Posts Tagged ‘FrP’

Hernes må vernes – Reform 94 og #yrkesfag av

Thursday, September 3rd, 2015

Det foregår en debatt rundt utdanning som er både misforstått og farlig. FrP har aldri blitt beskyldt for å vise for mye innsikt i sakene de fronter, og Sylvi Listhaug følger partilinja tett når hun ønsker å kvitte seg med grunnpillarene i Reform 94. ”

“Bedrifter og næringsliv må få mulighet til å ta over opplæringen, og erstatte teorifag med yrkesfag og ha et yrkesrettet løp som rettes inn mot fag- eller svennebrevet. De som ikke skal studere videre, trenger ikke all teorien. Det viktigste for dem er fagbrev og at de behersker yrket sitt.”

Ja, Listhaug, fordi det er ikke så viktig for skolen å gjøre elevene til hele, tenkende mennesker. Det Listhaug og hennes meningsfeller ser ut til å fokusere mye på er at det er høyt frafall på VGS, når det de burde fokusere på er hvordan vi skaper den mest effektive arbeidsstyrken. Vi må, som Avdelingsleder Ellen Møller ved Teknikk og industriell produksjon ved Etterstad vgs sier, sørge for at de med fagbrev har god forståelse av norsk, engelsk og matematikk. Vi må sørge for at de forstår samfunnet rundt seg, forstår når politikerne lover i bøtter og spann uten å kunne holde det og ikke minst kan delta i samfunnet ved å ha forståelse for litteratur, vitenskap og hva som gjør at det er fint å beholde regnskogen.

Morten Hansen er journalist og skriver i FriFagbevegelse om sin far som er dyslektiker og som da han vokste opp på 30- og 40-tallet hoppet av utdannelse etter folkeskolen. Hansens far har gjort det bra likevel. Det er en historie vi hører så mye. Men det kan da vitterlig ikke være riktig å la de hopper av sette standarden. Vi kan ikke basere arbeidsstokken i et av verdens mest høyteknologiske samfunn på at en 16-åring ikke vil lese Hamsuns Sult eller fordi han synes matteleksa er vanskelig. Skal vi fortsette å være det samfunnet som vi er i dag er vi helt avhengige av snekkere som er bedre utdannede enn snekkerne i Spania og Hellas, vi må ha mekanikere som faktisk forstår hva en eksplosjonsmotor er fordi det er ikke lenger bare en motor. Jeg tror ikke Hansen har sett under panseret på en bil de siste 20 år.

Vi trenger murere som forstår kjemien i sementen, fordi da unngår vi å ha to personer til å gjøre jobben én person kunne gjort. Det er nemlig det som er effektivitet. Når én murer kan ta 500 kroner i timen, i stedet for to som 300 kroner hver, så er det effektivitetsøkning som gagner alle parter. At fagbevegelsen ikke har det som fremste flaggsak er for meg helt uforståelig. Og skulle man ønske å ta høyere utdanning etterhvert legger Reform 94 godt opp til å kunne gjøre det med svært enkle grep.

Det er frafall, det er ingen tvil om det, og det skal det også være. Det er mange jobber i samfunnet som ikke dekkes av fagbrevene. Men skal vi være et samfunn som setter velferd for alle høyest, så kan vi ikke ha som mål å gjøre fagutdannelsene mindre helhetlige, mindre teoretiske, mindre dekkende for god samfunnsforståelse. Det vil bare tjene de som ønsker en stor kunnskapsløs masse de kan love gull og grønne skoger uten noen gang å levere.

Gudmund Hernes mente at alle skulle ha mulighet til videre utdanning, men Reform 94 er så mye mer enn det. Reform 94 er selve grunnlaget til et effektivt samfunn. Den er grunnlaget for et samfunn som ikke bare spytter ut arbeidere, men som utdanner selve spydspissen av fagarbeidere i verden.

