelt med det som skjedde i Norge med solidaritetsalternativet i lønnskampen på nittitallet. Man trakk sammen for å redusere lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor, og fikk da eierskap til løsningen (at det ikke helt funket på lang sikt er en annen sak). EU vil bli syndebukk for ikke å ha hjulpet, men grekerne vil ende opp med en styrket økonomi og en større samlet forståelse av hva som må til for ikke å havne i slikt uføre igjen. 

Uansett hva EU gjør, kommer de til å tape i Hellas. La oss derfor håpe at de gjør noe som maksimerer grekernes velferd på sikt og ikke oppfordrer til videre sløsing med offentlige midler. 

George Soros – The Crash Of 2008 And What It Means: A New Paradigm For Financial Markets av

Tuesday, October 27th, 2009

George Soros er et navn som for de fleste vekker assosiasjoner med Wall Street, hedgefond og aksjespekulasjon. Blant hans meritter finner vi spesielt spekulasjonsangrepet på den Engelske sentralbanken i 1992 hvor han tjente over en milliard dollar ved å satse på at pundet måtte trekkes fra EUs fastkursmekanisme. Men denne Ungareren har også andre ting gående for seg. Ved siden av å være en prominent filantrop, har han kommet til å stemple seg selv som en mislykket filosof.  Det blir derfor ganske interessant når mannen bak kultklassikeren ”The Alchemy of Finance” fra 1988 prøver å fortelle oss hva som er galt med økonomifaget – og da spesielt finansbransjen – sett i kontekst av Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: A new paradigm for financial markets” er først og fremst fremleggelsen av en selvutviklet teori som Soros kaller Refleksivitet (Theory of Reflexivity). Den kan benyttes på alle sosiale fenomener, men passer spesielt godt til finansbransjen, hvor menneskelige svakheter for forenklede modeller blir utpekt som bakteppet for krisene man klarer å stelle i stand for seg selv.

I kortfattet versjon sier Refleksivitetsteorien at mennesker ikke er i stand til å forstå koblingen mellom realitet og persepsjon fordi hjernen benytter mønsterbaner som ikke korresponderer med virkeligheten. Og slikt blir ytterst fremtredende med hensyn til finansmarkedene.  Dette argumentet kan først virke familiært fordi man kan tolke det som en selvfølgelighet at verdipapirer ikke nødvendigvis reflekterer de realøkonomiske verdiene av det underliggende. Men dette er bare starten på Soros sine argumenter. Problemet er ikke diskrepansen mellom markedsverdi og reell verdi; det er heller forutsetningene som økonomifaget som en vitenskap bruker for å forklare denne diskrepansen som er feil. Ifølge George Soros er selve bærebjelken til økonomifaget – likevektsmodellen – enten særdeles misvisende, om ikke fullstendig verdiløs som frittstående rammeverk. Refleksivitet i økonomisk-teoretisk kontekst vil derfor forklare fremveksten av bobler og økonomiske konjunkturer som et resultat av en feilslått akademisk diskurs som har sine røtter helt tilbake til Opplysningstiden, da frøene for den Positivistiske forskningstradisjonen ble lagt.

Det er derfor litt ironisk at den store helten og læremesteren til Soros er Karl Popper, ettersom sistnevntes falsifiseringsprinsipper og ønske om en universell metode mellom natur – og sosialvitenskap ligger nå relativt nært positivistisk metode. Soros er dog svært kritisk til sammenstillingen av metode og mener at den banebrytende naturvitenskapelige fremdriften under Opplysningstiden er årsaken til den metodiske spillover-effekten til sosialvitenskapen. Det vil si at den naturvitenskapelige metoden ble utvidet til nyere og nyere områder fordi man var forhåndsinnstilt på at det passet. Problemet påløpes bare i det øyeblikket metodens mangler kommer til syne. Det øyeblikket har ifølge Soros inntruffet nå.

For en hvilken som helst ikke-økonom den siste tiden har det store spørsmålet rundt finanskrisen stort sett vært; hvordan klarer de å tillate at dette skjer? Har man ikke lært av historiske hendelser? For Soros er svaret enkelt; dette har skjedd fordi historiske lekser har begrenset relevans til nåtiden, samtidig som metodene som legges til grunn for forskning simpelthen ikke passer til sosialvitenskapelige spørsmål. Man har ikke lært fordi kunnskapservervelsen baserer seg på teknikker som mislykkes i å fange opp realiteten. Verden har ikke trådd inn i en ny finanskrise på tross av økonomisk teori, men heller på grunn av økonomisk teori.

