Posts Tagged ‘Høyre’

Vi må øke forskjellene i det norske samfunnet av

Monday, April 24th, 2017

Det er snart valg igjen, og som vanlig er det tid for den evinnelige ulikhetsdebatten. Jonas Gahr Støre sier fra APs landsmøte at Høyre ønsker større ulikheter i Norge. Bent Høie slår tilbake i Politisk kvarter på NRK radio i dag med at Regjeringen har gjort mye for å gi alle “like muligheter” for å komme seg opp i samfunnet. Han viser til at de har stimulert til arbeidsplasser og at de satser på forskning og utdanning i alle ledd. Det er helt riktig at de to tingene er drivere for mer likhet, men så sier han noe oppsiktsvekkende. Regjeringens stramme asylpolitikk bidrar til mindre ulikheter.

Dette er strengt tatt riktig. Det er riktig at hvis man ikke får flere fattige inn i landet, så vokser gruppen av fattige mindre. Dette er forøvrig noe Arbeiderpartiet er helt enige med Regjeringen i. Dette er også den største grunnen til at vi trenger MER ULIKHET I NORGE!

Vi er et av verdens aller rikeste land. Ikke bare har vi høyt BNP pr person, men selv de fattigste av oss er relativt rike. Dette betyr i all hovedsak at nesten enhver innvandrer kommer fra et samfunn med lavere gjennomsnittsrikdom. Det er uansett om det er EU-innvandring, asylsøknad eller annen innvandring. Derfor skal vi, som Høyre sier, satse på utdanning og forskning. Vi skal som Ap vil lage et samfunn som reduserer ulikheter generelt. Men viktigst av alt skal vi øke ulikhetene enormt ved drastisk å øke antallet innvandrere og asylanter i Norge. Dette vil være med å bidra til mindre ulikheter internasjonalt og det vil bidra til et bedre samfunn i Norge som er klart til å takle utfordringene som kommer.

Valg 2013 – pappaperm – friheten til å velge bort av

Monday, August 5th, 2013

Den store saken i valget 2013 ser ut til å bli pappaperm. Høyre, som har gjort en glimrende jobb med å vri diskusjonen til en om fedrekvoten, mener at familier selv må få dele opp permisjonen som de ønsker. Argumentet er at det går ut over små og mellomstore bedrifter at menn må være borte i opp til 14 uker. Familien må derfor være fri til å dele opp annerledes.

La meg først si at dette er en åpenbar kamp om fars tid. Det handler ikke om å dele opp totaltiden som man ønsker, da debatten om å fjerne mammas seks uker ikke har vært nevnt en eneste gang. Men, og dette er hvor politikerne ikke klarer å se mer enn én sak om gangen, denne debatten burde vært en barnehagedebatt.

Det er nemlig helt greit at far ikke er borte fra jobb, for å være hjemme med barn. Det er bare at mor ikke får overført de ukene til sin permisjon. Dersom mor og far ønsker færre permisjonsuker er dette ikke et problem, skulle man tro.

Det er nemlig en ekstern faktor her, barnehagene. Barnehagene er stort sett ikke villige til å ta imot barn som er under ett år gamle. Dette selvsagt i tillegg til det håpløse halvårlige inntaket gjør at man blir tvunget til å ta et fullt års totalpermisjon.

Debatten burde ikke handle om pappas permisjonsandel, da denne på sikt har gode likestillingseffekter, men burde være en debatt om å tilpasse barnehagene til stadig økende krav fra næringslivet. Det er i dag svært dyrt å leie dagmamma som skal passe barnet før det kan gå i barnehage, man kan gå i minus ved å jobbe fremfor å ta permisjon.

Høyre burde ikke rote med likestillingsarbeidet, men promotere et samfunn som skaper reell valgfrihet. Ikke nok en gang la mødre sitte igjen med svarteper, men skape reelle effektive løsninger. De burde skape friheten til å velge bort goder for inntekt, å velge bort permisjon for arbeid. De sier jo tross alt at”det skal lønne seg å jobbe.”