Det gode FrP – Elitepartiet i partiet av

Monday, August 17th, 2015

Jeg har tidligere skrevet om FrP. Det er et yndet emne for mange, mest fordi de er så morsomme. Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Christian Tybring-Gjedde er gjengen som vi i akademikerkretser ler av. Gjengen vi som akademikere ser ned på, rister på hodet og sier at “hadde folk bare utdannet seg, så ville de aldri stemt på FrP.” De går ikke an å debattere med, fordi ikke bare har de andre meninger, men forutsetningene for deres meninger er så langt ute i skogen at det ikke går an å forholde seg til. Men det er ikke sånn at dette gjelder hele FrP. Fordi det finnes et parti i partiet. En gjeng som er mye mer akademiske og som man kan forstå at folk stemmer på. Og aldri har det vært klarere enn da FrP skulle forme Regjering.

Da FrP skulle forme regjering sammen med Høyre ble det veldig tydelig at det er stor forskjell på hvem som er tydelige karakterer i valgkamp og i opposisjon, og hvem som er spiselige for Regjeringsarbeid. Siv Jensen måtte selvsagt med, ikke bare fordi hun er leder, men fordi hun spiller balansen mellom kjernen og de flinke i partiet veldig godt. Med seg fikk hun noen av de flinkeste i partiet, Ketil Solvik-Olsen (samfunnsøkonom), Anders Anundsen (Jurist), Sylvi Listhaug (Lærer, med praktikanterfaring fra US House of Rep’s), Tord Lien (Hovedfag historie), med tillegg fra Solveig Horne som erfaren regional, nasjonal og internasjonal politiker og knytning til kjernen med Robert Eriksson, en annen erfaren regional og nasjonal politiker. Da disse gikk inn i regjeringen fikk de føre politikk. Ikke den politikken enkelte av oss forventet, men god liberalistisk politikk. Det handler om privatisering, effektivitet, skatteletter og kompetansestyring. Det handler om private aktører i offentlig finansierte tjenester og mer vei for penga. Og mens Per Sandberg står på sidelinja og sutrer jobber Horne for økt kompetanse i Barnevernet, Solvik-Olsen bygger vei som aldri før, godt hjulpet av Statssekretær Bård Hoksrud. Ting går bedre enn noen hadde forestilt seg. Det er ikke et spor av maktarroganse, her skal vi sørge for at om vi ikke får være så lenge, så skal iallfall den politikken som er våre hjerter nær gjennomføres. Ikke alle er enige med politikken, deriblant meg, men det er iallfall en helhetlig, solid politikk som lett kan settes i den vanligvis amerikanske båsen “small government conservative” eller “libertarian” med en norsk vri.

Så hvorfor forblir denne elitegruppen i partiet som består av så mange flere Ellingsener og Sandberger enn Listhauger? Vel, for å oppsummere det i ett ord, stemmer. Alene ville de ikke bare vært på marginen, men de ville bare vært nok et forsøk på få et DLF på beina igjen. Det er ikke rom for dem i det norske politiske spekteret på egenhånd. Og det vet denne gruppen. Fordi mens hverdagen i regjering går på skinner, så er med ett hverdagen tilbake, det er valgkamp igjen.

Plutselig er det ikke den lille eliten i partiet som skal gjøre jobben sin lenger, man må aktivere kjernen. Man må sørge for at de som ikke forstår hvorfor offentlig privat samarbeid har gode og dårlige sider, men i hovedsak er en litt kompleks måte å privatisere tradisjonelt offentlig ansvar og dermed må vurderes individuelt fra sak til sak, kommer seg til valgurnene og stemmer på sine lokale Per Sandberger. Da må man skremme med Ap og SV, man må skremme med høye skatter, bompenger og ikke minst innvandring. Man trekker da de samme flinkisene foran kamera for å forsvare en politikk som ikke står i tråd med den politikken som føres av Regjeringen. I Syria-saken må altså statsrådene forsvare en valgkamp som går direkte mot sin egen regjering. Da får man svar som “Spørsmål om partiets valgkampmateriell må du rette til Frps partiorganisasjon” fra Solveig Horne eller Solvik-Olsens

Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.Det er Arbeiderpartiet som plutselig har blitt veldig liberale og som har gjort dette til et valgkamptema. Hvis Giske misliker at flyktninge- og innvandringspolitikken blir diskutert burde de hatt en klar linje og ikke hoppe rundt slik de nå gjør.