For mange er det han sier veldig lite populært, spesielt om man arbeider i finansbransjen og sverger til såkalt ‘teknisk analyse’ for å spå fremtidig utvikling i økonomien. Forskere som har dedikert sine karrierer til denne vitenskapen er heller ikke særlig begeistret for å akseptere nederlag, noe som Soros mener står i veien for et paradigmeskifte i sosialvitenskapelig forskning. Den brede neglisjering av studier om økonomiske bobler fra såkalte ”markedsfundamentalister” (eller ferskvannsøkonomer om du vil) til fordel for deres egne økonomiske modeller er et klart symptom på dette. På dette område krysser han stier med flere andre prominente dissidenter av finansbransjen. Blant disse finner vi Nicolas Nassim Taleb (Fooled by Randomness), Nouriel Roubini (RGEmonitor.com) og Robert Shiller (Irrational Exuberance). Fellesnevneren er at samtlige advarte om og forutså Finanskrisen.

The Crash of 2008 and what it means: a new paradigm for financial markets” er god for to ting. For det første er det en grei innføring i de forskjellige finansielle instrumentene man har hørt så mye om i etterkant, og som utløste prosessen som endte med kollapsen av Lehman Brothers og inntørkingen av interbank-rentemarkedene. For det andre gir den innsyn til den bakenforliggende filosofien til en av vår tids aller mest suksessrike investorer, en filosofi som Soros selv mener bør erstatte det nåværende pensum i finansfaglige bøker.

Problemet til Soros tidligere har vært en manglende evne til å forklare hva det er han egentlig mener, og denne svakheten er til en viss grad fortsatt tilstedet. Og det er nok grunnen til at han bruker mye plass og ord på å hamre inn argumentene sine gjentatte ganger i løpet av boken. På tross av noe gjentagelse og det faktum at det kan bli litt teknisk til tider, vil denne boken passe godt for den som ønsker et innside-skråblikk på økonomifaget. Og den blir ikke mindre relevant da Soros denne uken annonserte at han gir $50 millioner til etableringen av et nytt forskningsinstitutt. På “Institute for New Economic Thinking” ønsker man å støpe et nytt økonomisk paradigme ved å institusjonalisere tankegangen til mange prominente økonomer som i årevis har stått ute i kulden.

Om det blir den dyktige investoren eller den mislykkede filosofen som setter sine spor i økonomiske lærebøker vil bare fremtiden kunne vise.

Risikovurdering i finansmarkedet – om Keynes og Schumpeter av

Monday, October 19th, 2009

Andreas Halse har skrevet en kronikk i dagens Dagsavisen om Schumpeter og Keynes. Han har veldig mange gode poenger om Keynes og holder partilinja til AP stødig og snorrett. Han tar alikevel feil på et ganske viktig punkt.

Da kan det være greit å minne om hva kreativ destruksjon faktisk handler om. Teorien kan nemlig verken brukes til å forklare krisen eller finne løsninga på den.

Det Halse ikke ser, er nemlig at Schumpeters kreative destruksjon er nettopp den teorien som forklarer det som skjedde for ganske nøyaktig et år siden best. Teorien sier at man får overganger mellom gamle og nye systemer, Halse refererer til et velkjent eksempel:

Schumpeters klassiske eksempel er hestetransport og jernbane. Når jernbanen kommer til byen, åpner det seg nye muligheter for transport og handel. Plutselig oppstår det helt nye markeder, fordi det er så mye lettere å selge varene og hente råvarer fra andre steder. Jernbanen skaper arbeidsplasser i seg selv, langt viktigere er de enorme ringvirkningene den skaper for lokalsamfunnet. Sånn kunne jernbanen være en drivkraft for en helt ny samfunnsutvikling.

Det vi er enige om er at de bedriftene som har gått under i det siste har ikke nødvendigvis gjort det på grunn av utviklingen, men det er ikke viktig. Det som er viktig er hva vi kan hente ut fra Schumpeters historie. Den er nemlig tosidig. Ved å kjenne til teorien om kreativ destruksjon kan man nemlig unngå den.

