Posts Tagged ‘Forskning’

Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 2 av

Thursday, March 18th, 2010

All forskning har svakheter. I fysikken er det manglende testmuligheter, i samfunnsfag er det manglende data og i medisin og genetikk er det små utvalgsunivers og etiske problemer knyttet til kontrollgrupper. Felles for alle er måleproblemer. Dess mindre utvalg, dess større utslag av målefeil.

Harald Eias program Hjernevask har selvfølgelig ikke tid til å gi et inngående metodekurs til sine seere, og dropper dermed å fokusere på disse problemene. Han dropper også å kritisere metoden til sine utenlandske eksperter. Det gjør at debatten man får i ettertid ikke har noen reell vitenskapelig verdi. Man bare kan ikke kritisere variabelvalg uten å snakke om operasjonalisering og måleproblemer.

Eller, det et tydelig at man kan, iallfall i følge Eia.

Hjernevask – forskning på lavt nivå, del 1 av

Wednesday, March 17th, 2010

Med sin serie programmer under tittelen Hjernevask har Harald Eia gjort forskning populært. Han går til diverse samfunnsforskere, stort sett kjønnsforskere og sosiologer, og utfordrer dem på genetiske forklaringer på deres forskningsområder. Etter deres hypoteser om begrenset genetisk forklaring, presenterer han slående argumenter fra forskere i verdenstoppen om hvorfor genetikk er nesten den eneste gyldige forklaringsvariabelen. Dette er så enkelt at selv en idiot kan forstå det.

Det er her problemet oppstår, for det er plutselig en haug med idioter som nå plutselig forstår samfunnsforskning. Det er nå plutselig folk som ikke kjenner svakhetene på begge sider, som uttaler seg om forskningen som om de var eksperter på feltet. Ja, bare med argumenter som de samme idiotene kjøper. Idioter som i følge Eias eksperter, for han passer seg veldig for å si noe selv, ikke vil kunne endre at de er idioter, ettersom dette er genetisk og forhåndsavgjort.

Jeg er veldig glad Eia, med sin store mikrofon, ikke har gått gjennom forskningsfelt nærmere mitt hjerte, man kunne risikere å miste all bevilling fordi man må ta debatten ned til et nivå selv en idiot kan forstå.

Forskningens forbannelse – om forskningsråd og politikk av

Thursday, December 24th, 2009

Politisk satsing på forskning er interessant. I likhet med all politikk setter man gjerne opp grenser for hva som er rett og galt å forske på, uten hensyn til de respektive fagmiljøer. Det er selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner, men at man hindres å drive viktig forskning på foster i Norge svekker oss som forskningsnasjon. Det er alikevel ikke hovedproblemet.

I større og større grad er det forskningsrådet som bestemmer forskningen i Norge. Etthvert prosjekt må gjennom rådets nåløye. Det er mange gode argumenter for en slik ordning. Det som er synd er at det er politisk vilje, selv med et storting som er positive til forskning, for å i økende grad redusere rammebevilningene til universitetene, og en forskningsrådsløsning skaper et alibi for å slippe å stå for store enkeltbevilninger.

Hovedproblemet skapes derimot hvis man har et storting, som man har hatt i Norge lenge, som er kritiske til visse typer forskning eller all forskning generelt. Da kan man redusere bevilningene til forskningsrådet og beholde universitetenes rammebetingelser på det allerede kuttede nivået alikevel stå for “ingen kutt til institusjonene.”

Dette problemet er i hovedsak foreløpig teoretisk i Norge, men et problem som er mye mer konkret er at forskningsrådet simpelthen ikke kan ha oversikt over alle områder som det søkes midler til. Man kan selvfølgelig få fagpersoner til å evaluere prosjektet, men til slutt må man ta et valg og enten gi eller ikke gi midler til et prosjekt. Hvilke kriterier er det da som gjelder? Det ender ofte opp med å være hvor velskrevet søknaden er, noe som ikke kan være optimalt for noen parter.

Jeg synes forskningsrådet gjør en god jobb, og jeg misunner dem ikke jobben med å plukke ut hvem som får og hvem som ikke får, men vi burde øke grunnstøtten til universitetene, sånn at den generelle forskningen og ikke minst forskerrekrutteringen ikke svekkes ytterligere.

Hvordan måle velstand – om kjøtt og BNP av

Tuesday, August 11th, 2009

Det er ikke lett å måle velstand på tvers av land og enda verre på tvers av kulturer. Bruttonasjonalprodukt (BNP) gir en liten indikator, det sier ingenting om fordelingen.