Og de andre partiene gleder seg. Fordi de vet at det er her de sikrer sin egen base. Og vi kan bare håpe at de etter kommunevalget går tilbake til sine regjeringskontorer og fortsetter politikken sin uten å ha gjort ubotelig skade på troverdigheten til Regjeringen.

FrP må i all overskuelig fremtid fortsette denne linedansen. For å forbli relevante må de holde på kjernen, og for å forbli spiselige for sin regjeringspartner og få gjennomført sin politikk må de ha en elite på toppen. Folk som kommer ut av FpU med Ayn Rand-lektyren i orden, som har gått på Civita-akademiet, har mastergrader i samfunnsøkonomi, juss, finans og mer, styrker elitegruppen i partiet. Folk som tidligere FpU-leder Ove Vanebo (jurist), Statssekretærene Cecilie Brein-Karlsen (økonom), Vidar Brein-Karlsen (jurist), Hanne Maren Blåfjelldal (samfunnsviter), Kristian Dahlberg Hauge (Sivilingeniør) og flere gir håp for at også en fremtidig FrP-regjering vil være mer Ketil Solvik-Olsen enn Per Sandberg.

Voodoo-økonomi – om FrP i Dagsavisen av

Thursday, June 13th, 2013

I Dagsavisen i dag skrives det at Jens Stoltenberg mener FrPs plan for økte skatteinntekter ved reduserte skatter er voodoo-økonomi. Dette høres ut som et forferdelig uttrykk, men i selve saken spesifiseres det at statsministeren refererer til at det i USA ble kalt voodoo-økonomi (voodo economics). Det som ikke kommer så godt frem, enten fordi journalistene Therkelsen og Løkeland-Stai ikke vet hva det er, eller fordi de ikke ønsker å bruke spalteplass på em forklaring, er at voodoo-økonomi faktisk er et godt etablert uttrykk i økonomifsget. De forklarer heller ikke hva voodoo-økonomi, et uttrykk som George Bush sr. kalte det man refererer til som reaganomics, faktisk er.

Teorien til FrP er ganske enkel, og den er hentet rett fra republikanernes lærebok. Hvis man verdsetter lønn veldig høyt, vil man være villige til å jobbe mer, evt jobbe fremfor å være ufør/arbeidsledig/hjemmeværende når skatteprosenten settes ned. Det er ikke så forskjellig fra da en av gutta på TV3s Luksusfellen sa opp jobben fordi så mye av lønna gikk i tvunget lønnstrekk. for så lite penger så han ikke poenget med å jobbe lenger. Bare omvendt da.

Hvis denne forutsetningen ligger til grunn, kan man få høyere totalinntekter fra skatter når man reduserer skatteprosenten. Dette høres ut som svart magi, og kalles derfor voodoo-økonomi.

Teorien er stødig nok den, problemet er bare at det ikke har noen empirisk støtte. For det første er det utrolig vanskelig å måle skatteelastisiteten på arbeid. Man vet altså ikke hva som er nivået som vil gi den optimale arbeidsmengden. For vår venn i Luksusfellen var det tydeligvis helt greit å jobbe og betale skatt, det var først da mesteparten av lønna ble trukket i tvunget trekk han valgte å redusere arbeidsmengden, og da til null.

Til FrPs forsvar skal det sies at statsministeren overdriver noe. FrP skal ikke få hele skatteøkninger gjennom denne voodoo-effekten, eller som journalisten i Dagsavisen kaller det, “dynamiske effekter”. De sier bare at reduksjonen i totale skatteinntekter ikke blir så mye som reduksjonen i skatteprosent skulle tilsi.