Enhver bedrift må til stadighet ta risiko, kunder kan ikke betale før etter de har videresolgt varene man har levert, kanskje kunden ikke har sikret finansiering, kanskje man investerer i noe som ikke skjer. Ingen er så kalkulerende med risiko som banker og andre finansinstitusjoner. Men de opererer ikke med en markedsoptimal risiko. De opererer ikke med den risiko som kommer ut fra Schumpeters trussel om å bli erstattet. Det trenger de nemlig ikke. Ved å sikre hjelp i dårlige tider gjennom det som ofte blir tolket som keynesiansk politikk, fjerner man trusselen om destruksjon. Dermed opererer bankene i praksis med nullrisiko. Det er faktisk verre enn det, for i gode tider strammer man ikke til som tradisjonell keynesiansk politikk skulle tilsi, så det er full inntjening i gode tider og null risiko i dårlige. Da har man ikke bruk for å drive motsyklisk business for å skape forutsigbarhet, den ligger allerede hos staten.

Risikoen som skulle holdt bankene i sjakk har rett og slett blitt eliminert. Halse, og flere med ham sier at finanskrisen ikke kan forklares med Schumpeters teorier, men det er nettopp frykten for korttidsvirkningene av Schumpeters kreative destruksjon som har gjort at vi er i dette hullet. Jeg mener ikke at man skal la alt gå til spille, banksikringsfondet eksisterer for å hjelpe den uskyldige tredjepart om noe går galt. Men, vi kan ikke la bankene fortsette å operere med nullrisiko, vi må være villige til å la dem gå konkurs. “There is no such thing as too big to fail” – Larry Summers

Subsidier er dårlig omfordeling av

Wednesday, March 25th, 2009

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Autokrati bedre enn demokrati i finanskrisen? av

Wednesday, February 11th, 2009

Som en fortsettelse på Nils’ innlegg fra noen dager siden, hvem vil klare seg best gjennom finanskrisen? Demokratiske eller ikke-demokratiske stater? Det er et vanskeligere spørsmål enn det kan høres ut. Noen vil kunne si, i likhet med mange av lederne i Kina, Turkmenistan, Myanmar, Zimbabwe etc. at man har bedre kontroll på et land når man slipper ubeleilige ting som fri presse, valg og flere partier. Man vil kunne sette inn kapital der det trengs. Det er ikke som om de statskontrollerte bankene vil holde tilbake lån fordi de er redde for volatiliteten i systemet.

På den andre siden sies det at frimarkedsløsninger er til syvende og sist mer effektive siden man aldri kan vite alle detaljer fra sentralt hold, og at de beste avgjørelser er desentraliserte uansett. Den usynlige hånd vil føre til effektivitet, iallfall over tid.

Dette er ikke en debatt mellom keynesianere og monetarister, men om ønsket om gjenvalg disiplinerer eller ødelegger. En “god” autokrat, en som vil folket vel, vil ønske å føre en langtidspolitikk som fører til økonomisk vekst, kanskje på tross av kortidseffekter. Han vil ha tid til å implentere politikk som tar lang tid å fullføre, men som kan gjøre gode ting for landet som helhet. Ved å føre en aktiv penge- og valutapolitikk kan han sørge for at hans eksportvarer er konkurransedyktige og at han kan kjøpe masse moro på verdensmarkedet for inntjeningen på import. Hvis noen stemmer blir for høylytte mot hans tiltak, kan disse stilnes, for folkets beste over lang tid. Direkte investeringer i prosjekter som holder økonomien i gang og smidighet i systemet, siden alle avgjørelser uansett bare skal gjennom én instans er bare to av mange ting som gjør autokratiet glimrende i nedgangstider.

Selvfølgelig har demokrati og frimarked sine fordeler også flere avgjørelser tas på desentralisert nivå, som gjør avgjørelsesprosessen i seg selv mer effektiv, men som kan føre til mindre helhetstenking i avgjørelsene. Hvilke prosjekt som er effektive vil agjøres av en større gruppe og ha større overlevelsesevne, men ta lengre tid. Omkalfatring vil være vanskeligere, og mange av de som blir arbeidsledige på kort sikt skal stemme i et nært forestående valg. Et demokrati vil derfor måtte ta hensyn til kort sikt i større grad og er mer volatil i forhold til konjukturer.