Amerikaneren Bryan Caplan  mener at tilgang på bil, boareal og kjøttkonsum er gode mål. Andre i hans krets har tidligere foreslått tilgang på aircondition, privatskoler og generelt konsum.

Europeerne er ofte skeptiske til disse målene, kanskje på grunn av deres forventninger rundt resultatene. De foreslår mer postindustrialistiske mål som fritidskonsum. Arnold Klings kommentar til det er:

There are three blocks of time: market work, unpaid work at home, and leisure. Americanshave more market work and more leisure. Europeans do more unpaid work at home.What this means is the European GDP is understated, because the unpaid work at home does not count. But by the same token, European leisure is overstated in any measure that fails to take into account unpaid work.

Altså, det er ikke forskjeller i velstanden, men forskjeller i hvordan arbeid måles som er problemet.

Men hva kan være andre fornuftige mål? Man kan selvfølgelig ønske å bruke proxymål som utvikling. Energikonsum/BNP kan være et mål innenfor en forventet utviklingsakse, tilgang på tjenester er også det. Andel av konsumet som er import/BNP kan være et mål, men bør kanskje kombineres med andre. Hva med konsumtilbøyelighet som eget mål, er da høyt eller lavt konsum som andel av BNP bra?

Hva er deres forslag til å måle velstand over landegrenser?

Manglende IT-kunnskap i samfunnsforskningen – om The Gathering og spillover-effekter av

Sunday, April 12th, 2009

I Norge er man opptatt av sunn frisk ungdom, av ungdom som er ute og går på ski, trener og driver sport. Det har alikevel i det siste kommet mange artikler i nyhetene om at ungdommen lærer viktige egenskaper i World of Warcraft og at man bygger viktige nettverk i facebook. Men betyr egentlig dette noe?

Det utdannes i Norge i dag altfor mange samfunnsvitere uten grunnleggende IT-kunnskap. Nå snakker jeg ikke om evnen til å bruke Word til å skrive vitenskapelige artikle eller Powerpoint til å lage en presentasjon, det er ikke lenger kunnskap, men instinkt. Jeg snakker om evnen til å google frem den informasjonen man trenger, til å bruke internett til å finne programvare som gjør nøyaktig den oppgave du skal ha løst. Mangelen er i ferd med å bli et så stort problem at man kan sammenligne det med å ikke kunne slå opp i et leksikon.

Man kan ikke lenger være student i Norge uten å bero seg på internett. Man får ikke oversikt over et fagfelt før man har vært gjennom scholar.google.com flere ganger for å søke opp artikler som gir nye artikler og nyere artikler.

Man kan ikke lage et fornuftig datasett i Excel uten å kunne enkle =if()-formler eller sette sammen flere datasett uten å bruke visse indekseringsteknikker. Da vil enkel forskning ta for lang tid. Man kan ikke basere seg på å finne datasettene ferdig laget, eller la andre sette dem sammen, da vil man mangle grunnleggende forståelse i hva de prøver å si.

Da hjelper det ikke at man har lært organisatoriske teknikker i WoW eller at man har det riktige nettverket på facer’n. Da hjelper det ikke at man går aldri så fort på ski eller er aldri så god i fotball.

Selvfølgelig må man ha den teoretiske kunnskapen i orden, man skal gjerne være i god form til å sitte og jobbe i timevis, men uten grunnleggende kunnskap i elektronisk databehandling, så hjelper det så uendelig lite. Forskningen går fort, så man kan ikke sitte og tvinne tommeltotter og si “jammen jeg valgte ikke IT-studier.”

Studentene har en plikt å lære seg de mest grunnleggende teknikkene selv. Det skal ikke være skolens eller noen andres ansvar, hvis ikke kan de ikke ansettes i vitenskapelige stillinger, hvis ikke kan de ikke forske effektivt.

Løsningen på dette problemet er alikevel enklere enn man skulle tro. I skrivende stund er det mange unge friske mennesker som er ute i skogen og går på ski, nyter sin påskeferie med familie og venner. Dette burde de kanskje revurdert. Det er nemlig en annen gjeng som sitter i vikingskipet og utveksler erfaringer og kunnskap rundt nettopp databruk i den store eventen The Gathering.