Bønder mot fattige – nå er det krig av

Monday, January 17th, 2011

I Norge har man lenge vernet om bøndene. Illusjonen om selvforsynthet og kvalitet fra norsk landbruk har for lengs slått sprekker, og bøndene kjemper på barrikadene for høye priser uten å måtte levere i hverken i bredde eller høyde. Men alt dette er greit, å reformere landbruket i Norge er lettere sagt enn gjort, og man kan ikke forvente den veldige politiske innsatsen da Senterpartiet på den ene siden er bøndenes parti, og Høyre er for avhengig av storbønder og bygdekapitalister tilnå faktisk gjøre noe.

Det som virkelig er det siste strået, er at man må begrenser importen fra verdens minst utviklede land (MUL). Namibia, som lenge har kunnet selge kjøtt til Norge uten den vanlige 430% kjøttollen har altså nå fått kvote på lammekjøtt. Namibiske bønder, noen av verdens fattigste sådan, får altså ikke selge mer enn 400 tonn lammekjøtt i året i Norge, for å beskytte verdens rikeste bønder.

Ikke bare kan vi altså ikke velge å kjøpe kjøtt av god kvalitet til en billig penge, mangelen på valg går direkte på bekostning av utviklingsland, VERDENS MINST UTVIKLEDE LAND! Hva holder vi egentlig på med? Dette er ikke godt nok, og jeg er veldig glad for at iallfall Henrik Asheim lufter problemet i media. Så kanskje resten kan komme etter.

Handlefeber i staten – om REC og flexicurity av

Thursday, July 8th, 2010

Nå rasles det med sabler på Stortinget, Høyre er klar til å kjempe mot Ap og SVs shoppingfeber. Nå er det REC som skal kjøpes. Stein Erik Hagen har varslet at han vil selge sine aksjer i REC når han får en akseptabel pris, og lufter samtidig ideen om statlig oppkjøp.

Dette er morsomt, for på den ene siden ønsker en aksjonær å få god pris for sine aksjer, på den andre ønsker politikere ikke utenlandsk eierskap av norsk industri. Elin Ørjasæter synes forøvrig at dette er en kjempedårlig idé.

REC er et interessant selskap for staten fordi det representerer, i manges øyne, fremtidens energiindustri. Den ønsker mange å sikre. Problemet er bare at vi aner ikke om det faktisk er fremtidens industri, vi har faktisk ingen garanti for at solkraft blir effektiv nok til å være en reell industri innenfor RECs økonomiske parametre i det hele tatt. Er det ikke da fånyttes av staten å holde dem kunstig i live gjennom aktivt eierskap?

Faktisk så er det enda verre, kanskje en av ingeniørene eller fysikerne i REC sitter på dem reelle løsningen for energigåten, men ikke får frie produksjonsfaktorer fordi det holdes liv i fabrikker som produserer ineffektiv teknologi.

Kanskje tilogmed ingeniøren ikke finner på den revolusjonerende teknologien fordi han aldri ble offer for nedbemanning før det var for sent. Eller kanskje staten holder liv i en utdøende industri helt til hele industrien imploderer og vi får nok et too big to fail scenario.

Dette er bare hypotetiske veier, og det er fordi vi virkelig ikke vet noe om fremtiden. Men, fordelen med å overlate eierskapet til det private, er når det en gang ryker, om det er i morgen eller om 100 år, så kan heller staten stå klar til å ta imot de som faller, og sørge for at den neste gode ideen får like god grobunn som REC sin gjorde i går.

Dette er selve essensen i flexicurity, og det er den vi må dyrke i tiden fremover. Så Giske, hold lommeboka i lommen.