Det som avgjør om hvilken løsning som er best er måten vi måler “best” på. Er det høyeste nominelle nytte etter krisen er over, eller er det størst økning/minst nedgang i økonomien fra før til etter krisen som er best. Går man for det siste, så er demokrati problematisk, men går man for det første målet, vil jeg påstå at selv i den verste krise, vil amerikanere ha høyere velferd enn kineserne, engelskmennene vil være langt over Burmeserne og skandinavene vil være totalt overlegne Turkmenerne. Dette er ikke på grunn av volatiliteten i økonomien, men på grunn av de mange år med investeringer frem til krisen. De investeringe som gjør at vi har det så godt, som har gjort at de liberale demokratier er klar for et aldri så stort innhogg i finanssystemet.

Har endelig revolusjonen kommet? av

Monday, February 9th, 2009

Rett etter enhver ordentlige kommunistiske revolusjon er det to viktige trinn man må gjennom. Først må man nasjonalisere bankene. Det har åpenbart nærmet seg de siste dagene. Trinn nummer to er landbruksreform, så dere kan tro min overraskelse da denne poppet opp på regjeringens twitter-føljetong i dag: “Jordbruk: Åpner for salg av landbruksjord”.

Finnmarkseiendommens styre har vedtatt at det likevel skal være mulig for bønder å kjøpe jorda de dyrker. Både Fylkesmannen i Finnmark og Landbruks- og matdepartementet har støttet landbruksnæringas krav om å kunne kjøpe jorda de dyrker.

Bøndene skal altså ta over jorda fra den store landeieren. Det neste blir vel at man kaster opposisjonspolitikere i fengsel (1,2,3,4), og at opposisjonsledere må flykte utenlands.

Spredd intelligens av

Saturday, February 7th, 2009

Mange økonomer og psykologer har argumentert for desentraliserte avgjørelser. Noen, som Hayek og andre i den østerriske skolen har argumentert for at færrest mulige avgjørelser skal sentraliseres. I Chicago har man argumentert for at markedet vil ta bedre valg enn en sentral autoritet. Desentralisert orden er kanskje vanskelig å forstå, men Buchanan sier det ganske fint:

I want to argue that the “order” of the market emerges only from the process of voluntary exchange among the participating individuals. The “order” is, itself, defined as the outcome of the process that generates it. The “it,” the allocation-distribution result, does not, and cannot, exist independently of the trading process. Absent this process, there is and can be no “order.” (James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”)

Dette finner vi også i naturen. Når enkelte sier at naturen er for kompleks til å være tilfeldig, det må være en sentral styring, så kan det være lurt å tenke i disse banene. En maur er en enkel skapning, men en maurtue er uhyre avansert. En hjernecelle er relativt enkel, en hjerne fantastisk uforståelig. Poenget mitt er at når mange enkle biter kombineres, vil det skape et avansert univers.

I dette avanserte universet er det umulig å forutsi noe særlig. Derfor er det en dårlig idé å prøve å støtte enkeltaktører i økonomien, det er mye bedre å bygge opp et system som gjør de desentraliserte avgjørelsene enklere, å bygge opp et system som i enda større grad enn i dag lar bedrifter gå under og gjenoppstå. Den eneste måten å gjøre det på er å bygge opp en sterk velferdsstat og en stor offentlig sektor som beskytter økonomien mot de verste internasjonale svingninger, og å bygge opp kunnskapen som finnes i landet gjennom økte investeringer i utdanning og forskning.

For videre lesing:

James M. Buchanan, “Order Defined in the Process of its Emergence”* via Readers Forum, Comments on The Tradition of Spontaneous Order by Norman Barry | Library of Economics and Liberty.

Group intelligence – Wikipedia, the free encyclopedia.

Decentralized decision making – Wikipedia, the free encyclopedia.

Professor kritisk til stortingspakken av

Friday, February 6th, 2009

Professor kritisk til stortingspakken ( Makro og politkk ).

Det er enkelt å være enig med Steinar Holden, spesielt når han kritiserer finanskomiteens utvidelse av redningspakken til næringslivet. Det som kanskje ikke er så enkelt, er å forklare finanskomiteen hvorfor det er en dårlig idé å holde liv i bedrifter som sliter nå.