De skaper et miljø som innhar nettopp de klustereffekter Michael Porter snakker om i sine teorier. Når man kommer sammen i et så tett miljø vil man få spillover-effekter som gjør at din kunnskap helles over i meg gjennom samtale, observasjon og interaksjon. Designinteresserte vil finne sammen, skribenter vil finne sammen og man vil få en informasjonsdeling som er helt unik. Det viktigste er at man plukker opp grunnleggende teknikker som gjør at man forstår oppbyggingen av informasjonssamfunnet i en mye større grad enn før, og kan dermed relatere til det med en mye større selvfølgelighet enn våre foreldre og deres foreldre.

Så om ungdommen skal bli effektive forskere, det være seg i historie, språk eller sosiologi. Send dem på The Gathering i påsken, så kanskje det fremdeles er håp for forskningen i Norge.

En grønn fremtid – et skalaperspektiv av

Wednesday, April 8th, 2009

Det er veldig debatt om miljøvennlige kraftressurser om dagen. Debatter raser om vindparker, fossefall, kjernekraft og CO2-lagring. Det som nesten bare snakkes om i små fagkretser, nerdekretser om du vil, er skalaen på disse energikildene. Hvor mye skal produseres av hver enkel form, i hvilke ramer? I all hovedsak er det tre nivåer man snakker om, mikronivå, hver enkel husstand produserer sin strøm med vindmøller, solpanel, vannkraft eller lignende som er tilgjengelig i nærområdet; mesonivå, man produserer strøm basert på fornybare kilder til en gruppe husstander, småsamfunn, i begrenset mengde til bruk der; eller makronivå, man produserer strøm og fører inn i det generelle strømnettet.

På det første nivået, i mikroskala,  har man holdt på lenge. Alt fra å dekke hustak med solceller til den ene lille vindmøllen som produserer strøm på hytta. Man har allerede funnet kreative løsninger for å produsere strøm til eget forbruk, og man kan tilogmed finne løsninger som pumper strøm tilbake i strømnettet når det produseres mer enn det brukes. Dette er genialt til en hytte, en enebolig eller et småbruk, og det kan lette statens oppgave å levere strøm mange ufremkommelige steder spredd rundt i verden. Man kan ha mikrosystemer som produserer strøm til vannrenseanlegg, pumpestasjoner og kjøling i strøk hvor dette kan bety forskjellen på liv og død. Det som mangler er ikke løsninger, ei heller vilje, her må man bare gi teknologien tid til å effektiviseres.

Makronivået er det mest omtalte om dagen. Man setter opp vindfarmer over en lav sko i hele Nordsjøen, spesielt utenfor Danmark, Tyskland og Storbritania. Statoil og Statkraft fikk nettopp en kjempeavtale om Sheringham Shoal-parken, det som kommer til å bli en av verdens største vindparker. Den baseres på allerede eksisterende teknologi, med relativt små turbiner. Tyske vindparker opererer allerede med turbiner på 5-6 megawatt (MW), og flere selskaper jobber med turbiner på 7-10 MW til å produsere kraftige tilførsler av strøm til havs. Ulempen er at den ugjevne tilførselen av strøm krever massive investeringer i kraftnettet fra sentralt hold, til ofte tynt befolkede områder.

Det mest interessante nivået er alikevel mesonivået. Kan man gjennom økt desentralisering av kraftproduksjon få til i særlig skala det man har fått til på Utsira, i StatoilHydros forsøksprosjekt. Ved å ha to 600-kilowattsturbiner i sammenheng med et hydrogenbrenselcelleanlegg, har man fått til en løsning hvor man tilfører gjevn strøm til en gruppe husstander gjennom et veldig enkelt prinsipp. Når vinden produserer mer strøm enn nødvendig, går resten til å produsere hydrogengass gjennom elektrolyse, som senere brukes i brenselceller til å tilføre strøm når man ikke produserer nok. Dette prinsippet bør man kunne bruke flere steder. Noen har gjort forsøk med å bruke ekstra kraft til å punpe vann til kamre som lagrer det til vannturbiner som kan gå når vinden skaper for lite strøm selv.

Andre løsninger man kan se for seg er å ha en kombinasjon av mikro- og mesonivå, å ha tak dekket med solceller som går mens man venter på bedre vindforhold. Man kan se for seg at store bedrifter, ja kanskje hele bygder blir egenforsynt med strøm fra sine små vindturbiner, bølgekraftverk og hydrogenbrenselceller.