Datalagringsdirektivet og partiene – en øvelse i rational choice av

Thursday, November 12th, 2009

Det har i det siste vært mye debatt om datalgringsdirektivet (DLD) og dets implementering i Norge. Det ble fremlagt en utfordring om å skrive om de samfunnsøkonomiske kostnadene og vinningene rundt DLD. Det blir ikke så lett, men det har dukket opp en mer spennende problemstilling. Partiene på stortinget ser nemlig ut til å være ganske klare på sine standpunkt. Hva er det som gjør at alle i Arbeiderpartiet ser ut til å støtte direktivet, FrP ser ut til å være mot mens Høyre er splittet mellom alle representantene som er mot og lederen ikke er villig til å fristille gjengen sin? Hva er kreftene som trekker i partienes representanter og som plasserer dem på forskjellige sider. Foretar de rasjonelle valg?

Det hele er snakk om hvilken beskjed man er villig til å gi sine velgere. FrPs standpunkt er relativt ukomplisert. Selv om de har tradisjon for å støtte politi og justismyndighet er det to ting som gjør saken enkel for dem. For det første kompliserer hele debatten folks forhold til EU. Selv innbitte EU-tilhengere er mot DLD, og dermed får man et ambivalent forhold til vår posisjon i EØS-avtalen. FrP som har valgt å ikke ta standpunkt i EU-saken, og dermed bare kan tape på en ny EU-debatt, er overlykkelige for denne utviklingen. For det andre står regjeringen, eller iallfall Ap, bak dette forslaget. FrP klarte ikke holde fokus ut valgkampen og misset med bare noen få prosentpoeng å få mulig regjeringsplass. Nå trenger de å vise at regjeringens politikk er feilslått. Det som er genialt med denne delen av strategien til FrP er at uansett hva som skjer med DLD, så vil Ap tape. Hvis Ap vinner gjennom, så kan FrP stå fram som partiet som kjempet for personvernet og mot den inngripende sosialistregjeringen, og regjeringen som lar EU styre tankene våre. Men, de må få økt støtte ved neste valg om de skal kunne gjøre noe med udyret. Hvis Ap ikke vinner gjennom så står FrP frem som seierherren som slo gjennom og knuste regjeringens forslag. Velgerne er skeptiske til staten generelt og denne regjeringen spesielt, men ville nok vært mindre skeptiske om dette hadde vært et rent norsk forslag.

Venstre og KrF er greit plassert utpå liberalernes kant. De, i likhet med SV og SP ønsker ikke offentlig overvåking og alle fire har uttrykt seg tydelig om denne saken. Ironisk nok er det Venstre som til nå har innført det største brudd på personvernet under Justisminister Dørum, men det er en annen sak. I likhet med FrPs velgere, er Venstre og KrFs velgere skeptiske til regjeringen og til EU. SP og SV har ingenting å vinne på å støtte et EU-forslag, spesielt ikke når det går ut over deres velgeres oppfattede personvern.

Høyre er et spennende case. De er i hovedsak, ser det ut til, skeptiske til DLD og dets overvåkning. Det som gjør dem spennende er at ledelsen er ikke villig til å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen, simpelthen fordi de ikke ønsker å distansere seg fra EU. Deres representanter stiller på aksjoner og møter mot DLD, de uttaler seg negativt på twitter og i bloggform. De representerer, påstås det, en ideologi som hever individets rett over kollektivets. Men deres leder sier fremdeles at det er ikke vanlig å fristille Høyres medlemmer i slike spørsmål, og at det vil være prematurt å bruke reservasjonsretten på dette tidspunkt. Deres velgere vil nok ikke straffe Høyre veldig for å stemme for et sånnet forslag. Mange høyrevelgere ønsker seg inn i EU og de de mister til Venstre av personvernårsaker vil de tjene inn fra FrPere som heller mer mot hardere virkemidler til politi og domstol. Det Høyre gambler stort på er at når representantene nå har gått så hardt ut mot DLD, så vil det se ut som om man prioriterer EU foran personvernet representantene har talt for. Da kan man vinne hos de EU-vennlige, men tape stort hos de som mener EØS-avtalen er for bred.