Resten av økningen i skatteinntekter skal de få gjennom å utradert ordninger som holder folk borte fra jobb, som sykelønn, ledighetstrygd og uførestønad. Dette er ikke voodoo-økonomi, det er tradisjonell konservativ politikk. Hvis denne politikken skal skape reelle positive økonomiske effekter utover bare å spare penger fra staten må veldig mange spesifikke forutsetninger være på plass. Og skal denne politikken skape økonomisk vekst må vi i tillegg ha forutsetningene til stede for en annen måte enn arbeidsledighetsgoder til å smøre overgangsledigheten i samfunnet. Man vil altså svekke arbeidstakeren i forholdet til arbeidsgiver, noe som vil svekke lønnsveksten over tid.

FrP foreslår altså ikke ren voodoo-økonomi, som Dagsavisen kan se ut som de tror, men det er definitivt likhetstrekk fra de amerikanske argumentene. Alt i alt kan vi trygt si at FrPs politikk vil gi den enkelte bruttolønnskrone mer verdi, men vil gjennom redusert økonomisk vekst, og reduserte lønninger i neppe øke totalinntekten i landet, eller BNP, noe særlig i sum. Noe de heller ikke lover.

Det delte FrP – liberalister vs verdikonservative av

Thursday, August 18th, 2011

De fleste norske partiene har et solid idealistisk grunnideal. Høyre er konservative, ønsker mindre offentlig inngripen og mindre stat; Venstre er liberale, ønsker mer handlefrihet; Arbeiderpartiet er sosialdemokrater og så videre. Det eneste partiet som ikke har en klart definert ideologi er Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt urettferdig, da FrP lenge har prøvd å markedsføre seg som liberalister, og i ganske stor grad er faktisk Fremskrittspartiets ungdom nettopp det. FpU er ganske tydelige på mindre stat og mer handlefrihet, iallfall mye mer enn morpartiet. Men der også finner man de ødeleggende motsetninger man ser over hele linja i FrP.

Problemet er at når den ene siden av partiet ønsker privat handlefrihet, ønsker den andre at religionsfriheten skal oppheves og at muslimer skal tvinges til psykiatrisk behandling; er mot kjønnsnøytral ekteskapslov og mot homofil adopsjon.

Når den ene siden ønsker EU-medlemsskap og frihandelsregimer, ønsker ikke partiledelsen å ta stilling til EU-spørsmålet, da mange av deres velgere tydelig er mot.

Når egentlig hele partiet er for lavere skatter og mindre stat, er minst halve også for økte offentlige investeringer, mer penger til politi, strengere straffer (dermed mer penger til fengsler) styrket psykisk helsevern og styrket eldreomsorg.

Men det verste eksemplet på dobbelmoralismen er at man beskriver seg selv som markedsliberalister, men ønsker å stenge grensene for flyt av arbeidskraft, og prøver å argumentere med “jeg vet hva markedet trenger, og det er ikke disse.”

FrP burde vært delt i to. Liberalistene burde ta med seg sin økonomisk forståelige og sammenhengende politikk og gjenreise Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, så kan de verdikonservative isolasjonistene ta med seg sine 90 prosent av velgerbasen og fortsette som før.

Lisensen er viktigere enn noengang, OL eller ikke av

Monday, June 27th, 2011

Det foregår store omveltinger i norsk fjernsynsbransje. Det digitale bakkenettet har sikret større bredde til de fleste husstander som før bare hadde NRK på antennen sin, TV2 har flere betalkanaler under sin paraply og TV3 og TVNorge tar stadig større markedsandeler. I tillegg har en stadig økende andel av sportssendingene gått bak betalingsmurer. Debatten rundt fjernsynslisensen er blusser igjen opp, nettopp fordi lisensen nå har større betydning for programtilbudet nå enn noen gang før.