Som jeg har sagt så mange ganger før, så må statens rolle ikke være å redde druknende bedrifter, men å redde arbeidstakerne i de bedriftene. Kongsberg er et godt eksempel: Det ville blitt feil å si at våpenfabrikken skulle holdes i live, og nå har annen industri blomstret. Ryker den, så kommer det sannsynligvis noe nytt. Det viktigste er at arbeidstakerne ikke sliter om de må sies opp. Mange klager på at det er så lett å snylte på det norske systemet, men det er ikke halvparten så stort problem som hvis det skulle være umulig å få stønad når man ikke har arbeid. Da ville det vært mye vanskeligere for bedrifter å si opp folk, og man ville hatt en tregere økonomi.

Nå er jeg kritisk til hele pakken, men jeg innser at noe må gjøres, om ikke annet for at politikerne skal ha sjanse på gjenvalg. Det som er dumt er selvfølgelig at dess flere ledd som legger seg oppi pakken, dess mindre effektiv blir den. Finanskomiteen har iallfall ikke vist noe annet. La nå redningspakken være i fred, og bygg heller opp et ennå sterkere trygdesystem, så går det nok bra.

Altfor lite og altfor sent! | Raudt av

Wednesday, January 28th, 2009

Altfor lite og altfor sent! | Raudt.

Her hadde jeg tenkt å legge ut om hvorfor Rødts store plan ikke stemmer overens med moderne økonomiske prinsipper og hvordan regjeringens plan kanskje ikke treffer, men på helt andre plan enn det Rødt mener. Det kommer jeg ikke til å gjøre, kanskje mest fordi jeg er enig med Torstein Dahle i flere av hans argumenter.

Jeg synes ikke pakken er for stor, ei heller at den egentlig kommer for sent, men at kommunenes tapte inntekt ikke kompenseres nok er ikke bra. At man ikke bruker penger på fattige, som jeg har påpekt tidligere, er skammelig, men ikke spesielt for denne krisen.

At man bruker penger på oppussing av offentlige bygg er vel og bra, og man burde ha gjort det uansett, og det vil støtte byggebransjen, men at man ikke bruker mer på offentlig transport er ikke bra. Skal man først stappe penger i økonomien så kan man iallfall gjøre noe som gir samfunnet positive virkninger, hvis ikke er det ingen vits.

Kanskje vi må ha Rødt tilbake på stortinget?

Aksjemarkedets rolle i finanskrisen, et svar til Civita av

Monday, January 19th, 2009

Civita – FINANSKRISEN: er ikke det frie markedets krise.

Marius Gustavson i Civita har skrevet et dampende innlegg om finanskrisen og dens årsaker. Hans endelige resonnement lyder som følger.

Det er ikke mangel på reguleringer som har vært hovedproblemet, selv om feilregulering har spilt en viktig rolle, men feilslåtte politiske inngrep og feil i hvordan selve systemet er utformet. Det er disse tingene som nå bør reformeres for på denne måten å legge grunnen for et mer stabilt amerikansk og internasjonalt finanssystem i framtiden.

Jeg er for det meste enig med Gustavson, men han får i for stor grad tunnelsyn. Staten, ikke minst den amerikanske, må ta sin del av skylden, men ikke hele. Det har i de siste nesten ti år foregått, som så mange ganger før, en generell overvurdering av selskapers verdi. En aksje, som representerer en andel av et selskap, har i teorien en verdi som reflekterer markedsaktørenes* forventning om verdien i selskapet. Hvis aksjens verdi overstiger enhver forventning om selskapsverdi, f.eks. på grunn av spekulasjon i selve aksjen, ikke den bakenforliggende verdi, eller forventning om selskapet snur, vil akjsekursen synke.

Det man sitter igjen med, rent teoretisk, er argumentet at børsen som helhet ikke kan stige mer, på lang sikt, enn de noterte selskapenes vekst. Dette har skjedd, det skjer faktisk overraskende ofte, og det er det vi kaller en boble. Når man da får en markedskorreksjon, boblen sprekker, så kan det føre til store tap i finanssektoren. Når denne boblen sprekker, ikke bare samtidig som, men på grunn av en underminering av et stort antall verdipapirer, som skjedde i fjor høst, så kan føre til større nedgang enn den nødvendige korreksjonen.