På stortinget sitter da Ap igjen. De håper på Høyres støtte, for de vet at uten den vil ikke DLD gå gjennom. Deres parlamentariske leder går ut og sier at om man redder ett barn er det verdt å gjennomføre. Det kan diskuteres både moralsk og politisk. Moralsk, som ikke er så interessant, vil man kunne argumentere for mange ting som setter barn i fare, som fremdeles er tillatt. Det er ikke forbudt å ha barna ute, det er ikke forbudt å kjøre bil i områder med barneskoler og barnehager. Man tillater grensekryssinger uten kontroll, man har ikke videokamera på alle barnehager. Å bryte enkle personvernprinsipp for barnas skyld holder ikke som argument. Men politisk er det en annen historie.

Aps velgere er ikke i hovedsak opptatt av personvern, alle skal med og solidariteten står generelt høyere. Sikkerhet er noe som denne regjeringen har satt større fokus på, både gjennom løfter om strengere kontroll med asylsøkere, østeuropere og nå datatrafikk. De har mobilisert sine representanter til å tale for dette, i alle fora. Det ser ikke ut til at en eneste Ap-er er mot dette forslaget, noe som kan oppfattes som underlig, siden partiets EU-syn er mer enn splittet. Det er tydelig at man har funnet en sak som fenger innad i partiet. De tror virkelig på saken.

Ap har lenge slitt med å ikke gi et inntrykk av å være harde nok i justispolitikken. I valgkampen fikk de juling på asylspørsmål, politiet marsjerte uniformert på stortinget og hver gang spørsmål om østeuropeiske bander kom opp så Aps representanter litt forfjamset ut eller ropte ut på valgløfter ingen trodde på. De har noe å bevise her. Hvis ikke de kan vise til en innstramming i justispolitikken kan det være deres fall i neste valg. Faren er selvfølgelig at man kan risikere å miste mange unge velgere og aktivister. Neste valgkamp kan være en EU-valgkamp, og da har Ap, om de får gjennom DLD, plassert seg taktisk, det samme har de om det er en justisvalgkamp. Er det derimot en valgkamp som ser bort fra disse sakene, så kan det være risikabelt. Dette vet partiledelsen veldig godt, og det er derfor man nå prøver å aktivere massene og å vende seg til Høyre for støtte. “FrP skal ikke ta oss neste gang heller.” Hvis de ikke får den gjennom, kan de spille de samme kortene som FrP har spilt i årevis. Vi ville gjøre noe med problemet, men dere lar oss ikke.

Uansett om DLD blir vedtatt eller ikke, er ikke denne saken over. Den digitale hverdagen er så viktig for så mange at disse debattene kommer til å komme opp igjen og igjen. Det partiet som gambler mest er egentlig Høyre. Er de villige til å støtte Ap og EU i en sak deres egne representanter har talt så sterkt mot? Jeg tror at ja, det er de. Ap vedder også stort, men med et samlet parti er avgjørelsen tryggere. De kan feile, men da feiler de sammen og ingen kan iallfall vise til den store splittelsen. De har vist at de tror på saken og det kan være en seier nok.

Don’t believe the hype – Høyres og Venstres valgoppgjør av

Thursday, September 24th, 2009

Høyre og Venstre hadde ganske forskjellige opplevelser i valget. Mens Høyre er mer enn villig til å gå i regjering med FrP, iallfall så det sånn ut til helt på slutten, sa Venstre klart nei til et samarbeid med ytterste ving. Nå gikk det veldig bra med Høyre i valget, ikke så med Venstre. Selv om regjeringen ble sittende, så gikk Høyre godt frem. Venstre havnet under sperregrensa.