Det som er viktig i en sånn kampanje, er at man kan ikke gi industrien konkurransefordeler foran noen annen kraftkunde. Man må avgiftsbelegge skitten kraft og drive fri forskning som kan plukkes opp av de forskjellige aktørene for å skape effektive produksjon av fornybare energikilder.

Man kan ikke forvente at oljefondet skal fikse disse problemene, kunnskapen må spres hos innovatørene, og den beste måten å gjøre det på, er å gjøre som man har gjort i et bredt nasjonal samabeid, etablere forskningssentre som Censes, IFE og lignende, som forsker på morgendagens teknologi. Innovasjonen ligger gjemt i hodene til dagens sjuendeklassinger, de som blir morgendagens gründere.

Hvis staten er villig til å være med på å skaffe løsningene gjennom forskning og utdanning, må vi som kraftforbrukere være villige til å ta i bruk de nye teknologier for å spare de kronene som ellers ville gått til skattlegging av skitten kraft, om man så er tung industri eller en hviken som helst hvermansen.

Subsidier er dårlig omfordeling av

Wednesday, March 25th, 2009

I det norske næringslivet har man begynt å legge opp til subsidiert industri i en rate man tidligere ikke har sett. Som man vet har ”kjært barn mange navn”, og dette er inget unntak. Bokbransjen skriker etter krisepakke, tungindustrien vil ha egne kraftavtaler og LO ønsker seg svakere krone.

Bunnlinjen er den samme. Forbrukere må betale for industriens ønsker. Hvis man ser nærmere på hvert av disse elementene, ser man at det er ingen forskjell på disse måtene å subsidiere og på bøndenes etablerte og ofte kritiserte stønadsordning.

Først ser vi på krisepakkene som er blitt delt ut. Dette er skattepenger delt ut til ofte feilende industrier som de siste årene kun har seilt på en overopphetet økonomi. Skal man holde liv i alle bedrifter som overlever i gode tider, frigis ikke arbeidskraft til den nye industrien som kommer i neste oppgang. Da får man ikke de kloke hoder frigitt til å lage de nye bedriftene som skal skape den nye oppgangen. Man kan ikke betale bokbransjen fordi det er dårlige tider. Man må opprettholde kulturelle stønadsordninger i gode og dårlige tider, man må sørge for at det er en litterær bredde uansett, men man må passe på at man ikke kaster bort penger på overivrige forleggere som ikke kan forsvares uavhengig av konjunktur. Det er tross alt skattepenger.

Det samme gjelder forsåvidt krisepakker til skipsverft, bildelfabrikker og banker. Man kan ikke holde liv i bedrifter som opptar genial arbeidskraft når neste gründer kan dukke opp fra hvorsomhelst.

Neste problem er kraftavtaler til tungindustrien. Selvfølgelig kan to bedrifter inngå avtaler seg mellom, sålenge de er innenfor gjeldene lover, men kan noen forklare hvorfor staten skal sørge for at forbrukerne skal sponse industrien med billigere kraft? Skal man klare å ha et fungerende kraftmarked, så kan man ikke ha forskjellig reglement for forskjellige aktører. Om man er enig eller uenig i generell konkurranslovgivning, den må iallfall være lik for alle. Med naturlige monopoler som kraftlinjer som er dårlig regulert fra før, og med mange nye utfordringer i kraftproduksjonen, kan det være et poeng at man skal desentralisere kraftproduksjonen mer enn før. Det kan være effektivt å la store industribedrifter produsere egen strøm. Iallfall om man skal slippe å få dem sponset av menigmann.

Det siste problemet er den evinnelige debatten om lav kronekurs. Skal man ha svak krone for å styrke norsk industri? Det spørsmålet stilles basert på helt feil premisser. Det forutsetter at norsk industri blir sterkere av svak krone, norsk industri blir sterkere av mange ting, av bedre arbeidere, mer avanserte maskiner og nye produksjonsmetoder, lav kronekurs bare hjelper til å skjule ineffektiviteten bedre. Man kan ikke kjøre en politikk basert på at alle importvarer blir dyrere, at forbrukerne skal betale mer for at industrien skal slippe å reformeres. Vi har et land fullt av arbeidere som er effektive og dyktige, hvis de får lov til å prøve seg, men som ikke blir utfordret fordi man i LO er mer opptatt av lav kronekurs.