Det som er mest interessant med denne boblen, mer enn noen annen, er at den ikke bare raserte børskurser, slik at aksjeverdiene ble lavere enn selskapsverdien, som førte til store tilbakekjøp hos endel selskaper, men også at den førte til store avdekkinger av svindlere, halvdårlige investeringer og NBIMs manglende fremsynhet, mistillit til finanssystemet og en total pulverisering av Islands finanssektor.

Selvfølgelig bør man regulere fornuftig, om regulering i seg selv kan være fornuftig. Men slikt som dette skjer med gjevne mellomrom, med forskjellig styrkegrad. Statens viktigste rolle kan ikke være å forhindre at bobler sprekker, men å ha en velferdsstat som sikrer at økonomien er smidig nok til å kunne omstille seg uten at halve landet blir gående langtidsledige. Staten skal gjøre det enkelt for en oppsagt arbeider/funksjonær/leder å kunne komme seg ut igjen. Staten skal gjøre det enkelt for en gründer å starte opp nettopp det foretak som kan være bakgrunnen for den neste boblen.

*Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til bruken av ‘markedet’ som subjekt.

Rentekutt og sjokkeffekter av

Thursday, December 18th, 2008

Nå har Norges Bank, eller bare banken, kuttet renta med historiske 1,75 prosent. Dette er en respons til den stadig synkende stemningen i finansindustrien, og den manglende viljen til investering. Da Gjedrem tok roret i banken ble det spådd edruelighet og forutsigbarhet, men nå kan vi se et ønske om å bruke sjokkeffekter til å forbigå markedets forventningstilpasning. Det kan godt være riktig nå, men i likhet med fortidens devalueringer, så virker det bare om det er uventet.

Jeg skal ikke påberope meg noen ekspertise, men jeg håper ikke dette er starten på en periode preget av lite forutsigbarhet, nå når nettopp dette er gull verdt.

Har styringsrenta utspilt sin rolle? av

Tuesday, December 16th, 2008

I dag kutter USA renta til nær null, for å stimulere økonomien, og Japan har hatt rente veldig nær null i mange år. Årsaken er ganske enkel, når renta er lav vil folk investere mer fordi sannsynligheten øker for å tjene mer enn rentekostnadene, i teorien. Men når den sannsynligheten påvirkes utenfra, og det er mer sannsynlig å tape pengene enn ikke å gjøre det, eller iallfall får folk til å tro det, da hjelper det ikke om renta er null. Hvis du helt sikkert kan tjene 1000 kroner på en investering som tar deg 20 timer å gjøre, er det ikke vits i, om det å se film er verdt mer enn 50 kroner i timen for deg. Hvis du i tillegg har 70 prosent sjanse for å mislykkes, da synker forventningsgevinsten til 15 kroner i timen. Det er en film verdt for meg.

For større selskaper er situasjonen helt lik, greit nok man låner for å betale gjeld som forfaller, men man starter ikke opp noe når forventningsverdien er lavere enn rentakostnadene, og spesielt ikke i dårlige tider, når styret står over en for å sjekke at selskapet skal overleve.

Nei, usikkerheten i økonomien har tatt vekk sentralbankens evne til å være effektiv. Det kan være på tide med litt god gammeldags keynesianisme, kjøre på med litt høye skatter og trykke på med offentlig forbruk, inflasjonen tåler iallfall USA og man vil kanskje kunne forbedre noen veier, skoler og redde kapitalismen som idé.

USA kutter renta til nær null – nyheter – Dagbladet.no.

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no av

Sunday, December 14th, 2008

Siste jul på Island – Nyheter – Utenriks – Aftenposten.no.

Islendingene sliter om dagen. Etter kollapsen i finansindustrien kan de risikere et “brain drain” som vesten ikke har sett før. Hvis dette skjer er det et av to scenarier som er interessante, enten vil de resterende islendingene klare å bygge opp annen næring basert på de gjenlevende kreftene, eller så vil man se en total uttømming av den lille steinen i sjøen, bare fiskerne blir igjen. I tillegg vil et eventuelt EU-medlemskap kunne være katastrofalt for fiskerinæringen, spesielt om de spanske fiskerne utkonkurrerer de islandske på samme måte som de utkonkurrerte de britiske.

Jeg tror på mennesklig oppfinnsomhet, så jeg tror islendingene klarer seg helt fint. Det er alikevel spennende å se om man klarer omveltingen fort nok til å bygge opp et land knust av finanskollapsen.