Allerede valgnatten kom reaksjonene, Sponheim har trukket seg som partileder og Høyre jubler over bra taktikk. Nå kommer fellene. Bare fordi det gikk bra i valget, må ikke Høyre tro at taktikken har vært en suksess. På samme måte må ikke Venstre tro at deres strategi feilet, bare fordi det gikk katastrofalt dårlig.

Ved å feste seg som et parti i sentrum som ikke er villige til å gi opp sin politikk for regjeringsmakt, forøvrig andre gang på ti år, viser Venstre at de både kan og vil få gjennom sin liberale politikk. Man kan nå, mer enn noengang stole på Venstres løfter og trusler. Den tilliten de har skapt er uvurderlig, og sålenge de nå ikke går tilbake på alt de har bygget opp siden Bondevik 1 gikk på gasskraft, er de på lang sikt en makt i norsk politikk som vil komme tilbake.

Høyre er i stikk motsatt situasjon. De har vinglet frem og tilbake mellom regjeringsløsninger, vært villig til å samarbeide med hvem som helst, og har vist at regjeringsposisjon er viktigere enn konservativ politikk. Man kan ikke si at det er uvanlig at personlige ambisjoner kommer i veien for streng partilinje, heller omvendt. Det er bare synd for den reelle konservative politikken som lider under populismens jernhånd. På lengre sikt kan dette være et frampek mot døden for Høyres politikk, selv om det ikke nødvendigvis er døden for partiet.

Hvordan Høyre kan vinne valget og hvorfor de ikke vil av

Thursday, August 6th, 2009

Høyre står foran et stort valg. Ikke valget nå til høsten, det er allerede tapt. Selv om de skulle få borgerlig flertall vil det neppe bli mye høyrepolitikk utav det. Det jeg snakker om er valget mellom å være et stort parti eller et lite parti. Det begynner å nærme seg siste sjanse å ta dette valget. Mens venstresiden tikker og går, vokser FrP seg større og større på politikk som tilsynelatende veksler mellom frie valg og staten skal knuse all motstand med jernhånd. Det eneste Høyre har gjort så langt er å stå og se på.

Jeg vil ikke skylde på Erna, for er det lokomotivets skyld at ingen står ved spakene? Det at hun kom inn og var akkuratt tøff nok i akkurat rett tid til å ta over etter Jan Petersen, var vel bare uflaks. Hennes tid var over for fire år siden, men det har tydeligvis ikke resten av partiet fått med seg. De stemmer henne opp og frem. Statsministerkandidat og partileder, kan det bli bedre? Ja, det kan det.

Jeg tror at høyre må gjøre tre ting for å vinne valget, for å være et av de store partiene:

  1. De må benytte seg av de uendelige ressursene de sitter på i både valgkamp og politikk. Sett sammen en komite med både partifolk og outsidere. Ikke noen fjåsete programkomité og ikke med noen askeladdfaen som Hagen eller Røkke, men folk som vet hva de snakker om. Tidligere statsråder, ungdomspolitikere, Civita- og Minervafolk, folk fra næringslivet, forskere, partimedlemmer med diplomatisk erfaring, mulighetene er uendelige. Vær kresne på hvem man tar med, ikke ta med på navnegjenkjenning, dess mer ukjente dess bedre i mange tilfeller. Når denne komiteen er satt sammen skal de gjøre én ting, legge en langtidsstrategi på hvordan partiet skal få til en ny blå bølge, hvordan konservativ politikk skal forbedre landet. Ikke noen talkingpoints til en aviskommentar, men ordentlig langtidsstrategi.
  2. De må få inn flinke folk i ledelsen og markedsføre dem ordentlig. Når man først har fått flinke folk inn i partiledelsen, det vil si etter man har byttet ut mesteparten av den sittende ledelsen, må man få frem at dette er folk som vet hva de holder på med. At det er folk som kan tåle å være statsråd og som ikke må legge seg på sofaen om det går dem litt imot. Målet må være konservativ politikk for Norge, og da må man ha noen som makter å gjøre de omveltingene.
  3. Kjør ordentlig valgkamp. Som nevnt ovenfor, partiet sitter på uendelige mengder hjernekraft, den kan brukes i valgkampstrategi. Når man først har lagt en langtidsstrategi, kan man begynne å markedsføre den gjennom valgkamp fra dag 1. Man kan kjøre sammen markedsføringsfolk, statistikere og strateger og bygge opp en ordentlig kampanje til å promotere konservativ politikk. Det er det viktigste. Hvis man klarer overbevise folk om at konservativ politikk er bra, så trenger man strengt tatt ikke gjøre noe annet. Da vil resultatene komme. Se på Willoch og Syse, folk var enige om at konservativ politikk var bra, så gikk de frem. Se på Lahnstein, folk var mot EU, så gikk hun frem.