Staten skal ikke gripe inn for å sponse bedrifter på forbrukernes regning. Staten skal sørge for fallnettet til arbeiderne som rammes av bedriftene som lukes ut av økonomien. Staten skal sørge for at man hurtig og enkelt kan starte bedriftene som skal gå under i morgendagens boble, de fremtidige Norsk Data, Øglænd DBS og Union. Man må ikke være redde for endring, bare sånn kommer vi oss videre.

Som et lite PS vil jeg gjerne trekke frem bøndenes subsidier. I forhold til inntekten har vi ikke spesielt dyr mat i Norge. Vi har ganske høye avgifter på forbruk, som er en fornuftig måte å skattlegge på, i tillegg til vår ganske høye inntektsskatt, arveavgift osv. Dette er et fornuftig grep for å holde på det offentlige sikkerhetsnettet. Der vi ikke har så effektive avgifter er tollen på importvarer som kjøtt, frukt, grønnsaker og mange forbruksvarer. Vi har ikke over 400% toll på kjøtt for å støtte sikkerhetsnettet, men for å beskytte ineffektive bønder. Det er ingen grunn i verden til at vi ikke kan kutte tollen og mye av landbruksstøtten for å heller bruke pengene på forskning, utdanning og kursing, tiltak som gjør landet som helhet mer effektivt.

Det er ikke populært å skape arbeidsledighet, men istedet for å rote seg bort i å prøve å kontrollere ukontrollerbare krefter, heller skap et ordentlig sikkerhetsnett og legg penger i å utvikle vår viktigste ressurs, menneskene. Ikke ta fra folket og gi til bedriftene, det er ikke omfordeling vi kan tro på iallfall.

Konkurransemyndighetenes forbannelse av

Sunday, January 18th, 2009

I de fleste vestlige markedsøkonomier setter man stor lit til sine konkurransemyndigheter for å kunne utnytte markedskreftene til det fulle. Spesielt høyresiden, men etterhvert også venstresiden i politikken er veldig fornøyde når man avdekker skjevheter i markedet, ulovlig samarbeid og monopolvirksomhet.

Hvis man derimot går langt nok til høyre, i de marker liberterianerne jager, dukker noen spennende argumenter opp. Man snakker om ineffektiviteten i konkurranseregulering. Jeg tenkte nå å ta en rask gjennomgang i hvorfor dette er interessante argumenter.

Først må man kartlegge målsettingen, ønsker man kort sikt nytte eller lang sikt nytte. Med dette mener jeg lave priser nå, eller økt økonomisk vekst og dermed velstand over tid. Til det første målet funker dagens norske konkurransereguleringer helt flott, det er det andre som er problemet.

Teorien er at man gjennom konkurranseregulering, altså forbud mot monopolvirksomhet og konsolideringsrestriksjoner, opprettholder sterke markedsaktører som endres i et sakte tempo, slipper små aktører inn på samme marked, holder priser nede og metter markedet gjennom insentiver til å drive med det samme som markedslederen, bare litt mer effektivt. Hvis man derimot har monopol, som er ineffektivt og dyrt, så er insentivene tilstede for store paradigmeskift, men senere og til vedvarende høyere pris for monopoltjenesten

Historiske eksempler

Jeg vil gjerne dra frem to eksempler, det ene fra økonomien i Europa i slutten av det tjuende århundret, og det andre fra politikken i USA og Frankrike på syttenhundretallet .

Margaret Thatcher og hennes hjelpere, privatiserte telefoni i Storbritania på sytti og åttitallet, og i løpet av de neste tjue år fulgte de fleste land etter. Ved å sette fokus på det naturlige monopol, skape “rettferdige priser” på telenettet, både mobilt og fastnett, holdt man tilbake utviklingen av alternativ. Det som etterhvert ble IP-telefoni kunne ha kommet både raskere og blitt bra tidligere om man konkurrerte med en gigantisk ineffektiv monopolist enn når man konkurrerer mot et, i følge konkurransemyndighetene, velfungerende marked. Man ble så låst i teorien om naturlig monopol at man glemte at et monopol er bare monopol sålenge det ikke finnes konkurrenter, ikke sålenge man styrer en spesifikk teknologi.

Det finnes eksempler på at disse kreftene virker, og de sterkeste finnes i politikken. Staten har monopol på å ta inn skatter ved bruk av makt. Når dette monopolet blir for ineffektivt, dukker det opp konkurrenter. To eksempler på disse er den amerikanske og den franske revolusjon. Da kongen av England, George om jeg ikke husker feil, og hans menn ble for grådige, ville ikke kolonistene lenger finne seg i et system som i deres øyne var urettferdig og undertrykkende. De laget et alternativ som vant i markedet, USA ble til.