Fremst blant de som har satt spørsmålstegn ved NRK-lisensen, er selvfølgelig FrP og deres stortingsrepresentant Øyvind Korsberg. Kritikerne sier at variasjonen i fjernsynstilbudet kan opprettholdes gjennom kommersielle aktører. Nok en gang vises altså manglende forståelse for elementær medieøkonomi.

Dersom man ønsker reell variasjon, må man også ha en variasjon i betalingsmodellen. Årsaken er enkel, kommersielle medier er grunnleggende konservative. Det blir selvfølgelig feil å si at lisensmedier aldri er konservative, eller at kommersielle medier ikke er nyskapende, men som en overordnet observasjon er kommersielle medier svært konservative. Årsaken er enkel, kommersielle medier er ekstremt risikoaverse. De kan ikke satse mye penger på konsepter som ikke har en svært høy sannsynlighet for å lykkes, det har de bare ikke råd til.

Hvorfor er kommersielle medier så ekstremt risikoaverse, når man i andre sektorer ser en mye større spredning i risikoholdning? Svaret er tosidig. For det første er det få, store aktører i bransjen, noe som fører til manglende konkurransepress og mindre behov for risiko og innovasjon. For det andre er det ikke behov for å være innovativ og ta de store risikoene, enkelt og greit fordi innovasjonen gjøres utenlands. Man kan bare kjøpe programkonseptene derfra. De kommersielle aktørene kjører heller utprøvde, populære konsepter enn å lage noe virkelig originalt. Dette er ikke nødvendigvis dårligere enn å lage nye konsepter, men det dekker bare den ene siden av skalaen.

Ettersom statskanalen har eksistert vesentlig lengre enn de kommersielle aktørene vil det bli feil å liste opp de utallige konseptene som først var på NRK, for så å spre seg til de kommersielle stepper. Det jeg heller vil er å gå gjennom tre konsepter som ville vært veldig vanskelig å få til på en større kommersiell kanal.

Det første programkonseptet som ville vært vanskelig å få til hos en kommersiell aktør er Minutt-for-minuttserien til NRK. Å følge først Bergensbanen og så Hurtigruten minutt for minutt kan bli kjedelig, og mer enn oppfordrer til kanalsurfing, men når 1,3 millioner seere er innom i løpet av et døgn er det tydelig en positiv reaksjon på nye og spennende tv-konsepter. Fra et kommersielt perspektiv vil det ikke lønne seg, men fra et kulturelt perspektiv er det alikevel viktig.

Det andre konseptet er humorprogrammene, eksemplifisert i suksessrekka til Bård Tufte Johansen og Harald Eia. De kunne selvsagt skrevet og pitchet et program til TV2 som kunne blitt plukket opp, gjerne med litt edgy humor, slik som produksjonsselskapet til Thomas Gjertsen har gjort i det siste. Det er alikevel svært usannsynlig at man hadde fått Lille Lørdag, programmet som startet det hele, på TV2. Søttitallskameratene og Min drømmeserie er konsepter som må ha sett ut som like store longshots som den ikke fullt like store suksessen Et dukkehjem. Det samme gjelder nok XLTV og det svært så varierende U. Suksess var ikke bare ikke garantert, det var svært usannsynlig. Å gi disse en god sendetid og masse penger til å lage program med ville for TV2 og deres reklametidkjøpere være en for stor risiko til å gjøre. Jeg tør ikke engang tenke på de kommersielle aksjonene som kunne blitt knyttet til et program som Trekant.

Det tredje konseptet er ikke så mye et fjernsynsprogram som en multimediesatsing med radio og internett som hovedmedier, hvor hele utgangspunktet er ikke-kommersielt. Det er Urørt. Å satse på indieband er i utgangspunktet litt risky på radio, så å satse på band uten engang en platekontrakt er jo galskap. Iallfall fra et kommersielt perspektiv. Bruke mye penger på å promotere band uten payback er ikke kommersielt fruktbart, iallfall ikke på kort sikt, men det har ført til at band som Kvelertak, Honningbarna og Oslo ess har kommet frem i lyset og tatt rockenorge med storm. De bandene som gjør det bra blir også fulgt opp av Lydverket på fjernsynet.