Til dere som i likhet med meg nå sitter på venstresiden og leser dette og tenker at man ikke ønsker konservativ politikk i Norge, så ikke bekymre dere. Disse tre stegene kommer aldri til å skje, og det er tre veldig enkle grunner til det.

  1. Partiinsidere liker andre partiinsidere. De ønsker ikke at utenforstående skal diktere deres politikk. I Norge er stort sett utenforstående alle som ikke sitter i programkomité eller sentralstyre.
  2. De som har jobbet seg opp gjennom gradene, de uten karisma og uten evner til å hverken vinne valg eller innføre konservativ politikk i landet, ønsker ikke at andre skal seile inn og ta deres harde arbeid over målstreken. De evner ikke å se at de selv ødelegger for politikken de tror på.
  3. Politikere på høyresiden tror ikke på noen konservativ agenda. De er ikke villige til å ofre seg for politikken på samme måte som man gang på gang ser fra venstresiden. Det er ikke de flinkeste som kommer frem, fordi de flinkeste leder banker, er advokater, er gründere og driver med så mye annet. For en av konsekvensene av en strategi som outlinet overnfor kan være at hele det politiske miljø blir flyttet til høyre. Ikke ulikt det som skjedde på åtti- og nittitallet i Norge og forsåvidt resten av vesteuropa. Solialister privatiserte i hytt og vær, statsmonopoler ble oppløst og konservativ politikk stod i høysetet på begge sider. Men man er ikke fornøyd med det på høyresiden. Man er ikke fornøyd med at det skjer hvis man ikke har makt til å gjøre mer. Sosialistene som har sloss mot overmakten i så mange år som de gjorde, er vant til ikke å vinne hele tiden, de har visst at ethvert vunnet slag er verdt å kjempe for, uansett hvordan krigen går ellers. Mens Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom og AUF står på barrikadene for miljøvern, mot Israel og for homofiles rettigheter, står ikke Unge Høyre på barrikadene for mindre fomueskatt og høyere bunnfradrag. Jeg har iallfall aldri sett Torbjørn Røe Isaksen kaste stein på politiet fordi han mener at det er feil med eiendomsskatt.

De konservative kan lære mye, men mest av alt tror jeg de må trekke hodet sitt opp av jorda og få med seg hva som skjer..

Norges nye Maggie Thatcher? av

Thursday, May 7th, 2009

(Aftenposten): I dag holder Siv Jensen foredrag for ledere i britisk politikk og næringsliv. Mens Høyre sturer over miserable meningsmålinger på hjemmebane, ønskes Siv Jensen velkommen av en rekke ledende konservative politikere i Storbritannia.

–Vi har merket oss Siv Jensens engasjement i spørsmål om terrorisme og utfordringer knyttet til det multikulturelle samfunnet. Det er bakgrunnen for invitasjonen, sier Alex Try, mediedirektør i den utenrikspolitiske tenketanken Henry Jackson Society som står ansvarlig for selve arrangementet. Han forventer at opp mot 100 parlamentsmedlemmer, næringslivsledere og andre nøkkelpersoner i britisk politikk vil komme for å høre Siv Jensen. I invitasjonen spennes forventningene til Siv Jensens foredrag høyt. Der omtales Siv Jensen som «trolig en kommende norsk statsminister», som ansvarlig for det ledende borgerlige partiet i Norge – og som «Norges Margaret Thatcher». I tillegg til å foredra i Underhuset, skal Siv Jensen møte en rekke nøkkelpersoner innen det konservative Tory-partiet.