Det samme gjaldt i Frankrike. Da borgerne ikke lenger fant seg i å ikke ha råd til brød og de ikke ønsket å spise kake laget de et alternativ til det monarkiet som hadde regjert så lenge. Til forskjell fra USA så gjorde franskmennene dette noen ganger, og de er ikke vanskelige med å true med å gjøre det igjen. Revolusjon er en reaksjon på uønsket monopol, og ineffektivt monopol er ofte uønsket.

Hva betyr dette?

Det er klart at mitt bevis er bare anekdotisk og kanskje litt greit tilpasset, og jeg har liten støtte for å si at et samfunn uten konkurranseregulering vil ha større vekst på lang sikt. Men, debatten i dag fokuseres så ofte, som i telefoneksemplet, på konkurranse basert på eksisterende, og i verste fall utdatert teknologi. Hvis man derimot har et samfunn som insentiverer innovasjon, vil kanskje slippe å tenke så mye på reguleringen.

Monopol i jernbanen oppfordrer til lastebiltransport, det er greit, den kjøper de fleste. La oss ta den litt videre. Monopol i fasttelefoni oppfordrer til IP-telefoni over andre nett og mobiltelefoni, monopol i mobiltelefoni oppfordrer til paralelle nettverk, monopol i fossile drivstoff oppfordrer til alternative drivstoff og ikke minst monopol i IT-systemer fører revolusjonerende og bedre alternativer som f.eks. åpen kildekode.

Mange bruker argumenter om strøm som at vi ikke kan ha monopol på goder som er så sterkt knyttet til store kapitalinvesteringer i nettet, men det gjelder jo bare med dagens dominerende teknologi. Desentralisert strømproduksjon er fullt mulig med eksisterende teknologi, og med den økte fokus på fornybare kilder vil monopol i elektrisitet kunne insentivere utvikling av solceller, vindkraft, gasskraft på mindre skala og mange andre innovasjoner i energitilførsel.

Man vil kunne bygge en mer effektiv industri over tid, til forskjell fra dagens effektivitet nå. Man vil kunne fokusere på innovasjon og forskning, fremfor markedsandeler og rettferdige priser.

Konklusjon

Det disse argumentene prøver å få frem er diskusjonen om konkurransemyndighetene har rett fokus. Det er klart at man må ha institusjoner som etterforsker korrupsjon, man må fremdeles la staten oppfylle sine plikter, sette standarder innen HMS, kjøps-, forbrukerkjøps- og kontraktsrett. Men, å passe på konsolideringer i et marked som kanskje er mer effektivt uten innblanding fra ineffektive aktører på sidelinjen, det er kanskje ikke statens jobb.

Konkurransemyndighetenes forbannelse er nemlig at når de søker effektivitet i dag, så ødelegger de for vekst og effektivitet på lang sikt.

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com av

Saturday, January 10th, 2009

John Christian, matematiker extraordinaire, la ut denne linken på Facebook. Den er verdt å ta en titt på for alle studenter. Det er en artikkel om de beste og verste jobbene i USA.Et forskningsprosjekt har listet 200 jobber fra best til verst, kanskje en masteroppgave for noen her i Norge?

“Nineteen years ago, Jennifer Courter set out on a career path that has since provided her with a steady stream of lucrative, low-stress jobs. Now, her occupation — mathematician — has landed at the top spot on a new study ranking the best and worst jobs in the U.S.”

The Best and Worst Jobs in the U.S. – WSJ.com.

Metoden som ligger bak studien.

Hele lista på 200 jobber.

Norske forskere nøler med blogging, men det gjør ikke vi av

Wednesday, December 17th, 2008

Norske forskere nøler med blogging, ifølge aftenposten, men det gjør ikke vi. Hvis dette prosjektet utvikler seg til sitt fulle potensiale, så sitter vi med en sinnsykt bra fagblogg til å formidle både forskning og debatt. Det er selvsagt et “best case scenario,” men det er viktig å ha noen sånne også.

Jeg driver å tester twitter også litt, om noen skulle være på der, samt så kan alle innlegg deles på facebook, på egen blogg, digg etc., mye moro altså.

Cecilie har vært flink og har postet et fint innlegg, så nå venter vi bare på alle andre ;)