Dette blir selvsagt bare eksempler på den ikke-kommersielle kanalens styrker, men sett i lys av TV2s mektige idrettssatsing med fotball og OL i mange kanaler, både foran og bak betalingsmurer, vil viktigheten av den ikke-kommersielle siden av fjernsynsspekteret bare øke.

FrP tror lisensen har utspilt sin rolle, men sannheten er at den er viktigere enn noen gang før.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Den skitneste valgkampen – et svar til Per Sandberg av

Friday, September 11th, 2009

Voldsdømte Per Sandberg går i dagens Dagsavisen hardt ut og kaller årets valgkamp for den skitneste i norgeshistorien. Til støtte for det har han to eksempler, det ene er at pressen benytter seg av eksperter tilknyttet andre partier som eksperter som uttaler seg om FrP og følgene av deres politikk. Det andre er at kommunal- og regionaldepartementet gir ut en bok om lokaldemokrati, hvor en av forfatterne sitter i programkomiteen til Senterpartiet, hvor også statsråden er fra.

Dette utsagnet er problematisk av to hovedgrunner. For det første vil man ved et hvilket som helst universitet kunne få ekspertittalelser fra dyktige valgforskere, men som svært ofte er medlem av et parti. Rent statistisk er sannsynligheten stor for at de tilhører venstresiden. Sannsynligheten for atde er medlem av FrP kommer godt frem i deres akademiske utsagn.

For det andre er ikke dette den skitneste valgkampen til nå, iallfall ikke om man regner skitten som full av personangrep og lite saksorientert. For å finne den må man skru klokka fire år tilbake. FrP og Sandbergs angrep mot da sittende statsminister Bondevik var av en karakter jeg tror og håper vi ikke får se igjen på svært lenge.

Hadde valgkampen vært så skitten som Sandberg påstår, ville hans egen person vært en vesentlig større del av kampen. Man kunne dratt opp store deler av hans fortid, men man har for en gangs skyld klart å holde valgkampen til sak. At både konkurrenter og professorer kritiserer deres program, får FrP ta på “for folk flest”-kontoen.

Norges nye Maggie Thatcher? av

Thursday, May 7th, 2009

(Aftenposten): I dag holder Siv Jensen foredrag for ledere i britisk politikk og næringsliv. Mens Høyre sturer over miserable meningsmålinger på hjemmebane, ønskes Siv Jensen velkommen av en rekke ledende konservative politikere i Storbritannia.

–Vi har merket oss Siv Jensens engasjement i spørsmål om terrorisme og utfordringer knyttet til det multikulturelle samfunnet. Det er bakgrunnen for invitasjonen, sier Alex Try, mediedirektør i den utenrikspolitiske tenketanken Henry Jackson Society som står ansvarlig for selve arrangementet. Han forventer at opp mot 100 parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og andre nøkkelpersoner i britisk politikk vil komme for å høre Siv Jensen. I invitasjonen spennes forventningene til Siv Jensens foredrag høyt. Der omtales Siv Jensen som «trolig en kommende norsk statsminister», som ansvarlig for det ledende borgerlige partiet i Norge – og som «Norges Margaret Thatcher». I tillegg til å foredra i Underhuset, skal Siv Jensen møte en rekke nøkkelpersoner innen det konservative Tory-partiet.

Tidligere i år konkluderte det britiske månedsmagasinet  Standpoint Magazine med at Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa. Magasinet gjode et større intervju med og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernkvinnen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden.

Det konservative magasinet påpeker at media i Norge har tegnet et urettferdig bilde av FrP. Det blir skrevet at «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (…) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa».

Vi kan få en ny utgave av Maggie Thatcher som statsminster etter høstens valg. Erna Solberg ser i alle fall ut til å ha utspilt sin rolle som statsministerkandiat…