Tidligere i år konkluderte det britiske månedsmagasinet  Standpoint Magazine med at Siv Jensen er håpet for en ny bølge av liberal politikk i Europa. Magasinet gjode et større intervju med og konkluderer med at hun har en rekke fellestrekk med jernkvinnen som er et forbilde for høyreliberalere over hele verden.

Det konservative magasinet påpeker at media i Norge har tegnet et urettferdig bilde av FrP. Det blir skrevet at «Selv om ingenting i partiets program ville fått øyenbrynene til å reise seg for eksempel i moderate republikanske sirkler i USA, har FrPs avvisning av det tradisjonelle, nordiske synet på statens rolle fått media til å karikere dets ideologi som farlig, dets tilhengere som mindre utviklede lavpanner og Hagen som en demagog. (…) Men hvis hun vinner makten kan hun likevel komme til å skape en modell for modig liberalisme og sunt bondevett for hele Europa».

Vi kan få en ny utgave av Maggie Thatcher som statsminster etter høstens valg. Erna Solberg ser i alle fall ut til å ha utspilt sin rolle som statsministerkandiat…

Høyre vil ha tøffere krav til lærerstudenter av

Sunday, January 4th, 2009

Høyre vil skjerpe inntakskravene til norsk lærerutdanning ved å sette minimumskrav til matte og norskkarakterer. Ine Marie Eriksen Søreide sier at “har man såvidt bestått i norsk og matematikk fra videregående, så er sjansene ganske små for at du blir en god norsk- og matematikklærer etter lærerutdanningen.”

Selvfølgelig har hun et poeng i at man ønsker flinkere norsk- og mattelærere, men dette kan da umulig være den beste måten å gjøre dem bedre på. Jeg vil heller foreslå to ting som kanskje kan hjelpe på lærersituasjonen, når det gjelder unge lovende lærere.

1. Gjør studiet vanskeligere. Ved å ha et hardere studium får man to effekter. Først får man sorteringseffekten, de “dårlige” studentene søker ikke de harde studiene, og de som faktisk gjør faller av etterhvert. Etterpå får man effekten av at studentene må jobbe mye hardere for å komme gjennom skolen med ståkarakterer, dermed lærer de mye mer enn de ville ha gjort i dagens system.

2. Endre insentivene til skolene. Dagens studiepoengsinsentiver er bra til å få studenter gjennom, men gjør lite for den faglige kvaliteten. Hvis man klarer å insentivere til høy faglig kvalitet, f.eks. gjennom å belønne positiv tilbakemelding på ekstern evaluering, uten å straffe for nødvendig stryk, nevnt ovenfor, vil man kunne sette fokus på kunnskap hos skoleledelsene også. Dette gjelder selfølgelig lærerskolene.

Det er ikke bare lærerutdanningen som er problemet, man har i dag et system som belønner enkle fag med høy ståprosent. Man belønner ikke faglig kvalitet i høy nok grad. Som student blir man presset gjennom et system mer og mer samlebåndfiksert. Det er selvfølgelig ikke optimalt at alle bruker ti år på en bachelorgrad, men noe større faglig fleksibilitet enn dagens system er muligens nødvendig.

Som halvstudert jurist burde Søreide selv se at dagens system for høyere utdanning har mye større problemer enn at barne- og ungdomsskolelærere ikke kan matematikk eller norsk, problemer som kan løses mer med bruk av markedslogikk enn inntakskrav.

Vil ha tøffere krav til lærerstudenter. (Hoyre.no)

Saken på NRK.no