Posts Tagged ‘Idrett’

Når kommentarer går over styr – om Dagsavisen, spillerlønninger og handlingsregelen av

Wednesday, June 19th, 2013

Det er ikke alltid så lett når sportsjournalister skal skrive om økonomi. Ei heller når økonomer skal skrive om fotball. Men, noen ganger må man sette foten ned. Noen ganger vaser sportsjournalistene så mye at noen må si hvor landet ligger. I dag er en av de gangene. Reidar Sollie, leder for sportsavdelingen i Dagsavisen, skriver i dag om spillerlønninger, og det går helt over styr.

Først, hva er galt med det han skriver? Han mener lønningene til fotballspillere i Europa stiger til umoralske nivåer, og spør om det er noen grense for når supporterne sier nei takk. Han bruker eksempler fra Spania og Tyskland, hvor tilskuermengden henholdsvis synker og holder seg. Han trekker linjer til lagspill vs enkeltspillere. Det han ikke gjør er å trekke linja til de bakenforliggende årsakene. Han sier ingenting om Spanias vaklende økonomi, om manglende sponsorkroner som jakker opp billettpriser. Han sier ingenting om tyskernes evne til å drive lønnsomme klubber, eller Tysklands manglende økonomiske krise. Det eneste han nevner av priser er Vålerengas treningskamp mot Barcelona på Ullevaal, og den er vel stort sett irrelevant for dette poenget.

Videre, og det er her jeg som økonom virkelig reagerer, så beskriver han den arabiske investering i Manchester City som drevet “av oljeformuer i land der ’handlingsregelen’ er et fremmedord og der oljepenger er til for å brukes.” Det er utsagn som dette som får folk til ikke å forstå hvordan oljeøkonomien fungerer. Det er da virkelig ingen regel for å hindre privatpersoner å bruke sine penger. I tillegg, om det var staten som skulle investere i en fotballklubb i England, ville det være godt innenfor handlingsregelens begrensning, da den regulerer innenlandsinvesteringer. Som et tredje punkt, dersom Statens pensjonsfond utland (SPU), som forvalter utenlandsinvesteringene våre, skulle investert i engelsk fotball, så hadde det ikke blitt SPU Stadium, a la Statoil-eksemplet til Sollie, men SPU hadde kjøpt hele stadion, slik som de har kjøpt opp store deler av London by.

Så, hva burde han skrevet? Han burde malt et bilde hvor spillerlønninger og sponsormidler styrer i skakkjørte økonomier, hvor høye billettpriser og rike tilreisende turister presser ut lokale tilhengere. Han kunne malt et bilde av at kampen om fans skaper en konkurranse som ingen kan vinne, hvor man desperat signerer storspillere for å sikre en stadig bredere fanbase på bekostning av kjernen. Han kunne sagt noe om at utenlandske investorer har andre motiver enn å skape fotballklubber med økonomisk stabilitet og kjernefans i geografisk nærhet. Han kunne skrevet så mye, men nå ble det helt feil.

Reidar Sollie, du kan sikkert mye om fotball, men skal du skrive om økonomi, snakk gjerne med en økonom.

Folket vil ha OL på TV2 av

Saturday, June 25th, 2011

Denne ble først publisert hos Minerva 17. juni 2011

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.

Folket vil ha OL på NRK kan Aftenposten melde. Selv sier NRK at de bød rekordbeløp for å få senderettighetene. Men allikevel skal altså OL sendes på TV2 i 2014 og 2016. Hva betyr det egentlig at en kommersiell aktør, med både betalingskanaler og reklamefinansiering, overtar OL-sendingene? Hva gjør det med seeropplevelsen at det blir budkrig om disse arrangementene? Sannsynligvis mer enn du tror.

Arrangør, TV-kanal og seer
Det er tre faktorer som er viktige i denne auksjonen. Det er nytten til den som arrangerer og selger rettighetene, nytten til den som kjøper for å sende, og nytten til den som ser på.

Nytten til arrangøren er rett frem og målbar. De arrangerer et svært idrettsarrangement og trenger penger til å dekke sine kostnader. Høy pris for tv-sendingene representerer høy nytte. Men de har også sponsorer som belønner dem for å nå ut til et bredt publikum, og dermed øker nytten om de ikke bare får høy pris, men også garanti om bred dekning av sendingene. Dess flere seerminutter, dess mer penger i kassa.

Nytten til kjøper er noe vanskeligere å måle. Gjennom målinger av seertall vil man få et estimat på dekningen av sendingen, og dermed suksessen av deres satsing. For kommersielle aktører vil salg av reklameslots eller abonnementer på betalkanaler være en fin målestokk, men for ikke-kommersielle aktører som NRK vil man veie dette litt annerledes.

Nytten til seer er ikke så lett å måle. Men man kan gå ut fra at han minst får en nytte tilsvarende det han er villig til å betale for å få sett sendingene, for eksempel målt i beløpt han bruker for å få tilgang til betalkanaler med OL-sendinger.

Auksjon maksimerer nytten
Gitt disse forutsetningene, er auksjon den beste måten å selge senderettigheter? Ja, definitivt. For det første offentliggjør budgiverne betalingsvilligheten sin og skaper gjennomsiktighet i markedet. Markedet får vite hva som skal til for å vise OL-sendinger, noe som kan åpne for nye aktører.

For det andre gir det budgiverne en mulighet til å tilby alternative og kreative løsninger fremfor rene kontanter. Man kan, som nevnt over, friste med breddedekning for å øke sponsorinntektene til arrangør, eller tilby nisjedekning for å tekkes særforbund innad i arrangørsystemet.

For det tredje vil en auksjon sikre at seerens nytte maksimeres innenfor de gitte rammer. Hverken NRK eller TV2 har råd til å levere et dårlig produkt som ikke trekker seere for de priser man snakker om. Der NRK ville sendt alle sine sendinger i HD på minst en av deres tre kanaler er det mer enn sannsynlig at noen av TV2s sendinger vil gå på TV2 Zebra, mens andre vil gå i full HD på betalingskanaler. Der NRK har kjente vintersportsfjes, vil TV2 hente inn flinke reportere, kommentatorer og idrettsfolk til å dekke lekene.

De seerne som er lite og middels interessert vil få dekket sitt sportsbehov med både NRK og TV2, men det som gjør at en kommersiell aktør som TV2 var dømt til å vinne auksjonen er at de kan prisdiskriminere de mest interesserte. De kan sende de aller hardeste fansen til betalingskanalene og hente ut en vesentlig større del av konsumentoverskuddet hos seerne enn hva NRK kan.

TV2 kan også prissette sendingene mye enklere enn NRK, og de vil derfor ha en stor fordel i hver eneste auksjon som fremsettes. De vet hva de kan by og når de må stoppe, NRK vet bare hvor mye som er bydd. NRK får et indirekte krav om sending fra seere som tror de vet hva de vil ha, mens TV2 får et tilbud om betaling for sendingen basert på en mengde forskjellige prissettinger, ut fra seernes relle preferanser og betalingsvilje.

Gjennom auksjonens mekanismer har folket talt. Folket vil ha OL på TV2.